Himmel og hav/04
MORDET OG HUSET
Jeg har ikke i flere døgn tat nogen næring til mig, det er med overordentlig tilfredsstillelse jeg merker, at hungeren avmatter min fysiske tilstand. Efterhvert synker jeg ind i en dvale som omsider skal bedøve mit legeme. Jeg fornemmer allerede tyngden i mine lemmer. Naar jeg løfter armen, kan jeg som følge av min avmattelse fastslaa vegten i haandens masse, den bøier sig uvilkaarlig i haandleddet og mine egne fingre ser bleke og fremmede ut for mine øine. Det er likesom jeg har aapnet mine aarer i et kar, livskraften ebber langsomt bort fra mig og jeg kan allerede forutse den time, da selve magtesløsheten, fraværelsen av sundhetens tyngde, forlener min øieblikkelige tilværelse med noget usigelig let og svævende.
Dette er ingen sultestreik, min herre. Min fuldkomne passivitet er ikke indtraadt, fordi jeg vil opnaa nogetsomhelst eller protestere mot noget. Jeg har ikke længer nogen interesse utenom min egen sjælelige tilværelse, jeg vil frembringe en viss tilstand hos mig selv, det er det hele. Jeg er ifærd med at gjøre op min status. Jeg vil søke de dypere bevæggrunde til mine handlinger, jeg vil lete tilbake igjen til de fornemmelser som oprindelig har smedet min vilje. Naar jeg nu befinder mig ved regnskapets avslutning, tilfredsstiller det mig ikke længer alene at konstatere, at saadan og saadan har jeg handlet, og de og de misgjerninger har jeg begaat, nei, jeg søker ogsaa en besvarelse paa dette frygtelige hvorfor, som ubønhørlig og sfinksagtig svartomt ledsager de ulykkeliges liv. Jeg tror, at svaret omsider skal naa mig, ikke i form av ord eller direkte tilkjendegivelser, men som fine, men overbevisende fornemmelser og anelser; jeg skal sikkert opleve en forstaaelse, der kommer glidende mot mig som en gjennemtrængende brise fra tilværelsens yderste avstande. Jeg præparerer mit sinds følsomhet nu. Jeg vil bringe mig selv i nærheten av den menneskelige tilintetgjørelse, for at aanden skal bli frigjort og mottagelig. Jeg har valgt sultens dvale.
Men der findes andre portaler ind til den sælsomme uvirkelighet, hvor sjælen opfanger aabenbaringer, anelser, dufte, musik, som ellers ikke naar en. Vi har feberens portal hvor sjælen løsrevet fra legemet og aandeklar og overordentlig mottagelig for de vakeste indtryk svæver ind mot dødens dunkle strækninger. Vi har den umaadelige kuldes portal; ja, tænk om mennesket kunde mægtig utvide skrankerne for sin tilværelse og for eksempel leve et bevisst liv i verdensrummets kulde, 300 grader, 400 grader under nul, — hvilke tilkjendegivelser skulde ikke mennesket indfange i denne nye dimension, hvortil intet liv kan naa? Jeg har valgt hungeren.
Og saa har jeg villet være alene med Dem, ikke fordi jeg synes særlig bedre om Dem end om nogen anden, men fordi Deres helt igjennem almindelige utseende virker avmattende og beroligende paa mig. De er akkurat det som er nødvendig, for at jeg ikke skal være nødsaget til at tale med mig selv, hvilket bare vilde bevirke, at jeg irritertes over at høre min egen stemme. Jeg er altsaa ifærd med at bekjende og jeg vil gjøre det under en sindstilstand og i en form som samtidig kan tilfredsstille min egen videbegjærlighet om mig selv. Det er ikke bare likeoverfor politiet, at forbryderen er en gaade. Han er ofte en endnu større gaade for sig selv. Jeg vil nu mest mulig frigjort fra livets materielle besvær se paa mine egne handlinger. Jeg vil søke at forstaa mine intimeste bevæggrunde i nogen timer, da min opfattelse virker sykelig vissionært men klart, som naar et menneske foran døden overbevises om sit livs hændelser samlet i nogen øieblikkes fornemmelsesindtryk. Naar jeg skal fortælle Dem om et mord, blir det ikke som foran skranken i en retssal. Jeg ser ikke længer mordhændelsens faktiske struktur, mit sind er allerede i sit overjordiske sværmeri blit fortrolig med mordets egen sjæl, med den bævende skræk som gaar forut for gjerningen med selve øieblikkets usigelige vaande, med den grusomme stilhet efterpaa, med alt det som i menneskenes tanker skaper gruen omkring det koldblodig planlagte mord ... Hvor jeg husker alting tydelig nu, idet jeg lukker øinene ...aa, denne duft av vaar og epleblomster; det var om vaaren det skedde. Tænk Dem et hus.
Tænk Dem et hus, saaledes lød videre Willy Singers forunderlige bekjendelse, tænk Dem et almindelig hus av gul sten. Det ligger i utkanten av en liten by og det er en kveld i slutningen av mai. Jeg skal senere nærmere stadfæste omgivelserne. Ti i øieblikket kan jeg ikke fornemme noget andet end denne tydelige gjenkjendelse i mine sanser av hin kvelds stilhet, av trærne som urørlige og høie flankerte villaen og av luften som vaarsyrlig fordypet sig i himmelrummet, grøn og klar som rhinskvin. Solen var gaat ned i vest, men hvilte endnu sin glans paa skogens brem. Jeg som stod og ventet, kunde følge den vikende dag i lysspillet i trærnes kroner. Dit naadde endnu solstraalerne. Som et gyldent glimrende spindelvæv trængte straalerne ind i løvet og dannet forunderlige kobberglinsende grotter derinde. Næsten umerkelig gled lysstreifet opad, for tilslut at vike bort fra trærnes øverste toppe. Haven blev mørkere. Tusmørket satte sig fast i trærne og fik løvet til at skjælve av sin kjølighet. Eller kanske var det bare mit hjerte som skjalv i angst og forutanelse lik et træ, som gripes av en isnende blæst?
Findes der noget saa fredelig som et slikt hus paa grænsen av den lille by og bygden med sine marker og sin skog? Mer fordringsløst men mer tydelig end et hus i en stor by uttrykker det dagliglivets fredelige sysler. Om dagen ligger det der solbeskinnet og varmt med hvite og venlige vink av gardiner i de aapne vinduer. En dame klædt i en lys kjole stiger langsomt og sorgløst nynnende nedad trappens trin for at skjære nogen vaarblomster i haven. Et barn leker med en hund. En mand sætter sig paa altanen i skyggen av en rød og blaastripet markise og breder en avis ut for sine øine. Dæmpede toner av klaveret i husets indre, løsrevne ord av dagens almindeligste, som tydelig høres helt ute paa den støvhvite landevei, selve denne landevei, med hjulspor efter cykler og melkevogner, røken som svæver op fra pipen, telefontraadene som rinder ind i den gule husvæg, gjærdet omkring haven med de omhyggelig like stolper og den kunstferdige grind, fottrinnene mot stentrappen, spisestueurets slag som klinger ut gjennem de aapne vinduer, — er det ikke altsammen et uttryk for menneskers fredelige liv, for det evige og uforstyrrelige som betyr familien, for begrebet dag efter dag, aar efter aar? ... Saa kommer kvelden, menneskene gaar til hvile i huset. Vinduerne blir mørkere og hele huset faar dette uttryksløst blundende over sig som husene altid faar i stille sommernætter der de hviler paa sine mørke slagskygger. En hund gjør, en vogn larmer forbi, men huset blunder i uforstyrrelig ro; — hvor man kan se utenpaa et slikt hus, at det rummer mennesker som ikke venter nogen fare, mennesker i hvis jevne hjerteslag ængstelsen ikke blander nogen uro. Men saa hænder det en nat, likesaa visst som de døde ting, der omgir menneskene faar præg av menneskenes liv, av deres lykke — eller deres elendighet, — saa hænder det en nat, sier jeg, naar alt er ganske stille, at huset lydløst skifter utseende. Hvor slike svarte vinduer pludselig kan bli vetskræmt! Det er, naar morderen i det høieste træs skygge gaar over gjærdet, morderen, som ikke længer er noget menneske, men et levende væsen, det som er længst borte fra barnets uskyld, og som indeslutter i sig al menneskelig gru og alle tiders primitive rædsel.
Hvad har jeg sagt? Er morderen allerede gaat over gjærdet? Mine tanker foregriper begivenheterne. Nu fornemmer jeg den samme skjælven, den samme uro, som jeg følte dengang. Ogsaa da ilte min fantasi forut for begivenheterne. Jeg var som i et yrende dragsug av rædsom forventning, jeg søkte at døve min samvittighet og min angst med et utaalmodig hastverk. Saaledes er det ogsaa nu, hvor jeg gjenkalder alle enkeltheter i min erindring; det hamrer vildt i mit hjerte: hurtigere! hurtigere! Som et dyr, der veirer efter føde, iler jeg mot avgjørelsen, mot den uoprettelige avgjørelse, som skal mætte mit sind med ro. Og dog ser jeg nu, at jeg under min reise fra havegjærdet til paneldøren har oplevet en uendelighet av iagttagelser og stemninger. Jeg kalder det en reise, skjønt det alene var en snikende vandring paa nogen faa minutter.
Men i de faa minutter umiddelbart foran handlingen tilendebringer morderen en sælsom reise gjennem skiftende stemningers himmelstrøk. Alle hans sanser staar aapne i en umaadelig mottagelighet. Alt hvad han ser og hører, alt hvad han fornemmer, hver liten ting, faar en overordentlig betydning under de heftige kastevinde i hans nerver, som bærer ham fremover. Selve tiden har forandret volum, derfor fornemmer han sekundene evighetstunge, hans opfatningsinstinkt er kommet ind i mikroskopiske dimensioner; en skygge, et løvblad paa veien, lyden av en trillende sten, blir store og følgerike hændelser som opvækker skræk, eftertanke, fortvilelse og atter beslutsomhet. O, det er rigtig, at morderen er livets fiendtligste væsen, derfor samler ogsaa alle livets tilkjendegivelser sig for at gjøre hans sidste skridt til en lang og frygtelig vandring. Overvinder han dem, da fuldfører han handlingen, men han er for altid indfanget i de sidste minutters smertefulde evighet. Han er der, det er livets hevn.
Hvad saa morderen forinden han gled over gjærdet i det høieste træs skygge? Han saa huset blunde i kveldens stilhet. Trærne var blit mørkere, landeveien mere graa. Som en halvt utstrøket kultegning hvilte landskapet i natten, alene de høie popler tegnet tydelig sine konturer som to sorte revner i himmelens dypblaa skal. Da han snek sig indunder træet, rørte han ved dets blade, han syntes løvets raslen bevæget sig som en hvisken i træets grener. I stilheten efterpaa, forekommer det ham, at træet har sagt noget og at hele haven lytter aandeløst til en frygtelig meddelelse. En flaggermus farer forbi ham med lydtomme vingeslag, han skjælver, det er som den flyver gjennem hans hjerte. En spindelvævtraad skjærer ham knivskarpt over panden og lyden av det svakt knistrende grus under hans føtter rører ved ham i en isnende kuldegysning. Græsset er klamt av dug og hænger som et blodmættet gulvtæppe fast i hans fotsaaler. Myriader av møl sværmer omkring ham, han ser dem ikke, men han merker deres uavladelige støt mot sine øine og opfanger i en umaadelig varsom lytten nattens skarpeste og dog svakeste tone: sølvsuset i de molekylære skarers flugt. Luften er opfyldt med stimer av liv; der er et tjern i nærheten. Han synes han vader i tjernet, de mørke græsplæner indunder trærne er som siv i stillestaaende vand. Grepet av en pludselig og umotivert forestilling stirrer han beængstet efter en død som ligger stille og maanebelyst i sivene; men der er ingen maane fremme inat. Og der er græs under hans øine, isgrønne plæner, klippet som graver og over trærne ser han gysende melkeveiens luftige gevandt. Er et sekund av morderens evighet?
Han stiger frem paa en aapen plæn og stanser uvilkaarlig, fordi han ikke længer føler sig beskyttet av de dypeste skygger og av trærnes umiddelbare nærhet. Grenene, som han under sin snikende vandring har trængt tilside, synker tilbake i sit oprindelige leie, alt blir stille, det aapne rum omkring ham virker koldt og fiendtlig og han anfaldes av en næsten uimotstaaelig længsel efter at skjule sig. Han synes han er i skudlinjen for en fare og at han i næste øieblik maa rammes og gaa tilgrunde — rammes av hvad? Han vilde kjende sig tryggere, hvis han nu merket den ringeste tilkjendegivelse av menneskelig liv, bare en stemme i det fjerne, eller et skridt paa veien. Men denne uavladelig iagttagende og stumme natur virker uhyre beklemmende paa ham. Stenstøttene i haveportalen har vendt sit granitblik paa ham. Poplenes uutgrundelige mængde skjuler øine, som han ikke kan se, men hvis avventende og truende vælde han fornemmer. Alt det menneskelige i ham har flygtet for morderens onde sjæl og befolker nu de døde ting omkring ham med sin levende bebreidelse; hans samvittighet stirrer paa ham fra veiens graa lysning. Ængstelig hæver han sit blik mot huset og da forstaar han med ett, at huset har opdaget ham og venter hans komme. Huset har spærret sine svarte vindusglugger op; menneskelige øine kunde ikke aabenbare en mer levende skræk end disse nidstirrende sorte huller.
Han ser alene de øverste vinduer. De nederste er skjult av haven, det er tre sorte, firkantede vinduer. Han skimter ogsaa de sammenfoldede markiser ovenover vindusrammerne, hvilket ydermere tydeliggjør vinduene som opspærrede og vetskræmte øine. Men eftersom morderen stirrer paa dette fantom, dette drømlike ansigt av sten og skygge, omskaper hans egen ustanselig skiftende, anelsesfulde sindsstemning synsindtrykket. Det er sin egen rædsel han ser i fantomet. Langsomt, som naar et fotografi fremkaldes ovenpaa et andet, træder et nyt billede frem i hans vidaapne øine. Trærne foran huset, mellem hvis grener morderen i kveldingen har skimtet vinduenes lyse og venlige gardiner og en kvinde som sorgløst lænet sig i en av kannene, — disse trær staar nu som to gruber av fortættet mørke paa begge sider av trappen. Noget er pludselig faldt ut og blit borte i husets ansigt, trærnes mørke danner to vældige, tomme øienhulninger og den bengule sten i fasaden er dødningeskallens silhouet mot nattehimmelen. Saaledes gaar han ind i mordet med hver fiber i sine sanser opfyldt av fornemmelsen om død og undergang. Endog luften utsveder en skaanselløs parfyme av kirkegaard og eftersom han bevæger sig fremover, farer flaggermusene omkring ham for svarte og stumme vinger. Han kalder paa mordets duer, paa disse mørkets og stilhetens væsener med hvert snikende trin han træder i den fugtige muld. Nu farer de over hans hode, lydløse i stigen og dalen. . . Hvor blir jeg av? Jeg har en fornemmelse av, at jeg ikke følger ham længer. Og dog er det jeg som er morderen. Jeg forblir her ute i haven omgit av denne uutsigelige duft av vaar. Og dog er jeg ogsaa derinde foran paneldøren med de brede, brunbeisede felter. Hvad venter jeg paa herute? Nu kommer det. Ofrets dødsskrik. Det er dette jeg vil høre. Jeg sier Dem, det er ikke alene ofret som skriker. I dette skrik kommer alt det stumme til lyd. Menneskehusets magtesløse skræk, poplenes vaktsomme mørke. Alt som tilhører mennesket og som er dets venner, stenene i portalen, veien, det smukt klippede græs i plænene, alt dette som med sine døde men vidende øine har set morderens ankomst, utløser sin ve i offerets dødsskrik som en uforglemmelig anklage fra alt hvad livet og menneskene tilhører. Saaledes hørte morderen skriket, ja, saaledes hørte jeg det —.