Her er det Land, som hugar meg best
Her er det Land, som hugar meg best.
Tone: Manden og Konen satte sig ned.
1. Her er det Land, som hugar meg best,
og hit hev’ eg lengtat lenge;
her var det stødt, som Hugen var fest
og gjekk i sitt gamle Gjenge.
Vida hev’ eg flutt og faret i Kring,
aldri saag eg slike hyggjelege Ting.
Ja, myket hev’ eg seet,
og meir hev’ eg frett,
men her hev’ eg seet det beste.
1. Her er det Land, som hugar meg best,
og hit hev’ eg lengtat lenge;
her var det stødt, som Hugen var fest
og gjekk i sitt gamle Gjenge.
Vida hev’ eg flutt og faret i Kring,
aldri saag eg slike hyggjelege Ting.
Ja, myket hev’ eg seet,
og meir hev’ eg frett,
men her hev’ eg seet det beste.
2. Her er væl Jordi hugleg aa sjaa
og yndeleg paa alla Tider,
helst naar ho heve Sumarsploggi paa
og blømer til dei øvste Lider.
Aldri vild’ eg bytt i nokon-handa Skatt
denne vaar sæle sumarljose Natt,
daa Jordi ligg i Skrud
og søv som ei Brud,
og Dagen vakjer trutt um Landet.
og yndeleg paa alla Tider,
helst naar ho heve Sumarsploggi paa
og blømer til dei øvste Lider.
Aldri vild’ eg bytt i nokon-handa Skatt
denne vaar sæle sumarljose Natt,
daa Jordi ligg i Skrud
og søv som ei Brud,
og Dagen vakjer trutt um Landet.
3. Her heve alt ein vænare Lit,
han gjerer meg so godt i Hjarta;
her er det rett, som alt hadde Vit
og kunde baade læ’ og garta.
Folket og eg er lika som eitt,
alt kvat dei segja, skynar eg so greidt;
og aldri er der Ord
paa all den vide Jord,
som ganga meg so til Hjarta.
han gjerer meg so godt i Hjarta;
her er det rett, som alt hadde Vit
og kunde baade læ’ og garta.
Folket og eg er lika som eitt,
alt kvat dei segja, skynar eg so greidt;
og aldri er der Ord
paa all den vide Jord,
som ganga meg so til Hjarta.
4. Her kann eg kjenna Bygder og Bol
og Berg i so ymsa Rader;
Fjøra og Fjell og Himmel og Sol
er kjendar’ en andre Stader.
Saart hev’ eg saknat Heimen ei Tid,
difyr’ er han no so kjær og so blid.
Lat koma kvat som kann:
eg møter som ein Mann,
og aldri fer eg ut or Landet.
Or „Ervingen.“
og Berg i so ymsa Rader;
Fjøra og Fjell og Himmel og Sol
er kjendar’ en andre Stader.
Saart hev’ eg saknat Heimen ei Tid,
difyr’ er han no so kjær og so blid.
Lat koma kvat som kann:
eg møter som ein Mann,
og aldri fer eg ut or Landet.
Or „Ervingen.“