Hansliguten
Hansliguten.
(Af Ivar Kleiven.)
Det hev vore eit gamalt ord, at kjært baan hev mange namn, og var det etter di det gjekk med Hansliguten, laut han vera eit avhalde menneskje. Dei kalla han Stor-Ola, Storen, Stor-guten, Lia-guten og Hansliguten, etter som det fallt seg; sjølv nemnde han seg støtt Ola Brurusten, etter han vart meir til-aars komen. Det skreiv han seg for og, med slik ein morsk slyng yver t’en og nokre gilde krullar attunder namnet — mest som namnet aat ein faut i gamle dagar. Men etter di han no var fødd og uppalen i Hanslien, skulde det sjaa ut til aa vera det høvlegaste, at han ber namnet etter fødestaen, som skikk og bruk hev vore all sin dag.
Den fyrste gongen eg lærde aa kjenna Hansliguten, var eg berre paa sjauande aaret, og det gjekk mest som so handkeivlegt fyre seg, tykte eg, at eg mintest det kvar gong eg saag han sea. Eg kunde ikkje just seia, at han var so reint framand for meg likevel, for di um eg ikkje hadde set han — eg hadde høyrt mykje gjete honom, maa vita. Og etter som ordet gjekk um han heime hjaa oss, hadde eg ei von um, at Hansliguten maatte vera ein underleg hause. Eg skulde vera ein grov vill-styring det bilet, eg, etter som det lyddest millom kvinnfolkom i huset, og naar eg fekk eit slikt kaat-el, at eg ikkje visste korleis eg vilde skapa meg til eller fara aat, var det støtt einkvar av dei som sa: eg meiner du slepp reint den vetle vit-grandi du hev, gut — du skapar deg til verre en Hansliguten. Og ho Marit hans Paal gjorde ofte formun og kalla meg Hansligut — aa ja, det beit ikkje langt inni meg, alt mea eg ikkje hadde fenge set meg i den spegelen.
So var det ein vinter han far fekk heim ein stor slipestein fraa Vetlehamar, og daa steinen vart ferdug til aa taka i bruk, visste eg ikkje noko grummare en aa draga, naar han far skulde slipa tolkniven sin eller renna paa øksi si. Det var so karslegt aa vera god-til vinda fort den store tunge steinen, og det var slik moro, naar eg fekk han paa løypti til gagns: han gjekk av seg sjølv lange taki, gjekk so vatnet fylgde med i ein sverkjel rundt umkring, og spruten stod høgt uppmed stabursveggen, naar steinen sagtna seg noko. I fyrstningi etter slipesteinen vart teken i bruk, var det gjerne aa taka han ei skura det fyrste eg gjorde, naar eg kom ut um morgoen.
Men dessa kvinnfolki, som berre la illt i veg for meg støtt, dei var god-til gjera ende paa den moroi og, dei. Det var ein dag eg kom inni stova att, det vart slik daasning og nistiring paa meg, med same eg fekk hovudet innum dørglytten, at eg kjende reint kor det svidde etter alle dei augo som stod paa meg. Eg tykte det skulde ikkje vera so mykje stire etter heller — det var no ikkje anna paa ferd en det, at nere lippa mi hekk noko siare en vera skulde paa eine sida, og so var eine trøyermi klovi uppi aalbogen. Men det kan henda det vart overhøyring paa heilage flekk, og so kom det for dagen, at slipesteinveivi hadde krøkt inni trøyermi, mea steinen gjekk som hardast, so karen fekk tru paa gjera fylgje med rundt nokre vendor — og paa ei av nedreisom skeiva han til aa koma burti krekkja med truten. Jau dimed var det sopt med ein einaste gong, skulde de høyrt: fekk dei berre sjaa, at eg so mykje som rikka paa slipesteinveivi meir, skulde det bli maaneljost so det var sætande!
Aa ja, det var mangt aa gaa igjenom i dei dagom og — ikkje var det alle gonger det gjekk yver seg med lettverk heller, naar kvinnfolki sette paa naglfara alt eg hadde fyre meg, og ein kunde verta huven, um det ikkje stod so ille til som eg hugsar det gjorde ein gong. Det apast paa meg fraa alle kantar, og eg sat just i benken og reikna etter, at rett-no braut det laust eit uver som eg aldri kom heilskinna utor. Men det var ikkje anna ved det gjera, en aa taka ved det som vart bode — det nytta ikkje det slag aa smøygja seg ut.
Nei, der gjekk døri upp med same, og inn kom det ein avraae stor, breivaksen kar med ei avbragsleg vid tallikhuva paa hovudet, kvitt turkle yver øyro, fotsid, steinblaa frakk med store fikkor, og ein stav i handi, grov som ein midels handspikar. Mannen tok seg urimeleg godt tak med aa lata att døri etter seg, steig so eit langt, kvast stig innyver golvet, letta den tunge vide huva høgt upp fraa hausen og helsa: »godd — — da — ag!«
»Aa godag igjen — frampaa sjaa du fær sitja.«
»T — a — akk, eg faar nok sitt — ta« . . . dimed braasnudde han seg, so dei store frakkeflaki blekta, sette staven fraa seg ved stoveklokka, la vottane og huva paa bordkrakken, og tøygde til slut dei lange armane halvmidt burti stova etter ein stol aa sitja paa.
»Det er eit jamngodt vinn — ter — ver vi har om da — a — gen,« sa han og slepte nere lippa so langt ned, at dei lange, ujamne framtennerne synte seg.
Eg stirde meg mest forderva, for det var noko so framifraa ved denna mannen og all hans aatferd, at eg fekk ikkje augo fraa honom. Berre han snudde seg paa stolen, var det som han skulde ha brent seg, og sa han noko, fór han med nokre underlege avlæte med munnen med same. Eg laut ha greia paa kven detta var, vonoms snøggare — jau, so var det Hansliguten.
Den gongen budde han i ein heim dei kalla Fossen; me saag endaa i hafella der fraa glasom heime. Han fór med noko smaatt snikkararbeid av og til, og just den fyrre dagen raakte han so ille paa, at han hogg eit stort skar i snikkarbila si. Og no var det erendi hans aa spyrja, um det var so vel han fekk slipa atti øksi paa den nye slipesteinen vaar. Jau, det skulde vore uvandt med di, maa vita, berre karane hadde vore heime, men dei var paa sætri etter høy i dag. Men daa var eg ikkje sein aa bjo meg fram eg heller; eg skulde draga nysteinen, eg — han gjekk so lett, maa vita, at eg kjende mest ikkje til eg drog han.
Ja, Hansliguten tykte det var grepa, at eg var so gild kar, fekk seg varmt vatn og bar til med slipingi.
Det var sant, at den store slipesteinen var lett i gjengi, og dei gongene han far slipte kniven sin, kjende eg aldri at det leitte paa noko større; var det øks han slipte, gjekk det altid ikkje so lett, men det var no ikkje vyrande det heller. Men no var det reint utrulegt kor slipesteinen hekk atti med ein gong — han klembde øksi godt innaat, Hansliguten, og kvar gong eg slo veivi umkring, laut eg so høgt upp med armom, at eg stod paa tæom, og brukte eg ikkje heile mi magt med det same, vilde steinen stadna.
Jamenn vart eg reint andpusten, — men so stend det fulla ikkje lang ridi paa — han ser alt paa øksi no, ho er sagte trast god nok? Nei, ho var ikkje — han klembde ho innaat paa nytt lag, reint nauhardt og.
Nei, so urimeleg tung som slipesteinen tok til aa verta — tyngre og tyngre for kvar gong han gjekk umkring — snautt berre med naudi eg fekk slita han rundt! Ikkje saag det ut til at denna stygge bila vart heil-eggja meir heller; um han saag paa ho att imillom, var det berre aa taka til med sama tjaaket att. Eg vart so brennande heit i kjakom og so saar i smalryggen, at det var mest ikkje utstandande — kvar gong eg strekte armane, stakk det so illt i høgre sida. Tyrst heldt eg paa vart og. Gud gje eg hadde havt ein vats-svelg! Hadde det ikkje vore den skammi, so — skulde eg teke spranget uppum staburet og gøymt meg i stallen! Aa, gudskjelov — no skyl han av slipesanden: no er ho ferdugt! Nei — Gud trøste — endaa var ho ikkje — —!
Nei daa sette det seg noko hardt, saart og turt uppi halsen, og det bar til aa verta skya for augom, so eg saag korkje Hansliguten eller bila lenger. Men just med same det fyrste hikstet ryktest gjenom meg, var bila ferdug. » Eg armar deg nok ut, eg, farr — min, men no skal du au regti ha sto — or takk for hjelpa!« sa han og turka vel eggi med handi. Eg drog meg inni stova att so saar og ende i kvar lem, at eg skolv som eit lauv.
Soleis var fyrste møtet millom meg og Hansliguten.
Vinteren etter gjekk eg i skulen, og meiner du ikkje Hansliguten kom inn der og ein dag med tallikhuva, øyreturkle, den fotside frakken, staven og heile stasen. Han hadde med seg ei avbragsleg tobakspipa og no, — røyri stod utor frakkelumma og rokk mest uppunder oksli hans.
Elles var det sama gjerdi paa honom all upp no, som daa han var heime og slipte, baade naar han lette døri att etter seg, og naar han steig innyver golvet og helsa.
Det saag ut til, at dei var gamalt kjende han Knut skulemeistar og Hansliguten; han var so snøgg til aa finna fram tobaksrullen sin, han Knut, so dei fekk seg ein god røyk, mea dei sat og rødde framved kaklomnen. Best dei sat, tverssnudde Hansliguten seg paa krakken, kjerrde med nakken og saag burtyver benkjerne aat oss; um lite reiste han seg upp og kom drivande med lange kvasse stig og vilde sjaa skrivebøkerne vore. Etter som han tok ei i handi, rette han seg upp, sette eine handfjøli for augo og saag fælt morsk ut, mea han fór yver det me hadde skrive. Sume av oss vart so andløgde at dei frøste, sume stirde mest utor seg augo, og dei minste, som dreiv og stava paa tabellom burti roi ved brandpipa, vart so rædde at dei bleikna — han kjem fulla her og, tenkte dei. Han Knut stod attanfyr Hansliguten og saag illt paa oss som log, og riste paa hovudet aat oss.
Seinare um vinteren var han inne paa skulen fleire gonger, og kvar gong han kom der, skulde me ha songtime; og det hadde ikkje han Knut imot heller, for Hansliguten var glup til aa syngja — det var baade sterkt og fint maal han hadde. Berre det ikkje var salmor det bar til med, for daa gjekk det gale kvar einaste gong. Og det var ikkje aa undrast paa: kvar gong Jesu namn vart nemnt i salma, la Hansliguten seg attyver med yverkroppen og bøygde knei mest i golvet, so dei store frakkeflaki gjorde ein drjug svarv attigjenom, og sopte etter golvet, som tvau aaklæ, naar han rette seg uppatt. Og baketter ei slik knebøygjing var det ikkje bjoande til aa faa maalet upp att for oss, um so han Knut saag aldri so illt paa oss for det.
I dei næraste aarom deretter var det berre so ein og annan gong langt imillom eg saag Hansliguten; dei sa han skulde bu i eit kvennhus ved Bergdøla, og naar han var her i grendi, gjekk han etter eitkvart som stod honom til av ei føraad han hadde av den vetle garden han var komen fraa. Kvar gong han fór, var han inne heime, og støtt var han den sama — tallikhuva, øyreturklædet, frakken og staven saag aldri ut til aa skifta.
Det kosta meg aa halda meg stø, naar han kom i huset og byrja gjera rare fakter og underlege avlæte. Det gjekk som etter takt, naar han lette att døri, steig det lange stiget sit og helsa, og soleis var det all vegen sea og — antel han la fraa seg huva og vottane og reiste fraa seg staven, eller han gjekk burtaat klokka for aa sjaa kva ho var, so gjekk det som etter komantord paa ein eksisplass. Sume ting kunde han taka urimeleg tøygt og sagtferleg, men paa sama stund var det som det skulde spraka eld paa han, og han gjorde fotslag og vendingar so frakkeflaki flims umkring leggjerne.
Naar han var innkomen, hadde helsa og vel sett seg, var det mest allstøtt han skulde hava seg ei pipa, og med sama det bar aat, slo han eit slag med flate handi paa lumma, der pipa var. Sama eins gjorde han med brjostlumma eller eine baklumma, der han hadde tobakken — slo so det small etter. Og heile vegen, fraa di han gjekk burti bordskuffa etter kniv til aa karva tobak, til han tok ei glo i eldtangi og tendra med, gjekk det med handgrip, plent som naar soldatarne i gamle dagar etter »tælling« la skot i kammerladningsbyrsa. Vart han boden ein-gong drikke, tok han imot drykkjeskaali longe fyrr ho kom innaat honom: han rette ut dei lange armane sine og møtte med dei paa halv veg. Det var ser um slag med honom baade i ord og aatferd.
Ein kunde just ikkje seia, att snakket hans var burt i veggjerne heller, men ordi kom etter takt, og lyddest som dei skulde vore baade vegne og mælte — hardt og kaldt var det mykje attaat snakket hans og. Kvar gong han sa noko han tykte det var sers mun i, slepte han ned lippa, og daa sette han gjerne knytt-neven paa hoka med same. Var det noko morosamt skulde vera, log han so fælande hardt og kaldtokka, eller han skapte seg til og hikr-skratta, slepte hovudet djupt ned millom okslom, og enda med aa kvesa som ein katt. Rett som han sat og tala, skaut han ende i veret og gjorde ei venda yver golvet for aa sjaa paa klokka, og mea slepte han seg i hop i kneom, la seg attyver og brukte skyggfjøl yver augo — nakken kom lenger og lenger attyver, og du sat berre lyftest og venta at den store tunge skrotten skulde rjuka att-og-bak.
Jau han var ein underleg sole, og etter eg lærde aa kjenna han, var det ikkje noko som heta meg verre, en naar kvinnfolki likna meg attaat Hansliguten.
I baandoms-dagom vart Hansliguten so vitskræmd, av di han saag mor si hadde nedfall-sott sume tider, at han kom til aa erva det all sin dag. Naar han saag mori fekk att sjukdomen, kom det slik vitlaus ræddhuge yver honom, at folk som saag det, tykte det gjorde meir illt aa sjaa gutungen en mori. Det leita paa vitet hans, og difyr vart han ikkje som andre baan heller — han hadde so underlege rykkjer og brukte ulugume fakter og avlæte. Og det vilde ikkje veksa av honom med aarom heller, men hekk ved han paa mange maatar. Men lærenæm var han, og han lærde so snøgt baade aa lesa og skriva, at folk tykte det var noko rart — han kom og lenger med di en dei fleste av sine jamlikar den tidi.
I beste ungdomsaarom var Hansliguten ein grov galning. Paa kvart eit stim og staak han var god-til aa spyrja ut, var han med, dansa og stimde, skapte seg og for med so laglause fakter og vyrlaust kjeft-bruk, at folk baud imot baade høyra og sjaa han. Det stod ord av honom baade vidt og breitt for ufellnaden hans, den tidi han var paa sit villaste.
Han lærde seg til aa blaasa klanette for det fyrste, og det vart han gild til. »Ho er av egte buks-bomm-m-m, jamndyr ved sylv, og søkk i vatn som stei-i-in!« sa han um klanetta si. Seinare byrja han laata paa fela, og det gjekk so svint og, at alle tykte det var mykje av det. Og paa fela vart han ein med dei beste som fanst i bygdi det leitet; ho lét reint og sterkt, fela hans, og fekk han høyra ein ny slaatt eit par gonger, var det dimed gjort aa læra han, um han var aldri so vanskeleg.
So var det ikkje rusk til spelmann som lærde han upp heller; han var med honom Eystein Lien, Hansliguten og, maa vita, og etter som dei hermer, var det ingen av alle dei han lærde upp, som han tykte betre um. »Fær eg med meg han Ola Hanslien, kan det faa koma kva spelmann som vil, og gaa kvar helst han vil og,« skulde han Eystein seia. Og mykje var dei saman med felelæte, dei tvo karane — han hadde slik gild ny stova og grepa dansar-rom, han Eystein, og hugnad hadde han av aa lata ungdomen i grendi faa dansa hjaa seg baade jamt og samt. Gamle folk talar enno um, kor gild moro dei hadde i dansom hans Eystein Lien, og kor makalaust til læte det var, naar han og Hansliguten lét i hop.
Men dei stygge avlæti sine fór han med, naar han lét paa fela og, Hansliguten. Skulde ein ha nokon hugnad av aa høyra paa, fekk ein lata vera aa sjaa paa’n. Best han sat og lét, spratt han i veret som ei fjør og sette felebogen beint i taket, eller han gjorde ein drei med bogen burtyver dansar-ringen og fekk det til aa sjokta i taglet som i ei svipesnor. So fann han paa aa slaa krok paa peiken, og tok seg eit grip i eine munnviki, so det klapp som i eit skreppelok. Sume gonger la han hovudet attyver, kjerrde med nakken, rengde augo og rette utor tunga — paa sama stundi sat han hengde hovudet millom kneom, so den lange luggen hekk ned i golvet. Og alle desse ugjerderne fór han med midt i lætet, men aldri so mykje dei skulde høyra den ringaste stans eller halt i lætet hans, likevel!
I nokre aar fór Hansliguten vidt ikring i ymse bygdelag med fela; han var ein gong nordyver so langt som aat Helgeland, og innar fjellet, i Folldalen og Vetlelvdalen, var han fleire vendor. Sume tider fór han i Romsdalen og paa Fjoringskanten, og andre tider kunde han stadast sumaren yver paa Fron eller uppi Svatsum. I Uppdal var han fleire gonger og der likte han seg reint overlag. Var det ikkje noko bruk for fela, der han fór, tok han paa seg gardsarbeid og var med i slaatt og skur. Men kvar gong det lakka til vinters, drog han paa heimvegen, og heldt seg mesta i heimbygdi vinteren yver.
Kvar gong han kom heim att etter ei slik utferd, hadde han skift maal og tala antel inndøl, norafjelling eller fjoring, etter som han hadde vore paa den eine eller andre kanten til. Var det nokon som fanst aat honom for detta og tykte det var skam aa fara med aa knota, berre ein hadde vore i ei annor bygd i nokre vekor, svara han: »aa vi synes det er saa my’ lettere«; han brukte alltid aa nemna seg sjølv i fleirtal, med »vi«.
Paa Fron var det eksisplass den tid Hansliguten var i sine beste aar, og der, paa Breivegen, tykte han det var overlag gildt aa gaa sjaa paa eksisen — sjølv vart han no rata som kongens kar. Og det er ikkje utrulegt, at det var her paa Breivegen han fekk i seg mykje av desse militærfakterne, som fylgde honom langt upp i alderdomsaari. Korleis det var med di, so likte han svært alt som høyrde med til eksisen, og noko grummare en »spredt fektning« hadde han ikkje set — den var lauken, og det hende meir en ein gong, naar han gjekk i sjøldule, at han gjekk ei rabbe med spredt fektning, moande einsleg.
Soleis var det ein sundagsefta budeionne paa Hovdasætrom sat inne i ei av sæterstovom og tala um laust og fast i godt trumaal. I sætri nærast ved var det uppsett nytt sel um sumaren, og troppi dei hadde brukt, mea dei tekte, laag att enno uppaa taket.
Rett som det var, fekk budeiorne høyra slik dunder og dyn uppi bakken ovafyr sætrerne — det var berre so jordi skolv, og imillom lyddest det som det skulde vore ei heil reid med folk som kom nærar og nærar. Til slut høyrde dei det sette upp etter troppi, upp paa det nye selstaket, med hurrarop so det svara uti Hovdaspiggen. Budeiorne paa dør, maa vita, reint illhyfsne; dei maatte no vaaga seg til aa sjaa etter, kva i guds namn det var for eit leven. Jau, der stod Hansliguten paa ytste takmønen, byrg som den argaste ovest, og breidde og svinga seg med ein tjukk svær bjørkerank i handi. »Aa din stygge halvjaale! du skræmde mest livet av os med denna ulaglege dundren du heldt, din skamløysing!« sa ei av budeiorne, ho var sint vorti. » Hm-m-m, vi var just ute i den spredte fektning, vi,« svara han, sette knyttneven paa hoka og turka so av seg sveiten etter strævet.
Han folka paa seg noko, og dei fallt meir og meir burt med aarom, tullfakterne hans, men heilt upp som eit anna menneskje i si aatferd vart han aldri, og kvar han for vart han halden for aa vera so paa lag ein halvjaale. Likevel hadde han lett for aa koma seg med folk; han fekk vera paa storgardom mykje attaat um vintrane, og stod mesta paa laaven og treskte; sume tider hadde dei han til skulemeistar aat bornom sine og. So skreiv han brev for folk; det var ikkje so tjukt av dei som brukte pennen endaa.
I fyrtiaars-alderen heldt han seg mykje i Svatsum, og ved det leite bar han til aa halda seg med boki og verta meir og meir gudeleg. Det var truleg han Vis-Knut som var orsak til di, for han var noko saman med honom. Han fekk ein stygg aat fela, daa han umvende seg, og ein gong han var heime att som snarast, la han ho under bagstehella og brende ho upp. Og so skilde han seg fraa all moro og slutta halda lag med dei gamle venom. Lite etter hand tok han til aa halda samlingar og leggja ut gudsord for folk. Det gudelege livet hans fekk ein sterk bøv av han Lars Linderot, vissa daa det leid lenger ut i leiken, og den gamle Hansliguten skulde ein ikkje sjaa stort att av.
Soleis i fyrstningi kunde det vera eitkvart anna en det gudelege og, som leikte honom i hugen. Den tidi han budde so mykje i Svatsum, gjekk Thrane-ridi som heitast; og den reiv med seg Hansliguten og — han kunde mest ikkje tala um anna en Markus Thrane og bladet hans den gongen. Det hende, at han vart so uppglødd, naar han gjekk einsleg etter vegen, at han reiv »Arbeiderbladet« upp or brjostlumma, svinga det yver hovudet og skreik so det ljoma i liom: »hurra for Markus Thrane!«
Mea han var i Svatsum, tok han etter bygdemaalet der, og det heldt han ved all sin dag utan fleire brigde.
(Meir.)
Hansliguten.
(Framhald fraa nr. 14).
I sytten somrar i rad var han i arbeid paa ein storgard i Heidalen, og for di skuld rekna han seg for Heidøl alt han livde sea. Og paa den garden han var so lenge, vart han no so kjend med allting, baade heime og burte, at det var ikkje fritt for han bar til aa kjenna seg lite høgt i raadi og vilde hava noko velde yver hitt arbeidsfolket. Han visste ikkje anna sjølv, en han var overlag innkomen med sjølve-folkom, og so vilde han staa paa deira beste og, baade seint og tidleg. Men dette velde han tenkte aa ha fenge, gjorde so mykje, at han heldt seg hardleg strunk paa det og var vid mot dei andre, naar det høvde so. Detta hadde baade sjølve-folki og det andre folket paa garden moro av, maa’ta, og sume galningar kunde ikkje lata vera aa driva spel med honom.
Hansliguten tok seg til aa ringja upp folket med matklokka um morgoen, og det gjorde han ein god halv time tidlegar en dei var vane med fyrr. Ingen gnustra noko um detta; men so var det ein morgon Hansliguten kom ut og fata klokkesnori og bar til aa ringja, at klokka ikkje gav den minste ljod fraa seg. Kva i all verdi kan vera kome yver klokka! — han slepte snori, sette skyggfjøli for augo og gjekk stig for stig baklenges attyver garden, so smaastein dreiv for skohælom; han vilde sjaa kva for trollskap det hekk i. Jau, der hadde ein skjelm vore stad og spikka ei kluft og stengt klokkeballen med. »Hm—m, jau no ser eg hossen det er: det er uppi-sett ei kloff—ft!« sa han.
Ein annan morgon han kom ut i graalysingi og skulde vekkja arbeidsfolket, fekk han auga paa eit manslikjend som hekk etter eit tog kring halsen i turkestove-svali. Hansliguten kolna ned i tærne med ein gong og kom inn i drengjestova styvande, mest fraa seg. »Nei—i, kjære for guds skuld — de maa skunda dykk og koma ut trast, alle samm—men! — det er rektig ein som hev hengt seg sør-i turkestugusvali!« »Nei, kjære vakre, du seier no ikkje so gale lel, Ola?« var det ein av karom som svara. »Jau, det er reideleg sant — kome alle, trast!|« Alle skapte seg forfjamsne og ille ved, og reiv paa seg klædi i hu og hast, for aa koma ut og sjaa detta stygge som hendt var um natti. — Hansliguten stod som paa glør og skolv som ospelauv.
»Han skulde fulla vore nedskoren?« sa ein. »Ja visst skulde han vore ned-att!« »Du gjer fulla vel og skjer han ned, du Ola?« »Nei—i, eg er slett—it-te hoga paa det!« svara han; men han bar likevel til aa draga seg stig for stig burtyver mot turkestova og tenkte aa drista seg til aa skjera armingen ned. Men han stadna for annakvart stig og tenkte seg um. Sist kom han so nære burtaat, at han saag det var berre ein karklædning fyllt med halm som hekk der.
Kvar sundag det var messe ved Heidalskyrkja sat Hansliguten i klokkarstolen og var med klokkaren og song. Og var det ein sundag klokkaren hadde forfall, trod Hansliguten meir en gjenne atti staden — eg saag han var klokkar i Heidalen, eg og, ein gong. Men eg vil ikkje seia, at han var nokon lugom mann i tenesti, hjelp ikkje han saag grovt verdug ut med det lange haaret og det kvite turklædet yver øyro, naar han kom stigande med militærstig fram i songhusdøri, gjorde »holdt« paa dørstokken og nemnde upp dei salmor som skulde syngjast.
Hansliguten var lukka skyld med di han vart gaa-ande lauskar og hadde berre seg sjølv aa syta for. Det var fulla gjentorne som tykte det var uraad med honom, for sjølv veit eg han var ikkje skotfri — han hadde no minst tvo hetarider av elskesjuka. I Svatsum fekk han hug aat ei gjenta, som han tenkte aa faa. Ho heitte Ingebjørg, og ein gong han skreiv aat ein kjenning i heimbygdi, fortalde han, at ho »Ingebjørg er min allersødeste dukke«. Men det vart nok ikkje meir av det.
Og etter han alt var framum det tridje tjuget komen, var det ei framveksta i Heidalen som gjorde det heitt for bringa hans. Han gjekk mest forstyra eit halvt aars tid, og daa gjenta reiste aat Amerika, vaasa han um aa reisa etter. Ho hadde butt i hus saman med honom nokre aar, og hadde havt hjelp av honom med aa læra lesa og skriva, og so fann ho paa aa senda honom eit brev fraa Amerika. Og det brevet vart han i ville veret av med same; han gjekk og las det upp for dei beste kjenningom sine baade i tid og utid. Enden paa brevet lydde so, at gjenta støtt vilde »bevare« Hansliguten »i en kjærlig erindring«; og naar han las dei ordi, spratt han ende upp, fakta og svinga seg for kvart ord, og enda med aa kneppa i lause veret med fingrom, reint fraa seg sjølv. Naar han so fekk roa seg lite etter, bar han til aa snyktegraata. Men den gongen han skreiv svar paa det brevet, gjorde han seg so mykje fyre, at han fotograferte seg og sende bilætet sitt med — han sit der med turklæde yver øyro og med den digre staven i handi.
Utyver ved sjautiaars-alderen var Hansliguten i nokre aar paa ein gard i Fron. Daa han kom upp i Heidalen att derfraa, bar han til aa verta so lite god-til seg, at fattigstyret fann det var best aa kvitta seg ved han. For den føraadi han hadde av farsgarden sin, vilde nok ikkje rekka langt, naar det vart berre den aa lita paa. Og so let dei han vita, at no hadde dei ikkje bruk for honom lenger, korkje til husbondskar eller klokkar.
Detta var ein tung støyt for honom; for han heldt av Heidalen og treivst betre der en nokon annan stad han hadde fare. Aa verta godtsom jaga ut or bygdi, tykte han var ei urettvisa han aldri kunde drøymt um. — Han vart gaa-ande som i ørska i lang tid.
Gode tjuge aar var lidne sea den gongen eg drog slipesteinen aat Hansliguten, og no var eg kome meg so høgt til vers, at eg var rotmeistar i fattigfjorungen der heime. Det umbodet tykte eg elles gav meg mykje aa bendast med; mest kvar dag var det einkvar som kom og skulde tala med »rotmannen« — anten var det mat som vanta, eller det var klæde og husrom som det var gale med, og dei slagi var ikkje alle tider paa reide handi i snarvenda. Aa hava likferd midt i strengaste slaatten eller aa faa eit husvillt helselaust menneskje aa skaffa hus yver hovudet ved juleleite, det høyrde med til »forretningerne«; og so hadde ein attpaa tilsynsmannen paa nakken, straks ein ikkje hadde vore til reide og knipe paa kvar ei mjølmork og kvar ei øyra ein hadde under hendom.
Og so lagdest det alltid til i mi umbods-tid, at det kom nye folk inn i fjorungen og gjorde det baade botut og brokut for meg: — der kom Hansliguten og ein dag styvande beint paa rotmannen, som stod og sette steinfyll i ei veit heime paa garden. Han helsa god-dag, signe arbê. Jau, han hadde eldst og umskapst mykje, sea eg saag han sist; haaret og skjegget hadde vorte snjokvitt, tallikhuva var umbytt med ein høg stivhatt, og den fotside frakken med ein frakk paa ei nyare gjerd. Berre den store staven og øyre-turklædet fylgde med honom som i gamle dagar. Elles saag han frisk og røkjen ut etter alderen.
Etter me hadde tala um veret og anna slikt som kunde falla, freista han aa koma inn paa det som i grunnen var erendi hans; men det leita honom aa maalbera, at det no stod soleis til med honom, at han trongde hjelp av bygdi. Han var ikkje god-til aa taka paa namn, at det var fattighjelp han gjekk etter, og at det var kassa han saag seg nøydd til aa lita paa; han var ikkje ein gong kar til aa nemna »tilsynsmann«. For aa koma lettare yver denna saare staden slo han det ut so, at dei fann paa aa gjera honom slik ei uraad der uppi Heidalen, at han saag seg mest uppraadd med aa koma igjenom lenger — dei fekk vingla det til so han ikkje skulde hava rett til aa bu imillom dei paa alderdomen. Ein skulde aldri ha høyrt slikt paafunn heller! Hadde han ikkje no butt der uppe i langsameleg tid og havt altargonga si der i gode fyrretjuge aar — og endaa skulde dei vilja vinda paa retten hans til aa hava sit bu og bøle der! Og dertil hadde han no so pass til gode av ein mann der i bygdi au, at hadde han fenge att det, so skulde han havt god berging vonoms lenger. Men soleis som dei no hadde stelt det all vegen, saag han seg reint i flugti for aa greia seg paa eigi hand. Ja, han fekk no høyra hans meining um denna aatferdi au, han Nils Sygard; han er mest som ein forstander i menigheiti, han Nils, og skal sjaa til med dei gamle som det vert smaatt og vanraade med, — han sa, at Hansliguten høyrde til »nora Skogen« og var ein framand og utabygdes i Heidalen. »Ja er eg utabygdes her, so er eg no visst utabygdes i Ottdalen,« svara Hansliguten, og med sama han hermde upp att svaret sit, trykte han seg i hop og slo upp ein kaldskratt so fæl, at eg reint kvakk — han tykte nok han Nils fekk eit svar so det sokk i honom.
Og no vilde han daa høyra, um ikkje eg kunde greia lite i desse klossane og faa ei rettarbot paa det den mannen hadde fanta fraa honom.
Denna ugreia med heimstadretten aat Hansliguten kjende eg vel til fyrr, men til all ulukka var eg ikkje den mannen, at eg hadde noko ved det gjera. Heidølane maatte faa sitt fram, korleis det snudde. Og daa eg heller ikkje hadde nokor raad paa reide handi til aa faa rett paa den kjeltringen han hadde til gode av, tykte visst Hansliguten, at eg var mindre til mann en han hadde tenkt seg. Han saag langt paa meg, hengde hovudet ned paa bringa og sukka tungt. Daa han hadde stande soleis ei liti rid, drog han upp av brjostlumma eit brev han bad meg sjaa igjenom — han vilde høyra, um eg tykte det var soleis ihopsett, at han kunde visa det fram for presten og dei andre som hadde noko aa seia i menigheiti. Brevet hadde til yverskrift: »Ærbødigst promemoria til kjære menighed«. Innhaldet gjekk ut paa, at »Ole I. Brurusten er kommen i en saa fattig og ussel stilling, at han ser sig nødsagen til at henvende sig til kjære menighed om hjelp — hvis den vil følge lov og ret og høre hvad frelseren siger: Luk. 6, 30—31; Math. 5, 42; 5 Moseb. 15, 7—11. — — — —« Han trudde det, stod der, at kjære menighed ikkje vilde finna seg i »at en fattig og ringe broder« vart soleis medfaren »af onde og svigagtige mennesker« som han hadde vorte, og han hadde den voni, at kjære menighed ikkje let han gaa i maafaa, men la til kvar sitt, etter som dei sjølve tykte, 2 Korinth. 9, 7. Heile brevet fraa fyrst til sist var fullt av bibelspraak baade or det gamle og nye testamente.
Eg sanna med i di, at det var ein stygg skarv han hadde kome frami, og det vilde alle skikkelege folk gjera. Men um det kunde vera rett mange som var viljuge til aa uppretta skaden og tapet hans med reide pengar eller annan verdage, det tordest eg ikkje staa inne for. Var den fanten elles so pass inna veggen, at det nytta aa saksøkja han, var fulla det greiaste vegen aa gaa — det var best han gjekk aat tilsynsmannen med brevet fyrst og spurde han til raads, meinte eg.
— — — »Ja, naar eg tenkjer paa, kordan han bar seg aat i alle maatar for aa fanta aat seg det eg hadde, bli eg so har—rm, at eg kan mest seia eg æ—æt meg sjøl op—opp! Berre soleis som dei fór aat med klæom mine, som hekk att i huset hjaa honom, mea eg var sør-i Rust-bygdi! — nei ein kunde no itte paa nokon sett eller vis tru, at folk vilde vera so fantlugom! Her skal du — nok — sjaa eit lite pe—ek, her, etter dom!« — og dimed tok han eit svært langt stig, tett innaat meg, og synte fram, at kantebandi paa den svarte klæesvesten hans var avsprette. »Sjaa her! skulde du ha set slikt forr-døm-mede fantpakk!« — han skolv all upp, augo stod kvasse og stride, og i kvar kjake fekk han ein eldraud flekk. Det kom slik utokke yver han, daa han vart so upp-øst, at eg skunda meg aa faa han inn paa eitkvart anna. Eg spurde, um han kunde skriva ei rekning paa det han hadde mist, soleis at han skreiv upp og sette pris paa kvar ting. Jau, han skulde greia det, trudde han, naar han gav seg god tid til aa tenkja yver, og so skildest me med den avtala, at eg skulde reinskriva rekningi, naar ho var ferdig, og senda ho aat tilsynsmannen.
Det gjekk ei vikes tid, so kom Hansliguten att med ei rekning paa 22 postar, som alt i alt utgjorde 23 daler 1 ort 9 skilling. Fyrste posten var »1 skab, 2 alen høit og 2 alen bredt, samt laas til samme«, og den siste var »1 klædeskost til 12 skilling«. Men imillom dei var det baade mange og underlege ting uppførde — det var »11 alen med engelskskindtøi«, »et gammelt sadelskabrak«, »2 strømpelægge«, »en bog kaldet Korsets Frugt«, »et halsbind«, »en liden stokk med barberkniv, kost og sæbes«, »en messingkam«, »en svindbefænget gjed til 1 ort 16 skilling« o. m. m.
Eg hadde ikkje anna gjera, en aa laata vel og lova ut aa gjera mit beste for aa faa kravet hans i godt gjenge. Og det leit han paa.
Men um dette hadde me meir en ei raadføring seinare framigjenom! — eg var ille ved kvar gong han ordast ut um den tingen, for han trudde fullt og fast, at um eg berre la meg til gagns i selen, so maatte anten skuldmannen hans til pæls eller »menigheden« (fattigstellet) leggja det ut. At me alle saman kunde tola aa sjaa, at ein »ussel og ringe broder« vart snytt soleis paa yver tjuge dalers verdage, det kunde han ikkje faa seg til aa tru.
Enden vart no slik, at fattigfjorungen fekk hava umsorg for husvære aat Hansliguten og skøyta attaat det som ikkje rokk til av føraadi hans. Og etter di han just ikkje var noko hugnadsplagg aa hava i eit hus i mange maatar, kom han til aa skifta bustad fleire gonger. Skiren og reinferleg var han ikkje no lenger, og naar det ender og gong maatte gjerast aalvor med aa vøla um baade han sjølv og klædi hans, var det lett gjort han tok det ille upp og skapte seg vill. Dertil hadde den store føre karen ei god mathelsa og gjorde brei veg etter seg i grautfatet. — So han gjorde just ikkje umbodet lettare for meg, Hansliguten, etter han kom inn i fjorungen.
Endeleg tente eg ut som rotmann, og glad var eg, daa tenesti var slutt. Men mea eg stod i, vart eg og Hansliguten so gode kjenningar som det er brukelegt aa verta. I fyrstningi etter det vart ny rotmann hadde han tungt for aa tru, at eg var utor spelet komen; han gjekk forbi den nye rotmannen og kom aat meg og vilde ha meg til aa leiga seg trivlegare husvære. »Eg vilde no so inderleg gjenne faa bu i lag med folk som held seg aat Vaarherre. Naar eg skal bu millom kjeftrivarar og slike som ikkje hev bruk for guds ord, kan eg inte trivjast — nei eg kan inte tala um, kor ille tilfreds eg er mang ein gong,« sa han.
So lenge han budde nærhandom ved, gjekk det aldri lange ævorne imillom kvar gong han tok staven og krakte i veg for aa raaka meg. Um vinteren, naar det var svært kaldt eller haalkeføre, kunde det henda sume tider, at husfolket der han budde saag seg nøydde til aa neitta honom aa gaa heiman; for han var so klein og stiv vorten i den eine mid-ermi, at det gjekk svært seint og kreksut for honom aa koma eit stykke, og lett kunde han fara ille au. Men dei gongerne han ikkje fekk lov til aa vitja meg, kunde han graata uppi høgt som ein gutunge. Tidi var lang, maa vita, og so hadde eg vant honom aa bli hjelpen med eit og anna smaatt som han trongde, slikt som tobak og nokre øyror no og daa. Og hjaa den han vart stadgangen, var han ikkje bljug for aa høyra aat etter det som vanta. Det var so mangt han tyktest trenga, og som fattigstyret fann dei ikkje var pliktug honom, — naar Hansliguten korkje fraus eller svalt, so hadde ikkje han meir aa krevja, han meir en andre slike, maa’ta. Fattigstyret lyt sjaa til aa leggja so liten kostnad paa fjorungen som mogelegt, det lyt vera det fyrste — aa blaksa øyro etter noko slikt som kjenslor hjaa dei som er komne paa bygdi, let seg ikkje gjera; og um det difor kunde gjera Hansliguten illt aa gaa til kyrkja i bøtte og lurvute klæde, naar han var til altars haust og vaar, so kunde ikkje fattigstyret leggja det paa seg. Det nyttar ikkje aa venja dei som liver av kassa aa faa alt dei peikar paa — dei vart snart ikkje styrande paa den visen.
Og Hansliguten skulde støtt hava so mangt utta-med det som fjorungen plikta aa halde honom med: det var staalpennar, blekk, papir, spikar, gongjarn og skruvar, kistelaas, lampeolje o. m. og tobak baade fyrst og sist. Detta vart eg daa fyre aa halda honom med vonoms meir, anten det no var nokor sælebot eller ikkje. Og det var mest sjaa-ande ut til, at han gjekk med dei tankar, at etter skrifti var eg pliktug til aa beinka ein »ussel og ringe broder« so pass — um han hadde fenge dei duble høvltennerne han so ofte gat paa, au, so hadde det visst berre vore mi snaue kristenplikt, endaa han ikkje gjorde med noko snikkarverkty lenger. I minsto fann han, at det var ikkje mi æra for nær, um eg heldt honom med postpapir, det han orka øyda upp. Han stakk det jamnast i lumma utan so mykje som takk ein gong, og titt og jamt fekk eg bod um, at eg maatte senda baade papir og konvoluttar, det fyrste eg raaka nokon som gjekk framum der Hansliguten budde.
Kva han brukte so mykje papir til? Aa jau, han dreiv mykje med aa »setta opp brev til troende venner i Ner-Heidalen« og likeso »ner i Slaa-grenda«. Og naar han skreiv aat dei, var det ikkje berre hytta til; dei fekk i arkevis. Men det meste papiret gjekk med til alle salmorne han dikta, og til aa skriva um att ein heil haug med gamle, han hadde dikta fyrr. Fraa 1860 og uppyver hadde han dikta vel so sjauti salmor og gudelege sange, som han no skulde vøla um og retta, etter som det trongdest. Det vart ei heil tjukk bok, som eg sjølvsagt heldt papir til; eg kosta band paa ho au, — og endaa skulde eg fenge lov til aa kosta ho »paa trøkken« aat honom attpaa.
Ja ho sette meg i meir en ei knipa, den salmeboki hans. Daa ho var reinskrivi, fekk eg henne til gjenomsyn — eg skulde liksom skyna paa, um arbeidet var so fulldugelegt, at det hadde bo koma »paa trøkkken«. No visste eg fyreaat, kva han sjølv trudde um arbeidet, og det visste eg au, at han gjekk ikkje fraa si eigi meining um den tingen. Difor vart me straks samde um, at salmeboki endeleg skulde vore prenta, snøggast det kunde late seg gjort. Ja — det var no hans største ynskje, og hadde so vore i lang tid, og der glatt det utor honom, at umsorgi og kostnaden med aa faa boki hans »paa trøkken«, det hadde han etla meg — kostnaden vart no fulla ikkje større, en eg hadde att den vonoms fyrr, naar boki kom i handelen. —
Men daa han fekk høyra, at eg korkje paa sett eller vis tordest gaa frami den greia, vart han svært modlaus og burtgjeven — han hadde ikkje venta seg nei av meg aat desse! Han vart sitjande og svelgja graaten.
Det gjorde illt aa sjaa, kor nær det gjekk Hansliguten, at eg ikkje kunde gjera honom den minste beinka med aa faa prenta salmorne hans. For det var ei av dei kjæraste vonerne han aatte eg laut sløkkja for honom den gongen. Desse salmorne, dei hadde han tenkt skulde vore arven etter honom aat hans »troende venner« baade innabygdes og vidare, livt att etter honom, einslege menneskja, og bore namnet og minnet hans uppe, naar gravi gøymde han. Og det skulde vore slik hugnad no, det bar til aa lakka mot enden, aa kunna visst, at salmorne og songane hans var spreidde millom dei han hadde havt si største gleda av aa vera i lag med — dette vetle arbeidet hans kunde truleg bode dei lite hugnad att. — —
No var det ikkje meir aa tenkja paa med di.
Det varde lenge, fyrr Hansliguten heilt upp orka aa sleppa voni. — Kan henda eg kunde faa betre utkoma, best det var. Han tala varlegt frampaa um detta fleire gonger dei siste aari me var grannar. Daa det aldri var noko javerd aa faa av meg, vart han i hug aa senda presten salmeboki si, paa voni um det var nokor hjelp aa uppnaa hjaa honom. Men det var stengt der au. Presten sende boki attende, og skreiv med, at so vidt han kunde skyna — han hadde elles so vondt for aa lesa slik gamaldags skrift — so var desse salmorne eit vakkert uttrykk for at diktaren med eit botferdugt og truande hjarta heldt seg til Vaarherre. So skreiv presten — men ikkje eit halvdrege ord um noko meir.
— — — Enn um han hadde vore god-til aa brøkja seg fram radt til kongen sjølv og synt honom salmeboki si?
Den tanken gjekk han og bar paa ein heil sumar. Hadde han berre so sant orka den lange vegen, det skulde visst vorte uvandt med aa faatt boki »paa trøkken«, og sagte hadde det vorte ei vend med noko til klæde og, so han kunde synt seg skamlaus millom kyrkjeaalmugen ved Heidalskyrkja. »Gud gje eg so sant kunde naa han Oskar!« sukka han so uppgjeven meir en ein gong.
Men vegen var for lang og beini hans for gamle.
Salmorne og songane aat Hansliguten var elles, naar ein skulde seia som sant var, ikkje noko vidare tess. Diktargivnad aatte han ikkje. Han kjende ikkje nokon trong til aa dikta, men tok det som eit fyresagt — arbeid, og det som for honom galdt mest um, var, at det rima nokolunde skikkeleg. Kunde han attaat faa innfletta myrke og uvanlege ord, som synte kor vel kjend han var i bibelen — so var han nøgd med di. »Mezeks pauluner«, »Kedars fengsel«, »Kedars plager«, »yndig Copherdrue«, »falske Diotrephes«, »tungers gemak« o. s. v. var ord som han jamt hadde bruk for, hjelp ikkje han meir en ein gong bendest hardt med dei, for aa faa dei til aa rima. So hadde dei fleste vers smaa tal, som viste nedst paa bladfoten, der han hadde ei lista yver bibelspraak.
Naar Hansliguten vilde »setta opp« salmor eller gudelege sange, la han opne fram-med seg bibelen, Kingo, Lars Linderot og Luthers store katekisme. Og med dei kjeldor ved handi kunde han »setta opp« kva tid det var — han hadde ikkje bo aa venta paa at aandi kom yver honom.
Imillom dei 60—70 salmor og songar han hev skrive, er det vissa tvo som hev kosta honom baade stræv og hovudbrot. Dei er paa tolv vers kvar seg, og soleis »oppsette«, at naar ein les isaman fyrste bokstavane i fyrste lina i kvart vers, vert det »Ole Brorusten«. I titelen paa salmeboki si hev han au fletta inni fyrebokstavane i namnet sit:
»Et lidet enfoldigt sangechor, sammensat af en arm og elendig synder, som gjerne vil henvende
Oprigtig sand Bod.«
Daa diktingi aat Hansliguten ikkje er utslag av medfødd skaldegivnad, er det uraad aa finna ein eigen grunntone i salmorne hans, eller aa faa inntrykk av det sermerkte ved det gudelege livet hans. Sjølv vilde han hava det so, at det var botssalmor han dikta. Og han rimar svært mykje um aa gjera »alvorlig sand bod«; det er mest ikkje noko maat med botferdigheiti til sine tider. Soleis syng han:
og hovedet svømmed af rindende vand!
Gid at taarerne langs nedover min?’ kinder
nedflyde til fodsaalens yderste rand!
Jeg kunde ei endda til fyldest begræde
alt hvad jeg har syndet og gjort Gud imod;
men gid jeg mit leie med taarer kun væde
og derved at gjøre alvorligen bod!
I nokre av salmorne gjeng han ei hard skura med lagnaden, verdi, vondhugen, og med den vonde sjølv, og Hansliguten er ikkje den som legg handi imillom, men gjev desse vonde magter det dei hev fortent.
hvad har du at gjøre med saadan gevalt?
Vil du aldrig med saadant ophøre
at sætte enhver i ulykkens gestalt?
O, skam dig, Fukssvantser! som saadan beskandser
saa gruligt hver kristen med ulykkens baand!
Din glødende tunge, din grumsede lunge
— — — — — — — — — — — — — — — — — — — — — — — —
er optændt af satan, den listige aand.
Svigagtige verden, du maatte dig skamme,
du maatte engang kjedes af falskhed og svig —
ei i vanvittighed saa høiligen bramme
af den fæle harnisk du ifører dig!
Skam dig, Diotrephes! du storligen skvaldrer
med løgnagtig mundheld og skjendige ord[1] —
din næste du stadig belyver og sladrer
og sætter ham daglig i drabelig mord!
— — — — — — — — — — — — — — — — — — — — — — — —
Svigfulde verden, du maatte dig skamme,
du, som forvolder at mangen en sjæl
gaar plat i yderste mørkhedens flammer
ved dit forbandede gjøgleverks spil!
Farvel, nu vil jeg plat skilt fra dig være
og ikke længere kaldes din træl!
Reis væk! nu skal du ei mig mer besnære,
thi du har plyndret mig næsten ihjel!
(Meir).
Hansliguten.
(Resten).
Med fela tek han kvast avskil i desse tvo versi:
som før har været saa høit angenem!
Du har forvoldet saa mangen ulykke
og megen armod i hus og i hjem —
ja mange har derved i fattigdom svævet
igjennem tiden og betlet sit brød,
mangen ved drukkenskab er bleven røvet
ifra sin velstand til véstand og nød.
plag mig ei mer med din klingende lyd!
Vig fra mit hjerte og tanker tillige,
væk med din prunkens veltonende pryd!
Kling nu ei mere ind i min øren,
helvedes brumlen og tumlen og skraal! —
lad mig ei mere af saadant forføres,
farvel du helvedes arrige baal!
Etter sjølve salmorne kjem det ei tylvt med songar, som er dikta ved ymse høve — »Ved en kjær ynglings bortgang«, »For nogle kjære ynglinge ved deres bortreise til Amerika«, »For en hjerteelskende konfirmanderinde«, »En kjær piges bortreise til Amerika«, o. s. b. Med »Den kjære pige« meiner han den gjenta som han sende bilætet sit, og aat henne syng han:
som modnede drue paa løvklædte træ:
saa skjøn er du bleven for mig ret afmalet,
du blomstrende engel foruden al ve!
— — — — — — — —
Etter Hansliguten brende upp fela si, var det mest i tjuge aar som han aldri tok si hand i det »musiktræstykket « — fela var det »helvedes arrige baal« som den vonde sjølv hadde funne upp. Likevel kom han til aa faa andre tankar um fela paa sine gamle dagar. I Fron kom han i lag med ein gamal gudfrygtig skulemeistar, og han let paa fela, let salmetonar og songar paa skulen, og heime i huset let han radt gamle slaattar heile kvelden. Sea hadde han ikkje so mykje imot fela, Hansliguten heller, og han fann ut, at det ikkje var korkje lætet eller fela som var so synduge, men det var dansen, og det »store modet« som fylgde med honom, som høyrde den vonde til. Og lite etter hand kom han til aa faast med fela att. I fyrstningi fekk han ofte leitt samvit, naar han hadde laate noko »verdsligt«, seinare gjekk det og burt. Men til dans let han aldri meir.
Den tidi Hansliguten kom inni heimgrendi att, hadde eg ei gamal fela eg fór og riksa lite paa i ledige stunder, og kvar gong han kom i huset heime, fann eg fram fela og bad um aa faa einkvar gamal slaatten. Hja-a, han hadde ikkje stor hug paa det — han tykte dei var so »ville«, dei slaattane eg likte best, slike som han »Jørn Sinklar«, »Steinbukken«, »Bustruden«, »Hundtorpen« og »Geirmund-hallingen«. Han tok fela av meg so utifraa varsamt, sukka og var so tvihuga: ho var rett eit reidskap til baae slagi, fela, baade til vondt og godt. Men det enda no kvar gong med, at han let baade dei slaattane eg bad um, og ein heil mengde til. Og daa det leid um eit halvt aars tid, høyrde eg ikkje meir til nokon mothug til dei »ville« slaattom lenger; han let dei ubeden, og det var uvandt aa sjaa, at han sjølv hadde hugnad av dei.
At lætet hans no, han var mange aar paa fjorde tjuget, kunde vera vidare fint, var ikkje lenger aa venta, so lang ei tid som det var han ikkje ein gong saag dit fela var. Høgre armen hadde stivna au, og so bar han seg ille for, at »fingrann« vilde vera stølvinte. Men likevel var det noko sermerkt ved lætet hans, og han fekk eit maal i fela som berre ein meistar kan faa fram. Det var greitt for baade høyra og sjaa, at det var spelmann Hansliguten hadde vore emna til — paa den leii hadde han fenge sin sergivnad.
For meg var det ofte stor hugnad aa sitja høyra paa lætet hans, dei gonger han var best i lag — han kunde enno laata sume slaattar hugtakande vent. Det var noko anna naar han fekk fela i henderne, en naar han dikta salmor; det vanta ikkje paa liv og kjenslor i læti. Og so var det baade forvitnelegt og saart aa leggja merke til, korleis dei gamle slaattane reiv honom med seg i dei skiftande hugdrag — han gløymde seg sjølv og alt umkring seg, og levde i tonarne og dei mange minne som tonarne vekte upp att hjaa honom.
Var det ein morsk »Napoleons-marsj«, »Desever-marsjen« eller »Studenter-marsjen« han let, rakna gamlen i ryggen, hovudet kom meir og meir attyver, og heile mannen vart bøsen aa sjaa paa. Daa var det ikkje fritt for, at det spøkte for eit og anna avlæte med felebogen enno, og var det slike som »Struelses spelleri«[2] han let, kom det fram att vonoms fleire glims av Hansliguten, som han var i kaataste ungdomsaarom.
Skifte det so med ein slaatt av eit anna slag, til dømes ein av dei hugsaare »fordansar«[3], strøymde straks minni inn i hugen um samværet med honom Øystein Lien og alle dei lettliva ungdomar han var saman med der i huset. Felelætet kunde mana fram att so nauende klaart livet i dei dagom, og det laag so bjart solskin yver det, at han rak med straumen, fyrr han visste av det. — Elles saag han attende paa ungdomslivet sit som ein svart flekk, som han radt hadde gjeve gull for aa faa skura av.
Kvar gong felelætet paa denne gjerdi vogga honom inn i ungdomsminne, vart det graat med honom, best det var — taarorne bar til aa trilla nedyver kinnerne, han laut slutta med lætet og vart sitjande med fela i fanget og svelgja graaten lange stunder. So kom det oftast med hikst imillom: »Eg synest rett enno sjaa og høyra han Øystein Lien, naar me spelte dessa slaattann! Dei er rett itte ei slita ved, desse nye dei no driv med — nei um eg ekstemerer dei for nokon ting!«
Um hausten i 1884, ein gong me sat og tala um alle ferderne Hansliguten gjorde i ungdomen burti framande bygder, kom det so braatt fyre meg aa spyrja, um han ikkje kunde hava moro av aa skriva upp levnadslaupet sit. Jau, det skulde han hava hug til, og kunde han faa seg noko skriv-ambo, so vilde han gjerne leggja i veg med di trast; det kunde høvt so godt til vinteren. Skrivegreior maatte alltid eg syta for med same, og sea framyver vinteren høyrde eg gjete at han hadde det svært annsamt med skriving baade seint og tidleg.
Daa det leid so langt som til vaaronn-leite um vaaren etter, fekk eg sjaa det kulast for den høge stivhatten aat Hansliguten ein dag — eg visste med ein gong, kva han daa fór i: no hadde han levnadslaupet ferdigt. Og so var det. Han bar ei tjukk bok paa 11 kapitel i lumma. Difyr undrast eg ikkje so mykje paa, at han den gongen var endaa sjølvbyrgare en vanlegt, daa han helsa, reiste staven fraa seg ved sengefoten, og sette seg paa stolen eg baud honom. No skulde eg vera bokdomar andre venda; men denne gongen gat han ikkje eit ord um prenting — han ottast fulla fyre, at det hadde vorte berre godt snakk aa hjelpt seg med, var von. Og det slaget hadde han fenge nok av fyrr.
Men i dei 11 kapitlom fortel han so endeframt, truskyldigt og baanslegt um alt som han sjølv hev funne so merkverdigt at det hev fest seg i minnet, at det er forvitnelegt aa lesa, hjelp ikkje kor kleint det baade er stila og ihopsett. Det gjev eit klaart, men myrkt bilæte av eit gledelaust liv i fatigdom, uhugnad, sut og saknad fraa fyrst til sist — yver ei slik berraugga kan det falla ljoske fraa noko som ikkje lyser meir en dei trongsynte, kaldsvalne botspreikorne hans Lars Linderot.
I »kapital 1« byrjar Hansliguten soleis:
»Nu vil jeg foretage mig at tilkjendegive mit levnets- og vandringsløb som jeg har anbragt ifra min barndomstid. Saa kan jeg først fortælle, at jeg blev født til verden den 3die oktober 1806 af forældre Hans Olsen og Sigri Kristensdatter, med hvilke jeg tilbragte en uforstandig barndom og en del af en flygtig ungdom i meget simple og usle kaar og mange tunge og besværlige gjenvordigheder, som jeg maatte gjennemgaa. Jeg maa først melde det verste, nemlig at min moder var befænget af den saakaldte faldesyge, af hvilket jeg blev haardt angrebet av en skræk saa angribelig, at jeg mangen gang ikke var istand til at styre mig selv. Jeg var næsten ifra forstanden formedelst den store forskrækkelse, saa at mange troede og sagde det, som saa denne tilstand, at de mente jeg kunde miste baade vid og forstand. De fik ogsaa to pigebørn, begge ved navn Barbro; den første kan jeg sige jeg neppe kan erindre, da jeg var saa ung og spæd. — — — — Medens de levede var min moder aldeles fri for faldesygen, men saasnart de vare døde fik hun den igjen. Siden fik de et pigebarn, som døde straks efter fødselen. Hun blev straks indlemmet blandt Guds troende.« — — Etter aa hava skildra kor gruvsamt det var aa sjaa, naar mori fekk sjukdomsriderne, gjeng han yver til aa fortelja um det daglege livet i heimen, um »hard-aari« i 1812—13, um kyrne dei aatte, som han endaa mintest namni paa, og um kor huga han var til aa vera med mori paa sætri um sumaren. »Jeg var med mor og gjætede kreaturene, tildels var vi tilfjelds da der var solskin, tildels var vi inden til kjernene, indenom Skriverhøen. Jeg erindrer, at der vi for opunder Graahøens nordre ende, fra Sæterbakken, da saa vi hele søndre Lalm — da kunde det tildels være solskin og deiligt veir — og somme tider kunde vi fare længere ned til Vetlkampen og Baashaugen. — — — Og naar jeg var paa sæteren, saa var det min største glæde naar jeg fik velling saa tyk, at den lagde sig op over fad-bredderne naar jeg bevægede det sagte rundt. Ligeledes rømme m. v. — — — — Saa kan jeg med sandhed sige, at jeg falder i graad sommetider og nu; naar jeg erindrer sæteren og Sæterbakken, bliver jeg næsten altereret. — — — Hver gang jeg vandrer ved det samme sted, saa falder mig i minde, at jeg lagde tilbage mangen graad baade hist og her.« — — — —
Kapitel 3 handlar um, at han »om vaaren 1827 kom ud at tjene. Dette var da mig en stor glæde, da fik jeg godt baade i mad og drikke, jeg trivedes godt og var fri baade for had og skjendsord, hvilket jeg saa ofte maatte lide baade skyldigt og uskyldigt. (Thi det forholdt sig saaledes, at det vilde blive formeget paa hvordan lei det henpegte, det vilde blive forhaarde slag, der vilde bruges baade stave og hvad de kunde have i hænderne somme tider — ja, de vilde gjerne jage mig ifra sig. Saadanne grimaser brugte min fader.« — — — — — —
Men det vart ikkje lang stundi han var so velfaren aa vera i ei god tenest; sama aaret tok far hans skade og døydde, og so laut Hansliguten flytja heim att for aa hjelpa mori med gardsbruket. Og det gjekk berre paa skakko; for han og mori kunde ikkje semjast, daa det galdt um — ho var vrangsnudd og braasinna, og sonen var stridlynd, difyr skilde han seg med det heile. — — — — »Siden kom der en enkemand ved navn Hans Hansen, som indladte sig med mor, saa at han kom flyttende med sit hele buskab (han havde 3 ukonfirmerede børn at forsørge); han antog bruget, tilsaaede og stelte dermed. Da gav de sig tilsammen, baade Hans med sine børn og mor med sine børn, til et bordhold. Saa begyndte de da at overtale mig, at jeg skulde reise bort, jeg kunde fortjene penge med violinspilleri — jo det gik saa, at jeg kom til at prøve den hæderlige profetzion, det skulde da være saa hæderligt og saa hæderligt.«
Han gjorde si fyrste ferd utor bygdi og gjekk fjell-leies aat Foldalen og derfraa aat Uppdal og Reinbu. I desse bygdom spela han i fleire brudlaup, so han vart verande der i mange vikor. Aaret etter reiste han innyver fjellet og var burte heile sumaren. »Da jeg nu kom i rolighed og fik tale med mor, da fik jeg erklæring om at der var bleven en anden lyd og et andet foretagende, end da jeg reiste fra dem samme vaar. Da havde Hans og Sigrid hver sit bordhold, og imellem de to som forhen tænkte sig til at leve tilsammen, var kommen en gnist som var optændt af diabolus. — — — Da kan jeg sige med sandhed, at jeg fattede afsky til hjemmet og til grænden og begav mig til Hedalen; jeg kom til en gaard hvor jeg blev lærer til deres smaapiger og hvor jeg blev i mange aar.«
I 1836 miste han mor si; »den samme høst indtraf et frostaar og en trang tid blev herskende blandt folk, hvilket vedblev 3 à 4 aar, og da vilde det blive en umulighed at leve for fattige folk. — — — Jeg kom til hjemmet, min mor var borte, al trøst var henrundet. Nu saa jeg ikke mor mere. — — — Da den trange tid tog sin begyndelse, da var ogsaa jeg en af dem som maatte omstreife næsten som en anden betler.« — — —
Siste kapitlet i levnadslaupet kallar han »advarsel og bekjendtgjørelser«. — — — »Nu da, saa haver jeg foran optegnet og foregivet mit levnetsløb som jeg haver anbragt ifra mit fødselsdatum, og saa haver jeg tænkt, at jeg skulde gjøre det eftersom jeg haver erindret den hele tid igjennem. Give da Gud, at det maatte være antageligt for alle og enhver som vil se og betragte dette mit optegnede levnetsløb, hvilket jeg her har gjort med ringe evner og meget enfoldigt, da jeg er ganske simpelt lærd, da jeg i min spæde barndom blev haardt skræmt, som er meldt om under pag. 1 og 11. Dette haver været aarsag, at jeg ikke skulde havt mit fulde forstand. Hvilket jeg beder kjære medmennesker ikke at tage til mistykke.«
Dei tvau siste aari Hansliguten levde, kom han til aa bu so langt unda, at det vart uraad med det stive beinet aa gaa so langt som heim aat meg. Men eg fekk helsing fraa honom jamt og samt, og eit og anna brevet imillom. Siste brevet han sende meg var mest ulesande; det var med naudi eg fann ut, at han vilde faa meg til aa leggja fram rekningi hans paa tingbordet um hausten, so øverheiti fekk sjaa henne, og dersom eg trudde det kunde styrkja kravet hans, so kunde eg leggja fram »Sangechoret« au.
Detta vart siste brevet Hansliguten skreiv; eit fjorungsaar etter døydde han, 86 aar gamal.
Ivar Kleiven.