Halvkunstnere/23
XXIII
Frihetsdagen.
Saa gik der mangfoldige maaneder.
Den forhenværende digter Sanne sat i sit atelier, der forøvrig mere mindet om et laboratorium, og tænkte. Han kjæmpet ikke mere med rim, — det være langt fra. Rummets digteriske karakter var saagodtsom vasket væk. Bokhylden over skrivebordet, som tidligere hadde vrimlet av letbente poeter i pragtbind, var nu besat av videnskapens tunge hopliter, der stod under kommando av Claude Bernard's Introduction à l'etude de la médecine expérimentale.
Men Sanne tænkte ikke paa den store fysiolog og heller ikke paa den avhandling, som laa foran ham. Han spekulerte paa det merkelige begrep, som kaldes frihet. Det var forsaavidt dagens tekst som det tilfældigvis var 17de mai, Norges saakaldte frihetsdag. Tiden er ubarmhjertig, tænkte Sanne. Det synes som om dens hovedbeskjæftigelse i historien er at æte op friheten. Uavhængigheten fra 1814 var forlængst fortæret og nu var man paa god vei med at forspise sig paa resterne fra 1905.
Mennesket har en uavladelig trang til at baste og binde sig og la gribbene hakke i sin lever. Og disse gribber, som gaar løs paa den moderne Prometheus har mange navn: Politik, religiøse dogmer, litteratur, lovparagrafer, kunst, forbud og megen anden umenneskelighet.
Digteren Sanne beskjæftiget sig ikke længe med disse spørsmaal. Han følte sig let og fri der han sat foran sin kamin og foret den med hauger av manuskript. Det var halvfærdige digt, som var halvkvalte av alskens rettelser, utkast til tragedier, hvor stivbente alexandriner likesom snublet over hinanden, lette og flygtige og likegyldige epigrammer, stambokvers og pompøse stiliserte ufærdige kvad.
— Ord, ord, ord, mumlet Sanne. . . De brænder godt.
— Det er din sjæl, som fortæres, hvisket det fra kaminen. . . . Det er dine skjønneste tanker, dine fineste fornemmelser, som brænder og blir til aske.
Sanne saa sig urolig omkring.
— Nei, sa han pludselig haardt, det er de baand, der har bastet og bundet mig i over 20 aar, som blir til aske. Nu er jeg fri.
Han reiste sig og saa sig om med glubske øine. Nei, — nu var der ikke mere. Skufferne var tomme og det store skrivebord var befriet for sit kunstneriske kaos. . . Jo der laa endnu det gamle slitte rimleksikon. Med en haanlig gestus grep han det og kastet det paa ilden. En mægtig gulgrøn røkbølge slog ut av kaminen.
— Kunde jeg ikke tænke det, hostet Sanne og tørret sine øine. . . . Det er disse forbandede rim, som kvæler ilden i al digtning. Og hvad er vers? Dekorativt pirkeri, ornamentik, kunstindustri. De store giganter i litteraturen, Dickens, Balzac og Zola, hadde aldrig skrevet et digt og Strindberg hadet al bunden stil.
Sanne slog op et av de store vinduer og vaarluften strømmet ind. Det var graaveir, men en mild og kjælen vind strøk ham om panden og hans øine fik et fjernt og drømmende uttrykk. . . . Men han grep sig i denne sentimentale følelse, som hadde klemt ham for brystet i over 20 aar.
Uf — denne væmmelige og forlorne naturfølelse, som endnu holdt paa at overmande ham, naar vaaren pustet ham i ansigtet. Det var længsel, haab, smerte, vemod og alle de andre forfærdelige substantiver fra poesiens vingaard. Det var alt dette opblaaste troubadurvæsen med rytmernes og cesurernes klingklang, som klimpret i hans ører og distraherte ham.
Der laa en paabegyndt avhandling paa hans skrivebord om «Spirochæternes nydannelser i organismen». Han hadde i de sidste syv maaneder samlet materiale til dette arbeide paa St. Louishospitalet, hvor Fournier med aldrig svigtende velvilje hadde hjulpet ham over de store kløfter i hans viden. Men det gik ikke saa glat, som han hadde tænkt. Det var som om hans hjerne var skrumpet ind i aarenes løp. Hans tænkeevne syntes betænkelig sløvet, naar det gjaldt videnskabelige fænomener. Der var kommet noget springende og usikkert i hans logik. Og den dristighet i slutninger, som hadde præget hans ungdoms videnskap, hadde veket pladsen for metafysiske grublerier, som slet ikke passet, naar det gjaldt studiet av de bleke spiriller. Av og til følte han sig som en ørkenvandrer, der i langsommelige tider har gynget paa kamelrygger og nu har vanskelig for at vænne sig til et andet milieu og et andet tempo. Videnskapen var en streng herre. Den krævet metoder. Den bevæget sig ikke i en ørken, men mellem fjeld. Man maatte med besvær og taalmodighet klyve fra klippe til klippe, over avgrunder og fossende elver før man naadde op til de store rundskuers tinder. Og til slike klatringer trængtes der ikke bare træning, men taalmodighet og atter taalmodighet.
Sanne slog vinduet igjen og sukket.
Der kom nogen op trapperne med megen larm og i næste øieblik stod Jonna Krauss og Nordens Haab i værelset. Det saa ut som om de hadde været i totterne paa hinanden, men synet av Sannes høie og alvorlige skikkelse virket øiensynlig beroligende paa dem. Og de dækket over sit gjensidige raseri ved en overdreven livlighet.
— Gratulerer med dagen, sa Nordens Haab og slang sig ned i en stol. Han bar en stor 17de mai-sløife og syntes ikke helt upaavirket av alkohol.
— Vi gik like forbi her, smilte Jonna tvungent og overvældet Sanne med hjertelige haandtryk,. . . og saa maatte vi se, hvorledes du hadde det. Man ser dig jo aldrig.
— Fan slik røk her er, mumlet Nordens Haab. . . . Du ser saa høitidelig ut idag.
— Alle kan jo ikke være saa lykkelige som dere, sa Sanne og dækket omhyggelig over sin avhandling.
De to nygifte saa paa hinanden. Der var et uttryk i deres øine, som mindet om mord . . . Men da de merket, at Sanne iagttok dem, kom der noget utflydende i deres blik.
— Vi har netop været paa kino, skyndte Jonna sig at si. . . Og vet du, hvem vi har set? . . . Ossipino . . . . Du husker ham. Du kan tro, han var vidunderlig. Han kommer til at slaa Valentino. Det var rigtig den store kunst. . .
— Isch, avbrøt Nordens Haab hende,. . . han saa ut som en kanelstang. Og slikt kalder man kunst. . . Men har du hørt den sidste skandale, Sanne?. . . Mine to billeder er refusert paa «Independent».
— Ja har du hørt paa maken, sekunderte Jonna ham. . . Det er skrikende. . . det er meningsløst.
— Slik en jury, brølte den unge maler og svingte paa sin lok. Det er nogen gamle natpotter allesammen. . . Og vet du, hvem de har antat. . . Jensen, Hansen og Olsen, som ikke har mere talent end en vaskevandsbolle . . . . Intriger og fandenskap!
— Tænk dig Sanne, det er ikke mere end tre dager siden, at vi hadde middag for to av jurymedlemmerne, Jeg hadde gjort det saa hyggelig. Kalkun og burgunder og kaffe avec. Og de lovet saa sikkert . . . . . . .
Jonna var meget indignert.
— Rak, hvæste Nordens Haab. . . Disse franskmænd er nogen lure sataner. De er ikke at stole paa. Fan skulde fortsætte at male paa denne maaten. . . .
— Vi tænker paa at reise hjem, sa Jonna værdig og saa spørgende paa sin mand.
Nordens Haab nikket.
— Jeg skal si dig Sanne, fortsatte hun,. . . . vi er ikke saa avhængige av kunsten som man tror. Min svigerfar har netop skrevet til os i disse dager, om vi ikke vilde gaa ind i forretningen . . . Det er en glimrende affære.
— Jamen er ikke det en god idé, sa Sanne . . . .
— Der ligger penger som græs, tordnet Nordens Haab . . . . Min far er slagter, jeg skammer mig ikke over det. Og nu for tiden er det slagterne, som døiver alle de andre.
— Vi faar egen villa, triumferte Jonna, og egen bil.
— To biler om vi vil, sekunderte Nordens Haab. . . .
— Men kunsten, indvendte Sanne blidt . .
— Den kan ryke og reise. Saa faar man se, hvorledes man klarer sig uten mig derhjemme. De har jo Hansen, Olsen og Jensen . . . . Men nu skal vi ut og drikke «Skum». Det er et helvede altsammen og nu skal jeg drikke mig ordentlig fuld, før jeg reiser hjem og slaar stuter for panden. Det er 17de mai idag. Bli med Sanne!
— Jeg hadde tænkt at holde mig hjemme netop idag. Der ligger saameget arbeide og venter paa mig . . .»
— Aa bli med Sanne, hvisket Jonna, . . . for min skyld. Han er saa umulig idag . . . .
Sanne kastet et mismodig blik paa sin skrivepult. Han visste, at han ikke vilde se den paa længe.
Saa grep han sin hat og rotet om i kaminens glør. Alle hans digt var forkullet. Men rimleksikonet levet endnu og oste gult.