Halvkunstnere/01
huske paa at assurere
sin daglige tilfredshet.
I
Maleren og bolsjeviken.
Der kom gaaende en mand forbi Grand Palais. Det var en julinat ved 3-tiden og Paris snappet efter veiret. En liten antydning til kjølighet trak sig gjennem varmebølgerne, men temperaturen var endnu saa høi, at den ensomme nattevandrer hvert øieblik tørret sveden av sin pande med noget som lignet et lommetørklæde. Av og til stanset han og kremtet hult og misfornøiet.
Nu maa man ikke tro, at den herre vi nu beskjæftiger os med, hadde tuberkulose eller astma. Hans lunger var udmerkede, men det var noget galt med hans strupe. Maleren Kilian Peters hadde i flere aar lidt av denne underlige irritation i svælget, som heter tørst. Og varmen skulde ikke bidra noget til at lindre denne merkelige tilstand, som baade er til sorg og glæde.
Kilian Peters' tørst var ikke netop som ørkenvandrerens. Hans svælg var ikke et sandig Sahara og tungen klæbet sig ikke til ganen. Han hadde i dagens løp gjæstet en serie av kjølige oaser, hvor der servertes alskens isavkjølte vædsker.
Det var længe siden at Kilian Peters, den bekjendte maler, hadde beskjæftiget sig med det spørsmaal, hvorfor man blir tørstere jo mere man drikker. Appetiten kommer med spisningen, — det har man en klippefast fransk aforisme for. At det ogsaa skal forholde sig likedan med tørsten findes der antagelig intet bibelsprog om, men derimot utallige sandhetsvidner, som utrættelig skynder sig fra det ene vandingssted til det andet med en flammende ild i sin strupe.
Da han passerte den store portal i Grand Palais spyttet han av gammel vane og løftet hodet. Kilian Peters var ikke nogen ung maler. Han hadde traadt sine børnesko. Men han hadde bibeholdt sin foragt for «Salonen», som det i en menneskealder hadde været moderne at foragte. Til at begynde med hadde hans had til den franske salon været dyp, ungdomsfrisk og ægte. Der levet glansbilledmaleriet frækt og ublufærdig sit sommerfugleliv. Der bodde fienden i læ av fete amerikanske dollars. Men i de senere aar var dette specielle had til salonen kjølnet. Nu syntes han, at alle malte daarlig og ikke mindst de yngste, der gik omkring som forvildede faar og samlet paa doktriner og stikord. De fodret sin pensel og palet med alskens pervers styggedom. De snakket maleri og malte snak.
Kilian Peters foragtet dem. Han foragtet alle, ogsaa salonen, derfor spyttet han hver gang han passerte Grand Palais, hvor der forøvrig nu var en utstilling av landbruksredskaper. Nogen slaamaskiner og tractorer stod halvt utpakket ved indgangen og ledet malerens spekulationer i en anden retning. Han mindedes med et underlig stik i hjertet den tid, da han som liten gut sat paa en slik slaamaskin og med flid og omtanke manøvrerte gamperne i det frodige græs, som neiet sig dypt for de klaprende kniver. Dengang saa han græsset grønt paa en bondsk og naiv maate. Senere hadde han opgit denne naturens grønne tilforladelighet.
Kilian Peters sukket dypt og gik videre. En konstabel dukket op bak en tractor og kastet et skarpt og ransakende blik paa nattevandreren. Men da denne ikke gjorde noget forsøk paa at ta nogen av slaamaskinene med sig, gled den strenge vagtmand atter ind i skyggen.
Maleren skraadde imidlertid over Champs Elysées og ærgret sig over det fete, graaviolette lys, som laa som en ulden taake over Triumfbuen og varslet om en ny glohet dag. Han likte ikke halvlys, han hadet «le Crepescule», som fristet til saamegen løsagtig malerisk humbug. Uvilkaarlig spyttet han igjen og merket da atter, at tørsten holdt paa at kvæle ham. Han saa sig forvildet omkring. Der var lukket paa «Rigolets» bar. Og selv om han i bakgaterne maaske hadde fundet en eller anden natbule, vilde hans økonomiske forhold ikke ha tilladt ham nogen excesser. Hans eneste trøst var vandkaraflen paa hans atelier deroppe ved Avenue des Ternes, hvis da den forbandede pike ikke hadde glemt at fylde den. Han blev helt mat ved tanken og skraadde over Rond point, hvor der fandtes en stille og upaaagtet bænk i skyggen.
Han satte sig ned, la den tunge filthat ved siden av sig og lukket øinene. Her var der igrunden noksaa kjølig. En liten morgenbris kom strykende fra Avenue Victor Emanuel III og paa hjørnet av rue Matignon stod der et par og underholdt sig om de sidste kurser paa elskovsbørsen. Kilian følte sig pludselig helt vel. Her var akkurat stedet for en liten poetisk morgenlur. Milieuet passet udmerket. For der omkring hjørnet levet og døde der en mand, som med ære hadde tømt livets bæger til den sidste bitre draape. En ensom livskunstner, hvis sanger suste gjennem mennesketankens evige skoger . . . Heinrich Heine!
Nogen minutter efter sprat Kilian Peters op. En flue hadde foruroliget hans næse . . . .
Han saa sig om og opdaget, at han ikke mere var alene. Paa den anden side av bænken sat der en ung fyr og stirret ondt paa ham. Det var nu saapas lyst, at maleren kunde orientere sig . . . La Mouche, mumlet han og tørret sig om næsen . . .
Den fremmede yngling med det strittende haar og det adoniske ansigt saa fiendtlig uforstaaende ut. Kilian opdaget da, at den anden passager paa bænken hadde sværtet sine øienbryn og at uttrykket om den svulmende og brede mund var blødt og vikende.
Men hans opførsel tydet paa reelle hensigter. Han hadde trukket en lang kniv og la den foran sig med stort klir. Den anden haand fingret med en svær gammeldags revolver.
— Er De slagter? spurte Kilian og gapte.
— Jeg er bolsjevik, svarte ynglingen og skar tænder paa en lite naturtro maate. . . Maa jeg be Dem øieblikkelig overlevere mig Deres ur og kontanter. Ellers smelder det!
— Unge mand, sa maleren blidt paa sit flydende men daarlige fransk . . . Det er 12 aar siden jeg eide et ur, som kunde gaa. Og hvad kontanterne angaar, saa reducerer de sig til 55 centimer. De agter jeg at beholde for mig selv til morgenøl . . . . Men jeg synes De sa at De var bolsjevik.
— Absolut, mumlet ynglingen noget usikkert.
— De bekjæmper kapitalismen?
— Med alle vaaben!
— Men foreløbig kjæmper De altsaa for kapitalen. Hvis den ringe sum, jeg nævnte, kan hjælpe paa Deres livssyn, saa værsgod . . . . Men De synes mig daarlig bevæbnet. Den brødkniv der duer ikke. Og hvis jeg ikke tar feil, er revolveren stjaalet fra en antikvitetshandlers væg. Den er ikke engang ladd.
— Nei, indrømmet den unge mand og stak slukøret vaabnene til sig.
— De har forfeilet Deres kald, fortsatte Kilian ubarmhjertig. De duer ikke til at være bolsjevik. Gaa til filmen!
Den unge mand ordnet sit uregjerlige haar.
— Det har jeg ofte tænkt paa, mumlet han . . . Og det lønner sig?
— Udmerket. En velskapt ung og smuk bolsjevik er likefrem et fund. Der findes ikke nogen i verden som spiller saa god film som bolsjevikerne. De er fødte komedianter. Jeg vil si saa stort et ord, at de er Europas flotteste bussemænd . . . Nu skal jeg gi Dem et godt raad. Gaa til Pathé fréres. Ta med Dem brødkniven og den uladde pistol, skjær tænder og si, at De er bolsjevik og at De vil spille film. Jeg forsikrer Dem, — De blir antat paa stedet.
— Er det Deres alvor?
— Absolut.
Den unge mand saa drømmende hen for sig.
— Det er ganske underlig, sa han med en affektert læspen . . . . Jeannette mener akkurat det samme som Dem . . . .
— Jeannette?
— Det er min veninde. Hun er ansat hos Langer. For øieblikket er hun beskjæftiget med en fin amerikaner, som holder til paa Plaza Hotel. Jeg bor hos hende i rue Ponthieu.
Kilians ansigt lysnet.
— Da kan De kanske skaffe mig en flaske øl.
Den unge russer reiste sig.
— Vi holder ikke øl, sa han foragtelig. Kun champagne til 60 francs flasken. Den er meget søt og god.
Malerens ansigt forvred sig som i smerte.
— De er et utaknemlig svin, unge ven, sa han. Jeg nagler fast Deres talent for film. Jeg peker paa en stor fremtid. De byr mig ikke en «Bock» engang, men skræpper noget om kulsyreholdig sukkervand til 60 francs flasken. Farvel hr. bolsjevik! Snart ser jeg vel Deres navn paa plakaten. Hvad heter De?
— Ossip, mumlet ynglingen . . .
— Det klinger godt. Jeg vil dog anbefale Ossipino. Lidt Rusland, lidt Italien og meget Palæstina. Det vilde ikke være første gang, at en alfons ofret sig for kunsten. Hils Valentino og ham med smilet og tænderne! . . . .
Dermed grep Kilian Peters sin hat. Det klirret bak ham.
Unge Ossip hadde i forvirringen mistet sin brødkniv og stod nu i solopgangen og maapet mot det forjættede land for slanke og dæmoniske ynglinger.
Den halvgamle maler skyndte sig hjem til sin vandkarafel. Den var saa godt som tom. Paa bunden i en liten gul pyt laa der fire fluer og to myg og lædsket sin tørst.