Grufulle skjebne

Grufulle skjebne, trolig skrevet av Forfatter:Gjest Baardsen

1.

Grufulle skjebne hva har jeg forøvet,

hvis vil du stedse forfølge meg så,

skal jeg da lidelig være bedrøvet

skal jeg i verden mer glede mer få.

Jeg er av verden kjed og all dens usselhet,

mismodig jeg vanker, vemodige tanker

uroer mitt sinn og forstyrrer min fred.

2.

Jeg har så mangen gjenvordighet smaket,

og drukket så ofte av lidelsens skål,

det har jeg alt med standhaftighet draget

mitt mot har ei vaklet, jeg bar det med tål.

Hør du min kjære søt, du troskapsløftet brøt

at du kunne meg svike min elskede pike,

da ble jeg mismodig og tårene fløt.

3.

Er det min blide min tros elskerinne,

hun som en tid var så kjærlig og øm,

som nu er skyld i de tårer som rinner,

skuffer du meg eller er det en drøm.

Men akk, dessverre nei jeg ser jeg drømmer ei,

jeg vet det er for sanden hun elsker en annen

jeg er den bedragne hun skjøtter meg ei.

4.

Rører deg ikke samvittighets stemme

når du erindrer din sørgende venn,

må du i hjertet ei anger fornemme

når du deg tenker tilbake igjen.

Så give Gud det skje jeg ei mere deg må se,

gid tiden var omme da jeg kunne komme,

dit hen hvor forglemmes all sorger og ve.

5.

Tung er den skjebne du har meg beredet,

gledesløs fremtid i møte jeg går,

meg til fortvilelsens rand du har ledet

give mitt hjerte ulidelig sår.

Hva synes du om det, du lønner troskap slett,

mitt hjerte må bløde om matres til døde

måskje du enn synes du handlet har rett.

6.

Ingen på kvinnens troskap må lide

før enn i nøden proberet den er.

Oftest de smigrer er vennlige og blide

falskhet og renker i hjertet de bær.

De troskap sverge deg, men bryter lettelig

har honning i munnen men malurt i grunnen

så treffer det ofte så gikk det for meg.

7.

Når jeg erindrer alt hva som vi talte,

og alle de gleder tilsammen vi nøt,

i den lange tid som en venn du meg kalte

da er hvert minne, hver tanke meg søt.

Jeg i din hulde arm forglemte sorg og harm,

all kummer og kvide forsvant ved din side

jeg lykkelig var ved din kjærlige barm.

8.

Er jeg da ikke nu mere den samme,

som da ubrytelig troskap meg svor,

jeg ønsker at deg all ulykke må ramme

om du meg bedrager og bryter ditt ord.

Nu har du meg forskutt og troskapsløfte brutt

din sjel står i fare når du engang skal svare

for evighetsdommen hva har jeg forbrutt.

9.

Kun give du ville i tide betenker

at alle for Gud til regnskap skal stå-.

Han dømmer rettferdig det gjelder ei renker

ei løgn eller list ham at skuffe formår.

Hans allmakts øye ser alt som i lønndom skjer

Ham skinnet ei blender hvert hjerte han kjenner

de lønnligste tanker vi skjule kan ei.

10.

Av prøvelsens kalk du meg giver at drikke

jeg må den uttømme hvor bitter den er.

Hvi klager min smerte den rører deg ikke

hva gavner det vel å påminne deg her.

Du gleder deg vel nu men merk og kom i hu

gjengjeldelsens dage er måskje tilbake

da angerens tårer du feller med gru.

11.

Riktignok vet jeg løgnaktige munne

meget årsak i vår skilsmisse er.

Thi meg jo mange din lykke misunte

at du meg hadde så inderlig kjær.

De smigrer for deg blidt enhver utvirker sitt

men ville kun skade bak grønneste blade

der lurer treskjeftede slanger så titt.

12.

Lenge de har på garnene spunnet,

som var bestemt for at fange meg i,

endelig har de sitt ønske da vunnet

endelig har du dem føyet deri.

Og dette mål var hvortil de siktet har

du øynet ei farer men skjulte de snarer

hvori deres lumskhet innviklet deg har.

13.

Samvittighetsgnag skal vårt hjerte fortære,

som tvedragens sæd mellom venner utstrør.

Av halsen deres tunge de burde utskjære,

som løgn og bakvaskelse nesten påfør.

De deres lønn vel får ham som alt formår,

enhver for sin brøde bør lide og bløde

og falskhet sin herre å halsen visst slår.

14.

Deg min venninne jeg nu må forlate

tung er den tanke at skilles fra deg,

jeg vil deg elske om du vil meg hate

dette du aldri forbyde kan meg.

Gud er mitt vitne visst jeg aldri bruke list

meg skal ikke nage samvittighets plage

jeg skal ikke frykte ei møte deg hist.

15.

Aldri du går meg av tanke og sinne

aldri forglemmer jeg hva der er skjedd.

Søte fortryllende falske minne

gid jeg deg aldri for øyet har sett.

Din skjønnhet dåret meg, jeg elsket inderlig

ditt navn og ditt minne står skrevet her inne

til hjertet det brister, det banker for deg.

16.

Tålmodig jeg vil dog forsøke at bære

alle de sorger som sårer min sjel,

av meg din brøde tilgivet skal være

ønske jeg vil deg all lykke og hell.

Jeg skal ei hevne meg, bli du kun lykkelig

gid aldri ulykker og mangel deg trykker

men glede og nøysomhet trives hos deg.

17.

Takk for den tid og de lykkelige dage

som du mot meg var så kjærlig og tro,

aldri du mere skal høre meg klage

aldri skal jeg mer forstyrret din ro.

Takk for hver kjærlig stund, hver søt og rolig blund,

og timene blide som svandt ved din side

og takk for hvert kyss som jeg fikk av din munn.

18.

Elskede venn, uforglemmelige pike,

motta min sang og mitt siste lev vel.

Vi skal gjensees i himmelens rike

det er det håp som opplivet min sjel.

Min skjebne blive så, som Gud behage må

men ei for en kvinne mer tåren skal rinne

jeg skal ikke elske den jeg ei kan få.

19.

Redenbon er jeg fra verden at fare,

når Gud vil kalle da er jeg beredt.

Livet det har ei for meg nogen glede

kun ut i graven der venter jeg fred.

Når min så trette ånd er løst av støvets bånd,

når jorden forsvinner og alle dens minner

allmektige ta du min sjel i din hånd.