Giftslangen
Giftslangen
Av
Ambrose Bierce
„Det er en kjendsgjerning, at slangernes øine har en magnetisk magt, som tiltrækker mennesker og dyr og gjør dem til et let bytte for de giftige skabninger.“
Liggende paa en sofa i slobrok og tøfler læste Harry Brayton ovenstaaende sætning i Morrysters „Videnskapens vidundere“.
„Det er en kjendsgjerning“, sa han smilende til sig selv, „at videnskapsmændene paa Morrysters tid maa ha været meget uoplyste, siden de har trod paa slik nonsens“.
Brayton var en alvorlig, tænksom mand, og han faldt nu i dype tanker, hvorunder han uvilkaarlig sænket boken ned i skjødet uten at forandre retningen av sit blik. Saa snart boken var kommen utenfor hans synslinje, fængsledes hans opmerksomhet av en gjenstand, som laa i en mørk krok av stuen.
Under sengen saa han to smaa lyspunkter, som tilsyneladende kun var fjernede fra hinanden i en tommes aystand. Det var rimeligvis gjenskjæret fra gaskronen i loftet, og uten at skjænke dem en yderligere tanke begyndte han atter at læse.
Et øieblik efter var der noget — en eller anden indflydelse, som det ikke faldt ham ind at analysere — som atter fik ham til at sænke boken og se i samme retning som før.
Lyspunkterne var der stadig. De lot til at være blit klarere end før og skinnet nu med en grønlig glans, som han ikke tidligere hadde lagt merke til. Det forekom ham ogsaa, at de hadde bevæget sig litt, at de likesom var rykket litt nærmere. De laa imidlertid altfor langt inde i skyggen, til at kunne avgjøre, hvorfra de stammet, og han gjenoptok atter sin læsning.
Pludselig var der noget i boken, som vakte en tanke, som fik ham til at fare sammen og for tredie gang sænke boken, som imidlertid denne gang faldt ut av hans haand og ned paa gulvet.
Brayton reiste sig halvt op og stirret ind i mørket under sengen, hvor det forekom ham, at lyspunkterne skinnet med forøket glans. Hans opmerksomhet var nu vakt, og gjenstanden han saa under sengen, var en stor slange — lyspunkterne var dens øine.
Dens frygtelige hode var vendt imot ham. Dens øine var ikke længer slet og ret to lyspunkter, det var øine, som boret sig ind i hans med et truende, betydningsfuldt blik.
— — —
En slange i et soveværelse i et moderne hus er heldigvis ikke saa almindelig et fænomen, at det ikke tiltrænger en forklaring. Harty Brayton var ungkar, 35 aar gammel, noget av en atlet, rik, avholdt og sund og kraftig. Han var netop kommet tilbake til San Francisco fra en lang reise i uciviliserte egne.
Hans smak og fornødenheter, som altid hadde været meget ekstravagante, hadde lidt en del under reisens besværligheter, og han hadde med glæde mottat sin ven, dr. Druring, en berømt videnskapsmands gjestfrihet.
Dr. Drurings hus var et stort, gammeldags utseende hus, som laa i en avsides del av byen. Dets fornemme tilbaketrukkenhet adskilte det fra dets tarvelige omgivelser og syntes at forene ekscentriske tilbøieligheter med et isoleringssystem. Til den ene side av huset var der bygget en fløi, som aldeles ikke faldt sammen med husets øvrige stil, men som ikke desto mindre hadde sin bestemmelse, idet det var en sammenblanding av et laboratorium, et menageri og museum.
Det var her, at doktoren dyrket videnskapen og studerte de former av dyreverdenen, som vakte hans interesse og tilfredsstilte hans smak, som — oprigtig talt — nærmest strakte sig til dyrerikets laveste former.
Hans største interesse og sympati gjaldt slangerne. Hans hustru og døtre, som paa ingen maate delte hans videnskabelige smak, viste sig aldrig i sidebygningen, hvor slangerne nød en uindskrænket frihet. Det var kun hændt en eller to ganger, at en enkelt av sidebygningens farlige beboere hadde vist sig paa enemerker, hvor de ikke hørte hjemme, og hvor det vilde ha voldt dem vanskelighet at forklare deres nærværelse.
Til trods for sidebygningen med dens farlige beboere — som Brayton kun skjænket ringe opmerksomhet, befandt han sig umaadelig godt i dr. Drurings velhavende hjem.
— — —
Utover et overrasket gisp gjorde opdagelsen av slangens nærvær ikke indtryk paa hr. Brayton. Hans første indskytelse var at ringe paa klokken og saaledes tilkalde en tjener, men skjønt klokkestrengen var indenfor hans rækkevidde, gjorde han dog intet forsøk paa at naa den, ti det faldt ham ind, at denne handling vilde kunne uttydes som en frygt, han i virkeligheten ikke følte. Han var mere interessert i hele situationen, end berørt av dens fare.
Slangen tilhørte en art, som Brayton ikke kjendte. Dens længde var han ute av stand til at avgjøre, men det, han kunde se av dens krop, var saa tyk som hans underarm. Var den farlig? Var det en giftslange? Han var ute av stand til at avgjøre disse spørsmaal.
Selv om dyret ikke var farlig, var dens nærværelse i ethvert tilfælde ubehagelig.
Brayton reiste sig for forsigtig at nærme sig døren og finde den uten hindring. Skulde dyret følge efter ham, kunde han saa let som ingen ting, gripe et av de morderiske orientalske vaaben, som overalt prydet væggene.
Imidlertid lyste slangens øine med en sterkere glans end før.
Brayton løftet sin høire fot fra gulvet for at træ tilbake, men i samme øieblik betænkte han sig.
„Jeg indbilder mig at være tapper“, tænkte han, „er det maaske et tegn paa mot?“
Hans høire haand hvilte paa ryggen av en stol, den høire fot var løftet op fra gulvet, og skjønt hele hans indre oprørtes derimot, trak han sig dog et skridt tilbake.
I næste nu faldt stolen med et brak om paa gulvet. Brayton blev askegraa og snappet efter veiret. Slangen rørte sig ikke av pletten, men dens øine var nu straalende stjerner.
Det var ham, som hørte han lyden av en fjern musik likesom tonerne av en æolusharpe. Han gjenkjendte melodien, som han engang hadde hørt i Egypten, og han indbildte sig pludselig, at han stod ved Nilens bredder og stirret ned i dens skidne grønne vand.
Musikken hørte pludselig op igjen, eller rettere sagt den døde hen i en fjern torden. Et landskap, som glitret av sol, strakte sig foran ham, og paa himlen straalet en mangefarvet regnbue.
Men, midt i landskapet bugtet en uhyre slange sig og stirret paa ham med hans avdøde mors øine.
Pludselig forsvandt det smilende landskap i en taake, han følte et haardt slag mot sit bryst og faldt om paa gulvet.
I første øieblik var han bedøvet av faldet. Han laa med lukkede øine med ansigtet vendt mot gulvet. I næste nu kom han atter til sig selv og opdaget da, at faldet hadde brudt den fortryllelse, som hadde holdt hans sanser og nerver fangen.
Men tanken om, at slangen var nogen faa meter fra hans hode og maaske sat paa sprang til at kaste sig over ham og sno sig om ham, fik haaret til at reise sig paa hans hode. Han løftet hodet, stirret paany ind i slangens øine og var atter undergit den magt, som utgik fra dem.
Slangen hadde ikke rørt sig, men dens øine skinte stadig med samme glans. Det var, som om den nød sin magt.
Nu fulgte en frygtelig scene. Brayton laa paa gulvet, støttet mot sine albuer og stirret som fortryllet ind i sin fiendes gnistrende øine.
Skjønt selvopholdelsesdriften bød ham at vike tilbake, var der en endnu sterkere magt, som uimotstaaelig drog ham nærmere og nærmere hen mot sengen, nærmere og nærmere hen mot de skinnende stjerner.
— — —
Dr. Druring og hans hustru sat i dagligstuen. Videnskapsmanden var iaften i et ualmindelig godt humør.
„Jeg har ved at bytte med en anden samler idag opnaadd at faa et pragteksemplar av en ophiopaagus“, sa han og gned sig glædestraalende i hænderne.
„Hvad er det for en?“ spurte hans hustru uten særlig interesse.
„Vorherre bevare mig for en saadan uvidenhet! Kjære Emily, en mand, som efter brylluppet opdager, at hans kone ikke kan græsk, burde ha lov til at forlange skilsmisse. En ophiophagus er en slange, som æter andre slanger.“
„Saa vil jeg haabe, den vil æte alle dine,“ svarte hans hustru, „men hvorledes bærer den sig forøvrig ad med at lokke de andre slanger til sig? Ved at hypnotisere dem, ikke?“
„Hvor det ligner dig, min ven!“ utbrøt doktoren med et overbærende smil, „du vet godt, at det irriterer mig at høre dig hentyde til den dumme overtro om slangernes hypnotiserende magt.“
I dette øieblik blev samtalen avbrudt av et hvinende skrik, som formelig syntes at faa husets vægger til at ryste. Atter og atter lød det med frygtelig tydelighet.
Før ekkoet av det siste skrik var dødd hen, var doktoren ute av døren og oppe ad trappen.
I gangen foran Braytons værelse støtte han sammen med nogen tjenere, som var kommet løpende fra den øverste etage, likeledes hitkaldt av de hvinende skrik. De styrtet ind i stuen. Brayton laa med ansigtet mot gulvet og var død. Hans hode og overkrop var dels skjult under sengen. Doktoren og tjenerne trak liket ut og vendte det om. Den dødes ansigt var fortrukket av rædsel, og øinene var vidt opspilet.
„Død av et hjerteslag,“ sa doktoren og la sin haand paa vennens hjerte. Tilfældig kom han i det samme til at kaste et blik ind under sengen. „Barmhjerlige Gud!“ tilføiet han, „hvorledes er den kommet her?“
Han strakte haanden ut og trak slangen frem. Det var en utstoppet slange; dens øine var to sorte glasperler.