Friluftsliv/7
VED RONDANE OG SØLEN-FJELL
Juli 1916.
Farten fra de smilende Mjøs-bygder opp den lange Gudbrandsdal til Otta, byr ikke på mange overraskelser. Gårdene lyser vellstelte med den blinkende Lågen mellom seg. Livet går sin jevne, selvfølgelige gang i dal-bunnen. Skogen strekker seg passelig uthogd, opp liene på to sider mot kanten av snaufjellet, som skimtes øverst på brottet.
Men tar en fra denne ensformighet opp en sidedal, som den skog-kledde kløft hvorigjennom Ula bryter seg vei fra vidda, så er en snart inne i en ny verden.
Gjennom en ensom skog-dal bærer det oppetter langs elva, som foss i foss stuper seg utover mot klebersteins-mølla nede i bygda.
Etter at en er kommet gjennom en trang port i berget, vier dalen seg noe ut og blir flatere innover. De store, hvite terrasser langs dal-siden, med de vannrette lag, viser at det her en gang var en stor innsjø, vel ved slutten av Is-tiden. Nå er den tørret ut ved at elva har skåret seg fritt løp gjennom denne renna i berget, som vel var demmet opp av en morene, eller kanskje også av isen da dalen utenfor var fylt av en bre.
Så blir igjen dalen trangere, og det bærer høyere opp. Skogen blir etter hvert mindre og tynnere — snart står en i overkanten av den. Dal-kløfta vier seg ut. Det blir flatere innover, og der-oppe fra den øverste ryggen, synes en mest det alt må være utsyn inn over vidda og fjellene.
Barometret hadde sunket i går, tunge skyer drev nå fra øst, — det kunne vel bli regn, men bra vær var det å gå i.
Over på den andre siden kløfta ligger en seter, enda i noe tynn skog ved flate myrer. Så kommer en oppover mot Mysuseter. I bjørke-skogen ligger det hytte etter hytte, rødmalte med grønne torv-tak, og flagg-stenger foran, satt opp av byfolk, som ligger her og drikker fjell-luft om sommeren, går på jakt om høsten, og på ski i påsken.
Så kommer turist-hytta og seter-buene. Men veien bærer høyere, innover snau-fjellet. — Snart er en helt oppe, og vidda ligger foran slett og fast som en seter-voll med flyer og flotter i bløte bølger, lyng — og mose-grodd.
Men over alt annet ligger fjellene. Det er Rondane, som i kuppel etter kuppel hvelver sine sky-høye stein-masser over vidda, med dype skar, og med snø-fonner, og botner, og urer — som en eventyr-verden for seg.
Det lengst i vest, er det Vals-berget og Bråkdals-hø, hvor Per Gynt hadde stue? Så er det vel Smiu-hammeren der i mitten, og Rondvass-hø med de stupbratte sidene. Men selve Diger-Ronden og Høg-Randen ser en ikke, de ligger bakom. Her foran i øst er Illmann-hø.
Slike fjell! Det er mest som de kommer for brått på en etter den korte overgangen fra dalen. Brystet vier seg, motet og vingene vokser.
Slike flotter å fare fram over! En føler seg så lett så en mest kunne fly, og tankene svømmer i blå luft helt nord mot Ronde-fjellets faste linjer.
Bare vidde til alle kanter — dalene som smale sprekker i fjell-sletta. Dypt der nede bukter seg menneske-livets elv — det blir så langt borte her oppe. En ånder fritt, det er hvile for øye og sinn . . .
Men det dukker andre bilder opp, — lenger borte fra. . . Det blir til festninger, løpegraver — berg av lemlestet menneske-kjøtt . . .
Nei, nei, det forferdelige der ute rømmer en ikke fra, selv ikke her. Aldri gir det fred . . .
Inn i og mellom alt en ser, blanner seg jammeren fra millioner av kvinner som mistet alt — venn, husbonn . . . En ser fortvilete mødre som leter etter sine sønner . . . grånede, nedbøyde fedre som leter etter stammens håp . . .
Et vanviddets mareritt!. . . Og ingen kan stanse det — ingen.
Selve samfunnets grunnvoller skjelver . . . Europas folk — «kulturens bærere» — eter hverandre, tramper på kulturen, legger Europa i ruiner — til fordel for hvem???
Det er som et skred, mer og mer soper det med seg på sin vei mot avgrunnen, — trær, skoger, hus, gårder. Det øker og øker i forferdelse; alle vet at det må begrave hele dalen; men ingen makt kan stanse det, det må ha sin gang . . .
Og hva slåss de for? Makt! bare makt! iallfall de som begynte . . .
Kunne det så bli annerledes? En kultur som setter makt som folkenes høye mål, kan ikke bære menneskeheten fram, den måtte til slutt føre hit — mot unnergangen . . .
Kravet var blitt det fri, hensynsløse kapprenn — mellom individer som mellom stater — mot materiell framgang for enhver pris, ytre makt, — glans, — for individ og for stat.
For å nå målet gjalt for folkene ikke hensyn til a’ent enn seg selv. Idealer, moral kunne med hellig rett trampes unner fot så sant ens folk hadde fordel av det. Da kunne høytidelige løfter brytes, det kunne lyves, bedrages, myrdes med list og svik. Da blir den mann forræder som ikke vil bruke et hvilketsomhelst middel for å ødelegge sitt folks motstandere. Ja, hvis nødvendig, fikk det ikke hjelpe om en ødela den øvrige menneskehet, så sant ens eget folk trengte plass . . .
Feltropet er: ned med alle andre, når bare vi kommer opp!
Med nødvendighet måtte det føre til denne ødeleggelse, de måtte ete hverandre, så snart selv jorden ble for liten, og alt var opptatt for dem som kom sist til matfatet, og mente de hadde samme rett til de fete stykkene som de andre.
Men alle er de tvunget inn i dette, alle kjemper de for de høye idealer, påstår de. Hvordan er det så kommet?
Det måtte komme. Europas kultur har sviktet — den var innråtten. Som det syke tre i skogen sank den sammen, straks stormen brøt løs.
Kultur? Ja hva er den, om den ikke mestrer villdyret? fører bort fra barbariet? Det er jo dens innerste vesen. Uten det en tom skall.
Men nå raser villdyret uten tøyler, Fenrisulven er løs, Garm tuter stygt for Gnipahulen.
Den største seir er å overvinne seg selv. Det gjeller vel ikke bare for individet, men også for folkene, for menneske-samfunnet. En stadig kamp fører vi for å mestre naturkreftene, for å sikre tilværelsen; men de uten sammenligning største ulykkene, den verste elendigheten, skyller vi fremdeles menneskene selv . . . Og enda er vi ikke nådd så langt som til å kunne hindre det. — For en forferdelig, ydmykende sannhet . . .
. . . . . . .
Den tunge skodde-hetta over Smiuhammeren mørkner, det blir blå-svart i skaret unner. — Det er som fjellet rynker brynene . . .
Kan det være sant? — Men det er jo stormakter — og en stormakt har lov til alt som den selv erklærer for rett. Det er flertallet som avgjør retten i verden; en stormakt er alltid i flertall, altså har den alltid rett, — og de små folk urett. — — —
Nei det bærer i ring og i tull . . . Men jeg skal jo fram, videre innover disse mosgrodde flatene, hvor intet stanser foten.
Utover flottene og oppetter fjell-sidene søker synet . . . Her var det nokk av rein før; — men ikke et dyr å øyne, ikke liv . . . Menneskene har ødelagt dem.
En herlig skapning, dette menneske . . . Plyndre, røve, krig mot dyrene, krig mot hverandre . . . Rovdyr — overalt . . .
. . . Og som denne krigen setter begrepene på hodet. Hva er det for slags uhyrer den gjør oss til?
Får en mann uniform på, klær av en viss form og farge, og så en ordre, har han rett til hva som helst: slippe bomber fra luften ned på fredelige byer, på arbeidsomme borgere, som driver sin daglige gjerning og intet aner, — ødelegge hjem, eiendom, levevei. — Lumskelig, uten varsel, kan de uniformerte senne skuter med folk — ja med hundrer av uskyldige kvinner, menn, barn — i døden . . .
Men forsvarer noen seg som ikke har uniform på, skyter på volls-mennene, — da er det skammelig forbrytelse . . . Får de tak i dem, blir de etter lov og dom skutt eller hengt . . .
Det er så det koker i en . . . Men selv ellers skikkelige folk finner slikt i sin orden; iallfall skriker de ikke . . .
Er det den kultur verden skulle leve videre på? Da heller forblø . . . heller gå unner.
Var det til dette vanvidd Europas kultur måtte føre — og det måtte den vel; for det var da voksne menn og ikke tankeløse barn som hollt trådene — ja da var den ferdig, og måtte i støpe-skjeen . . . Enn vi, vårt folk? skal vi også trekkes inn i malstrømmen, før vi har fått prøve å gjøre vår innsats i verdens-utviklingen? Enda har vi ikke frembrakt noen egen kultur; men krefter er der, og oppgavene ligger store nokk foran oss i framtiden — bare vi ikke tar skade på vår sjel ved å sitte som tilskuere, og meske oss med det som faller av fra verdensbrannen . . .
Hos oss var det samme glupske begjær etter vinning som tente krigen; men vi lever uten de store følelser som bærer den . . .
Der ute, tross all ødeleggelsen — der herdes da viljer, der skapes da menn. Folkene kjemper for livet — der er da mål! . . . Og de får sin dåp i den store lidelse, i selvforsagelsen, i den tålmodige, ubegrensede offervilje . . . All flitter-stasen ribbes av, de tvinges tilbake til naturen, til det enklere, sunnere liv i nøysomhet . . . Mens vi . . .?
Skulle det likevel komme noe godt — en ny tid — ut av denne vanviddets berserkergang?
Ferdig sier de? Skulle Europas kultur være ferdig? Holler verdens-sentret på å flyttes?
Eller har likevel folkene kraften til fornyelse?
Verden har sett før, at folk som kjemper på livet for sin tilværelse, for friheten — men ikke for makt — kan få den store utfollelse, som grekerne, Aten, etter kampen mot perserne.
Men verden har også sett at hvor en militær-stat, et Sparta, eller et Roma, ble den seirrike, der ble det kulturens store nedgang. — —
Ja hvem vet hva som kommer — og hva nytter det å gruble over —
Det går fort og lett østover. Jeg når over Glitra som faller mot Gudbrandsdalen, og drar videre oppetter. Det eneste liv er en fjell-heilo her og der, som renner bortetter bakken mellom lyng-rabbene.
Snart nådde jeg vann-skillet mellom Glitra og Musvoll-åen som faller mot nordøst i Atne-sjøen. Der var også et bredt dal-søkk østover vidda med utsikt mot Sollia, og Glommen-dalen. Men i nord lå stadig Rondane over alt a’ent . . . Skal tro de kan se framover, inn i framtiden, der oppe fra sine høyder?
Ja, si meg det du Diger-Ronden, hva du ser . . .
Framtiden, det som kommer etter — er det da bare mørke? — —
Eller kan henne brenner det, det gamle og utbrukte, for at nytt kan komme isteden? Men hvorfra skal det komme? . . .
Blir det kraft nokk tilbake til å forplante den nye slekt? — —
Tusen ganger dette samme spørsmål; men den flakkende tanke finner ikke svar. Det er som alt svikter og synker . . . Vi føler oss syke til døden.
Men å, for helsebot i denne vidda. — En ser seg sterk og sunn igjen på disse fjell, som de ligger der i sin brede, trygge storhet — like faste, på samme sted — og lar de skiftende tider suse forbi, mens de selv skifter ikke.
Om det går noen utlevde folke-kulturer til grunne, det er vel ikke ubotelig. Slikt har hennt før, og enda lever det mennesker.
Se disse veldige fjell-former. Her ligger jorden, som den nettopp var forlatt av isen, som den lå i årtusener. Den har muligheter for nye arbeidende slekter. Sørg bare ikke. Når de som var, kunne ete hverandre, så er det vel godt å få nye.
Men hvorfra skal de komme? Hvor finner vi de friske, ubrukte slekter?
Nei, igjen går det i ring. Men jeg skulle jo nedover mot Atne-sjøen . . .
Etter hvert ble det litt bjerke-kjerr langs med dal-siden. Hunnen trakk flere ganger an for fugl, og den engstelige rypemor flakset opp, og løp med hengende vinger bort etter bakken like foran hunnen, for å lokke den etter seg og bort fra ungene. Ja, jeg har sett rype-høna fare like mot hunnegapet med strittende fjær for å hakke, da hunnen ville ta ungen.
Der er mot og offervilje til døden — kan vi mennesker vise det bedre for avkom og fedrelann?
Lenger nede møtte jeg en flokk med oksekalver som gikk og beitet langs med elva. Ut en å ense hunnen, stormet de inn på, og kringsatte meg, pustet og snuste, og kom med snuten helt inn i hånnen, for å bli klappet og få salt, som om de ikke hadde sett mennesker på lang tid. De er da folkekjære nok . . . og vi? . . .
De fulgte etter nedover dalen, alt det jeg jog og skremte for å få dem tilbake til fjellet.
Ved Bjørnhull-lia traff jeg på den første seter hvor det lå folk, og der gikk jeg inn for å gi fra meg en tollekniv jeg hadde funnet på stien.
En elghunn sto i bann og gnelret ved et uthus. I stua satt kona og sydde, og mannen satt nettopp ved bordet og åt fisk han hadde tatt i tjernet.
De hadde seks kuer og noen geiter på setra, og gården lå øvst i Atne-dalen, og mannen var nærmeste nabo til Høg-Ronden, sa han.
På gården avlet de ikke a’ent enn høy, og så kan henne litt grønnfor; men kom nyttet det ikke med, og poteter heller ikke, så alt av det slaget de trengte, måtte de få fra dalen, og nå var det dyre tider. Men en fikk ikke klage lell, de fikk da nokk.
Ja, et slitsomt liv var det jo på sin vis, og vinteren var jo streng og lang, men så er det nå et sunt liv, så høyt oppe i fjellet. Det er ren luft, og godt vann, og friske er vi på sjel og kropp, og så kan vi som sagt ikke klage.
Jeg mente det var gledelig å høre slikt; det er nok av dem som klager over bonnens kår, ikke minst oppe i fjell-dalene. Mange steder er de jo blitt mest avfolket i senere tider — helst ungdommen reiser til Amerika, eller og trekker de inn til byene. Det er så slitsomt der hjemme, synes de; livs-kravene er steget; men hva verre er, livet der er blitt for kjedelig for dem. Da vil de heller sulte og fryse i byene, for der er det så mange andre tillokkelser.
Å, han kunne ikke si det hadde vært så verst med det der i dalen. På det siste hadde det vel heller blitt fler nybyggere. Det var da heller ikke noe å dra inn til disse stygge byene, mot å kunne være seg selv, og ha sitt frie liv i fjellet.
Det var styrkende ord fra en som selv levde det livet. At det var mer enn munnsvær det med sunnheten, viser den høye alder de når folk der i dalen. Mor til denne mannen ble over to og nitti år; men ni og åtti år gammel gikk hun enda med bølingen til setra helt fra dalen, og var rask og rørig til sitt arbeid.
Glad i hug dro jeg videre. Var det bare mange slike i vårt folk, så kunne Norge se en lys framtid i møte.
Ja, om vi kunne få plantet livs-synet hos denne naboen til Høg-Ronden inn i vår tids ungdom, — den, som er mest opptatt av hvordan de med det minste arbeidet kan tjene mest penger, for å stille sin nydelsessyke tilfreds.
Om vi så også kunne vekke hos dem kjærligheten til det lann, det folk som har fostret dem, bringe dem til å tenke på nasjonens framtid, hva rasen kunne bli til, og hva plikter og løftende oppgaver de der kunne ha, istedenfor å tenke bare på seg selv og sine lyster — — denne smålige egoismen som brer seg for hver dag i alle lag, og marg-eter samfunnet.
I denne natur måtte den skalle av. Når en ser Rondane mot himlen der i vest, da må en vel skjønne at mellom slike fjell blir synet et a’ent, og målene større, enn i en gård i en fabrikk-by, hvor synet dagen lang stanger mot nærmeste veggen, og misnøyen næres ved stadig å se andre ha det bedre.
Gi dem noe av natur-livet tilbake, det de mangler, men som alle, bevisst eller ubevisst, lenges mot, — og livs-synet skal bli sunnere, livs-gleden lysere . . .
Nå gikk det nedover i skogen, og etter en halv time nådde jeg Musvoll-setra. Den var full av byfolk. Tross mannens elskverdige forsikring om at han nok skulle skaffe plass, og en god seng, og gjerne ville ha en prat, så var det for tidlig på kvellen for en farende svenn å stanse. — Det bar utover bakkene videre gjennom skogen, og snart sto jeg nede ved Atne-sjøen.
Her er noen fiske-buer som tilhører gudbrandsdøler, fra Fron; fra gammelt har de fiske-rett her i sjøen. Det lå nettopp noen karer der; men de hadde ikke fått større fisk, det hadde vært for stilt i været, og så var vannet for høyt.
Jeg hadde fått lov til å ta båten til mannen på Musvoll-setra, og i den satte jeg over til andre siden, hvor det skulle være et nybygge.
Et godt stykke opp fra sjøen fant jeg også rydningen mitt i skogen. Det var to karer som hadde slått seg sammen og begynt å bryte opp her for to år siden. De hadde alt fått en gill bygg-åker og poteter, og trærne var fellt over et stort stykke; røttene satt igjen i bakken enda, og der var arbeid nokk; men god jord var det, kanskje noe tørr, med sann unner. En lun, liten stue var alt satt opp, og fjøs-bygningen var også nesten ferdig. Jeg fant den ene mann sittende på taket og legge på bord.
Jo, det kunne nok bli råd med å ro meg utover sjøen ned til Brenn. Han kunne dra straks, måtte bare inn og stelle seg litt. Han var gift denne karen; men kameraten var ugift. De hadde kjøpt seg seksten mål jord, hvor de skulle holle noen kuer og hest, og ellers drev de mest med skogs-arbeid. Det var Mathiesen i Fredrikstad som eide det meste av skogen.
Det gir tro på framtiden å se et slikt nybygge så høyt til fjells. Gårdsbruket skulle lønne seg bra her, mente han. Høy-avlingen var god de fleste årene. Potetene slo også til. Noe verre var det med kornet; men de slo det til grønnfor, og det lønte seg og. Så hadde de fisk i sjøen, og ellers som sagt arbeid nokk i skogen. Her var det sannelig ikke vanskelig å leve.
Ro-turen utover Atne-sjøen er mest en mil lang. . . .
Slik fred. Der på nordsiden ligger det vakre Nesset, hvor han bodde en av Norges få stormenn, matematikeren Cato Guldberg. Så likt ham å slå seg ned nettopp her; den lignet ham denne enkle men storslåtte naturen:
Så bredt og trygt husene ligger oppe på den grønne vollen som heller utover like til sjøen; de smiler rødt i skogen. De flate skog-liene stiger jevnt på to sider innover mot snaufjellet; men Illmann-hø og Rondane høyt over der i vest, og Illmann-dalen, og den dype Langglupen imellom.
Det var først ut på kvellen jeg nådde ned til Brenn ved Atne-brua, og fikk hus for natten. Værelset vente ut mot elva. Det durte av fossen der unner brua; den stuper ned i en vakker fiske-høl, som så fristende ut. Og ørreten vaket ring i ring i det blanke vannet ovenfor brua. Natten var stille og varm. Det var mye for en fiskersjel. Men — en skulle jo videre; det var best å legge seg til å sove.
Neste morgen bar det med skyss fra Atnas dal over åsen og ned til Vulu-dalen, og videre mot Sollia . . . Det bærer fra fjellet nå, fra de store vidder, nedover mot de alvorlige, store skogers lann.
Fra Sollia skyss-skifte gikk det med ny hest, videre nedover bakkene, mot Glommen-dalen. Så sørgelig kort tid vi mennesker trenger for å øke våre livs-fornødenheter. Før syntes en det var svært så gitt å få hest og kjerre å komme fram med. Men nå etter noen få år med biler, beundrer en menneskenes tålmodighet som finner seg i det tids-spille å sitte og skrangle i en kjerre, og jage på en sliten skyss-hest.
Den jeg hadde fått her, var ellers villig nokk. Jeg lot gjerne den vesle skyss-gutten, på ti år, kjøre; for han kjente vel hesten best.
Mitt som den diltet utfor en lang, jevn bakke, snublet den, falt på knærne, rykket til for å komme opp; men gikk så på hodet, og gjorde kollbøtte, med bakkroppen til værs, og helt over.
Jeg skvatt ut og slo filthatten over øynene på den forat den ikke skulle sprelle og brekke dragene. Den vesle gutten var kjekk; smågråte måtte han jo, men samtidig ga han med den voksne kars mine beskjed om hvor jeg måtte spenne fra. Snart hadde vi selen av, hesten på bena, og spent for igjen. Vi satt opp og kjørte videre.
En underlig hest, slå kollbøtte mitt i slette veien. Jeg tok tømmene, men merket snart at den var snublevoren, og måtte holles godt opp.
De hadde nettopp fått hesten fra byen, sa gutten, og han kjente den ikke. Ventelig var det en vognmanns-hest, som hadde fått dårlige ben av stein-gatene; og fordrevet av bilene skulle den nå slite sine siste år som skyss-hest her på lanns-bygda, hvor bilen ikke har nådd fram.
Men nei, denne framkomst-måten er en fortids-levning, — snart holler nok bilen sitt seiers-inntog i denne dalen også som i alle de andre. Så til slutt blir hestene bare til tømmer-drifta på skogen; for der kan enda ikke bilene trenge fram. Men hvem vet hva som kan skje? Vi har opplevd det som merkeligere var enn å kjøre tømmer med bil.
Så kom jeg da endelig ned til Atna stasjon. Det gikk med jernbanen sørover til Koppang, og derfra med bil til Åsheim ved nordennen av Storsjøen i Ytre Rendalen. Der ville jeg være noen dager for å fiske.
Åsheim, 14. juli.
Gjennom en dyp, skog-kledd kløft på vestsiden av Sølen-fjellene bryter Mistra seg vei fra de vide, flatere fjell-strekningene nordenfor. I en stor sving bærer det gjennom en trang skog-dal, som en sprekk i fjell-massen, og nedover til den vakre Storsjø i Rendalen.
Det går stor ørret opp den elva, og jeg hadde lyst til å friste den; men der er ulent oppetter, og en skal helst være kjent for å finne de rette hølene hvor storfisken står.
«Nå har je fått godt følje åt dei,» sa Olav Åsheim og kom smilende inn fra telefonen. «De er skredder’n her i bygda, berre fiskjar fins itte her omkring. Han mente godt om været i dau, å var huga på å dra. Min hain får itte fri før ve ett-tia, da kunne ’n møte dei ve Misteregga.»
Joho, det passet meg bra. Jeg hadde også en del å gjøre før den tid.
«Du kain få me dei sønnen min, hain Vekjle-Olav, for å vise dei benveien gjønnom skogøm.»
«Hain er låghalt, skredder’n,» la han til, «og har stivt ben; min de ska du itte bry dei om. Hain klyv i fjell-veggen, og går i skogøm, like ratt som noen. Berre jeger fins de itte heilt, her i bygda.» «Vi dro av sted, Vesle-Olav og jeg, sånn ved tolv-tiden. Først måtte vi sette over Rena-elva, da flommen tok brua her i vår. Så bar det opp gjennom skogen. Steikende varmt var det, og en fikk ta av de klærne en kunne. — Som vi kom oppetter ble jeg mer og mer spent på å få se denne merkelige skredderen.
Endelig skimtet vi husene på Misteregga mellom trærne, og da vi kom ut på storveien i svingen, reiste en snarest ung mann seg fra veikanten, og hilste goddag.
En pen, sterkbygd, middelshøy kar, eller kanskje heller liten, i brun jakt-drakt med knebukser, en lys knebelsbart, ellers glattbarbert, med smilende, trohjertige øyne.
Det var skredderen Rikard Kvernnes, også Rikard Odden kalt, etter huset han bodde i, nord ved Lomnes-sjøen. Derfra var han nå kommet på sykkel. En lang fiskestang av bambusrør med snelle hadde han.
Vi dro i vei opp bakkene østover. Tross sitt stive ben gikk han ledig; det syntes ingen anstrengelse for ham å holle følge.
Vi hadde enda sånn en halva’en times gang opp kleivene, før vi tok av veien, og nedover skog-liene mot den trange dalen, hvor Mistra skummer dypt nede i bunnen.
For det meste renner Mistra utetter i jevne stryk, med skummende fart over og mellom runne steiner, uten dypere kulper. Det står ikke stort a’ent enn småkjø på disse stykkene. Men så, ofte med lang avstand imellom, saktner elva sin viltre fart i lange, dype høler, der storfisken står.
Etter å ha kløvet ned et bratt stup, sto vi endelig ved elva. Skredderen foreslo at vi først skulle gå oppetter fra høl til høl, for så å gå nedover igjen ut på kvellen. Det gjorde vi, men vi fikk ikke et slag av en storfisk.
Det var trykkende lummert. Tunge, mørke skyer trakk opp over kløfta i øst. Det kjentes mest som det kunne bli torden-vær. Men det var skyer for solen, så det burde være godt å fiske nå på ettermiddagen.
Jeg prøvde først flua, og så ente vi med kaste-sluk, med mort til agn, et fiske som skredderen var mester i. Men ikke slag å fornemme.
Det eneste av fangst jeg så, var en svær tiur, som kom susende mot stangen min, mens jeg sto på en stein ute i elva. Den var jagd opp av hunnen på lann bak meg. Jeg holt på å slenge sluken i den, men lot det være, og den suste videre nedetter elva, og opp i furu-skogen på andre siden.
Det skulle blitt en fisk å ha fått på. Jeg synes jeg ser den med sluken om halsen stritte imot, slå med vingene, strekke hals, ute i elva, mens jeg tok den inn på snella. Det ville blitt basketak.
Her var det uhyggelig med mygg, og det bet og klødde på ansikt, og hals, og henner, og legger, så en mest ikke kunne stå rolig på steinene og slenge.
Så falt det tunge dråper, og en veldig regnskur plasket ned over oss, skur etter skur. Men med ett braket det løs med torden, så det skrall og dundret mellom berg-veggene i denne trange dalen; brak etter brak; og til slutt kom lyn og skrall mest i ett.
Skredderen mente det var ikke å undres på at fisken ikke hadde villet bite. Nå var det helst håpløst å friste den.
Vi dro opp i skogen til en tømmer-koie, for å få ly for regnet, og få oss litt å bite i. Vi fikk gi tål til torden-været var forbi, om det ikke da skulle bli bedre med fisken.
Da regnet hadde gitt seg, kløv vi igjen ned til elva; men fremdeles ikke slag å få. Vi fikk enda gi tål en stunn. Vi gikk noe lenger opp til en ny stor høl. Skredderen kastet sluken ut i nedre delen av den, mens jeg skulle prøve lenger opp.
Da slår en svær fisk på sluken hans, mitt i strieste strømmen. Det bar ut for stryket, hele snøret suste av snella. Skredderen måtte etter, sprang fra stein til stein, vasset så foss-føyka sto om ham, ofte til opp på livet. Så kantret han i koll mellom steinene, og det var bare armene og skuldrene og hodet og stanga å se over vannet. Opp igjen, og videre utover.
Men så ble fossen for stri; han måtte i lann og klyve i berg-veggen. Jeg tok håven og sprang etter.
Han kom forbi berget, og nå hadde han fått tatt inn litt på snøret, så han hadde noe å fare med; og fisken var kommet ned i noe stillere vann; men det var enda strie nokk stryk her.
Han fikk den inn mot lann. Jeg forsøkte flere ganger å komme til med håven, men så skar det av sted igjen, lenger og lenger utfor.
Endelig begynte den å gi seg, og vise buk. Han fikk den inn igjen, jeg håven unner og dro den på lann. Sannelig en pen ørret, fet og bred, med lite hode. Den var på sine vell tre kilo.
Skredderen løftet høytidelig fisken, og rakte meg den; den skulle jeg ha som gave, sa han.
Vi dro oppover igjen. Skredderen prøvde noen kast i samme hølen, og jeg lenger opp. Igjen fikk han et slag; denne gangen hang den ikke på, men han så halen, og den var svær.
«Ja, hain Vekjle-Olav så ’n au, å hadde je fått opp den, skulle du fått sett de går stor fisk her i elva. Den var atskillig større enn den je fekk på fem kilo her for nåen da’ er sea. Min hain slår itte mer heil ein gong slik ein storfisk. Går det fel da, gjør’n de itte om att. Vi får gi’n ti, å freste ’na høl’n på neatt-turen.»
Vi gikk videre oppetter. Ofte var det styggbratt på siden av hølene. Fra en høy hammer kastet jeg ned i en stor, vakker høl. Jeg dro sluken over strømmen, — plask! det rykket i, det ga en støt gjennom hele kroppen, stangen sto som en spent bue, og snøret suste av snella. Det gjalt å holle imot, fisken ville ut for stryket.
Jeg fikk den opp i hølen igjen. Den fór runt. Mens jeg hollt så stram tom som mulig, kløv jeg utfor berg-veggen ned til stranna. Endelig var den sprengt, kom godvillig, og ble tatt inn i håven. Det var en fisk på halva’ent kilo.
Men nå var det heller ikke fler slag å få, alt det vi prøvde i hølene lenger opp. Vi gikk da utover igjen, for det led langt på kvellen; men heller ikke storfisken til skredderen ville slå om igjen. Og så var det ikke a’ent for enn å dra hjemover. Vi kløv opp fra elva, til vi kom til en tømmerkoie, hvor vi tok en bit kvellsmat.
Han Vesle-Olav hadde fått noe småkjø på flue, han var søkkende våt, men kry over denne lange turen. Så kløv vi videre opp til veien, og dro hjemover.
Som vi gikk utfor disse lange, bratte bakkene, fortalte skredderen at her var det han hadde ødelagt seg.
«Hvordan kunne nå det gå til?»
«Jo, je kom på sykkel utover, og så gikk bremsa i ulage her oppe på toppen av bakken, så tafte je pedalen au, å de bar utfor alle disse bakkøm i full fart.»
«Men hvorfor søkte du ikke straks å kaste dei av veien ut til sia?»
«Å nei, det er så stygt med stein på båe si’er utetter her, og så mente je nå je skulle gredd de da, ser du.»
«Ja, men du måtte da få en styggelig fart utover disse svære bakkene?»
«Ja visst fekk je fuill fart.»
«Ja, jeg hørte noen som hadde sett dei da du fór utfor, du var som en strek etter veien.»
«De var akkorat her de, der ’na veien tar tå. Døm sto der borte og hollt på å lage tel kløv, døm skulle åt setra. Je huje enda åt døm, da je stupte her nea-føre, min døm hørde mei itte.»
«Ja, men så de ikke etter dei heller da?»
«Å nei, døm mente fuill helst at je hadde før vane å færa åt slik. Min je mente nå je skulle gredd de, ser du. Utfør ’na brætte bakken her, auka jo farten stygt; å så kom svingen der nere, den var mye verre den gongen heill den er nå, veien er lagt om sea. Da var de dobbeltsving, fyst tvers av tel venstre, så helt om i ein tverr helsving tel høyre att. Je lå flat i veien, gut, fyst på den ene sia, å så på den are, å jamen gredde je ’n au. Min forbi svingen sto de ut eit skjær i veien, å der bar de imot. Så vart je sløngt, å brakk ’ta bene på to steller, ovafør knee’ å unner, både lår-bene å legg-bene. Der vart je liggandes. Min je var heldig, — de var itte mer heill en time, da kom de ein mainn som skulle åt setra me lass, og hain hadde heldigvis ein fjærvogn som je vart kjørd neratt på.»
«Gjorde de ikke vont?»
«Å nei, je kain itte seia de gjorde så verst vont heill; før je kom hematt, min da strømte blo’e tel. De heldige var, at je hadde slik en go’ dokter den gongen. Benet vart stelt så godt som de var molig de. Min dokter’n sa at nå var de slutt både med jakt og med sykling. Min det fekk’n da itte rett i. Min lenge låg je, før je vart go’ att.»
«Men du var jo dårlig i det benet før den tiden?»
«Ja, je hadde eingong skamhøggi mei, og så gikk det betennels i såre, og knee vart stivt, du vet de kom tå de at de vart dårlig stelt.»
Ved Misteregga skiltes vi. — Skredderen fant her syklen sin igjen, og trillet utfor bakkene. Det er mest ufattelig at han kan komme fram på den, bare med det ene benet til å trå med; men det er også så kraftig utviklet, at det veier opp to andre ben.
Vesle-Olav og jeg tok skogen fatt nedover mot Storsjøen. Jeg tenkte bare på denne merkelige mannen. — For en vilje det må dirre i den kroppen.
Åsheim, 18. juli.
Noen dager senere (mandag 17. juli) var jeg oppover til Mistra igjen. Denne gangen hadde jeg fått lånt en sykkel på Åsheim og tok storveien om Kvernnes-brua og Odden hvor skredderen bor. Det var en omvei på en mil.
Skredderen sto ute på tunet i jeg kom før han hadde ventet. Han ba meg gå inn i stua og sitte, mens han gjorde seg ferdig.
Alt velstelt ute og inne. Huset ligger vakkert til på en liten odde på sørsiden av Lomnes-sjøen. En pen liten have utenfor med blomster-bed og kjøkkenhage.
En lys, luftig stue med våpen på veggene: en Winchester repeter hagle, en tre-løpet børse med kikkert-sikte. Den tok han tiuren på topp med om vinteren i han skulle være svær til det. Flere andre børser hang der, og fiske-greier.
Men av skredder-hånnteringen var det ingenting å se. På bordene lå kataloger over jakt- og fiskegreier. En kunne merke det var en ungkar.
Der på veggen hang det et diplom. Skal tro det var for rifle-skyting? Nei sannelig, der var det likevel litt av skredderen, — et diplom for fullent kursus som tilskjærer i København. Altså helt utlært, og sikkert dyktig i det hånnverk som i alt a’ent.
Nå er han ferdig. Kaffi på termos-flaske, og to flasker øl i sekken, og så dro vi i vei oppover på våre sykler i solsteiken . . . En skulle sannelig ikke merke, at han hadde bare ett ben å trå med; jeg hadde min arme nød med å holle følge oppetter de lange bratte bakkene, enda jeg kunne skifte utvekslingen på min sykkel. Men de verste kneikene måtte vi nå gå.
Halvveis oppe hørte vi en forferdelig tramp komme imot oss; og fortere enn vi fikk tenke, sprengte en heste-flokk utover bakkene forbi. Det var ikke mer enn at vi fikk kastet oss ut i grøfta med syklene for ikke å bli trampet ned.
«Det var som fan’en! hva kan detta væra?»
Men der kom det noe etter — det var en mann på motor-sykkel. Sannelig den unge dyrlegen, skulle ikke han ha bedre vett enn å jage hestene slik?
«Har’n hollt på lenge me detta, så er døm sprengt nå,» sa skredderen.
Høyere opp møtte vi en gammel mann, han lettet på hatten, vi hilste.
«Signe møtet. Skal du tilkjøls?» sa han.
«Vi skulle bort i Mistra og friste fisken,» svarte jeg. «Er du kommet langt østfra?»
«Je har vøri i Trysil me ei hoppe.»
«Må du gå så langt med hoppene?»
«Ja, der er de ein bra hingst; men helles så skulle je nå ha vøri tel hingsten her vest i Rendalen, hain Romulus; min hain krepeterte her førrige vekua; Kong Knut slo’n, så hain gikk for.»
«Ja, jeg hørte om det; men hvordan kunne det nå gå til at de to hingstene kom i lag?»
«De var fuill dårlig pass, vet du, at døm slapp døm i hop.»
«Det var et dyrt tap for dem som eide den?»
«Å, hain var nå assurert for to tusen, min du vet de var ingen pris for så gill ein gamp. Min,» la han til, «de var nå hain Halstein Sjølie, å han Simen Landet, å nøren slike storkarer som åtte’n, å døm rikinga vøl itte nåen tusen kroner.»
Men vi måtte videre, og sa farvell.
«Goddau,» sa han, og ruslet videre utover bakkene.
Kommet vell inn på høgda, satte vi syklene fra oss, og dro nedover mot elva. Det var lidd på ettermiddagen, og tid å få litt i livet.
Vi tok veien mot en tømmer-koie, for å sitte inne der i fred for myggen, mens vi tok fram nisten. En av øl-flaskene la vi i bekken utenfor for å svale den, mens vi gikk inn i tømmer-koia.
Skredderen gikk foran; men da han kom i døråpningen, hørte jeg en forferdelig flaksing. Det var en orrhane der inne. Først fór den i forfjamselsen bort i den ene kroken, så i den andre, — der var det et hull i taket, det smatt den ut gjennom, og slo seg ned på bakken utenfor. Der satt den litt og tenkte seg om; men så tok den til vingene bort gjennom skogen.
En finner ofte både tiur og orrhaner i slike tømmerkoier. Her om dagen slo en gutt i hjel en tiur i en koie; men det var jo ulovlig.
Vi ble ellers ikke lenge inne, der var for tykt med mygg og klegg; nei, da var det likevel bedre ute. Der var det også slemt; men det kom da et vinn-pust iblant, og det letnet.
Jeg hadde jo visstnok nå et sikkert middel mot mygg, sitronell-olje, som engelskmennene skal bruke mot insekter i tropene. Jeg hadde nettopp fått en flaske av Christiansen fra Elverum, som lå nede ved Storsjøen og fisket. Han har gummi-plantasjer på Malakka, og kjente oljen derfra.
Og det var sikkert nok, oljen var god. Ingen mygg kom en nær på en time eller to etter at en hadde smurt seg inn med den. Men vi fikk spare på beholdningen til vi kom ned til Mistra, når den alvorligere forretning, fiskingen, skulle gå for seg. Vi visste jo også, at utover kvellen ble myggen enda verre.
Mat smakte nå, men ølet enda bedre, og det ble godt og kalt der i bekken. Vi ble enige om å ta den andre flasken med det samme; det var ikke til å motstå; så fikk vi ha kaffen til kvells. Det var steikende solskinn i dag, og ikke en sky for solen, så det hadde ingen hast med å komme ned og begynne fisket.
Vi vasset over Ren-åen, og kom ned til hølen i Mistra ovenfor. Kaste-sluk brukte vi begge, men det var ikke slag å få. Nei, det var for klart vær, det ble kanskje bedre utover kvellen.
Vi dro ned etter elva.
Jeg kom til en stor, dyp høl unner en bratt bergvegg, hvor det var skygge for solen. Her kunne det nok stå stor fisk. Jeg slengte tvers over til den andre siden, lot sluken drive utover, mens jeg trakk inn, og den kom nettopp der jeg ville.
Enn der i kanten av strømmen . . .? En svær blask, det skinte gult, en runn mørk rygg, en bred hale slo opp av vannet, idet det hvelvet runt. Det rykket til, snøret rente av snella, og stangen sto runn som et hjul. Jeg hollt imot det jeg vågde. Det gjalt å holle den i hølen; gikk det først utfor stryket, så var det uvisst om jeg kunne greie den; for bergveggen var loddrett, og elva dyp og stri, så det var ikke lett å følge etter.
På kanten av stryket ble det et basketak. Jeg visste at den enkle fortommen var god, om den enn var tynn, og snøret hollt nok og en «split bamboo» er nå ikke lett å brekke. Det ente med at jeg fikk fisken opp i hølen igjen, og der bar det runt i lynende fart. Mens jeg hollt på med denne dansen, så jeg skredderen i berg-veggen over meg; han kom klyvende ned for å hjelpe.
Snart ble ørreten spakere, og endelig viste den buk. Jeg dro den like inn i håven til skredderen. På lann kom den, og lå stor og blank og sprette og slo i sannet mellom steinene. Den var på nettopp tre kilo.
«Denna trøngte ein totsup,» mente skredderen; men den supen hadde vi ikke.
Vi fortsatte videre nedetter; men flere slag var det ikke å få, hverken for skredderen eller meg; og når det ikke ble for ham heller, så var det nok ikke fordi vi var dårlige fiskere.
Imens var det blitt natt. Det var ikke a’ent for enn å ta kvellsmaten; og kaffien på skredderens termos-flaske smakte godt; særlig da vi hadde smurt oss dugelig inn med den oljen, så vi kunne sitte i fred for myggen.
Så kløv vi opp fra elve-juvet igjen, nådde opp på. veien, og i sommer-natten gikk det hjemover på våre sykler. Det var mest bare å la det trille utfor.
Enda et forsøk fikk vi gjøre i hølene nedenfor brua ved Misteregga; men heller ikke der var det slag å få, og så bar det videre utfor bakkene.
Det var mer enn vemodig å si farvell til skredderen ved grinna til det koselige lille huset hans på odden, Jeg er sikker på det var av fullt hjerte vi sa «vell møtt igjen» begge to.
Åsheim, 19. juli.
Sammen med to damer dro jeg opp til Løvfjorden for å fiske gjedde. Hos skomakeren ved sørennen av fjorden skulle vi få båt. Han var ikke hjemme da vi kom; men der var nokk av barn. De hadde fisket mort til agn på sluken, og en av sønnene kunne ro oss.
Han hadde seksten barn, denne skomakeren, og alle sammen i live. Før vi rodde, kom han selv.
«Jaha,» mente’n, «de kain fuill væra molig de bir gjedde å få i dau; min helles så er nå gjedda underlig tå sei me de, at ho bit bære mot nea, å så fyst på ny.»
Ja, jeg mente at da måtte det være håp, for det var jo i siste kvartal av månen nå.
Jaha, han mente at det så ikke så ulikt ut. «Min,» sa han, «fiskje dug itte imillom ny og nea, for da har gjedda den naturen, at tenn’ på ’a døm går inn i tannkjøtte, så døm blir helt borte. De er bære mot nea, og så ve ny, at tenn’ kjem fram att, å da er de ho bit, som en lett kain skjønne.»
Skomakeren mente ellers det var stor gjedde der i sjøen, om vi bare kunne få av den største; men den ble ikke lett å få opp med de greiene vi hadde. «For ho er nå så fûl-kjynt tå sei.»
Jeg måtte si noen anerkjennende ord til denne mannen som hadde så mange prektige barn, vakre var de sannelig flere av dem vi så, levendes så de også ut.
«Det må være om å gjøre at folk sliter mye støvler her i dal’n, når du skå fø så mange unger.»
«Å,» sa han, «de vart nok itte større me utkommet, skulle ein leva bære tå skomakerering; de vart sveltedauen de. De er bære i fristønner je kain væra skomaker, helles er de nok skauen vi må leva tå.»
Så kom vi da i båten, og dro oppetter sjøen. En sønn av skomakeren, på atten år, rodde. Vi fikk ut snørene, en sluk agnet med mort på den ene stangen, og en stor lakseskje på den andre. Men vi hadde stri motvinn, det var for liten fart å få på båten, og vi fikk ikke nappet. Først da det ble le for vinnen nær øvre ennen av fjorden, ble det mer fart, og da slo straks en fisk på for en av damene, og skar ut med snøret. Etter en stunn fikk vi den inn til båten, og tok den med håven; en gjedde på omtrent to kilo.
Det blåste for mye til at vi ville unner brua inn i selve Lomnes-sjøen. Vi hollt middags-rast i en grasbakke i solen, og rodde så nedetter Løvfjorden igjen med vinnen i ryggen, og fikk fart nokk på båten.
Det var ikke lenge før det slo en fisk, som vi også fikk inn, den var på bortimot to kilo. Noen mindre gjedder fikk vi også. Men så kom det et langt stykke uten et napp, og vi nådde helt ned mot sørennen. Vi fikk ta en tur oppover igjen for å se om det ikke skulle gå bedre, og satte tvers over for å ro langs det andre lannet.
Som vi er mitt på fjorden sier fru S.:
«Der napper det; men det er visst bunnen jeg har fatt i.»
Jeg tok stangen, det kjentes tungt, men i det samme suste snøret ut av snella. Det var nok ikke bunn, nei — den vesle bambusstangen sto krum som en myk svepe like ned til hånnen min. Jeg bremset det jeg kunne, men måtte la fisken gå — lengere og lengere snøre, den var ikke til å stå imot. Jeg tok inn så snart jeg vågde; men så bar det ut igjen. Det rusket til så det hvinte i snella. Så inn et stykke, så ut igjen — sannelig måtte ikke dette være en stor fisk.
Gutten spurte om han ikke skulle ro til lann, så var den lettere å få inn, mente han, det ble slikt langt snøre nå.
«Nei, er du gal, holl deg mittfjords, og på det dypeste du vet om her. La meg ikke komme i bunn’. Da kan vi si farvell til den med det samme. Ro oppover det du kan, så vi ikke driver utover elva.»
Vi var kommet nær utløpet, og kjente strømmen.
Etter å ha drevet en stunn med fisken, ble den litt spakere, og jeg kunne få inn noe av snøret; men snart for det ut igjen, den hadde da kraft nokk enda. Så skar det mot bunnen, jeg hollt imot det jeg vågde, det leitet på snøret og den enkle sene-fortommen. Så sveivet jeg inn; gang etter gang, om igjen det samme.
Endelig kom den nærmere, der skar den tvers foran båten, vi så hele lengden; sannelig var den ikke stor. Så bar det ut flere ganger, og inn måtte den igjen; så helt unner båten, og vi måtte være svint i venningen for å gå klar.
Til slutt var den så noenlunde sprengt, og begynte å venne buk; men vi hadde ingen kjeks, og håven var rent for liten. Gutten prøvde: han fikk den unner halen; men den rakk bare litt inn på fisken. Da han løftet, gled den ut og satte til bunns. Inn fikk jeg den igjen, og nytt forsøk med håven. Fire ganger gikk det på samme måten.
Så fikk jeg den langs båt-siden igjen. Enda en gang setter gutten håven unner halen, mens jeg holler hodet opp mot båtripen med snøret. Så hypp, vi løfter og velter inn — og der lå fisken på bunnen av båten. Gleden var stor. Sannelig en diger fisk — den var på åtte og et halvt kilo.
For et uhyggelig oppsyn som den lå der i båten og gjepte. Ja, denne gjedda ja, det er en stormakt det, det er selve maktbegjæret. Se bare dette svære gapet, med de stygge tennene.
Den har lov og rett til hva den lyster, sluker alt den når, lever høyt på de andres bekostning. — Men likevel blir den en dag fanget og stagget med slike fine, smekre greier; — fordi den forregnet seg da den ville gå på en stakkarslig liten mort . . .
Vi dro igjen oppetter Løvfjorden, og fikk noen mindre fisk. Men så var det slutt, og vi rodde tilbake til skomakeren og hans mange barn.
«Jo,» mente han, «de var eit godt fiskje; min de er jo snart nea-tier au nå, så de er itte så urimelig.»
21. juli 1916
Turen gikk videre østover fra Stor-sjøen, opp langs Mistras kløft, over fjellet og ned til Klara.
I nord lå Sølen-fjellene høyt over fjellviddene, med det dype, trange Sølen-skaret. Gjennom det gikk veien for pilegrimene for århundrer siden, på den lange vandring nord til Hellig Olavs skrin i Trondhjem, der de søkte helsebot for legeme og sjel, den de ofte også fant.
Å, om en kunne finne et slikt vidundermiddel for den håpløst syke menneske-slekt som nå lider, av egen brøde, uten å kunne stanse.
Tidene skifter, menneskene skifter; — — men naturen — den store, enkle — skifter ikke . . .
Viks-seter, 24. juli.
Solen sto alt over skog-kanten i øst, og strømmet like inn i stua, da jeg slo opp døra for å ta et morgenbad i Klara.
For en vidunderlig fredet flekk på denne Guds larmende jord! Så stille og trygt ligger de der seterhusene på den flate vollen, mitt i den store skogen. Som et dugget blomster-teppe går enga like ut til elve-kanten; i et bredt sølv-bånn glitrer Klara utenfor; den mørke skogen i kjølig skygge på andre siden. En kan mest ikke sette foten ned i denne morgensunne renhet, og trampe duggen bort fra disse blyge blomster-knoppene. En må stanse, vie ut brystet, suge inn denne fred; — og la solen skinne en like inn i sjelen.
Men denne rastløse elva haster forbi uten stans, uten ro, over rulle-steinene, i skumkammer og hvirvler, uavbrutt skiftende, og likevel stadig de samme . . .
Hvorfor slik hast, nettopp her? Gi da heller litt tid, du sterke elv.
«låt oss ganga seint og sjå oss vel i kring,
vegen er så full av fagnadsame ting.»
Men hvem kan det i sin manndoms kraft? Du har bare hast med å komme videre gjennom dette lann og inn i Sverige.
For en underlig elv. Alle store elver ellers har i tidenes løp gravd seg dype daler. Men Klara, den har skiftet løp den. I svunne tider rant den fra Femund-sjøen over Drevsjø like inn i Sverige; men så har den endret hug, og tatt seg en tur innover det store grå vidde-lann, grodd over med reinmos.
Ut av Femund-sjøen renner nå Gløta gjennom ulente morener, ur og hauger av storstein, og ut i Isteren, og så i Galten, — og så ut av den går Klara. Gjennom flatt skoglenne, furu-skog, endeløs, — og høye moseberg imellom, — renner den mest i flate jevne stryk, og stillere strekker, sjeldnere i striene fosser og en dypere, svart høl for storfisken.
Lenger ute har den funnet mer dal, først Elvdalen, og så Trysil; men heller ikke den dyp og trang, og uten høye berg. Det høyeste er Trysil-fjellet.
Så glir den inn i Sverige. Det er vel ikke alt som kommer fra Norge, som til alle tider har vært like velkommen som disse glidende vann-massene, og deres tusen på tusen av tømmer-stokker. Det er jo dette norske vannet, som er med å danne Sveriges største sjø, Vänern, dets største foss og største kraftstasjon, Trollhättan, og dette tømmeret . . .
Herregud, om vi to små folk alltid kunne se, hvor mye lenger vi når, om vi til enhver tid står ferdig til å motta kraft fra hverandre.
Så herlig forfriskende å sitte ute i denne elva på den lyse bunnen, og la de kjølige bølgene skvalpe opp om brystet på en, mens solen skinner i vannet, og leker med bena dypt der nede. En kjenner faunen juble i de stille skoger.
Jeg skulle over til Missjøhaugen nord for Sølen-fjellene; men det var så steikende varmt å gå om dagen nå, fikk heller vente til kvellen, og imens slikke sol og fred på denne seter-vollen, og drømme skogens drøm.
Store planer hadde en for utferd. Skulle vært langt borte nå, unner trope-sol i urskogen, i det ukjente — og ble så hindret av krigen . . .
Men hvorfor så langt? Her er sol nokk, og blå himmel, og naturen evig ung, evig ny, — sannelig nokk å oppdage — og skogens store ensomhet og tungsinn . . .
Men ellers så er den nå ikke så svær skogen her nettopp. Menneskene har fart stygt med den, har flådd disse vi’e furumoene bortetter, og det er ikke store pinnene som står igjen. Men slik er det jo mest overalt. Hvor blir Norges skoger som ga ly?
Likevel så er det nå skogen da, den vi er kommet fra. Østover, stadig østover strekker den seg, — unner dens ubrutte teppe kan du dra fram månet etter månet, og år etter år-gjennom Sverige, Finnlann, gjennom Russlann, over Urál, gjennom Sibirien, gjennom Amúr-lannet — over berg og daler, og endeløse skog-sletter — like til Stille-havet.
Det er nå og blir nå der vi er oss selv. — Og skal en drømme et framtids-hjem — det en aldri fant — så er det i skogen, med årtuseners skog-sus over hyttetaket, med dugg-dråper i ormegraset ut for døra om morgenen, med en mumlende skog-bekk og kjølige små kulper over hvite runnslitte steiner mellom mosen; — — og så et blankt vann i skog-stillheten, hvor fisken vaker med plask og store ringer i kvellen.
Hvor dette livet gjør folk sunne og vakre. Se bare alle dem vi treffer her. Denne Bergljot her på setra, — har du sett slik en dronning. Så sjelden vakkert et ansikt, slike øyne, slikt et smil, snill og blid, og likevel tillitsfull og selvsikker. Og så slik en kropp, så velbygd, så fast og kraftig, og slik en reisning, slik en fri, ledig gang.
Nei sannelig, menneskene var ikke skapt til å bo i byer. Her er det de folles ut. Senn dem der inn, og du finner igjen bleke, utvaskete ansikter, hengslete, slengete kropper, utjasket slepende gang, og forloren stas og forlorne følelser.
At de må se slik ut her oppe, det skjønner jeg; men hva jeg ikke skjønner, det er at Bergljot ikke er gift enda, og ikke har barn; men det har jeg ikke vågd å spørre henne om.
Øvre Rendalen, 25. juli.
Om kvellen, da det var blitt svalere, dro jeg. Jeg tok opp skog-lia til Aursjøvola, og hollt snaufjellet nordvestover. Der var lettere å gå, og så var det håp om en luftning, som kunne holle litt av myggen og kleggen borte.
Men oppe unner Sølen ble også snaufjellet vanskelig nokk å komme fram i. Det var morene på morene, med svære steiner på alle kanter. Kammer og rygger og hull, med trange dype renner gjennom morene-kammene, skåret av bre-elver — slik som isen skulle lagt dem igjen der i går, — bare at reinmose nå var grodd over allting, og den var tung å stampe seg fram gjennom mellom de svære steinene.
Så langt fra folk . . .
Men også hit forfølger en larmen av uværet der ute. Europa blør til døde . . .
En styrkeprøve, sier de. Styrke i hva? i maktbegjær? i forberedelser til å slå ned de andre, og rive til seg makten på det gunstigste tids-punkt . . . Er det styrkeprøven?
Er det de egenskaper som skal bygge framtiden?
Imens flyter Europas edleste blod. Hvem blir tilbake? Hvordan skal den rase bli, hvor alle de dyktigste, de modigste av menn utryddes?
Og lidelsen, folkenes store, hellige lidelse — skylles den krefter vi ikke kan mestre — lik dem som bygde denne ur? Den skylles menneskene selv!!! Ve oss. . .
Men slik en natt! Der unner, skogen med myrer, nedover flatene til den store Sølen-sjøen som strekker seg langt mot nordvest, med skog-kledde ness, og øyer med trer, lik speidende krigs-skip — det gir mest en uhygge-minnelse om dem som ligger der ute i Nordsjøen på lur etter å ødelegge hverandre. Skogene strekker seg utover i ås bak ås, og blinkende sjøer imellom. Etter Sølen-sjøens øy-strødde flate kommer Galten, så Isteren lenger borte, og lengst ute, mellom blå rygger, rommet for selve Femund-sjøen, som ikke kan ses. Over stein-ryggen jeg står på, hever ura seg ende opp mot Sølen-fjellet, med skar, og botner, og snø-striper.
Men bortom Sølen-sjøen og skog-flaten, langt i nord, svømmer høye fjell: Gloføken, Eige-piggen, Gråhøgda, i blå dis under natthimlens drøm.
For bølgende vidder: Det stiger og synker, og stiger igjen utover, stadig høyere — det er musikk. — Uvilkårlig toner Preislied inne i en. —
Ja Preislied? Er det da mulig? Kan en kultur som har skapt en verden så ophøyet skjønn som musikken, en kultur som i Preislied stiger og stiger til den bryter ut i en strålende skjønnhets-jubel — kan den være den samme som utfoller dette brutale maktbegjær, denne jagen etter ytre glans?
Nei, og atter nei. Det er ikke kulturen, det er de gamle villdyr-instinktene, som har ført massene vill, og ved suggestionens makt revet dem med på de ville veier. De har telegraf, telefon, presse i sin tjeneste for å spre sin gift med elektrisk hastighet. Og hopen, som i det økende nåtids-jag mister egen mening og dømmekraft, ligger straks unner.
En gjenfødelse må komme — en ny tid, med nye idealer — da de åndelige verdier igjen er blitt målet, og de materielle bare blir middel, — da mobben og middelmådigheten ikke lenger regjerer verden; men de store ånder fører menneskene mot høyere vidder, — da hver åndelig oppdagelse, hver seir i åndens verden blir hilst med den begeistring som de materielle nå, — da menneskene lever for et større, skjønnere, enklere liv.
Men døgnets jag, unner pengenes mareritt, der nede i byene, forflater menneskene. — Det var fra ørkenen, fra ensomheten, fra naturens enkle dyp, de nye menn kom — alltid.
Å, dette sterke alvor i en slik natt — det er som en hører selve verdens-rommets store salme — så høyt, så vidt, så ren eter — så vidunderlig fritt for syn og for tanke . . .
Av denne verden må den nye tids menn fødes, med de store enkle linjer, — helstøpte, — uten dobbeltmoralens tvisyn . . .
Ut av denne natt-stille storhet må de tanker spire som kan gi helsebot for den slekt som skal komme.