Ferdaminni fraa Sumaren 1860/40
Sundnes,
der eg saag Maakar etter Sildestim ned paa Fjorden, og kjende denne Sild, som braanade i Munnen som Sukker — der eg saag fraa Trammen dette Sundet, som fysser upp til den tri Fjordungar lange Borgenfjord med Flod og ut med Fjora med Ædfuglar i, svivande rund ikring med Ida[1], og kjende fraa denne Straumen dei navngjetne Flyndrurne, fine paa Tunga som Eggeplome, — der eg gjekk i Hagen millom Springvatn og Ber og Blomar og so ned i denne Fjorden for at symja i dette skumsalte Vatn, som sat kring Livet som ei Staalbrynje, medan Flodvaagirue komo rullande inn imot meg og eg høyrde Susen upp i Sundet, — der eg daa baketter gjekk ikring den største samanhengjande Bygaakren, eg trur fannst i Landet (ikring 300 Maal), som gav Eigaren sin ikring 1100 Tunnur, og likeins ikring den kaalgrøne Jordepleaakren, som vist maatte gjeva imillom 2 og 3000 Tunnur, og samanleides ikring sløymande[2] Kveite- og Rugaakrar til minst 100 Tunnur kver, naar alt fekk mogna, — der eg kunde gleda meg i at sjaa det beste Jordbruk, eg hever set, med dei beste Reidskap og Holveiting og Moldskuffing af Haugar og ned i Dekkar, og Kunsthevding med Beinmjøl og Fugletad og Fiskerusk (Guano), — der eg saag Hestar og Fe og Fugl af beste Slag og Hus og heile Stell lagde og inreidde paa beste Maaten, og der eg fann Drykk og dukat Bord og blide Folk og Bøker og Tidender, naar eg kom inn atter etter slike sæle Vandringar og saag mest altid nye Andlit i dette gjæstmilde Hus, som etter det gamle Ord altid stod opit for Gjæst og gangande Mann. So foor eg med Husbonden[3] ikring og saag Fjoset hans til eit Par hundrad Naut — for han hever ogso Brennevins- og Bryggeverk — og paa hans Vintilverknad af Ber, og paa hans Uppskjering af desse Myrar med Leirbotn blandad med Skel; so saago me paa hans Næpeaakrar og Grønfoder til Baasfodring um Sumaren, og rødde um det engelske Jordbruk og alt det Velstand, her maatte koma berre der paa Indreøyi, naar Folket lærde at bruka denne gode Jordi. Og so spende han tidt fyri Vogni si og køyrde ikring dette velsignade Landet med meg og Huslyd (Familie), og var imillom i Vitjing (Besøg) til Ætt og Umgangsvenir sosom Prest og Doctare. Det var inkje Under, at eg tok meg so desse fjortan Dagarne, eg laag her, at eg kunde hava selt meg etter Vigt liksom eit annat Naut. Eg vil ikki raada Folk, som alt lengi sidan burde hava gjort dette, at koma hit.
So siglde eg ut til Yttreøyi i desse nordanfjøllske lange mjuke Baatarne, som slengja seg etter Bylgja og liksom gjeva Tøyg (elastiske), med Mast og Segl som dei gamle Langskip. So foor eg vestigjenom Indreøyi til Skardsundet, som binder isaman Throndheims- og Beitstadfjorden, millom bratte Bergstup og strøymt nord med Flod og ut med Fjøre, soat Idurne sveiva seg paa det kolblaae Djup som Grytur, og naar det blæser, fysser Straumslaget. Dei Gamle maa ogso hava funnit dette Sundet som ei Slags Holu til Hel (Inngang til Orcus), for herifraa skal vera eit Hol gjenom det fleire Mil breide Fosenlandet ut i Storhavet, og det er ikki mange Aar sidan her vardt fangad ei Kveite med eit Merke, ho Dagen i Fyrivegen hadde fengit ut i Bjørnøyr. Ho hadde siglt godt rund ikring Ørlandet det Jamdøgret, for desse Holurne under Jordi ero berre gamle Eventyr, som finnst i kvert Land, og jamvel i det gamle Grekarland, der dei endaa trudde, at Aai Meander gjekk ein Løynveg under Havet og kom atter inn med Athen, og ei Kjelda fraa Nilen kom piplande uppatter i Epeiros (?). Dette er ein Tanke likso sams for denne store Folkeætt (den indogermaniske) som dei andre Eventyr um Oskefis og slike Karlar.
So foor eg yvir Skardsundet og vest til Vinje[4] eller Mosviki, som det mest verdt kallat, og saag denne væne store Garden med ikring seksti Husmenn, som ellers mest livde af Fisking, men hadde altid ein Jordspott ikring Husi. Det var reint og nett i dei Husver eg var inne i, og sume hadde endaa Blomar i Vindaugat og ut under Solveggen. Herifraa seer du best austyvir Verdalen Grensefjølli standande i ein bleikraud Kveldrode, som du aldri hever set Sunnanfjølls. Her er so koselegt, at det ikki er gløymande.
Men paa Sundnes var endaa mest sjaalegt til Fjord og Land i ein Halvring. At sitja der paa Trammen i Blomsterdufti fraa Hagen og sjaa den sloknande Dagen, som snart kveiker seg uppatter og verdt like ung og bjart, det fyller Tanken din upp med mange Draumar.
som mange gamle Kjæmpur bar,
med mange slike store Dygdir,
at tidt me tru det Gudar var.
dei glima som i Soli Dogg,
for Tanken kvast dei gjekk paa Livet
som Mannen sin med harde Hogg.
og aatte denne Livsens Glod.
Dei vermde vel, men meir dei brende,
og seig som Soli ned i Blod.
men endaa er det sanne Ord:
Dei aatte det, som du maa hava,
um eigong du skal verda stor.
med Leik sit Hjartesaar dei saag;
Ja endaa i den Stund dei døydde,
paa Tunga Vit og Løgi laag.
- ↑ Hvirvel utt. I’a, plural. Idur; heiter ogso Bakevje, men det er rettare den Straumen, som gjenger tilbake inn med Land.
- ↑ at sløyma = at veksa so tykkt og sterkt at det legger seg ned og vandt kann mogna.
- ↑ Herman Løken. Faderen er komen fraa Garden Løken inn med Øyren. Ein Løk er eit stillt rennande Vatn (smalt) millom Grastangar. Han var paa Storthinget 1857, men Hugen hans stod, som rimelegt var, heimatter til sin koselige Gard og si store Drift. Og so var han so viis, at han tagde seg, og viste, at Landet maa hjelpast paa den Maaten, han teker det, med si Gardsdrift og ikki med „oppositionelle“ Tilstellingar her, som alt er so greidt og Ingen siter med nokon Serret. Derfor stod han seg heller ikki godt i den Vegen.
- ↑ eig. Vinjar; Vinje, merkjer ei grøn Mark, ein koseleg Flekk. Eg kjenner her i Landet dette Vinje, Vinje i Verdalen, i Surendalen, i Suldal, paa Ringsaker og der eg sjølv er komen ifraa i Thelemork.