Ferdaminni fraa Sumaren 1860/37
det Rimlause.
Folk var gridug uppe i Throndheim denne Stridens Dag. Det er ikki fyrste Morgonen denne Byen er vekt af Stridslarm, tenkte eg, daa eg sprang ned paa Tollbudbryggja til Eimbaaten. Det sveiv og dreiv nedigjenom Nidaraa millom Varpestolpar. Det bar nordigjenom mot Vinden. Me framande Folk saago inn paa Hladehamaren og Hlade med alle dei andre store staute Gardarne i Strindi langs nord med Fjorden uppigjenom Bakkarne og so sud til Byen mot Byneset, og so sudvest Fjordgapet, og so vest mot Leksvikstrondi, og so nord mot Tauterøy og Frosta og Aasenfjord og Steinviksholm og so nordaust mot Stjordalen. Der stod eg og las i denne gamle Heltesoga rund ikring meg, las bak Ord og millom Radir, liksom naar du seer ned i det svarte Djupet skimtande i Tanken alle dei Ubeist og Havfruvur og leikande Gullfiskar ned mot Afgrunnen. Du kastar deg tilbake i Baaten for at sjaa upp mot Himilen, der Soli lyser ifraa.
Dette gjorde eg og her, og eg saag — Drosi.
„Nei, er du og her“, tenkte eg, „vil du og i Striden? Aa, ja, Aphrodite var glad i Ares, sagde dei gamle Grekarar, som so yndigt drøymde um det, kver søker etter og som er vaar djupaste Lengtan. Det Fagre vil eiga det Sterke og det Sterke det Fagre. Den eine Livsmagt leitar etter den andre liksom paa den „chemiske Spenningsrekkja’“ Ilt og Kali. Dei koka og fyssa naar dei koma ihop“.
Men det var ogso ein annan djup Tanke i dette sama græske Folkedikt (Mythe), og det var den, at Aphrodite var gift med Hephaistos, den Styggingen, venteleg for at visa, at Kvinna er klokare enn Mannen i det, at ho ikki som han løyper og henger seg upp etter det Flikkrefine, men ser meir paa det, som duger. Og so visar det likeins den Sanning, at det Fagre hever liksom nok i sit eiget Fegre, og mest liksom for Gaman og i dristugt Dramb søker Styggleiken; medan beint derimot den Stygge søker den Fagre med Graade (Graadighed). Desse tvo trengja til ein annan som Utfylling af sjølve seg. Det maa vera Jamvigt i Livet. Du skal derfor altid sjaa, at den ljote Mannen er mest ravgalen etter den væne Gjenta, medan dei Javne mest søkja og faa kverandre. So er det Jamvigt atter.
Eg søkte Drosi, og so kann no kver etter desse Tankarne tenkja seg Tanken min um meg sjølv.
Men slike Fuglar ero vande at faa fatt paa, og sjølv um du fær deim i Samtal, so er du mest like nær, for det er med deim som med Svevnen: du siter og seer paa og torer liksom ikki vekkja.
Ho tyktest vera liksom aaleine i denne myrjande Mengd, der den Eine trengde den Andre; eg fann Ingen af henar Selskap, som eg kunde koma til Tals med og soleides koma nærare inn til. Det var vel eit Lag af Herrar og Damer, som eg trudde høyrde med til Selskapet, og som eg vardt dregin inn i. Som ein tenande Herre tok ogsaa eg i ein Umgang med Portvin og Kake; men no saag eg forseint, at Drosi ikki høyrde med til Selskapet. Der stod Stuten paa Steinen. Men so fekk eg sjaa Ein, eg kjende fara figglande ikring hena bjodande Kake, Vin og Apelsinur. Men han saag so forelskad ut, at eg ikki hadde Hjartelag til at blanda meg i Laget, og so var han so ljot og til Aars, at Galskapen kvekte meg. „Galen verdt klok af endaa galnare“ tenkte eg, og gjekk fram i Baatsrumet til dei mange Songarar, som saato der kvedande i Kapp med Motvinden. Der var Gap og Gaman. Tru dei Gamle hadde det so godt, tenkte eg altid paa desse Stadarne, anten eg var siglande, gangande eller køyrande. Eg vardt vel van ved det, veit eg, men skal eg døma etter mi Kjenning her nord, so kom eg til at ganga som i Svevnen paa dei store Kyrkjegardarne Italia og Grekarland.
og der millom Berg af Bein han stod.
Dei drog seg ihop, som i Livet dei laag,
og alle fekk Sinar og Kjøt og Blod.
Og Andarpusten kom med ein Sus
tilbake fraa den, som Livet gav.
Og daa skalv det og dunde[1] som Fossebrus,
og det valt i Vaagir som villan Hav.
Men her paa „Halsen“ var somange glade sundagsklædde Folk, at eg eit Bil ikki fekk Tid til at vekkja upp deim, som kvilte i alle desse Gravhaugarne. Naar Livet er stort og manntykkt og livande paa Jordi, gløyma me til all Lykke det, som er under Jordi. Men snart verda me ogso trøytte af dette og sukka med Xerxes for alt dette skal vera sveipt burt um ein Mannsalder. Han gret endaa han for dette, stender der; men det kann eg aldri tru han gjorde; kanskje han ikki eigong drog somykit som ein Sukk, den Mannslagaren.
Daa Heren etter Slaget kvilte der upp i Lidi, var ogso vaar elskelege Dronning med der. Det vardt endaa sagt — for eg saag ikki dette so grant — at ho sat der i Skuggen og aat Ber, som væne Gjentur hadde plukkat og borit fram til Landsens Moder. „Hoffrøkenerne“ sveiv ikringum som Fivreld (Sommerfugle) med dei droplutte Vengirne sine og Baand i Hatten og Silkesko uppaa den grøne Torva millom Smaabuskar og Bergknattar. Det glimade i Soli, og det fauk Smaafuglar ikring. Og kven skulde eg sjaa bak eit Holt annan enn Drosi blinkande som Blomen paa dette Eventyret?
At sjaa ein Konge med sine hægste Herførarer er stort og staut, so det berre er ei Tilgjerd (Affectation) at smila aat eit slikt Syn. Naar daa fullvæpnade Ridarar sprengja att’ og fram, so det skranglar med Sabel og Greidur og Hattedusken skvetter upp og ned, og Folkehavet bylgjar til Sida som Sjøen for Skipskjølen; og naar daa Trumma gjenger, og Elden fraa Kanonurne blenkjer gjenom dei rullande Røyksky, daa maa du kjenna paa deg, at so stor ei Magt er ikring deg, at du sjølv kruppnar ihop til ingenting. Vøre det no i eit rett Slag, der du ogsaa høyrde Skrik og Musik og søgje Blodsollen ikring deg, so vilde du inkje Under finna i det, at Folk ganga paa som rasande galne i ein slik Domedagsdans og elska denne ville Leiken. Sjølv eg, som er ein livrædd Mann, fær liksom Draapstankar, um eg berre seer paa ein Skalkestrid, ja endaa um eg berre høyrer Musik og Kanonskjoting paa ein Kongeleg Fødselsdag. Det sprakar liksom Gneistar tvertigjenom deg, og Blodet rullar i deg som Eldkulur. Du er sjuk. Du er galen. Og so vil du hevna deg, og fær Blod paa Tonn.
Og so seer du som vaare gamle Forfeder Valkyrjer og Odin rida susande gjenom Lufti for det forvillade Auga, og du trur, og du beder. Det er Ølkveisa (delirium), det gamle Hamreme (Bersekgang).
- ↑ Imp. af dynja = bevæge sig tungt med dump Lyd.