En julesang/03
TREDJE STROFEN
DEN ANDRE AV DE TRE ÅNDENE
Scrooge våknet midt i en umåtelig langdrøi snorking; han satte sig op i sengen og forsøkte å samle tankene sine; og så hadde Scrooge ikke noe høve til å vite at nu var klokken nær ved å slå ett igjen. Han følte han hadde fått bevisstheten igjen akkurat i siste øieblikk for det spesielle formål å ha en konferanse med det andre sendebudet utsendt til ham ved Jacob Marleys mellemkomst. Han kjente han blev ubehagelig kald da han tok til å undre sig på hvad forheng dette nye skrømtet vilde dra til side, derfor tok han likeså godt og drog dem til side alle sammen, la sig ned igjen og holdt skarpt utkik rundt kring hele sengen. For han vilde helst utfordre ånden i samme øieblikk den viste sig; han vilde ikke bli overrasket uventet og bli gjort nervøs.
Herrer av det frie og uformelle slaget, som brisker sig med at de ikke er for katten og er mann for sin hatt like godt hvad tid det er på dagen, de pleier uttrykke sin dugelighet til å stå i vågespill ved å si at de er kar til alt fra å kaste på stikka til å slå en mann ihjel; og det er da sikkert både vidt og omfattende spillerum for alle slags emner innenfor disse grensene. Jeg vil ikke akkurat gå god for Scrooge så djervt som dette; men jeg ber dere likevel tro han var forberedt på et nokså vidtfavnende område av syninger, og at intet fra et barn til en flodhest vilde ha forbauset ham svært meget.
Nuvel, siden han var forberedt på næsten alt, var han slett ikke forberedt på ingenting; og følgen var at da klokken slo ett og ikke noen skikkelse viste sig, kom det på ham en voldsom skjelve-ri. Fem minutter, ti minutter, kvarteret gikk; men ingenting kom. Hele tiden lå han på sengen sin, og den var selve kjernen og midtpunktet for en strøm av rødt lys, som flommet utover den da klokken forkynte timen; og da det bare var lys, skremte det mer enn et dusin med ånder, siden han umulig var i stand til å forstå hvad det skulde bety, eller vilde ta sig til; somme tider var han redd han kanskje i dette selvsamme øieblikk var et interessant tilfelle av ufrivillig selvforbrenning, uten han hadde den trøsten å vite om det. Til slutt begynte han å tenke, som dere og jeg vilde ha tenkt på først, for det er alltid den person som ikke er i vanskeligheten som vet hvad en burde gjøre i den, og uten tvil vilde ha gjort også ― til slutt, sier jeg, begynte han å tenke at kilden og hemmeligheten med dette spøkelseslyset kanskje var i siderummet; for da han gransket det nærmere, tyktes det skinne derfra. Da denne tanken helt rådde med hugen hans, stod han stille op og sabbet i tøflene sine bort til døren.
I samme øieblikk Scrooge la hånden på trykkerten, kalte en underlig røst på ham ved navn, og bad ham stige inn. Han lystret.
Det var hans eget rum. Det var ingen tvil om det. Men det hadde vært ute for en forbausende forandring. Veggene og loftet var så fullhengt med levende grønt at det så fullstendig ut som en skoglund; fra hver eneste flekk glitret blanke, strålende bær. De friske blad på kristtorn, misteltein og eføi kastet lyset tilbake som var likeså mange små speil blitt strødd utover der; og sånn en mektig flamme fôr dundrende op igjennem skorstenspipen som denne sløve forsteningen av en åre aldri hadde kjent til det hverken i Scrooges eller Marleys tid eller i mange, mange farne vintrer. I en stor haug på gulvet, rent som en slags trone, lå kalkuner, gjess, vilt, høns, skinker, steker, smågriser, lange pølselenker i bukt og sving, posteier med fylledeig, plumpuddinger, østersdunker, brennhete kastanjer, rødkinnede epler, saftige appelsiner, søte pærer, veldige trettenhelgs-kaker og sydende punsjeboller, som gjorde rummet rent dimt med den lokkende eimen sin. I makelig stilling på dette leiet satt en gladlyndt kjempe, praktfull å se; han holdt en lysende fakkel, ikke ulik et overflødighetshorn av form; han holdt den høit i været så lyset gjøt sig utover Scrooge da han kom og kikket inn fremom dørkanten.
«Kom inn!» ropte ånden. «Kom inn! — og lær mig bedre å kjenne, mann!»
Scrooge steg engstelig inn, og hang på hodet fremfor denne ånden. Han var ikke den hårde, trassige Scrooge han hadde vært; og enda øinene til ånden var klare og vennlige, så likte han ikke å møte dem likevel.
«Jeg er ånden til julen som er,» sa ånden. «Se på mig!»
Scrooge gjorde det, ærbødig. Den var klædd i en eneste dypgrønn bunad, et slags kappe, kantet med hvitt pelsverk. Denne drakten hang så løst kring skikkelsen at det brede brystet var nakent, som det foraktet å bli beskyttet eller skjult på noen kunstig måte. Føttene kunde en se under de rike foldene i kappen; de var også nakne; på hodet hadde den ikke noe annet enn en krans av kristtorn, her og der prydet med skinnende istapper, De mørkebrune lokkene var lange og rauste; rauste som de godliende øinene, den åpne hånden, den muntre røsten, det utvungne vesen, og det gladlyndte lag. Rundt livet hadde den et gammeldags sverdbelte, men det var ikke noe sverd i det, og sliren var optært av rust.
«Du har aldri sett noe sånt som mig før!» ropte ånden.
«Aldri,» svarte Scrooge på det.
«Har aldri vandret i lag med de yngre medlemmene av familien min? Jeg mener — for jeg er svært ung — de eldre brødrene mine født i de siste årene?» fortsatte gespenstet.
«Jeg tror ikke jeg har det,» sa Scrooge. «Jeg er redd jeg har ikke det. Har du hatt mange brødre, ånd?»
«Mer enn atten hundre,» sa ånden.
«En forferdelig familie å syte for,» mumlet Scrooge.
Ånden til julen som er reiste sig.
«Ånd,» sa Scrooge underdanig, «før mig hvor du vil. I går natt gikk jeg under tvang, og fikk en lære som gjør sin virkning nu. Har du noe å lære mig inatt, så la mig nyte gagnet av det.»
«Ta i kappen min!»
Scrooge gjorde som han var bedt, og holdt fast i den.
Kristtorn, misteltein, røde bær, eføi, kalkun, gjess, vilt, høns, steker, skinker, pølser, østers, posteier, puddinger, frukt og punsj, alt forsvant på flekken. Det samme gjorde værelser, ilden, det røde skjæret, denne nattetimen, og de stod ute på byens gater julemorgen; været var bistert, og folk laget en rå, men frisk og slett ikke ubehagelig musikk ved å se sneen fra brolegningen fremfor husene deres, og fra hustakene deres, og småguttene frydet sig når den klasket ned i gaten her nede, og røk sund i kunstige små snekaver.
Husfasadene så mørke nok ut, og vinduene enda mørkere, i kontrasten med det glatte hvite laken av sne på takene, og med den mer skitne sneen på jorden; dette siste flolaget var blitt pløid op i dype fôrer av de tunge hjulene på vogner og kjerrer; fôrer som krysset og krysset hverandre igjen i hundrevis av ganger der storgatene tok av, og laget flokete renner, vanskelig å følge, i den tykke gule gjørmen og isvannet. Himmelen var mørk, og de korteste gatene var stappende fulle av mørkebrun tåke, halvtødd, halvfrossen; de tyngre partiklene i den dalte ned som en skur av sotaktige atomer, som alle skorstenspipene i Storbritannia hadde blitt enige om å ta ild og brant i vei av hjertens lyst. Det var ikke noe muntert hverken ved været eller byen, og likevel var det en dåm av munterhet over alt som den klareste sommersolen fåfengt kunde ha forsøkt å slå ut.
For folkene som drev og skuflet på hustakene, var gladlyndte og fulle av glede; de ropte til hverandre fra brystvernene, og sendte hverandre nu og da en lystig sneball, et meget mer godlyndt kastevåben enn mangt et skjemtende ord, og de lo hjertelig når den traff og ikke mindre hjertelig når den bommet. Fjærfehandlernes butikker var halvveis åpne ennu, og fruktbutikkene strålte i all sin glans. Der var store, runde, tykkmavede kurver med kastanjer, omtrent som vesten til joviale gamle herrer; de strakte sig dovent opefter dørene og tumlet ut på gaten av den apoplektiske overflødigheten sin. Der var rødmussede, brunfjesede, bredbeltede spanske løker, skinnende av deres trivelige fedme som spanske munker, og de blunket så lettsidig og innfult fra hyllene sine til pikene når de gikk fremom, og skjelte dydig op til mistelteinen som hang der. Der var pærer og epler, dynget op i farvestrålende pyramider; der var drueklaser, som butikkeieren i godhugen sin hadde fått til å dingle fra iøinefallende kroker så tennene til godtfolk kunde fly i vann gratis når de gikk fremom. Der var hauger med filbertnøtter, mosevokste og brune, og duften fra dem kalte frem i minnet fordums turer i skogene og behagelig subbing ankeldypt i vissent løv. Der var Norfolk-epler, lubne og mørklette, som lot gulfarven på appelsiner og sitroner riktig komme til sin rett, og som med de tette, saftige personene sine tigde og bad så kjære vene om å få bli bårne hjem i papirposer og spist efter middagen. Selv gull- og sølvfiskene, som var satt frem i en bolle mellem disse utsøkte fruktene, og som hørte til en sløv og blodstørknet rase, selv de tyktes vite det var noe som gikk for sig, og, for fisk å være, svev de rundt og rundt den vesle verden sin i langsom og lidenskapsløs ophisselse.
Kolonialbutikkene! ― å, kolonialbutikkene ja! ― næsten stengte, kanskje med to skater nedfor vinduene, eller én; men gjennem åpningene, å, for strålende glytt! Det var ikke bare det at skålene låt så lystig når de sank ned på disken, eller det at hyssingen og snellen skilte lag så kjapt og friskt, eller det at blekkboksene blev skranglet op og ned som med tryllekunster, heller ikke det engang at duften fra te og kaffe blandet sig og var så behagelig for nesen, ikke engang at rosinene var der i sånn rikdoms mengde og så utsøkte, mandlene så kvite, kanelstengene så lange og strake, alle andre krydderier så velluktende, den kandiserte frukten så ihopklumpet og spettet med smeltet sukker så selv den kaldeste tilskueren måtte føle sig flau i smaken og efterpå gallesyk. Det var ikke det at fikenene var fuktige og bløte, eller det at de franske plommene rødmet i blyg impertinence fra de flust dekorerte boksene sine, eller det at alt var godt å spise og i julestasen sin; men kundene var alle sammen i sånt føike og så op i været for alt det dagen lovte så håpefullt, så de tumlet mot hverandre ved døren, brakte ihop vilt med vidjekurvene sine, og rente fra innkjøpene sine på disken, og kom rennende tilbake for å hente dem, og gjorde hundretalls liknende mistak, alt med det beste humør i verden; mens kolonialhandleren og folkene hans var så rauste og greie, at de blankskurte hjertene de festet forklærne sine med bak, godt kunde ha vært deres egne bårne utenpå til almindelig gransking, og til julekråkene å pikke i som de bare vilde.
Men snart kalte klokketårnene alle bra folk til kirke og kapell, og avsted tok de, i flokk og følge gjennem gatene i besteklærne sine og med de muntreste ansiktene sine. Og samtidig dukket det frem fra snesevis sidegater, smug, og kring navnløse gatehjørner tall-løse mennesker som bar middagen sin til bakerbutikkene. Synet av disse fattigslige festfuglene tyktes interessere ånden meget; den stod jamsides Scrooge ved døren til en bakerbutikk, løftet på dekket over det de bar når de gikk fremom, og skvettet røkelse fra fakkelen over middagen deres. Og det var et svært uvanlig slags fakkel; for en eller to ganger hendte det at det falt vrede ord mellem noen middagsbærere som hadde tumlet mot hverandre; men da skvettet den et par dråper vann på dem fra fakkelen sin, og de fikk igjen det gode humøret sitt på flekken. For de sa det var skam å trette på juledag. Og det var det da også! Gud velsigne, det var det da også!
I sin tid sluttet klokkene å ringe, og bakerne stengte; men enda var det som en gladvær skygge steg frem fra alle disse middagene efter hvert som kokingen av dem skred frem; den viste sig i tøflekkene over hver bakerovn, der brolegningen eimet som stenene holdt på å koke også.
«Er det en særskilt duft, en særskilt smak i det du skvetter fra fakkelen din?» spurte Scrooge.
«Det er det. Min egen.»
«Fester den sig til allslags middag på denne dagen?» spurte Scrooge.
«Til hver eneste en som er vennlig gitt. Mest til den som fattigslig er.»
«Hvorfor mest til den fattigslige?» spurte Scrooge.
«Fordi den trenger mest til det.»
«Ånd,» sa Scrooge, han hadde grublet et øieblikk, «det undrer mig at du, fremfor alle vesener i de mange verdener kring oss, skulde ønske å innskrenke høvet for disse menneskene til å få en uskyldig glede.»
«Jeg!» ropte ånden.
«Du vilde gjerne ta fra dem høvet til å få spise middag hver syvende dag, ofte den eneste dagen en kan si de i det hele spiser til middag,» sa Scrooge. «Vilde du ikke gjerne det?»
«Du forsøker å få disse stedene stengt på den syvende dag?» sa Scrooge. «Og det blir akkurat det samme.»
«Jeg forsøker sånt!» ropte ånden.
«Tilgi mig om jeg tar feil. Det er blitt gjort i ditt navn, eller iallfall i din families navn,» sa Scrooge.
«Det er noen på denne jorden Deres,» svarte ånden, «som påstår de kjenner oss, og som gjør gjerningene sine av lidenskap, stolthet, vond vilje, hat, misunnelse, skinnhellighet, og selvsikkerhet, i vårt navn; men det er så fremmed for oss og alt vårt kull og kjønn, som om de aldri hadde levd. Husk det, og legg ansvaret for gjerningene deres på dem selv, ikke på oss.»
Scrooge lovte han skulde gjøre det. Og de gikk videre, usynlige, som de før hadde vært, ut i forstedene. Det var en merkelig evne ånden hadde, og Scrooge hadde lagt merke til det hos bakeren, at enda den var så kjempestor, kunde den lage sig helt lett efter hvert sted den kom til; den stod under et lavt tak like fagert, og like meget som et overnaturlig vesen, som det var mulig den kunde ha gjort i noen høiloftet sal.
Og kanskje var det den fornøielse ånden hadde av å vise frem denne evnen sin, eller kanskje det simpelthen var dens rette vennesæle, rauste, hjertelige natur og dens samhug med alle fattige mennesker som førte den strake veien til Scrooges kontorist. For dit gikk den, og tok med sig Scrooge som holdt i kappen på den. På dørstokken smilte ånden og stanste for å velsigne Bob Cratchits bolig med noen skvett fra fakkelen sin. Sett på maken! Bob hadde bare femten shilling om uken, og likevel velsignet ånden til julen som er, huset hans med de fire rummene!
Da reiste mrs. Cratchit sig, Cratchits kone, stast op nokså fattigslig i en drakt som var to ganger vendt, men gildt rustet med bånd og sløifer, som er billig og pranger fagert for seks pence; og hun la duken på bordet, hjulpet av Belinda Cratchit, næsteldste datteren hennes, gild med sløifer og bånd, hun også; mens master Peter Cratchit rente en gaffel ned i kasserollen med poteter, og endene av den veldige halskraven hans — Bobs private eiendom overført på hans sønn og arving til ære for dagen — de kom inn i munnen på ham, og han frydet sig over å kjenne sig så flott uthalt, og han brant efter å få vise lintøiet sitt i de fornemme parkene. Og nu kom to mindre Cratchit'er, gutt og pike, farende inn og skrek at de utenfor bakeren hadde kjent lukten av gåsen, og kjent den igjen på lukten at det var deres egen gås; og de gasset sig i overdådige tanker på salvie og løk; disse unge Cratchit'ene danste kring bordet, og roste master Peter Cratchit op i høieste sky, mens han — ikke stolt, nei da, enda halskraven holdt på å strupe ham — blåste på ilden, til de senkokendes potetene boblet op og banket høit og tydelig på kasserollelokket, og vilde ut og bli skrelt.
«Hvad i all verden har den kjære far deres kommet ut for?» sa mrs. Cratchit, «og bror deres, Vesle-Tim! Og Martha var ikke så sen på halvtimen siste juledag!»
«Her er Martha, mor!» sa en pike, hun viste sig i døren mens hun talte.
«Her er Martha, mor!» ropte de to unge Cratchit'ene. «Hurra! Det er noe til gås, kan du tro, Martha!»
«Velsigne dig da, kjæreste dig da, så sen du er!» så mrs. Cratchit; hun kysste henne både ti og tolv ganger, tok av henne sjalet og hatten med embedsmessig iver.
«Vi hadde en hel del arbeid å gjøre ferdig i går kveld,» svarte piken, «og så måtte vi rydde op i morges, mor.»
«Nuvel! Bry dig aldri om det, nu du er kommet så,» sa mrs, Cratchit. «Sett dig fremfor ilden, kjære dig, og varm dig litt, velsignede barn!»
«Nei, nei! — der kommer far!» ropte de to unge Cratchit'ene som var alle steder på én gang. «Gjem dig, Martha, gjem dig!»
Så gjemte Martha sig, og inn kom vesle Bob, faren, med minst tre fot sjerf, frynsene ikke medregnet, hengende ned fremfor sig, og de loslitne klærne stoppet og pusset op så de skulde se ut som det sømte sig i julen. Stakkars Vesle-Tim! Han holdt en liten krykke i hånden, og benene hans var støttet op med en jerngreie!
«Nåda, hvor er Martha?» ropte Bob Cratchit og så sig kring.
«Kommer ikke,» sa mrs. Cratchit.
«Kommer ikke!» sa Bob, og gladhugen hans fikk en brå avkjøling; for han hadde vært fullblodshesten til Tim hele veien fra kirken og hadde kommet hjem i fullt firsprang. «Kommer ikke, juledag?»
Martha likte ikke se ham skuffet, ikke engang i spøk; så kom hun frem, altfor tidlig, bakfra kammersdøren og sprang i armene på ham, mens de to unge Cratchit'ene ringet inne Vesle-Tim og tok ham med sig ut i bryggerhuset, så han kunde få høre puddingen synge i bryggepannen.
«Og hvordan opførte Vesle-Tim sig?» spurte mrs. Cratchit; hun hadde ertet Bob for lett-troenheten hans, og Bob hadde klemt datteren inn til brystet sitt av hjertens lyst.
«Så god som gull var Vesle-Tim,» sa Bob, «ja bedre også. Han blir så tenksom på en vis, for han sitter så meget for sig selv; han tenker de underligste ting en kan høre. Han sa til mig nu vi gikk hjem at han håpet folk så ham i kirken, for han er krøpling, og de kunde kanskje ha glede av å minnes på juledag hvem det var som fikk lamme tiggere til å gå, og som gjorde blinde mennesker seende.»
Bobs stemme skalv da han fortalte dem dette, og den skalv enda mer da han sa at Vesle-Tim holdt på å bli sterk og helsig.
Nu hørtes den travle krykken hans mot gulvet, og tilbake kom Vesle-Tim før det blev sagt et ord mer, og broren og søsteren fulgte ham bort til stolen hans attmed ilden. Og Bob brettet op ermeslagene, stakkars fyr, som de kunde bli mer lurvete; for nu skulde han lage en varm blanding i en mugge, gin og limonade; han rørte rundt og rundt i den, og satte den på kaminplaten så den kunde stå der og surre. Master Peter og de to allestedsnærværende unge Cratchit'ene gikk for å hente gåsen, og snart kom de igjen med den i stort optog.
Nu blev det sånt opstuss at en kunde tro en gås var det største særsyn mellem fugler, et fjærvokst fenomen, som en svart svane var den rene hverdagslighet i forhold til den — og sant å si den var noe liknende her i huset. Mrs. Cratchit fikk kjøttkraften til å bli sprutende varm; den stod ellers ferdiglaget i en liten kasserolle. Master Peter maste sund potetene med utrolig kraft. Miss Belinda gjorde eplesausen passende søt. Martha pusset de varme tallerkenene. Bob satte Vesle-Tim attmed sig i en liten krok ved bordet. De to unge Cratchit'ene satte stoler frem til hver, og glemte ikke sig selv; så gikk de på vakt på postene sine, og kilte skjeen i munnen så de ikke skulde skrike efter gås før deres tur kom til å bli forsynt. Til slutt blev rettene satt frem, og bordbønnen blev lest. Og efter den kom en åndeløs pause, da mrs. Cratchit langsomt så over hele forskjærkniven og gjorde sig i stand til å kjøre den i brystet på gåsen; men da hun gjorde det, og den lenge ventede flom av fyll strømte frem, da steg en salig mumling kring hele bordet, og endatil Vesle-Tim, egget av de to unge Cratchit'ene, slo på bordet med knivskaftet og ropte et svakt hurra!
Aldri hadde det funtes maken til gås. Bob sa han trodde ikke det noen gang hadde vært kokt sånn gås, Så mør den var, så godt den duftet og smakte, så stor den var, og så billig, det var alt dette som måtte beundres gang på gang. Skjøtet på med eplesaus og potetstappe gav den et virkelig middagsmåltid til hele familien; ja, da mrs. Cratchit til slutt betraktet et ørlite ben som lå igjen på fatet, kunde hun med største tilfredshet si de ikke hadde greid å spise den helt op engang! Og enda hadde alle fått nok, og særskilt de to unge Cratchit'ene var dukket ned i salvie og løk til øiebrynene! Men nu blev tallerkenene skiftet av miss Belinda, og mrs. Cratchit forlot værelset, altfor nervøs til å tåle vidner, for nu skulde hun ta op puddingen og bære den inn.
Tenk bare om den ikke var kokt nok! Tenk bare om den skulde sprekke sund da hun helte den ut! Tenk bare om noen hadde krabbet over muren kring bakgården og stjålet den mens de holdt gjestebud på gåsen! — en tanke som fikk de to unge Cratchit'ene til å bli rent bleke. En kunde tenke sig alle slags redselsting!
Hurra! En veldig eim! Puddingen var ute av bryggepannen. En lukt som på en vaskedag! Det var klædet. En lukt som fra et spisested og et butterdeigbakeri dør om dør og et vaskeri attmed dem igjen! Det var puddingen! Om et halvt minutt kom mrs. Cratchit — ophisset, men smilende stolt likevel — med puddingen lik en flekket kanonkule, så hård og fast, luende i en halv kvartflaske patent brennevin, og vigslet med julens kristtorn stukket i toppen på den.
Å, en vidunderlig pudding! Bob Cratchit sa, og det så rolig og trygt, at han holdt den for å være den største sukcess mrs. Cratchit hadde hatt siden bryllupet deres. Mrs. Cratchit sa at nu da tyngselen hadde falt fra hugen hennes, nu vilde hun bekjenne hun hadde hatt sine tvil om det hadde vært passelig med mel i den. Hver eneste en hadde noe å si om den, men ikke en eneste en hverken sa eller tenkte at det likevel var en liten pudding til en stor familie. Det vilde ha vært oplagt kjetterskap å gjøre det. Hver eneste Cratchit vilde ha rødmet ved å ymte frempå om noe sånt.
Til slutt var de ferdig med middagen, duken var ryddet, kaminen sopt, og ilden tendt igjen. Det blev smakt på blandingen i muggen, og den fikk attesten utmerket; så kom eplene og appelsinene på bordet, og en skuffel kastanjer på ilden. Så samlet Cratchit-familien sig kring ilden, i en cirkel, sa Bob Cratchit, og mente vel en halvcirkel; og ved Bob Cratchits albue stod familiens forsyning med glass — to tomlinger og en sennepskrukke uten hank.
De tok imot det varme innholdet i muggen likevel, akkurat like godt som gylne pokaler vilde ha gjort; og Bob skjenkte rundt med strålende mine, mens kastanjene på ilden sprutet og sprakte med stort ståk. Så utbragte Bob en skål:
«En gledelig jul til oss alle, mine kjære! Gud velsigne oss alle sammen!»
Og hele familien tok det op igjen.
«Gud velsigne hver enkelt av oss!» sa Vesle-Tim, sist av alle.
Han satt riktig tett inntil faren på den vesle stolen sin. Bob holdt den vesle visne hånden hans i sin, som han elsket dette barnet, og så inderlig gjerne vilde få beholde det der ved siden sin, og fryktet at det kunde bli tatt fra ham.
«Ånd,» sa Scrooge, med en interesse han aldri hadde følt før, «si mig om Vesle-Tim kommer til å leve.»
«Jeg ser et tomt sæte,» svarte ånden, «i den fattigslige ovnskroken, og en eierløs krykke omhyggelig tatt vare på. Lar fremtiden disse skyggene være uforandret, da vil barnet dø.»
«Nei, nei,» sa Scrooge. «Å nei, gode ånd! Si det vil bli spart!»
«Lar fremtiden disse skyggene være uforandret, vil ingen av min ætt finne det her,» svarte ånden. «Hvad så? Er det trolig det kommer til å dø,» så er det best det gjør det, og minker på overbefolkningen.»
Scrooge lutet med hodet da han hørte sine egne ord bli hermet av ånden; anger og sorg tok rent makten fra ham.
«Menneske,» sa ånden, «dersom du er et menneske i hjertet ditt og ikke hårdeste stenen, så hold op med det vonde hyklersnakket til du har funnet ut hvad overbefolkning er, og hvor den er. Vil du avgjøre hvilke mennesker skal leve og hvilke mennesker skal dø? Det kan godt hende at i Guds øine er du mer verdiløs og mindre høvelig til å leve enn millioner slike som denne fattige manns barn! Å, Gud! — å høre insektet på løvet uttale sig om de altfor mange liv blandt de svoltne brødrene i støvet!»
Scrooge bøides under åndens refselse, og skjelvende vendte han øiet sitt mot jorden. Men han hevet det hurtig igjen, for han hørte sitt eget navn bli nevnt.
«Mr, Scrooge!» sa Bob, «en skål for mr. Scrooge, ophavsmannen til denne festen!»
«Ophavsmannen til festen, ja visst!» ropte mrs. Cratchit, og blev rød. «Jeg skulde ønske jeg hadde ham her! Jeg skulde gi ham litt av tankene mine til å holde fest på, og jeg håper han hadde god appetitt på dem!»
«Kjære,» sa Bob, «barna! Juledag!»
«Ja visst måtte det være på juledag,» sa hun, «at en skulde drikke skålen for sånn en avskyelig, gjerrig, hård, følelsesløs mann som mr. Scrooge. Du vet han er det, Robert. Ingen vet det bedre enn du, stakkars dig!»
«Kjære,» sa Bob mildt. «Juledag!»
«Jeg skal drikke hans skål for din og dagens skyld,» sa mrs. Cratchit, «ikke for hans. Han lenge leve! Gledelig jul og godt nytt år til ham! Han blir svært gledelig og god, skulde jeg tro!»
Barna drakk skålen efter henne. Det var det første av alt de tok sig for, som det ikke var noen glede ved. Vesle-Tim drakk sist av alle, men han brydde sig ikke døiten om det. Scrooge var familiens troll som åt mennesker. Bare navnet hans blev nevnt, kastet det en mørk skygge over selskapet, og det gikk fulle fem minutter før den svant.
Men da den svant, var de ti ganger gladere enn før, bare for de var så lettet ved å være ferdig med Scrooge, det forgiftede skremselet. Bob Cratchit fortalte dem at han hadde fått kik på en post til master Peter; fikk han den, vilde den gi ham hele fem shilling og seks pence om uken. De to unge Cratchit'ene lo forferdelig til den tanken at Peter skulde bli forretningsmann; og Peter selv stirret tankefull inn i ilden frem mellem kravesnippene sine, som han grublet på hvad for pengeinstitusjoner han skulde vise sin gunst når han kom til å ta imot denne forvillende inntekten. Martha var en stakkars lærling i en modeforretning; nu fortalte hun dem hvad slags arbeid hun hadde å gjøre, og hvor mange timer hun arbeidde i ett kjør; hun sa hun hadde tenkt sig til å ligge i ro i sengen utover morgenen og få sig en god, lang hvile; for i morgen var det helg og fridag, og da fikk hun være hjemme. Hun fortalte også at hun her om dagen hadde sett en grevinne og en lord, og lorden hadde vært «omtrent så høi som Peter»; og da drog Peter snippene så høit i været at du hadde ikke sett hodet hans igjen hadde du vært der. Hele tiden gikk muggen og kastanjene rundt og rundt igjen; og innimellem fikk de en sang om et barn som hadde tullet sig bort og stampet sig frem gjennem sneen; det var Vesle-Tim som sang den; han hadde en klagende liten røst, og sang denne sangen riktig så pent så.
Det var ikke meget å vørre, noe av dette. Det var ikke noen smukk familie; den var ikke velklædd, skoene deres var slett ikke vanntette, klærne var fattigslige, og Peter kunde godt, og svært trolig gjorde det, kjenne det indre av en pantelånerforretning. Men de var lykkelige, takknemlige, glade ved hverandre, og tilfreds med tiden; og da de tok til å svinne, og så enda lykkeligere ut da de fikk noen avskjedsskvett fra åndens fakkel, da stirret Scrooge hele tiden på dem, og særskilt på Vesle-Tim, helt til de forsvant.
På denne tiden tok det til å mørkne og sne nokså tett; og da Scrooge og ånden gikk bortover gaten, var stråleglansen fra den sprakende ilden i kjøkkenene, stuene og alle slags rum rent vidunderlig. Her viste blakret fra flammene at en hyggelig middag var under forberedelse, med varme tallerkener som baket sig tvers igjennem fremfor ilden, og dyprøde gardiner ferdig til å bli dratt for og stenge ute kulden og mørket. Her sprang alle barna i huset ut i sneen for å møte de gifte søstrene sine, brødrene, søskenbarna, onklene, tantene; hver vilde være den første til å hilse på dem. Og her igjen så de skygger på vindusforhengene av gjester som samlet sig; og der var en flokk vakre piker, alle med hetter og pelssko, og alle pludret på én gang, og trippet lett avsted til et eller annet hus i nærmeste grannelaget, og ve den ungkaren som så dem stige inn der, varme og strålende! — og de listige heksene, de visste det nok godt selv!
Men hadde en dømt ut fra den massen med mennesker som var på veien til vennskapsfester, vilde en ha tenkt at ikke noen holdt sig hjemme til å hilse dem velkommen når de kom frem, mens det heller var sånn at hvert hus ventet sitt selskap, og fyrte på ilden så luen stod halvmidt op i skorstenen. Gud bevare mig, sånn som ånden frydet sig! Som den nækte hele det brede brystet og åpnet den svære neven og gled frem og gjøt ut med gavmild hånd den lyse og harmløse munterheten sin på alt og alle den bare nådde i! Endatil lyktetenderen som rente fremfor dem og laget lysflekker i den tusmørke gaten, og som var klædd til å trøie kvelden noen steder, han også, ja selv han lo ende ut da ånden svev fremom ham, enda lite visste lyktetenderen han hadde noe annet lag enn julen selv!
Og nu, uten et varselsord fra ånden, stod de ute på en mørk og øde hei, der uhyre masser av kantete stener var slengt ikring som var den gravplassen for kjemper, og der vannet bredte sig som det lystet, eller vilde ha gjort hadde ikke frosten holdt det fengslet; og der intet vokste uten mose og torneblad og grovt stritt gress. Nede i vest hadde solen latt efter sig en strime brennende rødt, som glodde utover ødemarken et øieblikk, som et illvondt øie, og drog brynene lavere og lavere, og enda lavere, til det kom bort i det tette mørket i svarte natten.
«Hvad sted er dette?» spurte Scrooge.
«Et sted der gruvearbeiderne bor, de som arbeider i jordens innvoller,» svarte ånden. «Men de kjenner mig. Se!»
Det skinte et lys fra vinduet i en hytte, og hurtig nærmet de sig det. De fôr gjennem veggen av jord og sten, og der inne fant de et lystig selskap samlet rundt en luende ild. En gammel, gammel mann og kone med barn og barnebarn og et ættledd til foruten dem, alle stast op muntert i helgedagsklærne sine. Den gamle mannen sang en julesang, med en røst som sjelden hevet sig over ulet fra vinden over det nakne ødet; det hadde vært en svært gammel sang den tid han var smågutt, og rett som det var sang de med alle sammen i koret. Og se bare, straks de tok i, da blev den gamle mannen rent oprømt og høimælt; men straks de tidde, så visst, da seg kraften av ham igjen.
Ånden drygde ikke her; han bad Scrooge holde fast i kappen hans; så fôr han over heien, og hvor fôr han? Ikke til sjøs vel? Jo, til sjøs! Redd blev Scrooge da han så sig tilbake og så det siste av landet, en fælslig fjellgård, alt lå bak ham, og ørene hans blev slått døve av bølgebraket, der de veltet sig og brølte og raste mellem de fæle hulene det hadde slitt ut selv, og i villskap forsøkt å grave grunnen unda landet.
Bygd på et ødslig rev, sunkne klipper, en halv mil eller så fra stranden, der stod et enslig fyrtårn. Bølgene slo og gnog mot det; store dynger med tang og tare klyngte sig til foten på det, og stormfugler — født av luften kunde en tenke, som sjøvokstrene av dypet — steg og sank ikring det, som bølgene de streifte.
Men endatil her hadde de to mennene som holdt vakt ved lyset, tendt op en ild, som sendte en klar stråle gjennem gluggen i den tykke stenmuren og utover den fælslige sjøen. De gav hverandre hånden over det grove bordet de satt attmed, trykte hverandre i de hornhårde nevene og ønskte hverandre gledelig jul i en skål fra groggkannen deres; og den ene, den eldste, med ansiktet herjet og arret av vondværet som gallionsfiguren på et gammelt skib, han tok i en kraftig sang som selv var som stormen å høre.
Atter hastet ånden i vei, over det svarte bølgende havet — frem, frem — til de var langt fra alle strender, det sa den til Scrooge, og der dalte de ned på et skib. De stod ved siden av rormannen ved rattet, attmed utkiksmannen i baugen, og officerene som hadde vakt; mørke spøkelsesaktige skikkelser på de forskjellige postene deres; men hver eneste mann blandt dem nynte en julemelodi, eller tenkte en juletanke, eller hvisket til kameraten sin om en eller annen svunnen juledag, og hjemlengten hørte med til den. Og hver eneste mann ombord, våken eller sovende, god eller vond, hadde et vennligere ord til de andre den dagen enn noen annen dag i året; og i større eller mindre monn gav hver sin part til å feire den; og husket dem han hadde omsorg for i det fjerne, og visste at de hadde glede av å minnes ham.
Scrooge stod og lyttet til vindens sukk og tenkte det var en høitidelig sak å ferdes frem gjennem det ødslige mørket over en ukjent avgrunn, der dypet var hemmeligheter så dype som døden; da fikk han en stor overraskelse, for mens han stod og var så optatt av dette, fikk han høre en frisk latter. Det gjorde overraskelsen enda større at han kjente den igjen; det var hans egen nevø som lo. Og enda underligere var det at han nu stod i et lyst, tørt, strålende rum; ved siden hans stod ånden og smilte og så på den samme nevøen med bifallende behag!
«Ha ha!» lo nevøen til Scrooge. «Ha ha ha!»
Skulde dere mot all rimelighet slumpe til å kjenne en mann som er velsignet med en enda bedre latter enn nevøen til Scrooge, så er alt jeg kan si det at jeg gruelig gjerne skulde ha villet kjenne ham også. Gjør mig kjent med ham, og jeg skal dyrke det bekjentskapet.
Det er en rettvis, upartisk tingenes orden, at likeså visst som det er smitte fra sykdom og sorg, så er det heller ikke noe så uimotståelig smittsomt i verden som latter og godlynde. Ja, nevøen til Scrooge lo på denne måten sin, holdt sig i sidene, vagget på hodet og vred ansiktet sitt i de mest utrolige vridninger, og niecen til Scrooge, ved giftermål altså, lo like hjertelig som han. Og alle de forsamlede vennene deres var heller ikke tapt bak en vogn, de brølte lystig, de også.
«Ha ha! Ha ha ha!»
«Han sa at julen var humbug, sa sant jeg lever sa han det!» ropte nevøen til Scrooge. «Han mente det også!»
«Desto større skam for ham, Fred!» sa niecen til Scrooge, harm. Disse velsignede kvinnene! — de gjør aldri noe halvt. De er alltid i dypeste alvor.
Hun var meget vakker, usedvanlig vakker. Smilehull, en pussig liten forbauset mine i det gilde ansiktet; en moden liten munn som tyktes skapt til å bli kysst — og uten tvil blev det også; allt slags gode små ynder kring haken, og når hun lo smeltet de alle sammen; og så det mest solrike øiepar en noensinne kunde se i hodet på en liten skapning. I det hele var hun det en vilde kalle eggende, vet du, men tilfredstillende også. Å, fullstendig tilfredsstillende.
«Han er en komisk gammel fyr,» sa nevøen, «det er sannheten; og ikke er han så hyggelig han kunde ha vært. Men krenkelsene hans straffer sig selv, og jeg har ikke noe å si på ham.»
«Jeg er viss på han er meget rik,» sa niecen; «iallfall sier du alltid det til mig.»
«Hvad har det å si, kjære?» sa nevøen. «Rikdommen hans er ikke til noe gagn for ham. Han gjør ikke noe godt med den. Han skaffer sig ikke noe hygge selv med den heller. Han har ikke den tilfredsstillelsen å tenke på — ha ha ha! — at han noensinne kommer til å gagne oss med den.»
«Jeg kan ikke med ham,» sa niecen. Og søstrene hennes og alle de andre damene gav ord for den samme meningen.
«Å, jeg kan med ham,» sa nevøen. «Det gjør mig vondt for ham; jeg kunde ikke bli sinna på ham om jeg prøvde på det. Hvem lider ved ulunene hans? Han selv, alltid. Se nu, han får den grillen å mislike oss, og han vil ikke komme og spise middag hos oss. Hvad er følgen? Ikke så han taper noen særs fin middag.»
«Jo så menn, jeg synes han taper en meget god middag,» sa niecen til Scrooge. Alle de andre sa det samme, og en må innrømme de var kompetente dommere, fordi de just hadde spist den middagen; nu satt de i klynge rundt ilden med lampelys og hadde desserten stående på bordet.
«Nuvel, det gleder mig å høre det,» sa nevøen til Scrooge, «for jeg har ikke noen særs tiltro til disse unge husmødrene. Hvad sier du, Topper?»
Topper hadde tydeligvis kastet øinene sine på en av søstrene til niecen, for han svarte at en ungkar var en elendig hjemløsing, som ikke hadde noen rett til å ha noen mening om dette emnet. Til dette rødmet søsteren til niecen, hun den lubne med kniplingskraven, ikke hun med rosene.
«Fortsett, Fred,» sa niecen og klappet i hendene. «Han avslutter aldri det han begynner å si! Han er riktig en latterlig fyr!»
Nevøen til Scrooge slapp sig løs i latter igjen, og da det var umulig å verge sig for smitten enda den lubne søsteren prøvde alvorlig å gjøre det med vineger — så fulgte alle samstemmig hans eksempel.
«Jeg vilde bare si,» sa nevøen, «at følgen av at han har fått mothug mot oss og ikke vil ha det morsomt hos oss, tror jeg blir at han taper noen hyggelige stunder som ikke kunde gjøre ham noe vondt. Jeg er viss på han taper hyggeligere selskap enn han har med sine egne tanker, enten i det jordslåtte gamle kontoret hans eller i de støvete værelsene hans. Jeg har satt mig fore å gi ham samme chancen hvert år, enten han liker det eller ei, for jeg synes synd på ham. Kanskje kommer han til å spotte julen til han dør; men han kan ikke la være å tenke bedre om det. Jeg utfordrer ham. Når han oplever hvert år at jeg kommer der, i godt humør, år efter år, og sier: «Onkel Scrooge, hvordan står til» — og det så fører til om ikke til annet så iallfall til det at han kommer på å efterlate sig femti pund til den stakkars kontoristen sin, så er da det noe. Og jeg tror jeg skakte ham op litt i går.»
Det var deres tur til å le nu, til den tanken at han hadde skakt op Scrooge. Men han var så helt godlyndt, og han brydde sig så lite om hvad de lo til, bare de i det hele tatt fikk le, at han økte på moroen deres, og sendte flasken lystig rundt.
Efter teen fikk de litt musikk. For det var en musikalsk familie, og de visste hvad de tok på sig når de sang en gammel engelsk sang eller ed det kan jeg forsikre dere, særlig da Topper, som kunde brumme i vei i bassen som en kar, og aldri fikk de store årene i pannen til å svulme op, og aldri blev rød i fjeset for det. Niecen til Scrooge spilte så vakkert på harpe; og blandt andre melodier spilte hun en enkel liten sang — å, det rene ingenting, du kunde lært å plystre den på to minutter — men den sangen hørte til det barnet som hadde hentet Scrooge fra pensjonatskolen, sånn som han hadde blitt mint om det av ånden til julen som svant. Da denne sangen lød, kom alle de ting denne ånden hadde vist ham, så sterkt frem i hugen hans; han blev mer og mer stille og mild; han tenkte at hadde han fått lyttet oftere til den, for år siden, kunde han kanskje ha dyrket de vennlige ting i livet til sin egen lykke med sine egne hender, uten å ta hjelp av graverens spade som hadde gravlagt Jacob Marley.
Men de vigde ikke hele kvelden til musikken. Om en stund lekte de panteleker; for det er godt å være barn somme tider, og aldri er det bedre enn i julen, da den mektige ophavsmannen til den var et barn selv. Stopp! Først lekte de blindebukk. Naturligvis gjorde de det. Og ikke tror jeg mer på at Topper virkelig var blind enn jeg tror han hadde øine i støvlene. Min mening er at det var en ordnet sak mellem ham og nevøen til Scrooge, og at ånden til julen som er visste det. Den måten han fôr efter denne lubne søsteren med kniplingskraven på, var en hån mot den menneskelige naturs godtroenhet. Veltet ildtøiet, tumlet over stolene, rente mot pianoet, kvelte sig i gardinene — der hun fôr, der fôr han også! Han visste alltid hvor den lubne søsteren var. Han vilde ikke fange noen annen. Om du tørnet imot ham med vilje — og noen gjorde det også — så gjorde han ikke skinn av forsøk på å gripe dig; det vilde vært en fornærmelse mot vettet dit, og vilde øieblikkelig ha skjenet bort i retning av den lubne søsteren. Hun ropte ofte det ikke var rett, og det var det nok ikke heller. Men da han til sist fanget henne, da han, til tross for all silkeraslingen hennes, og de hurtige flagringene hennes forbi ham, hadde fått henne inn i en krok det ikke fanst råd å rømme fra, da blev opførselen hans aller frykteligst. For sånn som han lot som han ikke kjente henne, sånn som han lot som han var nødt til å kjenne på hodeplagget hennes, og sikre sig identiteten hennes siden ved å true en viss ring op på fingeren hennes, og et visst halsbånd kring halsen hennes, ja, det var skjendig; uhyrlig! Uten tvil sa hun ham sin mening om det, da en annen blindebukk var i tjenesten, og de hadde det så fortrolig sammen, bak gardinene.
Niecen til Scrooge var ikke med i blindebukkleken; henne gjorde de det så hyggelig for med en stor stol og en fotskammel i et koselig hjørne, der ånden og Scrooge stod kloss bak henne. Men hun var med i pantedommene og elsket sin elskede så det var et under med alle bokstaver som finnes i alfabetet. Likeens i leken «hvordan, når, og hvor», der var hun simpelthen stor og til nevøens hemmelige glede slo alle søstrene sine ut, enda de var gløgge piker, de også, det Topper kunde ha fortalt dig. Der var vel en tyve mennesker der, med unge og gamle, men de lekte alle sammen; og det gjorde Scrooge også. Han glemte rent, så op i været han var for alt som gikk for sig, at røsten hans ikke hadde noen lyd i ørene deres; han kom med gjetningene sine, han også, riktig høit, og svært ofte gjettet han rett også; for kvasseste nålen, beste Whithechappel, garantert å være voksen og med fullt vett, var ikke kvassere enn Scrooge, tverr som han fant på å være.
Ånden frydet sig meget ved å se ham i dette huglaget; den så på ham med sånt velbehag at han tigde som en smågutt om å få lov til å bli til gjestene gikk. Men det, sa ånden, kunde ikke la sig gjøre.
«Her kommer en ny lek,» sa Scrooge. «En halv time til, ånd, bare en halv time til!»
Det var en lek som hette «ja og nei», der nevøen skulde tenke på et eller annet, og de andre skulde finne ut hvad det var, når han svarte bare ja eller nei på alle spørsmålene deres. Den hurtigilden med spørsmål han blev utsatt for, lokket ut av ham at han tenkte på et dyr, et levende dyr, et ubehagelig dyr helst, et vilt dyr, et dyr som brummet og gryntet somme tider, og talte somme tider, og levde i London, og gikk ikring i gatene, og ikke blev vist frem, og ikke holdt til i et menasjeri, og aldri blev drept på markedet, og ikke var en hest, ikke et esel, ikke ei ku, ikke en okse, ikke en tiger, ikke en hund, ikke en gris, ikke en katt, ikke en bjørn. Ved hvert nytt spørsmål han fikk, brast denne nevøen i et nytt latterbrøl, og morte sig så usigelig, at han var nødt til å reise sig fra sofaen og stampe med benene. Til sist fikk den lubne søsteren samme tilfellet og ropte:
«Jeg har funnet det ut! Jeg vet hvad det er, Fred! Jeg vet hvad det er!»
«Hvad er det da?» ropte Fred.
«Det er onkelen din, Scro-o-o-o-oge!»
Og det var det så sant også. Almindelig beundring, enda noen innvendte at svaret på om han var en bjørn, burde ha vært ja, siden et nei var nok til å vende tankene deres fra mr. Scrooge, om de noen gang hadde fart i den lei.
«Han har gitt oss meget moro, det er visst,» sa Fred, «og det vilde være utakknemlig ikke å drikke en skål for ham. Her er et glass vintoddi ferdig for hånd i dette øieblikk, og så sier jeg: «Skål for onkel Scrooge!»
«Javel! Skål for onkel Scrooge!» ropte de.
«Gledelig jul og godt nytt år til den gamle mannen, hvad han så ellers er!» sa nevøen til Scrooge, «Han vilde ikke ta imot dette fra mig; men gi han fikk det likevel! Skål for onkel Scrooge!»
Onkel Scrooge hadde umerkelig blitt så munter og lett om hjertet at han vilde ha utbragt en skål for selskapet til svar, hadde det kunnet sanse ham, og hadde ånden gitt ham tid til det. Men hele scenen svant i samme åndedrag som nevøen sa det siste ordet, og han og ånden var atter ute på ferdene sine.
Meget så de, og langt fôr de, og mange hjem besøkte de, men alltid endte alt godt. Ånden stod attmed sykesenger, og de blev opkvikket; i fremmed land, og folk holdt sig trofast hjemme der også; hos mennesker i strev og slit, og de blev tålmodige og fikk håp; hos fattigdommen, og den blev rik. I fattighus, i sykehus, og i fengsler, i hvert elendighetens skjulested, og der innbilske menn i den vesle kortvarige myndigheten sin ikke hadde låst døren og stengt ånden ute, der efterlot den sig velsignelse og lærte Scrooge levereglene sine.
Det var en lang natt, om det var bare én natt; men Scrooge hadde sine tvil om det, fordi de hellige juledagene tyktes være fortettet til det tidsrummet de var sammen. Det var underlig også, at mens Scrooge ikke skiftet utseende, så blev ånden eldre, tydelig eldre å se til. Scrooge hadde lagt merke til denne forandringen, men aldri talt om den, før de forlot et barneselskap trettendedag jul, da så han på ånden der de stod sammen på et torv, og han så at håret på den var blitt grått.
«Er ånders liv så kort?» spurte Scrooge.
«Mitt liv på denne kloden er meget kort,» svarte ånden. «Det slutter i natt.»
«I natt!» ropte Scrooge.
«I natt midnattstider. Hør! Tiden nærmer sig.»
Klokkene ringte tre kvarter på tolv i samme øieblikk.
«Tilgi mig om jeg ikke har rett til å spørre,» sa Scrooge, han så opmerksomt på åndens klædedrakt; «men jeg ser noe underlig, noe som ikke høver til dig, som trenger frem under kappen din. Er det en fot eller er det en klo?»
«Det kunde godt ha vært en klo for det kjøttet det har på sig,» var åndens sørgmodige svar. «Se her!»
Fra foldene i kappen på den hentet den frem to barn, elendige, usle, fælslige, avskyelige, armodslige. De knelte fremfor føttene på den, og klyngte sig til kappen.
«Å, mennesker, se her! Se, se, derned!» ropte ånden.
Det var en gutt og en pike. Gule, skinnmagre, fillete, skulende, ulveaktige; men underdanige også, i ydmykheten sin. Der yndig ungdom skulde ha gjort ansiktsdragene fyldige og gitt dem de friskeste farver, der hadde en utslitt og skrukket hånd, likesom alderdommens hånd, knepet og vridd dem, og dratt dem i hop i fôrer. Der engler kunde ha tront, der lurte djevler og glodde truende frem. Ikke noe omskifte, ingen nedverdigelse, ingen renging av det menneskelige, i noe stadium, i alle det underfulle skaperverks mysterier, har uhyrer halvt så fryktelige og fælslige å vise.
Scrooge skvatt tilbake, forstøkt. Sånn som de blev vist frem for ham, forsøkte han å si det var pene barn; men ordene kvalte heller sig selv enn de vilde være med på en løgn så enormt stor.
«Ånd, er det dine?» Scrooge kunde ikke si mer.
«De er menneskets,» sa ånden og så ned på dem. «Og de klynger sig til mig, og fører klagemål mot fedrene sine. Denne gutten er Uvidenhet. Denne piken er Armod. Se på dem begge, og på alle av deres stand; men mest av alt, se nøie på denne gutten, for på pannen hans ser jeg det skrevet som er dom, blir den skriften ikke slettet ut. Nekt det!» ropte ånden og strakte hånden ut mot byen. «Baktal dem som forteller dig det! Godta det å være formålet for misnøien din, og gjør det verre! Og vent på enden!»
«Har de intet ly, ingen hjelperåd?» ropte Scrooge.
«Er der ikke fengsler?» sa ånden, og vendte for siste gang hans egne ord imot ham. «Er der ikke fattighus?»
Klokken slo tolv.
Scrooge stirret kring sig efter ånden, og så den ikke. Da det siste slaget sluttet å ome, husket han spådommen til gamle Jacob Marley; han løftet øinene, og så et høitidelig gespenst; kappeklædd, i kutte, kom det lik en tåke hit over marken, imot ham.