En julesang/02
ANDRE STROFEN
DEN FØRSTE AV DE TRE ÅNDENE
Da Scrooge våknet, var det så mørkt, at han fra sengen knapt kunde skjelne det gjennemsiktige vinduet fra den ugjennemsiktige veggen i værelset sitt. Han forsøkte å trenge gjennem mørket med de rødsprengte øinene, da klokkene i en kirke i grannelaget slo fire kvarterslag. Så lyttet han efter timeslagene.
Han blev rent overgitt da den tungmælte klokken holdt frem fra seks til syv, og fra syv til åtte, og regelrett sånn helt op til tolv; der stanste den. Tolv! Den hadde vært over to da han la sig. Klokken gikk galt. En istapp måtte ha kommet inn i urverket. Tolv!
Han trykte på fjæren i repetér-uret sitt for å rette på denne vettløse klokken. Den snøgge vesle pulsen slo tolv, og stanste.
«Nåda; det kan ikke være mulig,» sa Scrooge; «jeg kan da ikke ha sovet hele dagen og langt på natt. Det kan ikke være mulig at det har hendt solen noe, så dette er klokken tolv middag!»
Det var en skremmende tanke, så han stomplet ut av sengen og famlet sig borttil vinduet. Han blev nødt til å gni rimet av det med slåbrokermet før han kunde se noen ting, og svært lite kunde han se da også. Alt han kunde få greie på var at det var tett tåke ennu og ytterst kaldt, og at det ikke var minste lyd av folk som rente hit og dit i stort røre, og det vilde uten tvil vært tilfellet om natten hadde slått ut den lyse dagen og tatt rådeveldet over verden. Dette var en stor lettelse, for «Tre dager efter sikt behag å betale denne prima veksel til mr. Ebenezer eller ordre», og så videre, vilde ha blitt de rene ingenting når der ikke var noen dager å regne efter.
Scrooge gik til sengs igjen, og tenkte, og tenkte, og tenkte, op igjen og op igjen, og kunde ikke finne noen mening i det. Jo mer han tenkte, desto mer forvirret blev han; og jo mer han forsøkte ikke å tenke, desto mer tenkte han.
Marleys gjenganger plagde ham uhyre. Hver eneste gang han slo fast, efter moden overveielse, at det hadde vært en drøm, fløi hugen hans tilbake igjen, som når en slipper løs en sterk fjær, til den første stillingen sin og synte frem samme problemet til å arbeide sig helt igjennem på nytt: «Var det en drøm, eller ikke?»
Scrooge lå i denne sinnstilstand til klokken hadde gjort fra sig tre kvarter til og vel så det; da husket han brått at skrømtet hadde varslet ham om et besøk når klokken ringte ett. Han satte sig fore å ligge våken til timen var slutt; og når en vet han ikke mer kunde falle i søvn enn klatre til himmelen, var dette kanskje den klokeste beslutningen som det stod i hans makt å ta.
Dette kvarteret var så langt at han mer enn en gang var sikker på at han måtte ha døst av uten å vite det og ikke hørt klokken. Endelig ljomet den mot det lyttende øret hans.
«Ding dang!»
«Ett kvarter over,» sa Scrooge, han talte.
«Ding dang!»
«Halv ett!» sa Scrooge,
«Ding dang!»
«Ett kvarter på ett,» sa Scrooge.
«Ding dang!»
«Det var selve timeslagene,» sa Scrooge triumferende, «og ikke noe annet!»
Han talte før timeslagene lød; det gjorde det nu; dypt, dumpet, hult, tunglyndt slo det ett. Øieblikkelig flaret lys op i rummet, og sengeforhengene blev dratt til side.
Sengeforhengene blev dratt til side, sier jeg dere, av en hånd. Ikke forhenget ved fotenden, ikke forhenget bak ryggen hans, men det som ansiktet hans vendte mot. Sengeforhenget blev dratt til side; og Scrooge skvatt op i halvreist stilling, og befant sig ansikt til ansikt med den ujordiske gjesten som drog det til side; så nær ham som jeg er Dem nu, og jeg står nu i ånden kloss attmed albuen Deres.
Det var en underlig skikkelse — liknet et barn; men liknet ikke et barn så meget som den liknet en gammel mann, sett gjennem et eller annet overnaturlig medium, som fikk ham til å kverves for synet og minskes til barnestørrelse. Håret som hang kring halsen og nedefter ryggen, var kvitt som av elde; og enda hadde ikke ansiktet en eneste rynke, og den fineste rødme lyste på huden. Armene var svært lange og muskuløse; hendene likeens, som taket deres måtte ha uvanlig styrke. Benene og føttene, svært fint skapt, var, som de øvre lemmene, nakne. Den hadde på sig en tunika av det reneste hvite; og rundt livet var spent et strålende belte; glansen fra det var overmåte skjønn. Den holdt en frisk grønn kristtorn-gren i hånden, og i særmerkt kontrast til dette vinterlige emblemet var klærne pyntet med sommerblomster, Men den underligste tingen ved den var at det fra issen sprang en klar lysstråle, som gjorde alt dette synlig; det var uten tvil også grunnen til at den i de mørkere stundene sine brukte en stor lyseslukker til lue, som den nu bar under armen.
Men ikke engang dette var det underligste Scrooge så ved den, nu da han stirret på den med økende fasthet. For beltet funklet og glitret snart på det ene sted og snart på det andre, og det som var lyst i det ene øieblikket, var mørkt i det næste, og likeens skiftet skikkelsen ustanselig i tydelighet og form; snart var den et vesen med én arm, så med ett ben, så med tyve ben, så et par ben uten hode, så et hode uten kropp; av disse kvervende delene var ikke det svakeste riss synlig i det tykke mørket som de eimet bort i. Og mens han undret sig over dette, var den sig selv igjen, så tydelig og klar som noensinne.
«Er du den ånden jeg fikk varsel om skulde komme?» spurte Scrooge.
«Jeg er det!»
Røsten var mild og bløt. Underlig lav, som den slett ikke var så tett attmed ham, men kom langt borte fra.
«Hvem eller hvad er du?» spurte Scrooge.
«Jeg er ånden til julen som svant.»
«For lenge siden svant?» spurte Scrooge, han merkte sig dvergeskikkelsen den hadde.
«Nei. Svant for dig.»
Kanskje kunde Scrooge ikke ha forklart det om noen hadde spurt ham, hvorfor han fikk sånn særskilt lyst til å se ånden med luen på; han bad den sette luen på.
«Jaså,» brøt ånden ut, «vil du så snart slukke med verdslige hender det lyset jeg gir? Er det ikke nok at du er en av dem som med lidenskapene sine skaper denne luen, og tvinger mig til i årevis å bære den lavt ned i pannen!»
Scrooge sa sig ærbødig fri for å ha ment å krenke den på noen måte, eller for noensinne i sitt liv med vitende og vilje ha skaffet ånden noen hatt. Så gjorde han sig så djerv å spørre hvad sak det var som hadde ført den hit.
«Din velferd!» sa ånden.
Scrooge takket meget for det; men han kunde ikke la være å tenke at en natt i uskiplet hvile skulde ha vært mer gagnlig i så måte. Ånden måtte ha hørt ham tenke, for den sa øieblikkelig:
«Din bot og bedring da. Ta dig i akt!»
Mens den talte rakte den ut den sterke hånden sin og grep ham mildt i armen.
«Stå op! — og gå med mig!»
Det vilde ha vært fåfengt for Scrooge å undskylde sig med at været og tiden ikke var laglig for fotgjengerplaner, at sengen var varm og termometret langt under frysepunktet, at han var nokså tynnklædd i tøfler og slåbrok og nattlue, og at han var forkjølt for tiden. Taket i armen hans var mildt som av en kvinnehånd, men det nyttet ikke å stå mot det. Han stod op; men da han så at ånden tok veien mot vinduet, tok han tak i dens drakt og bad for sig.
«Jeg er en dødelig,» protesterte Scrooge, «jeg kommer sikkert til å falle ned.»
«Ta bare mot en berøring av hånden min der,» så ånden og la den på hjertet hans, «og du skal bæres oppe i mer enn dette!»
Ikke før var ordene sagt, så gikk de tvers gjennem veggen, og stod på en åpen vei ute på landet, med marker på hver side. Byen var fullstendig forsvunnen. Ikke spor var å se av den. Mørket og tåken var forsvunnen sammen med den; det var en klar, kald vinterdag, med sne på jorden.
«Gode Gud!» sa Scrooge, han slo hendene sammen da han så sig kring. «Jeg er født og fostret på dette stedet. Jeg var smågutt her!»
Ånden så mildt på ham. Dens bløte grep, så lett og hurtig det hadde vært, tyktes ennu vare ved for den gamle manns følelse. Han sanste tusen dufter som fløt i luften, og hver av dem var knyttet til tusen tanker, og håp, og gleder, og suter, glemt for lenge, lenge siden!
«Leppene dine skjelver,» sa ånden. «Og hvad er dette der på kinnet ditt?»
Scrooge mumlet, og det var en uvanlig hikst i stemmen hans, at det var en kveise; og så bad han ånden føre ham dit den vilde.
«Du minnes veien?» spurte ånden.
«Minnes den!» ropte Scrooge opglødd; «jeg kunde gå den med bind for øinene.»
«Underlig å glemme den i så mange år!» sa ånden. «La oss gå videre!»
De gikk videre frem efter veien. Scrooge husket hver grind, hver stolpe, hvert tre, til en liten kjøpstad viste sig i det fjerne, med broen sin, kirken sin, og elven i bukt og sving. Nu så han noen raggete ponnier komme travende mot dem; smågutter satt på ryggen av dem, og de ropte til andre smågutter i landsens kjerrer og vogner som kjørtes av bønder. Alle disse smågutter var i strålende humør og jublet til hverandre, til de vide markene var så fylt av lystig låt at den friske luften lo ved å høre det.
«Dette er bare skyggene av de ting som har vært,» sa ånden, «De enser ikke oss det slag.»
Der lystige ferdefølget kom, og efter hvert som det kom, kjente Scrooge hver enkelt og nevnte dem ved navn. Hvorfor gledet det ham grenseløst å se dem? Hvorfor glitret det kalde øiet hans, og hvorfor hoppet hjertet i brystet på ham da de fôr forbi? Hvorfor fyltes han av stor glede da han hørte dem rope «gledelig jul!» til hverandre, da de skiltes ved korsveier og sideveier til de ymse hjemmene deres? Hvad betød «gledelig jul!» for Scrooge? Blås i «gledelig jul!» Hvad godt hadde det gjort ham noen gang?
«Skolen er ikke rent tom ennu,» sa ånden. «Et enslig barn, forsømt av vennene sine, er der ennu.»
Scrooge sa han visste det. Og han hulket.
De svingte bort fra landeveien og inn på en velkjent sti, og snart nærmet de sig en stor bygning av mørkerød mursten; på taket var en liten kuppel med en værhane oppå og en klokke inni. Det var et veldig hus, men et hus med brutte skjebner; for de vidløftige ytre rummene var lite brukte, murene var fuktige og mosegrodde, rutene i stykker, og portene forfalne. Høns klukket og spanket i stallene, og vognskjulene og skurene var overvokst med gress. Ikke hadde det meget igjen av sin fordums prakt inne heller; for da de gikk inn i den triste hallen og så gjennem de åpne dørene inn i mange rum, fant de at de var fattigslig møblert, kalde og ødslige. Det var jorddåm i luften, en kulsen nakenhet isteden, som på en eller annen måte fikk en til å tenke på altfor meget av å stå op ved kjertelys og slett ikke for meget å ete.
De gikk, ånden og Scrooge, over hallen, til en dør bak i huset. Den åpnet sig fremfor dem og viste frem et langt, nakent, trist rum, enda mer nakent likesom ved raden av trebenker og pulter. Ved en av dem satt en enslig gutt og leste tett bortmed en skral ild. Og Scrooge satte sig på en benk og gråt ved å se sitt eget stakkars glemte selv som han engang var.
Det var ikke et slumrende ekko i huset, ikke et pipp eller et renn fra musene bak panélet, ikke et drypp fra den halvtødde vannposten i det mørke gårdsrummet bakom, ikke et sukk mellem de bladløse grenene på den enslige håpløse poppelen, ikke en likeglad svinging av en dør på et tomt forrådshus, nei, ikke en spraking i ilden var det, uten det nådde hjertet i Scrooge og bløtgjorde det, gav friere løp for tårene hans.
Ånden rørte ved armen hans, og pekte på det yngre selvet hans, så ivrig med lesningen sin. Plutselig stod en mann utfor vinduet, i utenlandsk drakt, forunderlig virkelig og tydelig å se; han hadde en øks i beltet og leide etter grimen et esel med vedkløv.
«Å, det er da Ali Baba!» ropte Scrooge, som han var rent fra sig av glede. «Det er han gamle ærlige Ali Baba! Ja, ja, jeg vet det. Det var i julen engang, da det enslige barnet der blev latt igjen her alene, da kom han, for første gang, akkurat som dette. Stakkars gutt! Og Valentine,» sa Scrooge, «og den ville broren hans, Orton; der går de! Og hvad var det han hette, han som blev puttet ned i dragkisten sin, i søvne, ved Damaskus-porten, ser du ham ikke? Og sultanens stallkar, endevendt av åndene; der står han på hodet! Til pass for ham! Det gleder mig. Hvad hadde han med å gifte sig med prinsessen!»
Det hadde så visst blitt en overraskelse for forretningsvennene hans i byen, hadde de hørt Scrooge legge alt alvoret som fantes i naturen hans, inn i et sånt emne, med en høist merkelig stemme, midt mellem latter og gråt; hadde de sett det glødde, ophissede ansiktet hans.
«Der er papegøien!» ropte Scrooge. «Grønn på kroppen og gul på halen, og med noe som likner på salat voksende ut av hodet på den; der er den! Stakkars Robin Crusoe kalte han ham, da han kom hjem igjen efter å ha seilt rundt øien. «Stakkars Robin Crusoe, hvor har du vært, Robin Crusoe?» Mannen trodde han drømte, men han gjorde ikke det. Det var papegøien, vet du. Der går Fredag, springer for livet til den vesle avkroken! Hallo! Hoi! Hallo!»
Og med et bråskifte som var svært ulikt det vanlige hugskiftet hans, sa han i ynk over sitt unge selv: «Stakkars gutt!» Og gråt igjen.
«Jeg skulde ønske,» mumlet Scrooge; han tørret øinene med ermeslaget, stakk hendene i lommen og så sig kring, «— men det er altfor sent nu.»
«Hvad står på nu?» spurte ånden.
«Ingenting,» sa Scrooge. «Ingenting. Der var en gutt som sang en julesang utfor døren min i går kveld. Jeg skulde vært glad om jeg hadde gitt ham noe; det var bare det.»
Ånden smilte tankefullt og svingte med hånden, mens den sa: «La oss se næste jul!»
Scrooge som smågutt vokste og blev større, og rummet blev litt mørkere og skitnere. Panélet skrokk i hop, vinduene small sund; gipsbeter falt ned fra loftet, og de nakne raftene synte sig istedenfor; men hvordan alt dette kom i stand, det visste ikke Scrooge mer enn dere. Han visste bare det var helt rett; at alt hadde gått for sig sånn; at der var han, alene igjen, mens alle de andre guttene hadde reist hjem til glade feriedager.
Han leste ikke nu, han gikk att og fram, håpløs. Scrooge så på ånden; han rystet sorgfullt på hodet, og så engstelig mot døren.
Den gikk op; og en liten pike, meget yngre enn gutten, kom farende inn og slo armene om halsen på ham, kysste ham gang på gang, og kalte ham: «Kjære, kjære broren min!»
«Jeg er kommet for å hente dig hjem, kjære bror!» sa veslejenten, klappet med de små hendene og krøkte sig av latter. «For å hente dig hjem, hjem, hjem!»
«Hjem, vesle Fan?» svarte gutten,
«Ja!» sa veslejenten; hun strømte over av glede. «Hjem for godt, for alltid. Hjem for alltid, alltid. Far er så meget snildere enn han pleide være; så nu er hjemmet som himmelen selv! Han talte så mildt til mig en kveld, så god en kveld, så jeg ikke var redd å spørre ham en gang til om du ikke måtte få komme hjem; og han sa — jo, du skulde få lov til det; og han sendte mig avsted i en vogn for å hente dig hjem. Og du skal bli en mann!» sa barnet og sperret øinene op; «du skal aldri komme hit mer; men først skal vi være sammen hele julen lang, og ha den gladeste tid i hele verden.»
«Du er da helt en liten kvinne blitt, vesle Fan!» ropte gutten.
Hun klappet med hendene og lo, og prøvde ta ham på hodet; men det var hun for liten til; og så lo hun igjen og løftet sig på tå for å omfavne ham. Så tok hun til å dra i ham, så barnlig ivrig, imot døren; og han var ikke det slag lei for å fare, og fulgte henne.
En fryktelig stemme i hall'en ropte: «Bær ned kofferten til master Scrooge, nå!» Og i hall'en viste skolemesteren selv sig; han skjelte mot master Scrooge med en fælslig nedlatenhet og kastet ham ut i en fryktelig sinnstilstand ved å trykke hånden hans. Så førte han ham og søsteren inn i den absolutt eldste brønn av en kuldegysende bestestue som noe menneske noen gang har sett; kartene på veggen og den himmelske og den jordiske globus i vinduene var voksbleke av kulde. Her tok han frem en karaffel med underlig lett vin og en hump underlig tung kake; han stelte til en liten smak av disse lekkerier til de unge; samtidig sendte han en skinnmager tjener ut og by kusken et glass «et eller annet»; kusken svarte at han sa så mange takk, men var det av samme brygget han hadde smakt før, vilde han helst slippe. Kofferten til master Scrooge var nu bundet oppå postvognen; barna sa gjerne nok farvel til skolemesteren; de steg inn i vognen, og så kjørte de lystig ned opkjørselen gjennem haven; de hurtige hjulene slo rimet og sneen fra det mørke løvet på vintergrøntet som drev og fok.
«Alltid så klekk en skapning, som et åndepust kunde ha fått til å visne bort,» sa ånden. «Men hun hadde et stort hjerte!»
«Ja, det hadde hun!» ropte Scrooge, «Det har du rett i. Jeg vil ikke si dig imot i det, ånd. Gud forby!»
«Hun dødde som voksen kvinne,» sa ånden; «og jeg tror hun hadde barn.»
«Ett barn,» svarte Scrooge.
«Sant,» sa ånden. «Nevøen din!»
Scrooge tyktes bli urolig i hugen; han svarte stutt: «Ja.»
Enda de hadde så å si i øieblikket forlatt skolen, var de nu i de vrimlende gatene i en by; og skyggeaktige ferdesfolk fôr og kom igjen forbi dem; skyggeaktige vogner basket sig frem, og alt røre og ståk i en virkelig by var kring dem. Det var klart nok å se, sånn butikkene var stast op, at her var det også julen igjen; men det var kveld, og gatene var oplyst.
Ånden stanste fremfor døren til et visst lagerhus; og den spurte Scrooge om han kjente det.
«Kjenner det!» sa Scrooge. «Gikk jeg ikke læren her!»
De gikk inn. En gammel herre med velsk parykk satt bak en pult, så høi at hadde herren vært to tommer høiere, måtte han ha slått hodet mot loftet. Da Scrooge fikk se ham, ropte han i største ophisselse:
«Nei men, det er da gamle Fezziwig! Gud velsigne hjertelaget hans! Det er Fezziwig, lys levende igjen!»
Gamle Fezziwig la pennen fra sig og så op på klokken som akkurat viste syv. Han gned sig i hendene, rettet på den rummelige vesten sin, lo over hele kroppen fra skoene til organet for godhug; så ropte han med den hyggelige, oljete, fyldige, fete, joviale stemmen sin:
«Hallo, der borte! Ebenezer! Dick!
Scrooge, som en voksen ung mann nu, kom sprek inn, i følge med lærling-kameraten sin.
«Dick Wilkins, sant og visst!» sa Scrooge til ånden. «Sant til Gud, ja! Der er han! Han holdt meget av mig, Dick, han gjorde det. Stakkars Dick! Å, Gud, å, Gud!»
«Hallo, gutter!» sa Pezziwig. «Ikke mer arbeid i kveld. Julaften, Dick, Jul, Ebenezer! Få vindusskåtene op,» ropte gamle Fezzimig og klasket nevene kvasst i hop, «før noen får sagt Jack Robinson!»
Dere kan ikke tro hvor de to fyrene la i vei med det! De travet ut på gaten med skåtene — en to tre! — var de på plass — fire fem seks! — slåen for og bolten inn — syv åtte ni! — og var tilbake igjen før en kunde ha kommet til tolv, og peste som veddeløpshester.
«Hallo ho!» ropte gamle Pezziwig, og smatt ned fra den høie pulten med rent vidunderlig smidighet. «Rydd op, gutter, og la oss få rikelig med plass her! Hallo ho, Dick! Frisk nu, Ebenezer!»
Rydde op! Å, det fanst ikke den ting de ikke vilde rydde av veien eller kunde rydde av veien, når gamle Fezziwig så på. Det var gjort på ett minutt. Alt som flyttes kunde, var stuvd bort som det var avskjediget fra offentlig liv for tid og evighet; gulvet var feid og skvettet med vann, lampene i orden, brennefang hopet op på ilden; og lagerrummet var så koselig og varmt og tørt og lyst et ballrum noen kunde ønske å få se en vinterkveld.
Inn kom en felespiller med noteboken; han gikk bort til den høie pulten og laget et orkester av den, og laget låter og toner som femti mapepiner. Inn kom mrs. Fezziwig, et eneste stort smil i kjøtt og blod. Inn kom de seks unge kavalérene de knuste hjerter i. Inn kom alle de unge menn og kvinner som var ansatt i forretningen. Inn kom stuepiken, med fetteren sin, bakeren. Inn kom kokkejenten, med brorens hjertevenn, melkemannen. Inn kom visergutten tvers over gaten, som var mistenkt for ikke å få kost nok hos husbonden sin; han forsøkte å gjemme sig bak ærendpiken to dører borti gaten, som det var bevist om at hun var blitt dratt efter ørene av husmoren sin. Inn kom de alle sammen, den ene efter den andre; noen blyge, noen djerve; noen yndig, andre klosset; noen puffet sig inn, andre blev dratt inn; inn kom de alle sammen, på en eller annen måte, på alle slags måter. I vei gikk de alle sammen, tyve par samtidig; tok i hånd halvt rundt og tilbake igjen den annen vei; midt nedover gulvet og tilbake igjen; rundt og rundt i ymse skifte av kjærlige grupperinger; det paret som hadde vært i spissen, svingte inn i gal plass, det nye par i spissen drog i vei igjen i blinken det hadde kommet der; alle par i spissen til slutt og ikke noe ende-par til å hjelpe dem! Da dette resultatet var nådd, klappet gamle Fezziwig i hendene for å stanse dansen, og ropte: «Utmerket!» Og felespilleren stakk det hete ansiktet sitt ned i en mugge med porter, særskilt skaffet til veie for det formål. Men da han dukket op igjen, foraktet han all hvile, kjørte bare på igjen øieblikkelig enda det ikke var noen dansere ennu, som den andre felespilleren hadde blitt båret hjem utkjørt på en vindusskåte, og han var splinter ny mann fast bestemt på å slå ham ut eller dø.
Det var flere danser, og der var panteleker, og flere danser, og der var kake, og der var krydret vintoddi, og der var et stort stykke kald stek, og der var et stort stykke kokt kjøtt, og der var postei med fylledeig, og rikelig med øl. Men aftenens store nummer kom mellem steken og det kokte kjøttet, da felespilleren — en slu rev, må vite, som kunde sine ting bedre enn dere og jeg kunde ha lært ham dem! — da han spilte op «Sir Roger de Coverley». Da tren mr. Fezziwig frem for å danse med mrs. Fezziwig. Par i spissen, ja visst, og med et stivt drygt stykke arbeid fremfor sig også; tre eller fire og tyve par var med; folk som ikke var å spøke med; folk som vilde danse, og slett ikke hadde tenkt å spasere.
Men om de hadde vært dobbelt så mange — nå, fire ganger så mange! — skulde nok gamle Fezziwig vært kar for å greie dem, og det skulde nok mrs. Fezziwig ha vært også. For hun, hun var verdig å være partneren hans på alle måter. Og er ikke det stor nok ros, så bare si mig en større, og jeg vil bruke den. Det tyktes stråle virkelig lys fra tykkleggene til Fezziwig. I hver eneste vending i dansen skinte de som måner. Ikke i noe gitt øieblikk kunde en spå hvad de vilde bli i det næste. Og da gamle Fezziwig og mrs. Fezziwig hadde gått gjennem hele dansen, gått frem og gått tilbake, begge hender til partneren, bukket og neid, gjort «korketrekkeren» og «trede-nåle-øiet», og tilbake til plassen sin igjen, da gjorde Fezziwig rundkast — så behendig at det var som han vinkte med benene, og ned igjen kom han på føttene uten å snuble engang.
Da klokken slo elleve, brøt dette hjemlige ballet op. Mr. og mrs. Fezziwig tok stilling, en på hver side av døren, og trykte hver eneste en hjertelig i hånden efter hvert som de gikk, og ønskte ham eller henne gledelig jul. Da alle hadde gått, uten de to lærlingene, gjorde de det samme med dem; og sånn dødde de muntre stemmene bort, og guttene var igjen med sengene sine som var under en disk i bak-butikken,
Hele denne tiden hadde Scrooge båret sig som han hadde mistet vettet. Hele hans hjerte og sjel var med i denne scenen og med hans unge selv. Han sannet alt, husket alt, gledet sig ved alt og kom i den mest forunderlige ophisselse. Det var ikke før nu, da de lyse ansiktene til hans eget selv og til Dick vendte sig fra dem, at han husket på ånden, og blev var at den stirret bent på ham, mens lyset på dens hode brente meget klart.
«Der skal lite til,» sa ånden, «for å gjøre disse dumme menneskene så fulle av takknemlighet.»
«Lite!» tok Scrooge op igjen.
Ånden gjorde tegn til ham at han skulde høre på de to lærlingene som gjøt hjertet sitt ut i lovprisninger over Fezziwig. Og da han hadde hørt dette, sa ånden:
«Nå! Er det ikke lite? Han har spandert bare noen få pund av de dødelige pengene deres, tre eller fire, kanskje. Er det så meget at han fortjener all denne ros?»
«Det er ikke det,» sa Scrooge, han blev het i hodet av denne bemerkningen, og uten å vite det talte han ikke som sitt nuværende, men sitt unge selv. «Det er ikke det, ånd. Han har evnen til å gjøre oss lykkelige eller ulykkelige; å gjøre tjenesten vår lett eller trellsom; en glede eller et slit. Si at evnen hans ligger i ord og blikk, i ting så små og ubetydelige at det er umulig å notere og summere dem op, nuja, hvad så? Den lykken han gir er absolutt like stor som om den hadde kostet en formue.»
Han følte åndens blikk, og stanste.
«Hvad er i veien nu?» spurte ånden,
«Ikke noe særs,» sa Scrooge.
«Det var noe, tror jeg?» påstod ånden.
«Nei,» sa Scrooge; «nei. Jeg skulde ha lyst ul å få høve til å si et par ord til kontoristen min akkurat nu. Det er alt.»
Hans unge selv skrudde lampene ned da han sa dette ønsket; og Scrooge og ånden stod igjen side om side i fri luft.
«Tiden min blir knapp,» så ånden. «Hurtig!»
Dette blev ikke sagt til Scrooge eller til noen han kunde se, men det virket øieblikkelig. For nu så Scrooge igjen sig selv. Han var eldre nu; en mann i sin fulle kraft. Ansiktet hans hadde ikke de morske, stive dragene fra de siste årene; men det hadde tatt til å få merker av bekymringer og gjerrighet. Det var et pågående, grådig, hvileløst kast med øinene som viste dem lidenskapen som hadde slått rot, og hvor skyggen av det voksende treet vilde falle.
Han var ikke alene; han satt ved siden av en vakker ung pike i sørgedrakt; det var tårer i øinene hennes; de glimtet i lyset som skinte fra ånden til julen som svant.
«Det betyr så lite,» sa hun, stille. «For dig betyr det svært lite. En avgud har tatt min plass; og kan den gi dig trøst og glede i kommende tider, sånn som jeg vilde ha forsøkt å gi dig, så har jeg ingen rettvis grunn til å klage.»
«Hvad er det for avgud som har tatt plassen din!» svarte han.
«En av gull.»
«Dette er verdens upartiske behandling!» sa han. «Det er ikke noe den farer så hårdt frem mot som fattigdom; og det er ingenting den bekjenner sig til å fordømme så strengt som strevet for å vinne rikdom!»
«Du frykter verden altfor meget,» svarte hun, mildt. «Alle dine andre håp har gått op i det ene håpet å gå fri for dens lurvete klander. Jeg har sett dine edlere hugdrag falle bort, det ene efter det andre, til lidenskapen Vinning har fått herredømmet over dig og slukt dig helt. Har jeg ikke sett det?»
«Nuja, hvad så?» svarte han. «Om jeg er blitt såpass klokere, hvad så? Jeg har ikke forandret mig mot dig.»
Hun rystet på hodet.
«Har jeg?»
«Avtalen vår er gammel. Den blev sluttet da vi begge var fattige og fornøid med å være det, til vi, i rette tid, kunde bedre våre verdslige kår ved vår tålmodige flid. Du er omskiftet. Før du blev det, var du en annen mann.»
«Jeg var en gutt,» sa han utålmodig.
«Din egen følelse sier dig at du ikke var det du er,» svarte hun. «Jeg er det. Det som lovte lykke da vi var ett og sams i hjerte og huglag, er bedrag med elendighet i følge nu da vi er to og usams. Hvor ofte og hvor bittert jeg har tenkt på dette, vil jeg ikke si. Det er nok at jeg har tenkt på det og kan gi dig fri?»
«Har jeg noen gang traktet efter å bli fri?»
«I ord? Nei. Aldri.»
«I hvad da?»
«I et forandret vesen; i et omskiftet huglag; i en ny livsatmosfære; et nytt håp som dets store formål. I alt som gav min kjærlighet noe verd i dine øine. Dersom dette ikke alt hadde vært mellem oss,» sa piken og så mildt, men fast, på ham, «si mig, vilde du da ha valgt mig ut og forsøkt å vinne mig nu? Å, nei!»
Han tyktes gi sig for det rettvise i denne tanken, på tross av sig selv. Han kjempet med sig selv; men sa: «Du tror det ikke.»
«Jeg vilde så gladelig ha trodd noe annet om jeg kunde,» svarte hun. «Det vet Gud! Når jeg har lært en sannhet som denne, da vet jeg hvor sterk og uimotståelig den må være. Men var du fri i dag, i morgen, i går, kan så jeg engang tro du vilde velge en pike uten medgift — du som i dine egne fortrolige ord til henne veier alt med Vinning; eller om du valgte henne, og et øieblikk var troløs mot din egen ledende grunntanke, vet ikke jeg da at angeren og ergrelsen din vilde komme efterpå, sikkert og visst? Jeg vet det; og jeg gir dig fri — av hele mitt hjerte, for min kjærlighets skyld, til ham som du engang var.»
Han vilde tale; men hun fortsatte, med hodet vendt fra ham:
«Kanskje dette smerter dig, og minnet om det som har vært får mig halvveis til å håpe det. Om en kort, meget kort tid vil du vise fra dig minnet om det, med glede, som en drøm uten noen mening, som det var bra du våknet op av i tide. Måtte du bli lykkelig i det livet du har valgt dig!»
Hun gikk fra ham, og de skiltes.
«Ånd!» sa Scrooge, «vis mig ikke noe mer! Før mig hjem. Hvorfor har du glede av å pine mig?»
«En skygge til!» sa ånden.
«Nei, ikke flere!» ropte Scrooge. «Ikke flere! Jeg vil ikke se dem. Vis mig ikke mer!»
De var nu i andre omgivelser på et nytt sted; et værelse, ikke særlig stort og vakkert, men fullt av hyggelige ting. Nær vinterilden satt en smukk ung pike, så lik den forrige at Scrooge trodde det var den samme, til han så henne, nu en tekkelig eldre mor som satt fremfor datteren sin. Ståket i dette rummet var rent til å bli øren av, for der var flere barn enn Scrooge i den ophissede sinnstilstanden sin kunde telle. De var slett ikke som den berømte hjorden i diktet der alle firti barn opførte sig som ett; men hvert barn opførte sig her som firti. Følgen var et røre ingen kan tro; men det så ikke ut som noen brydde sig om det; tvert imot, mor og datter lo hjertelig og gledet sig inderlig over det; og datteren gav sig snart med i leken, og blev skamfart av de unge røverne på det mest hensynsløse. Hvad vilde jeg ikke gitt for å få være en av dem! Enda jeg aldri kunde ha vært så uvørren, nei, nei! Jeg vilde ikke for all verdens rikdom ha rusket i det flettede håret og revet det ned; og den søte vesle skoen, jeg vilde aldri ha dratt den av, nei, sant til Gud, ikke for å frelse livet mitt! Men måle midjen hennes for spøk, som de gjorde, den djerve yngelen, det kunde jeg nok ikke ha gjort; jeg vilde trodd armen min hadde grodd fast rundt den og aldri blitt strak igjen. Og likevel, det må jeg tilstå, skulde jeg så gjerne, så gjerne ha rørt leppene hennes, bedt henne åpne dem; sett på øiehårene over de nedslåtte øinene, og aldri fått henne til å rødme ved det: frie ut lokker i håret hennes, en tomme av dem vilde vært et klenodium utom all pris; kort sagt, jeg bekjenner jeg gjerne, gjerne vilde hatt et barns frihet, og enda vært mann nok til å kjenne dens verd.
Men nu hørtes en banking på døren, og da blev det straks sånt renn mot den at hun med leende ansikt og pjusket drakt blev båret mot den midt i en øren, ståkende hop, akkurat i rette tid til å hilse på faren, som kom hjem, fulgt av en mann som var nedlesset med juleleker og gaver. Å, for rop og røre det blev, og angrep på den vergeløse bæreren! De klatret opover ham, med stoler til stiger, dukket ned i lommene på ham, plyndret ham for pakker i brunt papir, klamret sig til halsplagget hans, tok tak kring halsen på ham, dunket ham i ryggen, sparket ham på benene, alt i uimotståelig kjærlighet! Og så den fryktelige kunngjørelse at veslebarnet hadde blitt grepet midt i den dåd å stikke en dukke-stekepanne i munnen, og blev mer enn mistenkt for å ha slukt en opdiktet kalkun limt fast på en treplate. Den umåtelige lettelse å finne det var alt sammen blind alarm! Gleden, takken, og jubelen! Det nytter slett ikke å skildre noe av det! Det får være nok at smått om senn blev barna og alle sinnsbevegelsene deres bragt ut av stuen, og trin for trin op til øverste etasje, der de gikk til sengs og stilnet av.
Og nu stirret Scrooge mer opmerksomt enn noen gang, da husherren satte sig ned ved sin egen åreild sammen med datteren og mor hennes, mens datteren lente sig ømt op til ham; for nu måtte han tenke på at et annet vesen, like så yndig og håpefull, kunde ha kalt ham far og vært våren i den uhyggelige vinteren i livet hans; og da er det sant at øinene hans blev dimme.
«Min venn,» sa mannen og vendte sig smilende til konen sin, «jeg så en gammel venn av dig i eftermiddag.»
«Hvem var det?»
«Gjett!»
«Hvordan kan jeg det? Ä, sludder, jeg vet det da!» la hun til, i samme åndedrag, og lo som han lo. «Mr. Scrooge.»
«Det var mr. Scrooge. Jeg gikk forbi kontorvinduet hans; det var ikke skåte for, og han hadde et lys der inne, så jeg kunde ikke godt la være å se ham, Kompanjongen hans ligger på det siste, hører jeg; og der satt han alene — helt alene i hele verden, tror jeg.»
«Ånd!» sa Scrooge med brutt stemme, «ta mig bort fra dette stedet!»
«Jeg sa til dig at dette er skygger av ting som har vært,» sa ånden. «At de er det de er skal du ikke laste mig for!»
«Ta mig bort!» ropte Scrooge. «Jeg kan ikke tåle det!»
Han vendte sig mot ånden; og da så han at den stirret på ham med et ansikt der det på unders måte var noe av alle de ansiktene den hadde vist ham; og han tok på den og drogst med den.
«Gå fra mig! Ta mig bort! Pin mig ikke lenger!»
I dragsmålet — om en kan kalle det et dragsmål når ånden uten noen synlig motstand for sin egen del var helt uskiplet av alle motstanderens anstrengelesr — midt i dette blev Scrooge var at dens lys brant så høit og klart; dunkelt satte han det i forbindelse med dens innvirkning på ham selv; og han grep lyseslukkerluen, og med et bråkast trykte han den ned over hodet på den.
Ånden seg ned under den, så lyseslukkeren skjulte hele skikkelsen; men enda Scrooge klemte den ned med all sin makt, kunde han ikke skjule lyset; det strømte frem under den, i ubrutt flom ned på jorden.
Han følte han var rent utmattet; en uimotståelig søvnighet vant på ham! — Så merkte han at han var i sitt eget soveværelse. Han gav luen en klem til slutt, og midt i det dovnet hånden hans bort; han hadde bare så vidt tid til å vakle bort til sengen før han sank i tung søvn.