En dødsdømts siste dag 18../6
VI
Jeg sa til mig selv:
Siden jeg har anledning til å skrive, hvorfor skulde jeg ikke gjøre det? Men hvad skulde jeg skrive? Innestengt mellem fire nakne og kolde murvegger, uten frihet til å bevege mig, uten horisont for mitt blikk, uten annet tidsfordriv hele dagen enn rent mekanisk å følge lysflekken, den firkantede flekk som kikhullet i døren kaster på den mørke vegg rett over. Alene, som jeg nettop sa, ganske alene med en tanke, en tanke på forbrytelse og straff, på drap og død! — kan vel jeg ha noget å meddele, jeg som intet mer har å gjøre her i verden? Og hvad kan jeg finne i denne visne og tomme hjerne som det er umaken verd å skrive ned?
Hvorfor ikke? Om alt rundt om mig er enstonig og farveløst, er der da ikke i mig et uvær, en strid, en tragisk kamp? Den fikse idé som har besatt mig, viser den sig ikke hver time for mig i en ny skikkelse, alltid hesligere og blodigere efter hvert som tidspunktet rykker nærmere?
Hvorfor skulde jeg ikke prøve å si til mig selv alt det voldsomme og nye jeg føler i den forlatte stilling jeg er i? Visselig er stoffet rikt; og så kort mitt liv enn blir, vil der ganske visst være anledning nok til å slite op denne penn og tømme dette blekkhus i all den angst, i all den redsel og alle de pinsler som mitt liv kommer til å rumme fra denne stund til den siste. Og det eneste middel til å lide mindre under alle disse kvaler det er å iaktta dem, og det å skildre dem vil dra mig bort fra dem.
Og det jeg således kommer til å skrive, vil kanskje ikke være unyttig. Denne dagbok over mine lidelser, time for time, minutt for minutt, pine for pine — så fremt jeg har kraft til å føre den frem til den stund da det vil bli mig fysisk umulig å fortsette, denne mine fornemmelsers historie, som nødvendigvis vil bli ufullendt, men dog så fullstendig som mulig — vil den ikke som resultat gi en stor og dyp lære? Vil det ikke bli mer enn en lærdom å høste for dommerne i denne protokoll over den døende tanke, i denne stadig voksende sum av smerter, i dette som kan kalles en dødsdømts åndelige obduksjon? Kanskje vil lesningen av dette gjøre dem varere en annen gang når det gjelder å kaste et tenkende, et menneskelig hode i det de kaller rettferdighetens vektskål. Kanskje har de aldri, disse ulykkelige, tenkt over den langsomt skridende rekke av pinsler som innesluttes i den raske utferdigelse av en dødsdom?
Mon de nogensinne har stanset op ved denne kvelende tanke at der i det menneske som de utsletter, er en intelligens; en intelligens som hadde regnet med livet, en sjel som ikke har gjort sig beredt til å dø? Nei. De ser bare i det alt sammen en trekantet kniv som faller loddrett ned, og de tenker vel at der for den dømte er intet før og intet efter.
Disse ark vil bringe dem ut av villfarelsen. Når de en dag kanskje blir offentliggjort, vil de nogen øieblikk feste sin opmerksomhet ved sinnets lidelser, de som de ingen anelse har om. De smigrer mig med at de kan drepe næsten uten å la legemet lide. Som om det var det det kom an på! Hvad er vel den fysiske smerte mot den sjelelige! Gru og medynk for slike lover! Der vil komme en dag, og kanskje vil denne dagbok, den siste en ulykkelig betror sig til, ha bidradd ....
Medmindre vinden, når jeg er død, leker i gårdsrummet, med disse papirer, forrevne og tilsølte, eller de klebes over den knuste rute hos en slutter og råtner i regnet.