En dødsdømts siste dag 18../41
XLI
Jeg bad ham om å la mig sove, og jeg kastet mig på sengen.
Blodet strømmet til hodet på mig, så jeg virkelig fikk sove. Min siste jordiske søvn.
Jeg hadde en drøm.
Jeg drømte at det var natt. Jeg syntes jeg var i mitt arbeidsværelse med to-tre av mine venner, jeg vet ikke lenger hvilke.
Min hustru lå i soveværelset ved siden av og sov med sitt barn.
Vi talte lavt, mine venner og jeg, og det vi sa forferdet oss selv.
Plutselig syntes jeg jeg hørte en støi nogensteds i de andre værelser. En svak, underlig, ubestemt støi.
Mine venner hadde også hørt det. Vi lyttet; det var som en lås lønnlig blev lirket op, eller som en skåte sakte blev filt over.
Vi var som lamslått; vi var redde. Vi fikk den tanke at det kanskje var tyver som hadde brutt inn hos mig i denne sene nattetime.
Vi vilde se efter. Jeg stod op og tok lyset. Mine venner fulgte mig, først den ene, så den annen.
Vi gikk gjennem soveværelset ved siden av. Min hustru sov med sitt barn.
Så nådde vi dagligstuen. Der var intet å se. Portrettene hang urørlige i sine gullrammer på det røde tapet. Jeg syntes at døren mellem stuen og spisestuen ikke var der den pleide.
Vi gikk inn i spisestuen; vi gikk rundt den. Jeg gikk først. Entrédøren var forsvarlig lukket, vinduene også. Da jeg kom bort til ovnen, så jeg at linnetskapet stod åpent, og at skapdøren var slått halvt op mot veggen. Det var påfallende. Vi trodde at det kanskje var nogen bak denne dør.
Jeg tok i den for å lukke skapet; den blev holdt igjen av nogen. Jeg tok sterkere i, døren gav med én gang efter, og vi så en gammel, bitte liten kvinne stå der med lukkede øine, urørlig, klemt inne i hjørnet.
Det var uhyggelig og heslig, ennu går det i mig når jeg tenker på det.
Jeg spurte den gamle:
„Hvad gjør De der?”
Hun svarte ikke.
Så spurte jeg:
„Hvem er De?”
Hun svarte ikke, rørte sig ikke og blev stående med lukkede øine.
Mine venner sa:
„Hun har ganske sikkert vært sammen med nogen som har sneket sig inn med forbryterske hensikter; de stakk av da de hørte oss komme; hun har ikke kunnet flykte og har gjemt sig der.”
Jeg spurte henne igjen ut; hun blev stående ubevegelig uten å svare, uten å se op.
En av oss støtte til henne, og hun falt om på gulvet.
Hun falt i hele sin lengde, som et stykke tre, som en død gjenstand.
Vi flyttet henne litt med foten, så løftet vi henne op og satte henne igjen mot veggen. Hun gav intet livstegn. Vi skrek inn i øret på henne, men hun var fremdeles stum som om hun intet hørte.
Men så tapte vi tålmodigheten, og der blandet sig vrede i vår redsel. En av de andre sa til mig:
„Hold lyset under haken på henne.”
Jeg holdt den brennende veke under hennes hake. Da åpnet hun halvt et øie, et tomt, matt, stygt øie som ikke så.
Jeg tok lyset bort og sa:
„Nå! vil du svare, din gamle heks? Hvem er du?”
Øiet lukket sig igjen som av sig selv.
„Nei, dette går for vidt,” sa de andre. „Ta lyset igjen! engang til! hun må da snakke.”
Jeg holdt igjen lyset under haken på den gamle kvinne.
Så åpnet hun langsomt begge øinene, så på oss alle efter tur, bøide sig så plutselig ned og blåste ut lyset med et iskoldt pust. I samme stund kjente jeg i mørket tre skarpe tenner bore sig inn i min hånd. Jeg våknet skjelvende, badet i en kold sved.
Den brave fengselsprest satt ved fotenden av min seng og leste bønner.
„Har jeg sovet lenge?” spurte jeg ham.
„Min sønn,” sa han, „De har sovet en time. Deres barn er blitt ført hit til Dem. Hun venter i værelset ved siden av. Jeg vilde ikke at nogen skulde vekke Dem.”
„Å!” ropte jeg, „min datter, la min datter komme inn til mig.”