En dødsdømts siste dag 18../30
XXX
En herre er kommet inn med hatten på. Han så knapt på mig, tok frem et lengdemål og begynte å måle veggene nedenfra og op, mens han talte med høi stemme og snart sa: Riktig, snart: Det passer ikke.
Jeg spurte gendarmen hvem det var. Det var nok noget som en underarkitekt ved fengselet. Han på sin side fikk sin nysgjerrighet vakt med hensyn til mig. Han vekslet nogen enstavelsesord med slutteren som fulgte med ham; så festet han et øieblikk øinene på mig, rystet ubekymret på hodet og begynte igjen å tale høit og ta mål.
Da han var ferdig med sitt arbeide, kom han bort til mig og sa med sin rungende røst:
„Beste venn, om et halvt år vil dette fengsel bli meget bedre innrettet.”
Og det var som hans håndbevegelse la til:
„De kommer dessverre ikke til å få godt av det.”
Han formelig smilte. Jeg ventet at han i næste øieblikk skulde gjøre sig litt lystig over mig som folk spøker med en ung brud på bryllupsaftenen.
Min gendarm, en gammel soldat med distinksjoner, påtok sig å svare for mig.
„Hr. arkitekt,” sa han, „man taler ikke så høit i et dødsværelse.”
Arkitekten gikk.
Men jeg blev der, som en av de stenene han målte op.