En dødsdømts siste dag 18../3
III
Dømt til døden!
Ja vel, hvorfor ikke? Jeg husker jeg har lest i en bok hvor det stod meget godt ellers også, at menneskene alle sammen er dømt til døden på helt ubestemt frist. Hvad er det da som er så anderledes med mig?
Siden min dom blev felt — hvor mange er ikke døde som hadde innrettet sig på et langt liv? Hvor mange er ikke gått forut for mig som en vakker dag tenkte å få se mitt hode falle — unge, friske og frie som de var! Inntil den dag kommer, hvor mange er det ikke som skal gå forut for mig, skjønt de nu går omkring og innånder luften i fulle drag, kommer og går som de vil!
Og dernæst — hvad stiller livet mig nu i utsikt som er så umistelig? Jo, fengslets grå dagslys og dets svarte brød, den tynne suppen fra fangenes kokekjele, det å bli overfust og behandlet som en slusk av sluttere og fangevoktere, det ikke å se et menneskelig vesen som vil verdige mig et ord — eller jeg ham — det uavlatelig å skjelve både for hvad jeg har gjort og for hvad man vil gjøre med mig, — se det er omtrent de eneste goder som bøddelen kan røve fra mig.
Og allikevel er det forferdelig.