En dødsdømts siste dag 18../20
XX
Nu er jeg rolig. Alt er forbi, helt forbi. Jeg er kommet ut av den stemning av forferdelig angst som direktørens besøk hadde hensatt mig i. For, jeg må tilstå det, jeg hadde ennu håp. Nu håper jeg ikke lenger, Gud være lovet.
Følgende er nemlig hendt:
Nettop som klokken slo halv syv — nei, det var kvarterslaget — gikk døren til min celle op igjen. En hvithåret gammel mann, i lang mørk frakk, kom inn. Han knappet op frakken, og jeg fikk se en prestekjole og krave. Det var en prest.
Denne prest var ikke den almindelige fengselsprest. Det var uhyggelig.
Han satte sig rett overfor mig med et velvillig smil; så vagget han på hodet og hevet blikket mot himmelen, det vil si mot cellens takhvelv. Jeg forstod ham.
„Min sønn,” sa han, „er De beredt?”
Jeg svarte med svak røst:
„Jeg er ikke beredt, men jeg er fullt ferdig.”
Men jeg kunde ikke lenger se tydelig, en iskold sved perlet frem på alle mine lemmer, jeg følte det hamre i tinningene, og det suste uavlatelig for mine ører.
Mens jeg satt og sjanglet på stolen som i søvne, talte den brave olding. Det forekom mig iallfall så, og jeg synes å huske at jeg så hans leber røre sig, hans hender gestikulere og hans øine lyse.
En gang til gikk døren op igjen. Lyden av skåtene som blev trukket fra, forstyrret mig i min sløve ro, ham midt i hans tale. En herre i sorte klær, ledsaget av fengselsdirektøren, kom inn og hilste ærbødig..
Han hadde over sig noget av den offisielle sørgemine som folk fra begravelsesbyråene bærer til skue. I hånden hadde han en rull papir.
„Min herre,” sa han med et forbindtlig smil, „jeg er rettstjener ved den kongelige domstol i Paris. Jeg har den ære å overbringe Dem et budskap fra riksadvokaten.
Den første sinnsbevegelse var over. Jeg hadde fått hele min åndsnærværelse tilbake.
„Så det er fra hr. riksadvokaten,” svarte jeg, „som så inntrengende har nedlagt påstand på at jeg skal halshugges? Det er en stor ære for mig at han skriver til mig. Jeg håper at min død vil volde ham stor glede? For det vilde gå innpå mig å vite at han hadde anholdt om den med så stor iver uten at det var ham særlig maktpåliggende.”
Jeg sa alt dette og føide så ganske rolig til:
„Les, min herre.”
Han begynte å lese op en lang lekse med en syngende tone i enden av hver linje og stottring midt i ordene. Det var avslag på min ansøkning om benådning.
„Dommen vil bli eksekvert idag på Greveplassen,” føide han til da han var ferdig, uten å løfte øinene fra det stemplede papir. „Vi kjører klokken syv og en halv presis til Conciergeriet. Vil herren være av den godhet å følge med mig?”
Jeg hørte ikke lenger på ham. Direktøren snakket med presten; han stirret på sitt papir; jeg skottet bort til døren som var blitt stående på klem .... Å, din stakkar! fire musketerer i korridoren!
Rettsbetjenten gjentok sitt spørsmål og så nu på mig.
„Når som helst De vil,” svarte jeg. „Gener Dem ikke!”
Han hilste til avskjed og sa:
„Jeg skal ha den ære å komme og hente Dem om en halv time.”
Så lot de mig være alene.
En utvei til flukt, store Gud! en eller annen utvei! Jeg må undslippe! jeg må! øjeblikkelig! gjennem døren eller vinduene, gjennem taket! selv om jeg måtte la kjøtt av min kropp bli hengende igjen i bjelkene!
O vanvidd! djevler! fordømt! Det trengtes måneder å bore gjennem denne mur med godt verktøi, og jeg har hverken en spiker eller en line for mig.