En dødsdømts siste dag 18../2
II
Det var en deilig augustmorgen.
Det var tre dager siden min sak var påbegynt, i tre dager hadde mitt navn og min ugjerning hver morgen samlet én flokk tilskuere som kretset om benkene i rettssalen som ravner rundt et lik, i tre dager hadde dommere, vidner, advokater, statsadvokater beveget sig frem og tilbake for mine øine ― som en drøm der snart var grotesk, snart blodig, men alltid mørk og skjebnesvanger. I de to første skrekkens og angstens netter hadde jeg ikke kunnet sove; den tredje natt gav tretthet og gremmelse mig søvn. Ved midnatt hadde jeg gått fra jurymennene som holdt rådslagning. Jeg var blitt ført til stråleiet i min celle, og jeg var med én gang falt i dyp søvn, en glemselssøvn. Det var den første hvile jeg hadde hatt på mange døgn.
Jeg var ennu langt inne i den dypeste søvn da de kom og vekket mig. Slutterens tunge skritt og jernbeslåtte sko, raslingen av hans nøkleknippe og knirkingen i slåene var ikke nok denne gang; for å få vekket mig av min tunge døs trengtes slutterens barske stemme i mitt øre og hans tunge hånd på min arm: „Men stå nu op da!” Jeg slo øinene op, jeg satte mig forvillet op. Gjennem det smale og høie vindu i cellen så jeg da i taket til sidegangen — den eneste himmel det var mig forunt å få et glimt av — dette gule gjenskinn hvori øine som er vennet til fengselsmørket, har lett for å gjenkjenne solen. Jeg elsker sol.
„Det er pent vær,” sa jeg til slutteren.
Han stod en stund uten å svare mig, som om han ikke visste om det var noget å spille ord på; så fikk han plutselig frem:
„Det er kanskje det.”
Jeg lå urørlig, i halvt ubevisst tilstand, med smilende munn og med blikket festet på dette milde, gylne gjenskinn som spillet i taket.
„Det blir nok en deilig dag,” gjentok jeg.
Mannen svarte: „Ja, de venter på Dere!”
Disse ord bragte mig brått tilbake til virkeligheten. Med én gang så jeg for mig, som i et lynglimt, den dystre rettssal, lagretten rundt det hesteskoformede bord, dekket med blodbestenkte filler, de tre rekker av vidner med sine dumme fjes, de to gendarmer ytterst på benken, hver på sin side av mig. Jeg så uroen blandt de sorte kapper, jeg så i halvmørket lengst bak en vrimmel av ansikter, og jeg så hvorledes de tolv lagrettsmenn, som hadde våket mens jeg sov, lot sitt blikk stanse ved mig.
Jeg stod op; jeg hakket tenner, jeg skalv på hendene og kunde ikke finne klærne mine, mine ben kjentes svake.
Ved det første skritt sjanglet jeg som en bærer med en altfor tung bør. Men jeg fulgte efter fangevokteren.
De to gendarmer ventet på mig like utenfor cellen. Jeg fikk håndjernene på igjen. Det var en liten innviklet lås på den som de lukket omhyggelig. Jeg lot det rolig skje; litt mer eller mindre maskineri!
Vi skrådde over et gårdsrum. Jeg blev oplivet av den friske morgenluft, Jeg løftet hodet. Himmelen var blå, og solens varme stråler som de høie skorstener skar tvers over, tegnet store lysvinkler øverst oppe på de høie, mørke fengselsmurene. Det var virkelig pent vær.
Vi gikk op en vindeltrapp; passerte en korridor, så en til, så en tredje; derefter blev en lav dør åpnet, En varm gufs og støj stod imot mig; det var pusten fra publikum i rettssalen. Jeg gikk inn.
Straks jeg viste mig, hørtes klirr av våben og surr av stemmer. Benker blev flyttet under støi. Det knirket i veggene; og mens jeg skred gjennem den lange sal mellem folkestimmelen som på begge sider av mig var trengt noget tilbake av soldater, forekom det mig at jeg var det midtpunkt hvortil de tråder var festet som beveget alle disse gapende og hengende ansikter.
Nu merket jeg at jeg var uten lenker; men jeg kunde ikke huske hvor eller når de hadde tatt dem av mig.
Så blev det ganske stille. Jeg var kommet på plass. I samme stund som uroen i publikum ophørte, ophørte den også i mine tanker. Jeg forstod med én gang klart hvad jeg til da bare ubestemt hadde ant, at det avgjørende øieblikk var kommet, og at jeg var der for å høre min dom.
Forklare det hvem som kan, men slik som denne tanke steg frem for mig, voldte den mig ingen skrekk. Vinduene stod åpne; byens luft og larm strømmet uhindret inn utenfra; salen var lys som til et bryllup; de vennlige solstråler tegnet av vindusfigurene her og der, snart langstrakte på gulvet, snart i full bredde på bordene, snart brutte i hjørnene; og hver solstråle skar ut av disse skinnende ruter en stor gyllen støvstripe i luften.
Bakerst i salen så dommerne tilfredse ut, rimeligvis fordi de snart var ferdige. Rettsformannens ansikt, mildt belyst av gjenskinnet fra en glassrute, hadde noget rolig og godt ved sig; og en ung assessor snakket, skjønt han krøllet sin halskrave, næsten muntert med en pen dame i rød hatt som hadde fått plass like bak ham,
Bare lagrettsmennene så bleke og nedslåtte ut, men det var øjensynlig av tretthet efter å ha våkt hele natten. Nogen av dem gjespet. Det var ikke annet i deres holdning som tydet på at det var folk som nettop hadde avsagt en dødsdom; og jeg kunde i disse brave borgerfjes bare lese en sterk lyst til å få sove.
Like overfor mig stod et vindu helt åpent. Jeg hørte nogen blomsterpiker le nede på kaien; og ytterst ute i vindusåpningen var det i en mursprekk en liten gul solbeskint plante som vinden lekte med.
Hvorledes kunde en uhyggelig tanke ha spiret frem mellem så mange behagelige inntrykk? Slik som frisk luft og sol strømmet inn, var det mig umulig å tenke på annet enn friheten; håpet strålte i mig som lyset omkring mig; og tillitsfull ventet jeg på min dom som én venter på befrielse og på livet.
Min advokat var imidlertid kommet. Han var forsinket. Han hadde just spist en rikelig frokost med god appetitt. Da han var nådd hen til sin plass, bøide han sig henimot mig med et smil:
„Jeg har håp,” sa han.
„Ja, ikke sant?” svarte jeg, også lett og smilende.
„Ja,” fortsatte han; „jeg vet ennu ikke noget om deres uttalelse, men de har ganske sikkert satt overlegg ut av betraktning, og da vil det bare bli livsvarig straffarbeide.”
„Hvad er det De sier?” svarte jeg harmfull, „da hundre ganger heller døden.”
Ja, døden. Og forresten, var der en indre stemme som hvisket til mig, hvad risikerer jeg vel ved å si det? Har man nogensinne uttalt en dødsdom på annen vis enn under fakkelskinn ved midnatt i en dyster og mørk sal, en kold og regnfull vinternatt? Men i august måned, klokken 8 om morgenen, en så skjønn dag, disse snilde lagrettsmenn, det er umulig! Og mine øine festet sig atter på den vakre gule blomst i solskinnet.
Rettsformannen, som bare hadde ventet på advokaten, bad mig så reise mig. Soldatene skuldret sine geværer, som ved et elektrisk støt reiste hele forsamlingen sig i samme øieblikk. Et intetsigende og ubetydelig ansikt, som satt ved et bord nedenfor retten, — det var rettsskriveren, tror jeg — grep ordet og leste op den kjennelse som lagretten hadde avgitt i mitt fravær. En kold sved piplet frem over hele min kropp; jeg støttet mig mot veggen for ikke å falle.
„Advokat, har De noget å uttale angående straffanvendelsen?” spurte rettsformannen.
Jeg kunde ha hatt alt å si, men alt blev borte for mig.
Forsvareren reiste sig.
Jeg forstod at han søkte å avsvekke lagrettens kjennelse og liste inn, istedenfor den straff kjennelsen medførte, den andre straff, den som jeg var blitt så såret ved da jeg så han håpet på den.
Min harme måtte være overordentlig sterk for å kunne bryte frem gjennem de tusen sinnsbevegelser som kjempet om herredømmet i mig. Jeg vilde gjenta høit det jeg allerede hadde sagt ham: „Før hundre ganger døden!” men jeg fikk ikke pust, og formådde bare å ta et hårdt tak i ham og rope med krampaktig voldsomhet: „Nei!”
Statsadvokaten imøtegikk forsvareren, og jeg hørte på med sløvt velbehag. Så gikk dommerne ut, så kom de inn igjen, og rettsformannen leste dommen for mig.
„Dømt til døden,” sa mengden; og mens de førte mig ut, trengte hele folkestimmelen sig efter mig med en larm som når en bygning synker sammen, Selv gikk jeg der ør og åndsfraværende. Det var foregått en brå forandring med mig. Like til jeg hørte dødsdommen hadde jeg følt min puls banke og mitt hjerte slå i den samme verden som andre mennesker; nu så jeg tydelig et gjerde som skilte mellem verden og mig. Intet fortonte sig nu for mig på samme måte som før. De store skinnende vinduer, det herlige solskinn, den klare himmel, den vakre blomsten — det var alt sammen hvitt og blekt som et liklaken. Disse menn og kvinner og barn som stimlet sammen om mig, syntes jeg lignet spøkelser.
En svart og skidden lukket vogn ventet på mig ved foten av trappen. Idet jeg skulde stige inn, kom jeg til å kaste et blikk ut over plassen, „En dødsdømt!” ropte de forbigående og kom løpende hen til vognen. Det var nu som en tåke mellem mig og tingene rundt om, og gjennem denne tåke skjelnet jeg to unge piker som ivrig fulgte mig med øjnene. „Altså om seks uker,” sa den yngste og klappet i hendene.