En dødsdømts siste dag 18../10
X
Slik er min celle:
Åtte kvadratfot. Fire murvegger i kvadratsten som i høire hjørne hviler på en stensetning som er ett trin høiere enn den ytre korridor. Til høire for døren når én kommer inn er der en slags fordypning som en antydning til alkove. Der er henslengt et halmknippe hvor det er meningen at fangen skal hvile sig og sove klædd i en lerretsbukse av grovt dreil sommer som vinter.
Over mitt hode som himmel en svart spissbuet hvelv — det er slik det kalles — hvor tett spindelvev henger ned som filler.
Forøvrig ingen vinduer, ikke engang et lufthull. En dør så sterkt beslått med jern at det skjuler treverket.
Det er sant; det er virkelig midt på døren, høit oppe, en åpning på fire kvadrattommer med et korsformet gitter og den kan slutteren lukke om natten.
Utenfor en lang korridor som får lys og luft fra trange lufthuller høit oppe i veggen og er delt i flere murte avlukker; disse står i forbindelse ved en rekke lave, hvelvede døråpninger. Hvert av disse avlukker danner forværelset til en celle som min, det er i disse celler de anbringer de tukthusfanger som av fengselsdirektøren er diktert disiplinærstraffer. De tre første er forbeholdt de dødsdømte, fordi de ligger mer bekvemt til for fangevokteren.
Disse celler er alt hvad der er tilbake av Bicêtres gamle slott, slik som det blev bygget i det femtende århundre av kardinalen av Winchester, den samme som lot Jeanne d'Arc brenne. Jeg hørte det av nogen interesserte mennesker som forleden besøkte mig i min bås. De så på mig på avstand som på et dyr i et menasjeri; slutteren fikk fem francs.
Jeg glemte å nevne at det natt og dag står en skiltvakt utenfor min celle, og at jeg ikke kan se op mot den firkantede glugge uten å møte hans to stirrende øine; de er alltid åpne.
Men de går ut fra at det er lys og luft i denne stenkassen.