Efterlatte arbeider/22
Langt ude i en Ødemark bares engang et Menneskebarn under en Kvindes Bryst. Og Blæst
svinged over lavvokset Krat, og smaa Fugle flaksed
og kvidred, og letfodede Dyr med lange Haler
hopped om mellem Krattet. Og der Stenrøser laa,
der voksed Rævebjelder store som Liljer. Og over
de graa, golde Stene og mellem de skinnende blaa,
giftige Blomster, der snodde sig smidige Orme med
bugtet Baand paa Ryggen.
Kvinden, som gik med Barnet under Brystet, gik og saa paa det alt og følte det alt af denne Ødemarks underlige Væsen, ja, tiltrods for at hun nu desuden ogsaa leved sit eget Liv — havde Børn fra før, og der var en Mand, hun elsked.
Og som Kvinden engang vandred om derude mellem det lavvoksne Krat, de graa Stene og de skinnende giftige Blomster, blev hun var noget saa besynderligt, sandt at sige det besynderligste hun i sine Livsens Dage havde seet — det var en liden Fugl, fanget af en Orms Øine. — —
Graa var den, Fuglen, af en Trosts Udseende bare. Men vakker var den, Ormen, med Bugskjæl saa blaa som Rævebjelder, med Fløielsbaand paa Ryggen, med Øine saa røde som Gnister. Og de Øine var det jo, som havde fanget Fuglen.
Dog — Kvinden, som vel kjendte sin Ødemarks Beboere, vidste ogsaa vel, at var end Fuglen tarvelig at se til, af en Graatrosts Størrelse og af en Graatrosts Farve, saa havde den til Gjengjæld saa deilig en Røst. Hun vidste, at oppe i Skogen, der Fjeldene var høiest, der sad den helt øverst paa Spidsen af spidseste Grantop, og der sang den ud af sin lille Krop og af sin bløde, melankolske Sjæl om al den Deilighed, Verden gjemte. Mens Ormen, vidste hun, den var stum og taus, undtagen naar den hugg med sine giftige Tænder og gav Mennesker og Dyr Ulivssaar eller Sygdom.
Og derfor, da Kvinden saa sin kjæreste lille Sangfugl stivnet under Ormens Blik, altimens det spraglede Udyr stadig snodde sig nærmere for at pine og dræbe, da vidste hun godt, at Fuglen maatte hun hjælpe.
Og derfor tog hun Stene og kasted mod Ormen. Ingen af Stenene traf, aknei. Men fordi Ormen blev forskrækket, glemte den sine Øines Magt, og saa blev alligevel Trolddommen løst for den lille Fugl. Og den lille graa Fugl fik igjen sine Lemmers Brug — og høit op i Luften svang den sig, istemmende de deiligste Toner. Ormen blev liggende paa Jorden mellem Stenene, og mens dens spaltede Tunge hvæste, vendte den Øinene mod Kvinden.
Da faldt Kvinden om, og hendes Barn saa Verdens Lys under Ormens røde Blik og under den graa Fugls jublende Sang.
— — —
Op vokste Barnet, Pigebarn var det, blev sundt og stærkt — samled Kræfter ligesom til saa stor en Livsens Dyst. Streifed i Ødemarken. Vildred i Skogen. Lærte kjende Stenrøsernes Orme og skinnende Blomster, og Smaaskogens Fugle, og Høiskogens Fugle, og alle Dagens og Nattens forskjellige Dyr. Og desuden lærte det sig at svømme over sorte Tjern for at plukke de hvide, gule Liljer som vokste derude, og lidet vyrded det Tanken, om at kanske stygge Udyr skulde komme op fra Bunden og fortrædige det. Og saa stærkt, det var kommet til at elske al sin Verdens Skjønhed, elsked det foruden Vandliljer og alskens andre Blomster ogsaa den spraglede Orm, som smøg mellem Stenene saavelsom den lille graa Fugl, som sad og sang saa deilig i Grantoppene Sommeraftenerne gjennem. Bare skræmte den brogede Orm hende undertiden saa styggelig, slig den reiste Hodet mod hende og udstødte en Hvæsen som af en indædt Latter. Ofte tænkte hun paa, hvad Fuglen sang, og hvad Ormen hvæste, og det blev til saa mange Slags venlige Sange og saa mange Slags fiendtlig Spaadom. Og i det alt bestyrkedes hun af Skogskvinden.
— — —
Skogskvinden bodde i en Hytte paa en flad Sætermark indi Skogen. Skogskvinden forstod sig baade paa sort og hvidt og paa rødt med, ja paa rødt; for hun vidste og kjendte ogsaa Kjærligheds og Elskovs lunefulde gyldne dunkle Veie. Det gamle Fruentimmer havde vært Amme for den unge Piges Mor — og kunde der vel siges et Ord, at fra Gule Skogskjærrings Bryst havde de mange underlige Forestillinger rundet over i andet Blod og i andet Sind — for senerehen forstærket at gaa i Arv. Men som Gule Skogskjærring paa Kvinders vanlige Vis elsked sit Fosterbarn, saa elsked hun ogsaa sit Fosterbarns Barn, og aldrig blev hun blidere, den Gamle, end naar den unge Pige kom op til hende gjennem Skogen. Og det hændte alt oftere, eftersom Tiden og Aarene forløb. Ti eftersom Aarene gik, tog den Unge til at forstaa og beundre den Gamles Sind — hun forstod, der var Ødemark, Skog og Vildnis i hende — og det likte hun jo alt, indpodet som det var fra hendes Fødsel af.
«Nei, er du der, du som ligner Hareungen om Vinteren,» raabte hun, naar hun fik se den Unge fra Vindu eller Dør, og hun slog Hænderne sammen i Glæde, og gav hende fulde Skaaler af søte Bær. Det likte jo den Unge altsammen saa godt, baade det at den Gamle fortalte saa mange rare Ting, og Godheden hun blev mødt med, og ikke mindst de saftige, røde Bær.
De røde Bær, de røde Bær.
«Hvor plukker du de Bærene?» spurgte hun engang den Gamle.
«Jo, det skal jeg sige dig,» hvisked den Gamle, «dem plukker jeg der, hvor Ormen bor. Ja, ser du, for Ormen ligger jo der mellem Stenene og passer paa de Bærene. Og vogt dig du for at lede efter dem; for bedst det er, saa strækker han Hodet op og hugger Gift i dig.»
«Hvorfor er Ormen saa ondskabsfuld?» spurgte den Unge. «Hvorfor stikker Ormen dem, som ikke vil den ondt? Hvorfor smyger Ormen sig om slig mellem Stenene og passer paa Bærene — spiser den da selv de der Bærene?» og slig var den Unges Tanke og Mund saa fuld, saa fuld af Spørgsmaal.
Og den Gamle svarte blot ligetil:
«Ormen er ond, fordi den er skabt til at være ond, ligesom Smaafugle er skabt til at synge. Ligesom Ørnen er skabt med saa stor en Klo og svære Vinger, har Ormen faaet sin Gifttand og sit smidige Legeme. Alt er ordnet fra Evighed af. Og ingenting er unyttigt i Naturen, det hænger sammen, ja, som Islæt og Skyttel. Men vogt dig alligevel for Ormen — den pusted paa dig, da du fødtes.»
Dette sidste, det skjønte nu den Unge saavidt daarlig, at det lukked hendes Mund. Men hvad hun sagtens skjønte, var, at i Ormen bodde det underligste af alt. Og end mer elsked hun Ormen, fordi hun tillige frygted og haded den. Den lille Sangfugl blev endnu mindre for hende, de yndige Ord, hvormed hun før havde udstyret dens Sang, blev borte; mens Ormens Ord tiltog, den spraglede, glinsende Orm — —
Saa var det da paa denne Tid, da hun gik med blomsterkranset Hode gjennem Skog og Mark, at der lød slig en underlig Fortælling i Egnen. Der hed sig, at en Mand var kommen, som vidste, hvor Jordens haandgribelige Skjønhed var at finde, det vilde da sige, han vidste, hvor det var at finde, det, for hvilket intet af Jordens Skjønhed holdtes tilbage — — kort at sige: Han vidste om det døde, der kunde fremme det Levendes Liv — det dyrebare døde — som Bjerget, som Stenen eide — de dybe Bjergets og Stenenes Aarer. Javel, han vidste, hvor de gyldne Floder var stivnet. Og saa meget havde han nyttet sin underlige Evne; saa sagdes, at vilde han, da kunde han ogsaa forme Flodernes stivnede Strøm til gyldne Paladser og Templer — — det var store Ord. Og med og trods alt dette: Selv skulde han være en besynderlig liden En bare — intet at se til — mindre end andre af Menneskens Børn, med korte Ben og en stor Gevækst paa Ryggen. Og sin Bopæl havde han etsteds i Skogen, — i Nærheden af Fjeldene — Gud alene vidste hvor.
Da tænkte den unge Pige paa denne Foreteelse meget, slig hun gik der alene og drømte. Naar det rasled i Krat, naar det dured i Ur, altid tænkte hun: Er det ham? Men Folk i Egnen sagde: «Aa, den hører vi aldrig, den er som Ormen, den smyger sig rundt — vi ved, den er der, men hører, ser — næ—i — ikke uden den stikker.»
— — —
Alligevel skede, at hun fik se Guldmanden. Det var engang, hun hørte noget pikke i en Ur, at hun fulgte Lyden, fordi hun tænkte, det var en Hakkespet, som sad og ledte efter Insekter i Træbarken. En Hakkespet, tænkte hun, med grønne Svingfjær og blodrød Kalot paa Hodet. Men som hun nærmed sig, blev Lyden altid skarpere og høiere. Hun syntes, det var noget underligt, det; for snart lød Lyden skjør og ripende som af Jernsplint paa Glas, snart lød Lyden som de enkelte Klunk i en Violinstreng. Og snart forstod hun jo, det kunde ingen Hakkespet være — og desto nysgjerrigere blev hun. Og hun kravled mellem Stene, og hun vaded gjennem Bregner — til høire og til venstre — og rundt omkring og tilbage igjen. For hvordan hun søgte, saa var det, som om Lyden flytted sig. Paa den Maade kom hun ogsaa dybere og dybere ind i Uren — Steder, hvor hun aldrig før havde brydd sig om at gaa, fordi der havde set saa kvistet og ækkelt ud derinde. Nu krøb hun resolut over Kvistehaugene, altimens hun ogsaa maatte undre sig over, hvor let det gik. For aldrig havde hun nogengang vært ude for slige Kvister; de der skulde give efter for Foden, de gav efter, og de der skulde staa stive for at hun ikke skulde glide nedimellem, de holdt sig saa stive som Trinene i en Trap. Og paa den Maaden var hun tværs over hele Dyngen, før hun vidste Ordet af. Da blev hun rigtignok kjed sig i Øieblikket og tænkte at snu, for saa langt hun kunde øine mellem Stenene, grodde der ikke længer Bregner, men fæle, svære Nesler. Men saa lød jo paany den underlige klingende Lyd — og denne Gang paa anden Side af Neslerne, helt over mod en brat Fjeldvæg.
«Nu kan det ikke længer slippe fra mig,» tænkte hun. Og taget ind i en forunderlig, dragende Uro hopped hun ret ned mellem Neslerne. Da saa hun først for Alvor, hvor store de var, ja af Mandshøide var de, og desuden besatte med Mark. Hun frøs ved at se dem og tænkte i Farten, at nu brændte hun sig vist ihjel. Men det mærkeligste var, at hun nok slet ikke brændte sig.
«Jaja, saa er det vel i den rigtige Maaned da,» tænkte hun. For hun vidste, at en Maaned i Aaret havde Neslen ikke Magt til at svide. Og saa bøidde hun da trøstig Neslerne væk og baned sig Vei bort til Fjeldvæggen, der det kradsed og klang. Og let gik det, for var det jo rent som veg Neslerne frivillig tilside for hende. Og slig stod hun pludselig ved den bratte Fjeldvæggen.
Og der fik hun midt paa det bratteste Øie paa det, som havde git Lyden. Jo, det var nok en rar en Hakkespet! Det var en krumrygget graaagtig liden Skikkelse som hang deroppe som i et usynligt Taug og banked i Fjeldet med en Hammer. Og for hvert lidet Slag han gjorde med Hammeren, gav det et Glimt som af Varme. Hun kunde slet ikke føle Angst, for dertil var Synet for pudsigt, og blev længe staaende stille og betragte det lille Væsen, spørgende sig selv, hvad ialverden dette kunde være. Halvt saa han ud som en vanskabt Fugl, syntes hun ogsaa, halvt som en stor Padde; men Hænder havde han som Menneske, og paa Fødderne havde han etslags Sokker, som godt kunde været lavet af Mose. Og saa — bedst som hun stod og stirred og saa smaat tænkte, at hun fik se til at komme hjem igjen, før det blev mørkt, kom hun til at træde paa en tør Gren, som knak. Og pludselig gled Skikkelsen ned mod Jorden, lydløst, lynrapt, med Lemmerne sprikende som en Edderkop der firer sig ned af en Spindeltraad. Da blev hun saa Dødsens ræd, at hun faldt omkuld ret ned i Stene og Nesler.
«Du skal ikke være ræd,» hørte hun En sige med slig en rar, udvisket Stemme. «Det er bare mig.»
«Ja, jeg blev ræd,» sagde hun. «Men det gaar vel snart over igjen, bare jeg kommer op.»
Det Underlige lo; hun skjønte ikke, hvor hun havde hørt Latteren før:
«Du kan ikke komme op nu,» hvisked det, «uden jeg hjælper dig.» Og der han havde sat sig paa en Sten et lidet Stykke fra hende, rakte han Haanden frem. Og sandt nok — rent var det som Lammelse over hende; alt hvad hun stred, kom hun ikke paa Benene. Og hele Tiden holdt det Underlige Haanden frem; men hun havde Væmmelse for at tage i den længe.
«Jeg greier det nok alligevel,» tænkte hun, og blev kravsende dernede, mens hun nu ogsaa følte, at Neslerne tog til at brænde.
Det Underlige sad og iagttog hende opmærksomt imens:
«Det er det, jeg siger jo,» mumled han saa, «du maa tage mig i Haanden. Ellers blir du liggende der i hele Nat, gjør du.»
Da stod det med ett i alskens Tydelighed for hende, hvor de derhjemme vilde lede efter hende i Skræk, hvis hun udeblev. Og saa strakte hun Haanden ud og lod det Underlige hjælpe sig.
«Jeg skjønner ikke, hvordan det er,» sagde det Underlige da, «jeg har vist faat no i Øiet. Aa, vær saa snil at se efter, du.» Og dermed trak han hende saa nær, at hvordan det var eller ikke, saa sad hun pludselig i Fanget paa ham. Hun gjorde nogen Spræll, at ligne med Sprællet hos en spillerlevende Fisk, der holdes i en stærk Knytnæve.
«Du glemmer at se i Øiet mit — — Er du slem?» spurgte han indiblandt. «Jeg tror næsten, jeg maa ha faat en Splint indi.»
Og hun saa i det Underliges Øine. Fordi hun tænkte, at hun da snarere maatte slippe afsted.
Men som hun tog til at stirre, gav det et Søkk i hende ved Synet; for begyndte det end at mørkne udenfor, saa lysned det desto mer i det Underlige. Som i et skinnende Speil saa hun Uren med Stenene, Neslen og Kvistene. Og Fjeldvæggen saa hun. Og Skogen, som tegned sig mod Himmelen. — Og der hun forbauset og betaget stirred videre, gled der over alt dette dagskinnende lyse en altid stærkere Lød. Stærkere og stærkere. Stærkere og stærkere. Indtil det syntes hende, som skylled en gulrød Guldflom henover. Først holdt hun et Øieblik Tanken fast om dem derhjemme, som vilde søge; men hun kunde ikke faa slidt Blikket løs. Og derefter glemte hun de derhjemme rent bort, idet hun syntes det Underliges Øine vided sig ud og blev til en Sal fuld af Fakler og Blus. I næste Øieblik syntes hun desuden, at hun kom helt ind i denne Salen og gled om derinde i det flimrende Lysskjær. Og hun fyldtes af en forunderlig Drømmerus imens, saa fjern og lys som Salens gyldne Vægge — indtil langt om længe Salen krøb sammen og ligesom skjøv hende ud, og hun fandt sig igjen som før, siddende paa det Underliges Knæ. Da var det ganske tusmørkt udenfor i Uren, og stille var det for Fuglesang. Bare en Hubro sad og tuded efter Mage oppe i Bjergvæggen.
«Jeg vil hjem,» sagde hun skjælvende af Frygt og Frost. Og idetsamme slap hun som et Firben saa let ned fra det Underliges Knæ. Men da hun nu vilde frem gjennem Uren, snubled hun atter og kylte Armene dybt ned i Neslen.
«Der kan du se,» hørte hun da det Underlige sige, «slig gaar det.» Og hun maatte være glad til, at han nu som før rakte Haanden ud og hjalp hende. Og denne Gang hjalp han hende desuden tvers gjennem Neslen og Kvistene frem paa den anden Side Uren.
«Hvor var jeg,» mumled hun undrende og pegte indover, idet de var kommet over.
«Du var i Slottet,» svarte han.
«Hvilket Slot?» spurgte hun.
«Slottet i Øinene mine.»
«Hvem er du da — Edderkop,» spurgte hun, og hendes Stemme ganske brast af Nysgjerrighed.
«Jeg er Guldmanden,» lo den, og dermed forsvandt den ind mellem Stenene og Neslen.
Næste Gang hun kom over Kvistene, hang ikke Guldmanden som Edderkop oppi Fjeldvæggen længer, men tog mod hende paa den anden Side Neslerne. Straks tog han hende i Haanden, satte sin anden Haandhul for hendes Øie: «Se nu,» sagde han. Og saa saa hun alle Bjergets vidunderlige Skatte.
Og tredie Gang hun kom i Uren, stod han øverst paa Kvisthaugen, da hun fik se ham. Og hun glæded sig og undred, hvad vel han nu vilde vise hende. Og føielige var Kvistene nu som før, ja, nærsagt bar de hende til ham. Rødt skinned Guldmandens Øine som de røde Aarer i Bjerget, som Ormeblikket i Stenene. Bare syntes hun nok at en enslig Fugl sang saa vemodig i Skogen etsteds. Men hun gav nu ikke saa stor en Agt paa de sørgmodige Tonerne — Guldmanden rakte Haanden ud, nu syntes hun se, at den var en fin og menneskelig Haand, hun tog den trøstig — — og saa gled de; for Kvistene aabned sig; gled gjorde de to sagte som mellem bløden Edderdun — ret — ret ned —
«Kjære,» sagde hun forundret, «hvor gaar det hen?» Hun kunde ikke snakke paa forskrækket eller ærgerlig Maade, nei; for hun var slet ikke hverken forskrækket eller ærgerlig, skalv tvertimod mellem noget som Fryd og Spænding.
«Tilbunds,» sagde Guldmanden, og hans Øine flimred og skinned.
Og tilbunds gik de. Tilbunds i Uren.
Underligt var det ogsaa, at hun saa ikke længer, at Guldmanden var grim dernede paa Bunden af Uren. «Du skal bygge et stort Palads langt inde i Skogen,» sagde hun. «Du skal bygge et stort Taarn, hvorfra en kan staa og se alle de lysende Stjerner.» «Ja,» sagde Guldmanden — det skulde han nok. «Og du skal plante Haver,» sagde hun, «med vidunderlige Trær, og store, grønne Sletter skal ligge mellem Lundene.» «Ja,» sagde Guldmanden — han skulde jo alting. Men en Betingelse med det alt, hun skulde mindes, at hun var hans Ven — og mindedes hun det ikke selv, da havde han Ret til at minde hende derom. Hun lo, satte blaa Blomster i sit Haar, takked Guldmanden, og Guldmanden takked hende; men lagde saa til: «Ja, nu er du min for Livet.» Da frøs hun nok lidt, men nikked. Saa sagde Guldmanden: «Jeg har mangesteds at være, og der er mange, som vil se mig hos sig. Jeg har Pligter at varetage —»
— — —
Siden den Tid gik hun forgjæves i Uren. Krøb med Besvær over Kvistene, som ikke vilde føie sig længer, gjennem Neslerne, som brændte; men Guldmanden saa hun aldrig mere.
Og saa fatted hun saa stort et Had til Guldmanden.
Heller ikke hørte hun, at nogen der i Omegnen saa Guldmanden mere. Borte var han. Borte. Havde forlagt sin Virksomhed andre Steder hen. Havde vel fundet det han søgte. Eller kanske slet ikke. Hvem vidste? —
— — —
Det hændte en Tid derefter, at der kom til Egnen saa skjønt et Menneske. Hun lærte ham at kjende, de skrev Breve til hinanden og lagde under Stene paa Marken. De elsked hinanden de to, og de knytted Lykkeringe sammen.
Men bedst engang som de sad og knytted, brast Lykkeringen tvært af, næsten uden at nogen af dem var kommet den nær. Idetsamme følte de begge, at nogen var hos dem — skjønt de kunde jo ingen se.
«Skulde det mon være Guldmanden,» tænkte hun øieblikkelig, idet hun saa sig om — og saa husked hun jo, at hun ingen Ret havde til at knytte Lykkeringe med nogen — hun som var Guldmandens Viv. Noget lignende tænkte vel han, den anden — eller om han nu kom i Tanker om noget, der fra før var hvisket ham i Øret — han smed Lykkeringene i Græsset, saa langt paa hende og gik. Kort efter reiste han bort fra Egnen, og aldrig saa hun ham mer — og han havde dog været hendes skjærest farvede Drøm. — —
— — —
Men som hun nu gik modløs i Skogen, stod pludselig atter Guldmanden for hende — liden og graa som forhen og med sin evigrøde Gnist i Øiet. Hun vred sig af Had og Sinne ved at se ham, og hun pusted tungt i Afmagt, for sige ham det helt kunde hun ikke — dertil havde han for stor en Magt over hende.
«Elsker du mig,» sagde Guldmanden.
«Ja,» svarte hun.
«Og du har ingen anden elsket?»
«Nei,» svarte hun under de røde Øines Magt, mens Guldmanden lo. Og Latteren var den Latter, den Hvæsen, hun kjendte fra sin første Erindrings Tid.
Saa mødte hun atter Guldmanden Dag efter Dag, elsked ham, glemte Verden for ham dernede i Uren, mellem Neslerne og Kvistene. Men haded ham saasnart hun vendte Ryggen til.
Og saa en Dag var han atter borte. Fra den Dag haded hun ham dobbelt.
— — —
Lange Tider gaar hen i Menneskets Liv, Tider, hvori intet sker, hvori intet leves uden i vore Tanker — det ved vi jo alle. Mange paastaar, det er Stilheden, der ruger før Uveir og Storm. Kanhænde! Om ikke netop de ydre Begivenheder indvarsles paa den Maade — saa er det dog ofte Sindets Uveir, der bebudes.
Men det kom derefter, at endel, for ikke at sige meget, føied sig for hende. Det bruste i Verdens de store Skoge — det hvisked i Verdens de dybe Haver — det klang i Verdens samstemmige Guitarer — ja, bruste og hvisked og klang — hun hørte, fornam det alt, der kun kom fra Vildmarken, Stenrøsene og Blaabjelderne, de giftige skjønne.
Han var jo mangfoldig, Guldmanden, ja, sandelig, han indebar Mangfoldighedens Magt.
Saa hændte det en Dag, hun var i Uren hos ham, at han sagde med saa skinnende et Øienblink:
«Kom du hid imorgen, du. Imorgen, just i Skillet mellem Dag og Nat, saa skal jeg vise dig Ting du endnu aldrig har kunnet ane. Nei, ikke bare Klumper af Guld. Fordi du paa Kvindevis sætter mer Pris paa Guldet, naar det er i Form af smukke Gjenstande — end naar det i stivnede Aarer ligger i Bjerget — saa skal jeg vise dig Guldet slig, som du aldrig endnu i Livet har kunnet tænke dig det. I Halsbaand og Kjæder og tunge Livspænder skal det skinne. Men kom du imorgen, og du skal ikke alene se, men faa.»
Svag var jo Pigen, og underligt syntes hun jo det hele skulde blive. Og fordi hun nu glæded sig ved Guldmandens Løfter, frøs hun for første Gang ikke, da hun denne Gang vendte Guldmanden Ryggen — saa meget desmindre som hun nu havde de venligste Tanker om ham.
Og i næste Kvældskil mellem Dag og Nat, gik hun afsted til Uren. Hun tænkte paa de forunderlige Hændelser i sit Liv, de Hændelser, der før havde fyldt hende med Skræk og Afsky, de Hændelser, ved hvilke hun frøs lange, svingende Gysninger nedad Ryggen, og hun fatted ikke, hvorfor hun nu ikke længer følte disse Frysninger ved Tanken.
«Det er fordi han har fanget dig,» sang pludselig en graa Fugl øverst oppe i en Grantop.
«Nei, har vel ikke,» for hun tilbage. Men i samme Øieblik vidste hun, det var Selvets Nødløgn.
«Det er fordi du elsker ham,» fortsatte Fuglen saa.
«Nei,» for hun atter tilbage. Men nu var hun bleven utrygg paa sin egen Sandfærdighed. Og hun blev staaende stille og stirre op mod den lille uanselige Fugl. Den slog med Vingen, og Stemmen hørtes bebreidende:
«Men hvorfor elsker du ham idag? Er det kanske ikke for Kjædernes, Ringenes og Spændernes Skyld?»
Men ved de Ord blev hun saa ærgerlig tilsinds, at hun rysted i Træet for at faa Fuglen bort. Fuglen vilde nok ikke bort. Deroppe den sad, slog den Klørne fast i Grantoppen, og fortsatte kun langtrukkent, manende:
«— For Kjædernes, Ringenes og Spændernes Skyld.»
«Nei,» svarte hun da, og der steg megen Trods op i hende — «det er ikke for Kjædernes, Ringenes og Spændernes Skyld.»
Og saa tidde Fuglen bumstille.
Men da hun kom til Uren, var der ingen Guldmand. «Han har forsinket sig i Bjerget,» tænkte hun, og hun satte sig ned paa Kvistene for at vente. Og for første Gang i sit Liv glæded hun sig til at se Guldmanden igjen. Hun skulde bare helst have glædet sig tidligere; for alt hvad hun nu vented, kom der ingen Guldmand. Og som hun en Tid havde siddet, sænked Mørket sig over Skogen, og nærmere og nærmere trak det sig om hende selv i sorte, viftende Skygger.
— — —
Saa vandred hun frem i Verden, kom over uendelige Stepper, hvor Blæst suste. Saa Havet bruse. Saa ogsaa Maaneskin over stille Hav. Saa bundløse Dybder. Saa Kongsborge. Saa Herreborge. Saa skinnende Huse, byggget af Rigdoms Aand. — — Og engang hun kom ind mellem bugnende Trær, dem Efeu bandt sammen som søte Kjærlighedstraade — da kom hun i en lang og snorret Allé, hvor Fugle sang — og iblandt de Fugle kjendte hun sit Hjemlands kjæreste Fugl, og sang den mer yndig end nogensinde. Og længst væk i Alléen, der Solen kasted Guld mellem Blade, der saa hun en Trappe mod Himlen. Deilig var Trappen; for hvert et Trin steg hun Saligheden et Trin nærmere.
Deroppe sad en ung Gud med to Løver for sin Fod, og først da hun saa ham, var det som skulde hun levende brændes af hans Væsens Ild.
«Længe har jeg ventet dig,» sagde Guden, den underdeilige. «Velkommen være du, der du endelig kommer,» og han reiste sig og favned hende, og Løverne krøb for hendes Fod, og i Gudelunden blev der stille for Fuglesang og Insektsurr — og nedenfor paa den anden Side af Templet, der en Flod strømmed, syntes selv Vandet at stivne i Høitid. Og var det hende selv, der hun stirred opad, som om Skyerne havde stanset sin Himmelfart. Saa stor var hendes høieste Fryd — hos Guden, den unge, vidunderlige.
— — —
Men pludselig kom der atter Liv i Trærne — en Gufs for gjennem dem — den begyndte med et Suk — den slutted som et Hvin — fjernt borte, dog nær ved, var det som hørte hun Guldmandens Stemme «Ormiliv«, «Ormiliv«.
— — —
Da kasted hun sig i Sorg og Vildskab ud over Tempeltinden — og Gudens Arm kunde ikke holde hende — — —
— — —
Saa gik og gik hun atter tilbage. Seiled over de store Have. Klatred over bratte Fjelde. Frem. Frem. Hun havde intet med anden Del af Verden end den der havde vært hendes Barndoms Vugge.
Og saa begav det sig da, at hun ogsaa naadde sit Hjemland, sine Fædres Sted. Da gik hun op til den gamle Kvinde — trodde nok ikke, at hun længer leved. Men naar hun alligevel gik did, saa var det, fordi hun vilde se Stedet for et af sine underligste Barndomsminder. Men da hun kom op til Hytten, da sad den Gamle der endnu som for de mange mange Aar tilbage — hun vifted med Haanden og blev glad som dengang. Og saa satte de sig da sammen, disse to, der nu begge saa lige ældede ud, og hvis Haar var som Trærnes Mose.
Som de da sad der og talte, om det Liv, der flød, og det Liv, der endvidere maatte flyde, da spurgte hun udaf sin Sorg og Bitterhed:
«Hvorfor,» spurgte hun, «har det vært saa for mig altid, at der jeg har trodd at fange Lyset, der er altid Lyset blit mig forment?»
«Det er,» sagde Skogskvinden, og hendes Røst lød som selve Skogens dybe Orgeltoner, «fordi du ellers havde naadd det der er over Menneskers Lod. For saa er det jo her i Verden, at den, som godt er givet, den er ogsaa til ondt hjemfalden. Over Roser og Torne gaar Menneskets Vei.»