Det vilde kor/09
HALLING
Jeg gav mig til Kirke
i Skjorteærmer,
jeg var saa i Nød for
en Helgekjol.
Og Skoene gjorde jeg
ingen Skade,
jeg bar dem i Haanden
i Gudsens Sol.
Det ropte i Myrene: Ture — Ture!
Jeg svarte i Fæle, det var som jeg gol.
Jeg tabte mig Vejen
paa Myren vide.
Der mødte mig Kuer
med Krone paa,
der mødte mig Elve
med røde Fiske
og Herrer i Kaabe
og Guld paa Taa.
Fra Myren ropte det: Ture — Ture!
Der stod en Konge, den største jeg saa.
Hans Øjne saa var de
som sorte Fugle,
vi naadde ham ingen
til Brystet bredt;
i begge hans Øren
stod Laas og Ringe,
at Menneskens Bønner
blev faafængt bedt.
Han ropte i Vældighed: Ture — Ture!
Da faldt jeg paa Jorden saa ilde stedt.
»Saaskønt jeg kan danse
den Konge munter
saa ser jeg mig endnu
min arme Raad!«
Jeg dansed for Kongen
min høje Halling,
og Væden den sprat mig
fra Myren vaad.
Da ropte han leende: Ture — Ture!
Og alle de Herrer fik Lattergraad.
Han løste sig Ringe
og Laas fra Øre.
»Saa giv mig, o Konge,
en Helgekjol!«
Og Kongen han pegte,
og Hundred Herrer
gik hastigt at gøre
hvad han befol.
Han nikked og kaldte mig: Ture — Ture!
Jeg takked i Taarer, det var som jeg gol.
Her ser I den Manden
som muntred Kongen,
og Kjolen den har jeg
i god Behold.
Jeg springer ej mere,
jeg traller Slaatten,
for Helsen min store
tog Myren kold.
Jeg mindes og kalder mig: Ture — Ture!
Jeg dansed saa muntert i Kongens Sold.