Det kommunistiske manifest (1919)

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Oversatt av Valborg Sønstevold.
Det norske arbeiderpartis forlag (s. 1-68).

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST



MED FORTALER AV KARL MARX
OG FRIEDERICH ENGELS OG ET FORORD AV EDV. BULL


OVERSAT FRA TYSK VED
VALBORG SØNSTEVOLD



KRISTIANIA
DET NORSKE ARBEIDERPARTIS FORLAG

ARBEIDERNES AKTIETRYKKERI – KRISTIANIA

Til grunn for denne norske oversettelse av Det

kommunistiske manitest ligger den ottende tyske ut­gave som igjen er et nøiagtig optrykk av den utgave Friedrich Engels besørget i 1890. Alle noter til manifestet er av Friedrich Engels og ifølge hans eget forord til av 1890 overført fra den engelske oversettelse av 1885, som han hadde gjen­nemsett og forsynet med noter.

Til oversettelsen er desuten føiet en forklaring av de viktigste fremmedord og navn som forekom­mer i manifestet.

Kristiania 1. desember 1919.

Valborg Sønstevold.

Forord.

Hver ny gjennemlesning av Det kommunistiske manifest fylder en med ny beundring for de to unge mennesker som skrev det – for deres syn som for deres tanker, for deres lidenskap som for deres stil. Det hører til de store mesterverkene i verdenslittera­turen, sammen med Jobs bok og Johannesevangeliet, med Hamlet og Faust, og det føles næsten som en anmasselse å skrive forord til det.

Hovedsaken ved manifestet er ikke selve de tan­kene, det inneholder, men at det lærer menneskene en ny måte å tænke på. Det stiller ikke op de kom­munistiske ideer som krav, men det påviser, at ut­viklingen nødvendigvis må føre frem til kommunismen. For Marx og Engels er både kapitalismen og kom­munismen ledd ien stor historisk utvikling; den siste skal avløse den første, som et nødvendig utviklings­produkt av den, Efter den må al politikk som vil række ut over døgnet, tænke historisk, som al natur­videnskap efter Darwin må tænke evolutionistisk.

Kan gjerne være at manifestet tar feil i frem­stillingen av de kræfter som fører til bourgeoisisam­fundets opløsning. Det lot sig ikke gjøre i 1847 å forutsi imperialismen og verdenskrigen, og vi vet nu at det ikke blir handelskriserne, men de imperialistiske kriserne som vælter privatkapitalismen. Men det gjør ikke Marx’ og Engels’ storhet mindre. For det store var ikke selve den forklaringen de gav, men at de overhode gav en forklaring.

Både i og utenfor arbeiderbevegelsen har der været mange som har været ivrige for å vise at manifestet var forældet. Kunde man få gitt det dødsstøtet, kunde man kanske også vise at hele bevægelsen bygget på sand, eller ialfald få den til å ændre kurs. Men jevn­lig har det vist sig at de som har trodd å kunne vise hvor forældet manifestet var, er blitt forældet langt fortere end det.

Tænk bare på «katastrofeteorien». Marx og Engels levet i en revolutionstid og en reaktionstid; de så høikapitalismens vældige utfoldelse og arbeidernes rådvilde maktesløshet, og de så hvor det drev hen imot den store katastrofen, I 1890-årene tok det hele sig anderledes ut; arbeiderorganisationene var blitt sterke og kampdyktige, de tiJkjæmpet sig både økede lønninger og kortere arbeidstid, og de presset den nye statslige sociallovgivningen frem. Det tok sig ut som om vi holdt på å vokse inn i det socialistiske samfund, og straks var den «revisionistiske» lære på stedet og forkyndte at «katastrofeteorien» var for­ældet og tåpelig, at vi netop skulde «vokse» inn i socialismen.

Men det gikk ikke mange årene inn i det nye år­hundredet, før billedet igjen fikk en anden farve. Ar­beidsgiverforeningene blev sterkere, arbeidskampene gikk dårligere, prisnivået steg fortere enn lønningene. De gamle jordbruks- og råstofflandene begyndte å industrialiseres; det blev knappere om råstoffer i verden. Kampen mellem statene om råstoffer og av­sætningsmarkeder skapte den moderne imperialismen; det trakk op til verdenskrigen. Og da krigen kom, løste den op alle gamle band i samfundet, klasse­motsætningene blev dypere og bitrere, samfundets motstandsevne svakere. Katastrofelæren viste sig å være gyldig i Rusland, i Tyskland og Ungarn, selv om veien til socialismen kanske ikke går gjennem én revolution, men gjennem mange. Den vil sikkert også ha sin gyldighet i andre land. Marx og Engels har fåt rett overfor «revisionistene» i sin katastrofe­teori, og de får kanhænde ret i andre av sine «for­ældede» teorier også.

Men det er likevel ikke for de enkelte «teorienes» skyld, vi idag læser manifestet. Det er for å lære å tænke marxistisk, det vil si historisk-logisk, og for å la os gjennemgløde av dets ild. Manifestet er ikke noget bekjendelsesskrift som rettroende teologer skal fortolke på; det er den flammende revolutionære ap­pell, det er tanke og lidenskap smeltet sammen til ett.

Edv. Bull.

Fortaler.

«Kommunisternes forbund», en internasjonal ar­beiderforening, som under de daværende forhold selvfølgelig maatte være hemmelig, gav på en kon­gress i London i november 1847 undertegnede i op­drag å skrive et utførlig teoretisk og praktisk parti­program bestemt til å offentliggjøres. Så blev det efterfølgende manifest til, og manuskriptet vandret få uker før februarrevolusjonen til London for å trykkes. Det utkom først paa tysk, og på dette sprog blev det optrykt i mindst 12 forskjellige utgaver i Tyskland, England og Amerika. På engelsk utkom det først i 1850 i «Red Republican» oversatt av Helen Macfarlane, og i 1871 kom det i mindst tre forskjellige oversettelser i Amerika. Paa fransk ut­kom det først i Paris kort før junioprøret i 1848 og ganske nylig også på dette sprog i «Le Socialiste» i New-York. En ny oversettelse er under arbeide. På polsk blev det utgitt i London kort efter den første tyske utgave. På russisk i Genf i sekstiårene. På dansk blev det likeledes oversatt straks efterat det var offentliggjort.

Hvor meget forholdene enn har forandret sig i de siste 25 år, så har de grunnsetninger som er ut­viklet i manifestet den dag idag sin fulle gyldighet. Her og der kan der nok være enkelte ting som burde gjøres bedre. Den praktiske anvendelse av disse grunnsetninger, erklærer manifestet selv, vil overalt og alltid avhenge av de historiske omstendig­heter som foreligger, og derfor legges slett ingen vekt på de revolusjonære forholdsregler som er frem satt i avsnitt 11. Dette avsnitt vilde i våre dager i mange henseender komme til å lyde anderledes. Tar man i betraktning den veldige utvikling av stor industrien de sidste 25 år og arbeiderklassens vok­sende partiorganisasjon som går jevnsides med denne utvikling, ser man ennvidere på de praktiske er faringer man gjorde først i februarrevolusjonen og ennnu meget mere i Pariserkommunen, hvor prole­tariatet for første gang innehadde den politiske makt i hele to månter, tar man alt dette med i beregnin­gen, så finder man at dette program på sine steder er foreldet. Først og fremst har kommunen bevist «at arbeiderklassen ikke uten videre kan ta den ferdige statsmaskine i bruk og sette den i bevegelse for sine egne formål». (Se «Borgerkrigen i Frank­rig, adresse fra generalrådet for den internasjonale arbeiderassociasjon», i den tyske utgave side 19, hvor dette er videre utviklet). Videre er selvfølgelig kri­tikken av den socialistiske litteratur mangelfuld for vår tid, da den bare når til 1847. Likeledes er be­merkningerne om kommunisternes stilling til de for­skjellige opposisjonspartier (avsnitt IV) vistnok i sine hovedtrekk gjeldende for vår tid, men foreldet i en­keltheterne, fordi den politiske stilling helt har for­andret sig, og den historiske utvikling har skaffet ut av verden de fleste av de partier som er opregnet der.

Men manifestet er et historisk dokument som vi ikke har rett til å forandre. En senere utgave vil kanske utkomme med en innledning som skal slå bro over avstanden mellem 1847 og våre dager; nær­værende utgave kom så uventet på os at der ikke blev tid til det.

London, 24. juni 1872.

Karl Marx.Friedrich Engels.


II.

Forordet til nærværende utgave må jeg desværre underskrive alene. Marx – den mann som arbeider­klassen både i Europa og Amerika skylder mer enn annen – Marx hviler på kirkegården i Highate, og på hans grav vokser allerede det første gress. Efter hans død kan der ikke lenger være tale om å omarbeide eller utvide manifestet. Jeg anser det derfor for desto mer nødvendig uttrykkelig å fast­slå følgende:

Den grunntanke som går gjennem manifestet: at den økonomiske produksjon og den samfundsorden som svarer til denne, danner grunnlaget for den politiske og intellektuelle historie i ethvert tidsav­snitt, at som følge derav hele historien (siden det urgamle felleseie til jord blev opløst) har været en historie om klassekamper, kamper mellem utbyttede og utbyttere beherskede og herskende klasser på forskjellige trin av samfundsutviklingen, men at denne kamp nu har nådd et trin hvor den utbyttede og undertrykte klasse (proletariatet) ikke mere kan befri sig for den klasse som utbytter og undertrykker den (bourgeoisiet), uten samtidig å befri hele sam­fundet for utbytning, undertrykkelse og klasse­kamper – denne grunntanke tilhører ene og alene Marx[1].

Jeg har allerede ofte sagt dette; men nettop nu er det nødvendig at det også står foran manifestet.

London, 28. juni 1883.

F. Engels.


III.

Siden ovenstående blev skrevet, er en ny utgave av manifestet igjen blit nødvendig, og der har også foregått en hel del med manifestet som må om­tales her.

En ny russisk utgave – av Vera Sassulitsch – utkom i 1882 i Genf; fortalen til den blev skrevet av Marx og mig. Desværre er det tyske original­manuskript kommet bort for mig; jeg må altså over­sette fra russisk igjen, og det vinder arbeidet ikke ved. Det heter her:

«Den første russiske utgave av «Det kommunisti­ske partis manifest» i Bakunins oversettelse utkom i begynnelsen av sekstiårene i «Kolokols» trykkeri. Dengang var en russisk utgave av dette skrift som var beregnet paa Vesteuropa, nærmest en litterær kuriositet. Nu er det imidlertid anderledes. Hvor lite den proletariske bevegelses omfang var på den tid da det kommunistiske manifest første gang blev offentliggjort (januar 1848), viser bedst det siste kapitel: «Kommunisternes stilling til de forskjellige opposisjonelle partier». Her mangler fremfor alt Rusland og de Forenede stater. Det var på den tid Rusland var den siste store reserve for det euro­peiske bakstrev, og det var dengang utvandringen til de Forenede stater suget til sig overskuddet av krefter hos det europeiske proletariat. Begge disse land forsynte Europa med råstoff og tjente samtidig som avsetningsmarked for dets industriprodukter. Begge var altså hver på sin måte støtter for den europeiske samfundsorden.

Hvor helt anderledes er ikke dette nu! Nettop den europeiske utvandring har muliggjort den kolos­sale utvikling av det nordamerikanske jordbruk, som ved sin konkurranse ryster såvel den store som den lille jordeiendom i Europa i sine sammenføininger. Den har tillike gjort det mulig for de Forenede stater å begynne utbytningen av sine rikholdige industrielle hjelpekilder og det med en slik energi og i en sån målestokk at dette på kort tid må komme til å gjøre ende på Vesteuropas industrielle monopol. Og begge disse omstendigheter virker også tilbake på Amerika i revolusjonær retning. Den lille og den middelstore grunneiendom som drives av eierne selv, grunnlaget for Amerikas politiske ordning, ligger mer og mer under for kjempe­farmernes konkurranse, mens det samtidig i indu­striegnene for første gang danner sig et talrikt proletariat og en fabelaktig koncentrasjon av ka­pitalerne.

Lad os se på Rusland. Under revolusjonen i 1848–49 var det ikke bare fyrsterne, men også det europeiske bourgeoisi som i en russisk intervensjon så den eneste redning fra det proletariat som nettop da begynte å bli sig sin makt bevisst. De utropte zaren til fører for den europeiske reaksjon. Nu sitter han i Gatschina som revolusjonens krigsfange, og Rusland er fortroppen for den revolusjonære bevegelse i Europa.

Det var det kommunistiske manifests opgave å proklamere at den nuværende borgerlige eiendom uundgåelig vil komme til å gå under. Men i Rus­land finner man ved siden av kapitalismen som er i jagende utvikling, og de første tegn til en bor­gerlig eiendom den største halvpart av jorden i bøndernes felleseie.

Spørsmålet blir altså: Kan den russiske bonde­kommune, som riktignok betegner den oprindelige felleseie til jord i en meget opløst form, kan denne umiddelbart gå over til en høiere kommunistisk form for grunneiendom, eller må den først gjennemgå den samme opløsningsprocess som vi ser i den histo­riske utvikling i Vesten?

Det eneste svar som på dette tidspunkt er mulig å gi, er dette: Hvis den russiske revolusjon blir signalet til en arbeiderrevolusjon i Vesten, slik at begge to utfyller hinanden, da kan det nuværende russiske jordfellesskap bli utgangspunkt for en kommunistisk utvikling.

London 21. januar 1882.


En ny polsk oversettelse utkom omtrent samtidig i Genf: Manifest kommunistyczny.

Videre er det kommet en ny dansk oversettelse i «Socialdemokratisk bibliothek, Kjøbenhavn 1885». Den er desværre ikke helt fullstendig; nogen vig­tige steder som synes å ha voldt oversetteren vanskeligheter, er utelatt; også andre spor av overfladiskhet ser man her og der, og dette virker desto mere nedslående fordi man kan se på ar­beidet at oversetteren hvis han hadde gjort sig litt mere umak, kunde ha ydet det udmerkede.

I 1886 utkom en ny fransk oversettelse i «Le Socialist», i Paris; det er den bedste som hittil er utkommet.

Efter den blev i samme år offentliggjort en spansk oversettelse først i «El Socialista» i Madrid og der­efter som brosjyre: Manifesto del Partido Comunista por Carlos Marx y F. Engels, Madrid, Administracion de «Ei Soczialista», Hernan Cortés 8.

Som en kuriositet omtaler jeg at manuskriptet til en armenisk oversettelse i 1887 blev tilbudt en forlegger i Konstantinopel; men den gode mann hadde ikke mot til å trykke noget som navnet Marx stod på og mente at oversetteren selv skulde stille sig som forfatter, hvad han imidlertid avslog.

Efterat snart den ene og snart den annen av de mere eller mindre mangelfulde amerikanske over­settelser gjentagne ganger var blit optrykt i England, utkom endelig en pålidelig oversettelse i året 1888. Den er av min ven Samuel Moore og før den gik i trykken, ennu en gang gjennemsett av os begge i fellesskap. Titelen er : Manifesto of the Communist Party by Karl Marx and Frederick Engels. Autho­rized English Translation, edited and annotated by Frederick Engels. 1888. London, William Reeves, 185 Fleet st. E. C. Nogen av anmerkningerne i den her foreliggende utgave har jeg tat fra den engelske.

Manifestet har hat sin egen eiendommelige historie. I det øieblikk det utkom, blev det hilst med begeist­ring av en lite talrik fortropp for den videnskapelige socialisme (hvad de oversettelser tydelig viser som er nevnt i den første fortale), men det blev snart trengt i bakgrunnen av den reaksjon som begynte ved Pariserarbeidernes nederlag i juni 1848; og endelig i lovens navn erklært i rikets akt og bann ved domfellelsen av Kølnerkommunisterne i 1852. Da den arbeiderbevegelse som skrev sig fra februar­revolusjonen, forsvant fra den offentlige skueplass, trådte også manifestet i bakgrunnen.

Da den europæiske arbeiderklasse igjen hadde styrket sig tilstrekkelig til en ny storm på de her­skende klassers makt, opstod den Internasjonale ar­beiderassociasion. Den hadde til mål å smelte sammen hele den kampdyktige arbeidermasse i Europa og Amerika til en eneste stor hær. Den kunde derfor ikke gå ut fra de grunnsetninger som var nedlagt i manifestet. Den måtte ha et program som ikke lukket døren for de engelske Trades Unions, de franske, belgiske, italienske og spanske Proudhonister og de tyske Lassalleanere[2]. Dette program — en overveielse av motiverne til Internasjonales statuter — blev utarbeidet av Marx med et mesterskap som selv Bakunin og anar­kisterne måtte anerkjenne.

Med hensyn til den endelige seir for de teorier som var opstillet i manifestet, stolte Marx trygt på den intellektuelle utvikling som arbeiderklassen måtte nå til gjennem diskussioner og gjennem felles aksjon. De vekslende begivenheter i kampen mot kapitalen, nederlagene ennu mer enn seirene, kunde ikke undgå å gjøre det klart for de kjempende hvor utilstrek­kelig det universalmiddel var som de hittil hadde trodd på, og gjøre dem mer mottagelig for en grun­dig innsikt i de sanne betingelser for arbeidernes frigjørelse. Og Marx hadde rett. Da Internasjonale i 1874 blev opløst, var arbeiderklassen noget ganske annet enn den hadde været da foreningen blev stiftet i 1864. Proudhonismen i de romanske land og La­salieanismen i Tyskland holdt på å dø ut, og selv de engelske Trades Unions som dengang var stok­konservative, nådde litt efter litt så langt at presi­denten for deres kongress i Swansea kunde si i deres navn: «Fastlandssocialismen virker ikke lenger av­skrekkende på os.» Men fastlandssocialismen det var i 1887 næsten ikke ann at enn den teori som mani­festet forkynner. Og således gjennspeiler manifestets historie til en viss grad den moderne arbeiderbeve­gelses historie siden 1848. For øieblikket er det utvilsomt det mest utbredte, det mest internasjonale verk i hele den socialistiske litteratur, et felles pro­gram for mange millioner arbeidere i alle land fra Sibirien til Kalifornien.

Og allikevel, da det utkom turde vi ikke kalle det et socialistisk manifest. Med socialister forstod man i 1847 to slags folk. På den ene side tilhengere av de forskjellige utopistiske systemer særlig Owen­isterne i England og Fourieristerne i Frankrike, som begge to alt dengang var skrumpet inn til rene sekter som holdt på å dø ut. På den annen side var det de mest mangeartede sociale kvaksalvere som vilde helbrede alle samfundsonder med sine forskjellige universalmidler og med alle mulige slags flikkearbeider uten på nogen måte å skade kapitalen og profitten. I begge tilfelde altså folk som stod utenfor arbeiderbevegelsen, og som endog søkte støtte hos de «dannede» klasser. Den del av arbei­derne derimot som var overbevist om at politiske omveltninger var utistrekkelige og krevet en grundig omdannelse av samfundet, den del kalte sig den gang kommunistisk. Det var en grovskåren, primitiv kommunisme; men den var mektig nok til å skape to systemer av utopisk kommunisme; i Frankrike Cabets «ikariske» og i Tyskland Weitlings. Social­isme betegnet i 1847 en bourgeoisbevegelse, kommu­nisme en arbeiderbevegelse. Socialismen kunde i det mindste på fastlandet diskuteres i salongerne, med kommunismen var det utelukket. Og da vi alt den­gang var av den mening «at arbeidernes frigjørelse måtte være arbeiderklassens eget verk», så kunde vi ikke et øieblik være i tvil om hvilket navn vi skulde velge. Heller ikke siden er det nogen gang falt os inn å forandre det.

«Proletarer i alle land, slutt eder sammen!» Bare få stemmer svarte da vi for mer enn 42 år siden ropte disse ord ut i verden umiddelbart før den første Pariserrevolusjon, hvor proletariatet trådte frem med krav for sig selv. Men den 28. september 1864 samlet proletarer fra de fleste vesteuropeiske land sig til den Internasjonale arbeiderassociasion. Ære være dens minde. Internasjonale selv levet vistnokk bare ni år. Men at det evige forbund av proletarer i alle land som dengang blev stiftet, ennu lever og lever kraftigere enn nogensinde, for det gis det intet bedre bevis enn nettop denne dag. For idag mens jeg skriver disse linjer, mønstrer det euro­peiske og amerikanske proletariat sine stridskrefter som nu for første gang er mobilisert, mobilisert som en hær under en fane og med et nærliggende mål: ved lov å få innført 8 timers normalarbeidsdag, et mål som alt Genferkongressen i 1889 satte sig. Og det skuespil som opføres idag, vil åpne øinene på alle lands kapitalister og grunneiere for det faktum, at nu er proletarerne i alle land i sannhet forenet. Gid bare Marx stod ved siden av mig, så kan kunde se det med egne øine!

London, 1. mai 1890.

F. Engels.

Det kommunistiske partis manifest.

Et spøkelse viser sig stadig i Europa — kommu­nismens spøkelse. Alle makter i det gamle Europa har sluttet sig sammen til en hellig klappjakt på dette spøkelse, paven og zaren, Metternich og Guizot, franske radikale og tysk politi.

Hvor er det opposisjonsparti, som ikke av sine regjerende motstandere er blit skjelt ut for å være kommunistisk, hvor det opposisjonsparti som ikke har slynget denne brennemerkende beskyldning til­bake såvel til de ennu mere yderliggående som til sine reaksjonære motstandere.

To ting kan man slutte av denne kjensgjerning.

Kommunismen blir allerede av alle europeiske makter anerkjent som en makt.

Det er på høie tid at kommunisterne åpent legger frem for hele verden sin tenkemåte, sine mål, sin streben, og op mot eventyret om kommunismens spø­kelse stiller et manifest fra partiet selv.

Med dette formål har kommunister av de forskjel­ligste nasjonaliteter samlet sig i London og git utkast til følgende manifest som blir offentliggjort på engelsk, fransk, tysk, italiensk, flamsk og dansk.

I. Bourgeoisi og proletariat.

Samfundenes historie hittil[3] er en historie om klassekamp.

Fri mann og slave, patricier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn, kort sagt, under­trykkere og undertrykte stod bestandig mot hinannen, førte en uavbrutt snart skjult snart apen kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdannelse av hele samfundet eller med begge de kjempende klassers undergang.

I de tidligere avsnitt av historien finner vi næsten overalt en fullstendig opdeling av samfundet i for­skjellige stender, en mangfoidighet av sociale trin. I det gamle Rom har vi patricier, riddere, plebeier og slaver; i middelalderen feudalherrer, vasaller, laugs­borgere, svenner, livegne, og innenfor næsten hver av disse klasser nye sociale avskygninger.

Det moderne borgerlige samfund som vokste op på feudalsamfundets ruiner, har ikke ophevet klassemot­setningen. Det har bare satt nye klasser istedenfor de gamle, nye betingelser for undertrykkelse, nye former for kampen.

Vor tidsalder, bourgeoisiets tidsalder, udmerker sig allikevel ved, at den har forenklet klassemotsetnin­gerne. Hele samfundet spalter sig mer og mer i to store fiendtlige leire, i to store klasser som står skarpt mot hinannen: Bourgeoisi og proletariat.

Av middelalderens livegne fremgik peleborgerne[4] i de første byer; av disse borgere utviklet sig de første spirer til bourgeoisiet.

Opdagelsen av Amerika, omseilingen av Afrika skapte et nytt felt for det opkommende bourgeoisi. Det ostindiske og kinesiske marked, koloniseringen av Amerika, varebytningen med kolonierne, økningen av byttemidler og varer overhode ga handel, skibsfart, industri et uanet opsving og dermed det revolusjo­nære element i det hensmuldrende feudale samfund en rask utvikling.

Den tidligere feudale eller laugsmessige driftsmåte i industrien strakk ikke mer til for behovet som vokste med de nye markeder. Manufakturen trådte istedenfor den. Laugsmestrene blev fortrengt av den industrielle middelstand, arbeidets deling mellem de forskjellige laug forsvant for arbeidsdelingen i det enkelte verksted.

Men stadig vokste markederne, stadig steg behovet. Heller ikke manufakturen strakk til mer. Da revolusjonerte dampen og maskinerne den industrielle pro­duksjon. Istedenfor manufakturen trådte den moderne storindustri, istedenfor den industrielle middelstand de industrielle millionærer, førere for hele industrielle armeer, det moderne bourgeoisi.

Storindustrien har skapt det verdensmarked, som opdagelsen av Amerika forberedte. Verdensmarkedet har git handelen, skibsfarten og samfærdslen over land en umådelig utvikling. Disse har igjen verket tilbake på industriens utbredelse, og i samme grad som industri, handel, skibsfart, jernbaner øket sit om­råde, i samme grad utviklet bourgeoisiet sig, øket det sin kapital, trengte det alle klasser som stammet fra middelalderen i bakgrunnen.

Vi ser altså hvorledes det moderne bourgeoisi selv er produktet av en lang utvikling, en rekke omvelt­ninger i produksjonsmåten og samfærdselsforholdene.

Hvert av disse bourgeoisiets utviklingstrin var ledsaget av et tilsvarende politisk fremskridt. Fra begynnelsen av var det en undertrykt stand under feudalherrernes herredømme, og i kommunen[5] en bevæbnet associasjon med selvstyre; snart var det uavhengig byrepublik, snart skattepliktig tredjestand i monarkiet; derefter kom det på manufakturens tid til å danne motvegt mot adelen i stendermonarkiet eller det absolute monarki og var idethele det vik­tigste grunnlag for de store monarkier, inntil det endelig efterat storindustrien og verdensmarkedet var skapt, tilkjempet sig det hele og fulle politiske .herre­dømme i den moderne representativstat. Den moderne statsmakt er bare et utvalg som forvalter hele bour­geoisiklassens felles affærer.

Bourgeoisiet har spillet en meget revolusjonær rolle i historien.

Bourgeoisiet har – hvor det er kommet til makten – ødelagt alle feudale, patriarkalske, idylliske for­hold. Det har ubarmhjertig revet itu de brogede feudalbånd som knyttet menneskene til sine naturlige foresatte og ikke latt noget annet band tilbake mellem menneske og menneske enn den nakne interesse, den følelsesløse «kontante betaling». Det har druknet det fromme sværmeris, det spissborgerlige vemods, den ridderlige begeistrings fromme gysninger i den ego­istiske beregnings iskolde vand. Det har opløst den personlige værdighet i bytteværdi, og istedenfor de utallige velhjemlede og velerhvervede friheter satt den ene samvittighetsløse handelsfrihet. Det har med ett ord istedenfor en utbytning indhyllet i religiøse og politiske illusjoner satt den åpne, skamløse, direkte, tørre utbytning.

Bourgeoisiet har fjernet helgenglorien fra alt ær­verdig virke som man før betraktet med from ære­frykt. Det har forvandlet legen, juristen, presten, dikteren, videnskapsmannen til sine betalte lønns­arbeidere.

Bourgeoisiet har revet det rørende sentimentale slør av familieforholdet og ført det tilbake til et rent pengeforhold.

Bourgeoisiet har vist hvorledes den brutale kraft­utfoldelse som reaksjonen i så høi grad beundrer ved middelalderen, i grunnen var parret med det tregeste dagdriveri. Først det har bevist hvad menneskelig virksomhet kan få istand. Det har fullført ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske kathedraler, det har gjort ganske andre tog enn folkevandringer og korstog.

Bourgeoisiet kan ikke eksistere uten uavladelig å revolusjonere produksjonsmidlene, altså produksjons­forholdet, altså alle samfundsforhold. Uforandret bibehold av den gamle produksjonsmåte var derimot den første livsbetingelse for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltning av produksjonen, den uavbrutte rystelse av alle samfundsforhold, den evige usikkerhet og bevegelse udmerker bourgeoisiets tidsalder fremfor alle andre. Alle faste, forstenede forhold med sit følge av gammelærverdige forestil­linger og meninger opløses, alle nydannede blir for­eldet før de får tid til å forbene sig. Alt stands­preget og stillestående fordamper, alt hellig blir van­helliget, og menneskene er endelig nødt til å se på sin livsstilling og sine gjensidige forbindelser med nøk­terne øine.

Behovet for en stadig større omsetning av pro­dukter jager bourgeoisiet over hele jordkloden. Over­alt slår det sig ned, overalt setter det sig fast, over­alt knytter det forbindelser.

Bourgeoisiet har ved sin utnyttelse av verdens­markedet gjort produksjonen og forbruket i alle land kosmopolitisk. Det har til sorg for bakstreverne trukket grunnen bort under den nasjonale industri. De urgamle nasjonale industrier er tilintetgjort og tilintetgjøres ennu daglig. De blir fortrengt av nye industrier, som det blir et livsspørsmål for alle civili­serte nasjoner å innføre, av industrier, som ikke lenger forarbeider innenlandske råstoffer, men råstoffer som hører hjemme i de fjerneste soner, og hvis fabrikater ikke bare blir brukt i landet selv, men i alle verdens­deler. Istedenfor de gamle behov som blev tilfreds­stillet ved landets egne frembringelser, kommer nye som krever produkter fra de fjerneste land og klimaer for å bli tilfredsstillet. Istedenfor de gamle lokale og nasjonale områder som var sig selv nokk, som var avsluttet i sig selv, kommer en alsidig forbindelse, en alsidig innbyrdes avhengighet nasjonerne imellem. Og som i den materielle så også i den åndelige produk­sjon. De enkelte nasjoners åndelige frembringelser blir felleseie. Den nasjonale ensidighet og begrens­ning blir efterhvert umulig, og av de mange nasjonale og lokale litteraturer danner sig en verdenslitteratur.

Bourgeoisiet river alle, selv de mest barbariske nasjoner inn i civilisasjonen ved den raske forbedring av alle produksjonsmidler, ved den uendelige lettelse i samferdslen. De billige varepriser er det svære artilleri, hvormed det skyter alle kinesiske murer i grus, hvormed det tvinger det mest hårdnakkede frem­medhat hos barbarerne til kapitulasjon. Det tvinger alle nasjoner til å anta bourgeoisiets produksjonsmåte, hvis de ikke vil gå tilgrunne. Det tvinger dem til å innføre den såkalte civilisasjon hos sig selv, d. v. s. til å bli bourgeoisi. Kort sagt, det skaper sig en verden i sit eget billede.

Bourgeoisiet har lagt landet under byens herre­dømme. Det har skapt veldige byer, det har i høi grad øket bybefolkningens tal i forhold til landbefolkningen og således revet en betydelig del av be­folkningen bort fra landlivets sløvende innflytelse. På samme måte som det har gjort landet avhengig av byen, har det gjort de barbariske og halvbarbariske land avhengig av de civiliserte, bondefolkene av bour­geoisifolkene, orienten av oksidenten.

Bourgeoisiet samler nier og mer det spredte – såvel produksjonsmidlerne som eiendommen og befolk­ningen. Det har klumpet befolkningen sammen, cen­tralisert produksjonsmidlerne, og samlet eiendommen på få hender. Den nødvendige følge av dette var den politiske centralisasjon. Uavhengige, løst for­bundne provinser med forskjellige interesser, lover, regjeringer og toldbestemmelser, blev trengt sammen i en nasjon, under en regjering, en lov med en nasjonal klasseinteresse, en toldgrense.

Bourgeoisiet har under sit hundreårige klasseherre­dømme skapt produksjonskrefter i større masser, med veldigere omfang enn alle foregående slegtledd til­sammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskiner, anvendelse av kemien på industri og jordbruk, damp­skibsfart, jernbaner, elektriske telegrafer, opdyrkning av hele verdensdeler, elver som er gjort seilbare, hele befolkninger stampet frem av jorden – hvilket tid­ligere århundrede ante, at slike produksjonskrefter slumret i samfundsarbeidets skjød.

Vi har altså set at de produksjons- og samferd­selsmidler på hvis grunn bourgeoisiet vokste frem, blev til i det feudale samfund. På et vist trin i ut­viklingen av disse produksjons- og samferdselsmidler svarte ikke lenger de forhold hvorunder det feudale samfund producerte og utvekslet varer, den feudale organisasjon av åkerbruk og industri, med ett ord de feudale eiendomsforhold til de allerede utviklede produktivkrefter. De hemmet produksjonen istedenfor å fremme den. De forvandlet sig til lenker. De måtte bli sprengt, og de blev sprengt.

Istedenfor dem kom den fri konkurranse med de samfundsforhold og den politiske konstitusjon som svarte til den, med bourgeoisiets økonomiske og poli­tiske herredømme.

For våre øine går en lignende bevegelse for sig. De borgerlige produksjons- og samferdselsforhold, de borgerlige eiendomsforhold, det moderne borgerlige samfund som hadde tryllet frem så veldige produk­sjons- og samferdselsmidler, ligner trollmannen som ikke lenger kan beherske de underjordiske makter han har manet frem. I årtier har industriens og han delens historie bare været historien om de moderne produktivkrefters oprør mot de moderne produksjons­forhold, mot de eiendomsforhold som er en livsbetin­gelse for burgeoisiet og dets herredømme. Man be­høver bare nevne handelskriserne som ved sin peri­odiske tilbakevenden mere og mere truende setter hele det borgerlige samfunds eksistens på spill. Under handelskriserne blir en stor del, ikke bare av de avlede produkter, men også av de produktivkrefter som allerede er skapt, regelmessig tilintetgjort. Under kriserne bryter en samfundsedpidemi ut, som vilde forekommet alle tidligere tidsaldre som en meningsløshet overproduksjonens epidemi. Samfundet finder sig pludselig for et øieblikk satt tilbake i en tilstand av barbari; en hungersnød, en almindelig ødeleggelses­krig synes å ha avskåret det fra all tilførsel av levnetsmidler; industrien, handelen synes tilintetgjort, og hvorfor? Fordi det har for meget civilisasjon, for mange levnetsmidler, for meget industri, for meget handel. De produktivkrefter som står til dets rådig­het, tjener ikke mer til å fremme de borgerlige eien­domsforhold; tvertimot, de er blit for veldige for disse forhold, de hemmes av dem, og såsnart de over­vinner denne hemning, bringer de hele det borgerlige samfund i uorden, setter de den borgerlige eiendoms eksistens i fare. De borgerlige forhold er blit for trange til å rumme den rikdom de selv har frembragt. Hvordan overvinner bourgeoisiet kriserne? På den ene side ved en nødtvungen ødeleggelse av en masse produktivkrefter, på den annen side ved erobring av nye markeder og ved en grundigere utbytning av gamle markeder. Hvorledes altså ? Jo derved at det forbereder ennu mere omfattende, ennu veldigere kriser og forringer midlerne til å forebygge kriserne.

De våben bourgeoiset har slåt feudalismen til jorden med, retter sig nu mot bourgeoisiet selv.

Men bourgeoisiet har ikke bare smidd de våben som bringer det døden; det har også skapt de menn som skal føre disse våben — de moderne arbeidere, proletarerne.

I samme grad som bourgeoisiet d. v. s. kapitalen utvikler sig, i samme grad utvikler proletariatet sig, de moderne arbeidere, som bare lever så lenge som de finner arbeide, og som bare finner arbeide så lenge som deres arbeide øker kapitalen. Disse arbei­dere som må selge sig stykkevis, er en vare som enhver annen handelsartikkel og derfor i samme grad utsat, for alle omskiftelser i konkurransen, for alle svingninger på markedet.

Proletarens arbeide har ved maskinernes utbre­delse og ved arbeidsdelingen mistet all selvstendig karakter og dermed all interesse for arbeideren. Han blir et rett og slett tilbehør til maskinen som man bare forlanger det enkleste, ensformigste, det mest lettlærte handgrep av. De omkostninger arbeideren volder, innskrenker sig derfor til næsten bare de levnetsmidler han trenger til sit underhold og til for­plantning av sin rase. Men prisen på en vare, altså også på arbeidet, er lik dens produksjonsomkostninger. I samme grad som ulystfølelsen ved arbeidet tar til, tar derfor lønnen av. Ja ennu mer, jo mere maskineri og arbeidsdeling tar til, jo mer arbeide blir det å utføre, og derfor må enten arbeidstiden forlenges, eller der må kreves mere arbeide i en given tid, eller maskinernes fart må økes o. s. v.

Den moderne industri har forvandlet den patri­arkalske mesters lille verksted til den industrielle kapitalists store fabrikk. Masser av arbeidere stuet sammen i fabrikken blir organisert på soldatervis. Som menige industrisoldater blir de stillet under op­sikt av en hel stab av underofficerer og officerer. De er ikke bare trælle i bourgeoisistaten, trælle for bourgeoisiklassen; men hver dag og time er de træl­bundet av maskinen, av opsynsmannen og ikke minst av de enkelte kapitalister selv. Dette despoti er så smålig, så avskylig, så harmelig, fordi det så åpent forkynner vinning som sit formål.

Jo mindre arbeidet krever dyktighet og fysisk kraft, d. v. s. jo mere den moderne industri utvikler sig, desto mer fortrenges mannsarbeide av kvinne- og barnearbeide. Forskjell i kjønn og alder har ingen social gyldighet mer for arbeiderklassen. Arbeiderne er bare arbeidsredskaper som alt efter alder og kjønn krever større og mindre omkostninger.

Er fabrikantenes utbytning av arbeideren forsåvidt endt at arbeideren får sin arbeidsløn kontant ut­betalt, så faller de andre deler av bourgeoisiet over ham, huseieren, kjøbmanden, pantelåneren o. s. v.

De som hittil har hørt til middelstanden, små­fabrikanterne, småkjøbmennene og rentiererne, hånd­verkerne og bønderne, alle disse klasser synker ned i proletariet, dels fordi deres lille kapital ikke strekker til for storindustriell drift og derfor ligger under i konkurransen med storkapitalisterne, dels fordi deres dyktighet blir satt ut av kurs ved nye produktionsmåter. Således får proletariatet tilsig fra alle befolkningslag.

Proletariatet gjennemløper forskjellige utviklings­trin. Dets kamp mot bourgeoisiet begynner i det øieblikk det blir til. I begynnelsen kjemper de en­kelte arbeidere, så arbeiderne i en fabrikk, så arbei­derne i ett fag på ett sted mot den enkelte kapita­list som direkte utbytter dem. De retter sit angrep ikke bare mot de borgerlige produksjonsforhold, de retter det mot produktionsmidlerne selv; de øde­legger de fremmede konkurrerende varer, de slår maskinerne itu, de setter ild på fabrikkerne, de for­søker å vinne tilbake middelalderarbeidernes ugjen­kallelig tapte stilling.

På dette trin er arbeiderne en masse som er spredt ut over hele landet og splittet ved innbyrdes konkurranse. En massesammenslutning av arbei­derne er på dette utviklingstrin ikke et resultat av 31

deres egen forening, men en følge av en sammenslutning innenfor bourgeoisiet, som for å nå sine politiske formål må, og foreløbig også kan, sette hele proletariatet i bevegelse. På dette trin kjemper altså proletariatet ikke mot sine fiender, men mot sine fienders fiender, resterne av det absolute monarki, jordeierne, det ikke industrielle bourgeoisi, småborgerne. Hele den historiske bevegelse er således samlet i bourgeoisiets hender. Enhver seier som vinnes, er en seier for bourgeoisiet.

Men med industriens utvikling vokser ikke bare proletariatet i tal, det blir trengt sammen i større masser, det vokser i kraft, og det føler den mer. Proletariatets interesser, deres livsvilkår blir mer og mer ensartet, idet maskineriet efterhvert utvisker forskjellen i arbeidet og næsten overalt trykker lønnen ned til det samme lave nivå. Den voksende konkurranse innenfor bourgeoisiet og handelskriserne som er en følge av denne, fremkaller stadig større svingninger i arbeidslønnen. Den raske og ustanselige utvikling i forbedringen av maskinerne gjør hele deres livsstilling mer og mer usikker. Sammenstøtene mellem den enkelte arbeider og den enkelte bourgeois får mer og mer karakter av et sammenstøt mellem to klasser. Arbeiderne begynner å danne sammenslutninger mot bourgeoisiet, de kommer sammen for å holde sin arbeidsløn oppe. De stifter selv varige associasjoner for å utruste sig til de leilighetsvise oprør. Her og der bryter kampen ut i opløp.

Fra tid til annen seirer arbeiderne, men bare forbigående. Det egentlige resultat av kampene er ikke hvad de umiddelbart opnår, men det er en 32

sammenslutning av arbeiderne som griper mer og mer om sig. Den fremmes ved utviklingen av samferdselsmidlerne, dette storindustriens produkt, som setter arbeiderne i de forskjellige landsdele i forbindelse med hinannen. Men det er netop bare en slik forbindelse man trenger for å centralisere alle disse lokalkamper som overalt har samme karakter, til en nasjonalkamp, til en klassekamp. Men enhver klassekamp er en politisk kamp. Og den sammenslutning som middelalderens borgere med sine bygdeveier trengte århundreder til å skape, får de moderne arbeidere istand på ganske få år.

Denne organisasjon av proletarerne som klasse og dermed som politisk parti sprenges hvert øieblikk av konkurransen mellem arbeiderne innbyrdes. Men den opstår altid påny, sterkere, fastere, mektigere. Den tiltvinger sig anerkjennelse av enkelte av arbeidernes krav i form av love, idet den benytter sig av bourgeoisiets innbyrdes splittelse. Et eksempel er loven om titimersdagen i England.

Sammenstøtene innenfor det gamle samfund fremmer i det hele på mange mater proletariatets utvikling. Bourgeoisiet befinner sig ien uavladelig kamp : først mot aristokratiet, dernæst mot de deler av bourgeoisiet selv, hvis interesser er kommet i strid med industriens fremskridt, og alltid mot bourgeoisiet i alle andre land. I alle disse kamper er det nødt til å appellere til proletariatet og ty til dets hjelp og på den måte trekke det inn i den politiske bevegelse. Det tilfører altså selv proletariatet sine egne dannelseselementer, d. v. s. våben mot sig selv.

Som vi har sett kastes ennvidere store deler av 33

den herskende klasse ved industriens fremskridt ned i proletariatet eller trues idetmindste i sine livsbe- tingelser. Også de tilfører proletariatet en masse dannelseselemeter.

I tider endelig, da klassekampen nærmer sig avgjørelsen, antar opløsningsprosessen innenfor den her- slående klasse, innenfor hele sambandet en så heftig, en så grell karakter, at en liten del av den herskende klasse sier sig løs fra den og slutter sig til den revolusjonære klasse, som bærer fremtiden i sine hender. Slik som derfor for endel av adelen gik over til bourgeoisiet, således går nu en del av bour- geoisiet over til proletariatet, og især en del av bourgeoisideologerne, som har arbeidet sig frem til en teoretisk forståelse av hele den historiske bevegelse.

Av alle de klasser som i vore dager står like- overfor bourgeoisiet er bare proletariatet en virkelig revolusjonær klasse. De andre klasser sykner hen og går under med storindustrien. Proletariatet er dens mest egenartede produkt.

Hele middelstanden: småfabrikantene, småkjøb- menenne, rentenistene, håndverkerne, bønderne, alle kjemper da mot bourgeoisiet for å sikre sin til- værelse som middelstand mot undergang. De er altså ikke revolusjonære, men konservative. Ja ennu mer. De er reaksjonære. de prøver å dreie historiens hjul tilbake. Er de revolusjonære, så er det med henblikk på deres forestående overgang til proletariatet, så forsvarer de ikke sine nuværende, men sine fremtidige interesser, så forlater de sit eget standpunkt for å stille sig på proletariatets.

Filleproletariatet, denne passive forrådnelse av det underste lag i det gamle samfund, vil ved en proletarrevolusjon hist og her bli slynget ind i be­vegelsen; men ifølge hele sin livsstilling vil det være mere tilbøielig til å la sig kjøpe til reaksjonære renker.

Det gamle samfunds livsvilkår er allerede tilintet­gjort i proletariatets livsvilkår. Proletaren er eien­domsløs; hans forhold til kone og barn har ingen likhet med det borgerlige familieforhold. Det moderne industriarbeide, den moderne undertrykkelse under kapitalen, den samme i England som i Frankrike, i Amerika som i Tyskland, har strøket av ham hvert spor av nasjonal karakter. Lovene, moralen, religi­onen er for ham like så mange borgerlige fordom­mer, skalkeskjul for like så mange borgerlige interesser.

Alle tidligere klasser som erobret makten, for­søkte å sikre den stilling de hadde vunnet ved å underkaste hele samfundet sine erhvervsvilkår. Pro­letarerne kan bare erobre samfundets produktiv­krefter for sig selv ved å avskaffe sin egen og der­med hele den tidligere måte å erhverve på. Prole­tarerne har ingenting å sikre for sig selv. De har bare å ødelegge alle tidligere privatsikkerheter og privatforsikringer.

Alle tidligere bevegelser var mindretalsbevegelser eller bevegelser i mindretals interesse. Den prole­tariske bevegelse er det uhyre flertals selvstendige bevegelse i det uhyre flertals interesse. Proletariatet, det unnerste lag i det nuværende samfund kan ikke reise sig, kan ikke rette sig op uteri at hele over­bygningen av de lag som utgjør det officielle sam­fund sprenges i luften.

Proletariatets kamp mot bourgeoisiet er, om ikke av innhold så dog i formen, for det første en na­sjonal kamp. Proletariatet i hvert enkelt land må naturligvis først bli ferdig med sit eget bourgeoisi.

Idet vi har skildret de viktigste sider av prole­tariatets utvikling, har vi forfulgt den mer eller mindre skjulte borgerkrig innenfor det bestående samfund inntil det punkt da den bryter ut i åpen revolusjon, og da proletariatet ved med vold å styrte bourgeoisiet grunnlegger sit herredømme.

Samfundet hittil berodde som vi allerede har set, på motsettningen mellem undertrykkende og under­trykte klasser. Men forat en klasse skal kunne undertrykkes, må den være sikret betingelser som setter den istand til idet mindste å friste en slave­tilværelse. Den livegne arbeidet sig under sit liv­egenskap frem til medlem av kommunen og små­borgerne til bourgeoisi under den feudalistiske ab­solutismes åk. Men istedenfor å heve sig med indu­striens fremskridt synker den moderne arbeider dypere og dypere ned under sin egen klasses livs­betingelser. Arbeideren blir pauper, og pauperismen utvikler sig ennda fortere enn befolkning og rikdom. Det viser sig altså tydelig at bourgeoisiet er uskikket til å vedbli å være den herskende klasse i samfun­det og påtvinger samfundet sin klasses livsvilkår som en lov det maa bøie sig for. Det er uskikket til å herske fordi det ikke er istand til å sikre sin slave hans eksistens selv innenfor hans slaveri, fordi det er nødt til å la ham synke ned i en stilling hvor det må ernære ham istedenfor å bli ernæret av ham. Samfundet kan ikke lenger leve under bourgeoisiet, d. v. s. bourgeoisiets liv er ikke mer forenlig med samfundets liv.

Den vesentligste betingelse for at bourgeoisklassen skal kunne eksistere og herske er at rikdom ophobes på privates hender, at kapital dannes og vokser; betingelsen for kapitalen er lønnsarbeidet. Lønnsarbei­det beror utelukkende på konkurransen mellem ar­beiderne innbyrdes. Fremskridtet i industrien som bourgeoisiet viljeløst og motstandsløst bærer frem, setter istedenfor splittelsen mellem arbeiderne ved konkurransen, en revolusjonær sammenslutning av dem ved associasjonen. Med storindustriens utvik­ling trekkes altså selve det grunnlag bort under bour­geoisiets føtter, på hvilket det produserer og tilegner sig produkterne. Det produserer fremforalt sin egen bøddel. Bourgeoisiets undergang og proletariatets seir er like uundgåelige.

II. Proletarer og kommunister.

I hvilket forhold står kommunisterne til prole­tarerne i det store og hele?

Kommunisterne danner ikke noget eget parti likeoverfor de andre arbeiderpartier.

De har ingen interesser som skiller sig ut fra hele proletariatets interesser.

De opstiller ingen særlige prinsipper som de vil forme den proletariske bevegelse efter.

Kommunisterne skiller sig fra de andre proletar­partier på den ene side derved, at de i proletarernes forskjellige nasjonale kamper fremhever og gjør gjeldende de proletariatets felles interesser som er uavhengige av all nasjonalitet, på den annen side derved, at de på de forskjellige utviklingstrin som kampen mellem proletariat og bourgeoisi gjennem­løper, alltid varetar helhetsbevegelsens interesse.

Kommunisterne er, praktisk set, blandt arbeider­partierne i alle land, de mest målbevisste, de som alltid stormer videre. Teoretisk har de forut for den øvrige del av proletariatet innsikten i vilkårene for proletarbevegelsen, i dens forløp og dens almindelige resultater.

Det nærmeste mål for kommunisterne er det samme som for alle andre proletarpartier : Å gjøre proletari­atet til en klasse, styrte bourgeoisiets herredømme, er­obre den politiske makt gjennem proletariatet.

Kommunisternes teoretiske setninger beror ingen­lunde på ideer, på prinsipper som er opfunnet eller opdaget av en eller anden verdensforbedrer.

De er bare almindelige uttrykk for en faktisk eksisterende klassekamp, en historisk bevegelse som går for sig for våre øine. Avskaffelsen av tidligere eiendomsforhold er ikke noget som er eget for kom­munismen.

Alle eiendomsforhold har været under den histo­riske omskiftelses, den historiske uophørlige forvand­lings lov.

Den franske revolusjon f. eks. avskaffet feudal­eiendommen til fordel for den borgerlige eiendom.

Det som særpreger kommunismen er ikke avskaf­felsen av eiendommen overhode, men avskaffelsen av den borgerlige eiendom.

Men den moderne borgerlige privateiendom er det siste mest fullendte uttrykk for den måte å frem­stille produkterne på og den måte å tilegne sig dem på som beror på klassemotsettningen, på den enes ut­byttning av den annen.

I denne betydning kan kommunisterne sammen­fatte sin teori i det ene uttryk: Avskaffelse av pri­vateiendommen.

Man har bebreidet os kommunister at vi vil avskaffe den personlig erhvervede eiendom, den eien­dom som er skapt ved ens eget arbeide, den eiendom som er grunnlaget for all personlig frihet, virksomhet og selvstendighet.

Eiendom skapt ved ens eget arbeide, selverhvervet, selvfortjent eiendom! Taler I om småborgernes, småbøndernes eiendom, den som gikk forut for den borgerlige eiendom? Vi behøver ikke avskaffe den. Industriens utvikling har avskaffet den og avskaffer den fremdeles daglig.

Eller taler I om den moderne borgerlige privat­eiendom?

Men skaffer lønnsarbeidet, proletarens arbeide, ham eiendom? Ingenlunde. Det skaper kapitalen, d. v. s. den eiendom som utbytter lønnsarbeidet, som bare kan formere sig under den forutsettning, at den avler nytt lønnsarbeicle, for på ny å utbytte dette. Eiendommen i dens nuværende skikkelse beveger sig i motsetningen kapital og lønsarbeide. La os se på begge sider av denne motsettning.

Å være kapitalist er ikke bare å innta en rent personlig, men en social stilling i produksjonen. Ka­pitalen er et fellesprodukt og kan derfor bare settes i bevegelse ved samvirke mellem mange samfundsmed­lemmer, ja i siste instans bare ved samvirke mellem alle samfundsmedlemmer.

Kapitalen er altså ingen personlig makt, den er en samfundsmakt.

Når altså kapitalen forvandler sig til felleseien­dom, til eiendom som tilhører alle medlemmer av samfundet, så forvandler ikke personlig eiendom sig til samfundseiendom. Det er bare eiendommens sam­fundskarakter som forandrer sig.

Den mister sin klassekarakter.

La os se på lønsarbeidet.

Lønsarbeidets gjetnnnmsnitspris er arbeidslønnens minimum, d. v. s. summen av de levnetsmidler som er nødvendige for å holde arbeideren ilive som ar­beider. Det som altså lønnsarbeideren erhverver ved sin virksomhet, strekker bare såvidt til å gjenoprette hans nakne liv. Vi vil ikke avskaffe denne person­lige erhvervelse av arbeidsprodukterne som bare tjener til å gjenoprette det umiddelbare liv, en er­hvervelse som ikke gir noget nettooverskudd, som kunde gi makt over andres arbeide. Vi vil bare op­heve denne erhvervelses elendige karakter, hvor ar­beideren bare lever for å øke kapitalen, bare lever i den grad som den herskende klasses interesser krever det.

I det borgerlige samfund er det levende arbeide bare et middel til å øke det ophobede arbeide. I det kommunistiske samfund er det ophobede arbeide bare et middel til å utvide, berike, fremme arbeider­nes livsprosess.

I det borgerlige samfund råder altså fortiden over nutiden, i det kommunistiske nutiden over for­tiden. I det borgerlige samfund er kapitalen selvstendig og personlig, mens det virksomme individ er uselvstendig og upersonlig.

Å avskaffe dette forhold kaller bourgeoisiet å avskaffe personligheten og friheten. Og med rette. Det er nettop meningen å opheve bourgeoispersonlig­heten, bourgeoisselvstendigheten, bourgeoisfriheten.

Med frihet forstår man under de nuværende bor­gerlige produksjonsforhold frihandelen, det frie kjøp og salg.

Men faller handelen, så faller også den frie handel. Fraserne om den frie handel har som bourgeoisiets andre frihetsbravader bare en mening når de an­vendes mot den bundne handel, mot middelalde­rens trælbundne borgere, men ikke når de anven­des mot den kommunistiske ophevelse av handelen, de borgerlige produksjonsforhold og bourgeoisiet selv.

I er forferdet over at vi vil avskaffe privateien­eiendommen. Men i eders bestående samfund er privateiendommen avskaffet for ni tiendedele av dets medlemmer. Den eksisterer nettop fordi den ikke eksisterer for disse ni tiendedele. I bebreider os altså at vi vil opheve en eiendom som har eiendoms­løshet for det uhyre flertal i samfundet som nød­vendig forutsetning.

I bebreider os med andre ord at vi vil avskaffe eders eiendom. Nuvel, det vil vi.

Fra det øieblikk av da arbeidet ikke mer kan slå om til kapital, penger, grunnrente, kort sagt til en samfundsmakt som kan monopoliseres, d. v. s. fra det øieblikk av, da den personlige eiendom ikke mer kan slå om til borgerlig eiendom, fra det øieblikk erklærer I at personligheten er ophevet.

I tilstår altså at I med personligheten ikke for­står annet enn bourgeoisen, den borgerlige eien­domsbesidder. Og denne personlighet skal visselig opheves.

Kommunismen tar ikke makten fra nogen til å tilegne sig samfundsprodukter, den tar bare makten fra en til å underkue andres arbeide ved hjelp av denne tilegnelse.

Man har innvendt at med avskaffelsen av privat­eiendommen vil all virksomhet ophøre og en almin­delig dovenskap ta overhand.

Er det sant, måtte det borgerlige samfund for lengst ha gåt tilgrunne av treghet; for de som ar­beider i det, erhverver ikke, og de som erhverver i det, arbeider ikke. Hele vanskeligheten opløser sig i den tautologi at det ikke vil findes noget løns­arbeide mer, såsnart det ikke lenger er nogen kapital.

Alle de innvendinger man retter mot kommuni­sternes materielle produksjons- og tilegnelsesmåte, går også utover den måte de produserer og tilegner sig åndelige produkter på. Når klasseeiendommen går under, tror bourgeoisiet at selve produksjonen går under, og når klassedannelsen forsvinner, tror det selvfølgelig at all dannelse overhode forsvinner.

Den dannelse hvis tap det beklager, er for det uhyre flertall omdannelsen til maskine.

Men strid ikke med os I som måler avskaffelsen av den borgerlige eiendom på eders borgerlige fore stillinger om frihet, dannelse, rett o. s. v. Selve eders ideer er produkter av de borgerlige produksjons- og eiendomsforhold, likesom eders rett bare er eders klasses vilje ophøiet til lov, en vilje hvis innhold er gitt med eders klasses materielle livsvilkår.

Den interessebestemte tenkemåte, som forvandler produksjons- og eiendomsforhold fra historiske forbi­gående tilstande som folger produksjonens gang, til evige natur- og fornuftslove, den deler I med alle herskende klasser som gikk under. Hvad I for­står når det gjelder den antike eiendom, hvad I forstår når det gjelder den feudale eiendom, tør I ikke forstå når det gjelder den borgerlige eiendom.

Ophevelse av familien! Selv de mest radikale kommer i fyr og flamme over denne kommunister­nes skammelige hensikt.

Hvad beror den nuværende, den borgerlige familie på? På kapitalen, på privaterhvervet. Fullstendig utviklet er den bare til for bourgeoisiet, men bak­siden av medaljen er proletarens tvungne familie­løshet og den offentlige prostitusjon.

Bourgeoisiets familie faller naturligvis vekk, når denne vrangside faller vekk, og begge forsvinner når kapitalen forsvinner.

Bebreider I os at vi vil forhindre foreldrene fra å utbytte sine barn? Vi tilstår denne forbrydelse.

«Men», sier I, «vi opløser de dyrebareste forhold, når vi erstatter opdragelsen i hjemmene med sam­fundsopdragelsen.

Men griper ikke samfundet inn også i eders op­dragelse? Gjennem de samfundsforhold under hvilke I opdrar, gjennem en direkte eller inndirekte inn­blanding fra samfundets side, gjennem skolen o. s. v.? Kommunisterne opfinner ikke samfunnets innvirkning på opdragelsen, de forandrer bare dens karakter, de unddrar den bare den herskende klasses innflydelse.

De borgerlige fraser om familie og opdragelse, om det dyrebare forhold mellem foreldre og barn blir bare motbydelige, når man tenker på hvorledes storindustrien river itu alle familieband for pro­letarerne og forvandler deres barn til likefremme handelsartikler og arbeidsredskaper.

Men I kommunister, I vil innføre kvinnefellesskap skriker hele bourgeoisiet mot os i kor.

Bourgeoisen ser i sin hustru bare et produksjons­middel. Han hører at produksjonsmidlerne skal være felleseie, og kan naturligvis ikke tenke sig annet enn at også kvinnerne skal være felleseie.

Han aner ikke at det det gjelder, nettop er å op­heve kvinnernes stilling som blotte og bare produk­sjonsmidler.

Forresten er intet latterligere enn vårt bourgeoisis hypermoralske forferdelse over kommunisternes an­givelige offisielle kvinnefellesskap. Kommunisterne behøver ikke å innføre kvinnefellesskabet, det har næsten altid været til.

Vårt bourgeoisi som ikke har nokk med at prole­tarernes hustruer og døtre står til deres disposisjon, for ikke å tale om den offentlige prostitusjon, finner sin største fornøielse i gjensidig å forføre hinannens ektehustruer.

Det borgerlige ekteskap er i virkeligheten hustru­fellesskap. Man kunde i høiden bebreide kommuni­sterne at de istedenfor kvinnefellesskap i det skjulte vil innføre offisielt, åpent kvinnefellesskap. Det faller forresten av sig selv at med avskaffelsen av de nuværende produksjonsforhold, forsvinner også det kvinnefellesskap, d. v. s. den offisielle og ikke offisielle prostitusjon som er fremgått av dem.

Videre har man bebreidet kommunisterne at de vilde avskaffe fedrelandet, nasjonaliteten.

Arbeiderne har intet fedreland. Man kan ikke ta fra dem det de ikke har. Idet proletariatet først og fremst må erobre det politiske herredømme, selv bli en nasjonal klasse, konstituere sig selv som nasjon, er det ennu selv nasjonalt, om enn på ingen måte i samme betydning som bourgeoisiet.

Den nasjonale avsondrethet og motsettningen mel­lem folkene forsvinner mer og mer med bourgeoisiets utvikling, med handelsfriheten, verdensmarkedet, ens­artetheten i den industrielle produksjon og de livs­forhold som svarer til dem.

Proletariatets herredømme vil få den til å for­svinne ennu mer. Forenet aksjon i det mindste i alle civiliserte land er en av de første betingelser for dets befrielse.

I samme grad som det ene individs utbyttning av det annet blir ophevet, vil den ene nasjons utbytt­ning av den annen bli ophevet.

Når motsettningen mellem klasserne innen en nasjon faller, faller også nasjonernes fiendtlige stilling til hinannen.

De anklager mot kommunismen som reises fra religiøse, filosofiske og ideologiske synspunkter overhode, fortjener ingen utførlig drøftelse.

Behøver man nogen dypere innsikt for å begripe at med menneskenes livsvilkår, med deres sociale forhold, med deres sociale tilværelse forandrer sig også deres forestillinger, deres tenkesett, deres be­greper, kort sagt hele deres bevissthet?

Hvad beviser ideernes historie annet enn at den åndelige produksjon har forandret sig med den ma­terielle. En tids herskende ideer har altid bare været den herskende klasses ideer.

Man taler om ideer som revolusjonerer et helt sam­fund; man uttaler dermed bare den kjensgjerning at innenfor det gamle samfund har elementerne til et nytt dannet sig, at opløsningen av de gamle ideer holder skridt med opløsningen av de gamle livs­forhold.

Da den gamle verden holdt på å gå under, blev de gamle religiorier beseiret av den kristne religion. Da de kristne ideer i det 18. århundrede lå under for oplysriingßtidens ideer, kjempet det feudale sam­fund sin dødskamp med det dengang revolusjonære bourgeoisi. Samvittighets- og religionsfrihetens ideer var bare et uttrykk for den fri konkurranses herre­dømme på åndslivets område.

«Men» vil man si, «religiøse, moralske, filosofiske, politiske og retslige ideer o. s. v. forandret sig vist nok i løpet av den historiske utvikling. Selve reli­gionen, moralen, filosofien, politikken, retten holdt sig altid under alle omskiftelser».

«Der finnes desuten evige sannheter som frihet, retferdighet o. s. v. som er felles for alle samfunds­tilstande. Men kommunismen avskaffer de evige sannheter, den avskaffer religionen, moralen, isteden­for å gi dem nye former, den strider altså mot all tidligere historisk utvikling».

Hvad reduserer denne anklage sig til? Samfundets historie inntil denne dag har beveget sig i klassemotsettninger, som i de forskjellige tidsavsnitt formet sig forskjellig.

Men under alle vekslende former for klassekamp har alle svundne århundreder det ene felles at den ene del av samfundet utbytter den annen. Intet under derfor at den sociale bevissthet i alle århun­dreder, tiltrods for all mangfoldighet og forskjell beveger sig i visse fellesformer, i bevissthetsformer som bare opløser sig fullstendig, når klassemotset­ningen helt forsvinner.

Den kommunistiske revolusjon er et radikalt brudd med de overleverte eiendomsforhold; intet under at under dens utviklingsgang kommer også det radikale brudd med de overleverte ideer.

Dog la os forlate bourgeoisiets anklager mot kommunismen.

Vi har allerede ovenfor sett at det første skritt i arbeiderrevolusjonen er proletariatets ophøielse til herskende klasse, demokratiets seier.

Proletariatet vil benytte sit politiske herredømme til litt efter litt å rive all kapital fra bourgeoisiet, centralisere alle produksjonsmidler i statens, d. v. s. i den herskende klasses, proletariatets, hender, og så raskt som mulig øke produktionskrefternes mengde.

Dette kan naturligvis bare ske ved hjelp av des­potiske inngrep i eiendomsretten og i de borgerlige produksjonsforhold, ved forholdsregler altså som øko­nomisk synes utilstrekkelige og uholdbare, men som i bevegelsens løp driver ut over sig selv og er uund­gåelige som middel til omveltning av hele produk­sjonsmåten.

Disse forholdsregler vil naturligvis være forskjel­lige i de forskjellige land.

For de mest fremskredne land vil dog følgende temmelig almindelig kunne komme til anvendelse:

  1. Ekspropriasjon av grunneiendommen og anven­delseav grunnrenten til statsutgifter.
  2. Skatt efter sterkt stigende skala.
  3. Avskaffelse av arveretten.
  4. Konfiskasjon av alle emigranters og oprøreres eiendom.
  5. Centralisasjon av kreditten i statens hender gjen­nem en nasjonalbank med statskapital og absolut monopol.
  6. Centralisasjon av transportvesenet i statens hender.
  7. Økning av. nasjonalfabrikkerne, produksjonsmidlerne, dyrkning og forbedring av jorden efter en felles plan.
  8. Like arbeidstvang for alle, oprettelse av industri­elle armeer især for åkerbruket.
  9. Forening av åkerbruk og industri, forsøk på litt efter litt å opheve forskjellen mellem by og land.
  10. Offentlig og gratis opdragelse av alle barn. Op­hevelse av barns fabrikkarbeide i dets nuværende form. Forening av opdragelsen med den materi­elle produksjon o. s. v.

Er i løpet av utviklingen klasseforskjellen for­svunnet, og er all produksjon koncentreret i de asso­cierte individers hender, så mister den offentlige makt sin politiske karakter. Den politiske makt i egentlig forstand er en klasses organiserte makt til undertrykkelse av en annen. Når proletariatet i kampen mot bourgeoisiet nødvendigvis organiserer sig som klasse, når det ved en revolusjon gjør sig selv til herskende klasse og som herskende klasse med makt ophever de gamle produksjonsforhold, så op­hever det med disse produksjonsforhold eksistens­betingelserne for klassemotsetningen, klasserne over­hode og dermed sit eget herredømme som klasse.

Istedenfor det gamle borgerlige samfund med sine klasser og klassemotsetninger trær en associasjon, hvori hver enkelts frie utvikling er betingelsen for alles frie utvikling.

III. Socialistisk og kommunistisk litteratur.

1. Den reaksjonære socialisme.

a). Den feudale socialisme.

Det franske og engelske aristokrati var ifølge sin historiske stilling kallet til å skrive pamfletter mot det moderne borgerlige samfund. I den franske julire­volusjon i 1830, i den engelske reformbevegelse hadde det ennu engang ligget under for den forhatte op­komling. Der kunde ikke lenger være tale om en alvorlig politisk kamp. Bare den litterære kamp blev levnet det. Men også på litteraturens område var de gamle talemåter fra restaurasjonstiden blit umulige. For å vekke sympati måtte aristokratiet tilsynelatende se bort fra sine egne interesser og formulere sin anklageakt mot bourgeoisiet i den utbyttede arbeider­klasses interesse. Det skaffet sig så opreisning ved å synge niddviser om sin nye hersker og hviske ham mere eller mindre uheldsvangre ord i øret.

På den måte opstod den feudalistiske halvt klagesang, halvt niddvise, halvt gjenlyd fra fortiden, halvt trusel mot fremtiden. Undertiden traff den bourgeoisiet mitt i hjertet med sine bitre, flen­gende domme; men alltid virket den komisk ved sin fullkomne mangel på evne til å forstå gangen i den moderne historie.

Den proletariske tiggerpose var fanen de svinget med for å samle folket bak sig. Men såsnart de som fulgte dem, fikk øie på de gamle feudale våbenmer­ker på deres bak, løp de fra hverandre med høi og uærbødig latter.

En del av de franske legitimister og det «unge England» ga dette skuespil tilbedste.

Når de feudale beviser at deres måte å utbytte på var av en annen art enn den borgerlige, så glem­mer de bare at de utbyttet under ganske andre og nu overlevede omstendigheter og betingelser. Når de påviser, at under deres herredømme eksisterte ikke det moderne proletariat, så glemmer de bare, at nettop det moderne bourgeoisi var et nødvendig skudd på deres samfundsorden.

Forresten legger de så lite skjul på sin kritikks reaksjonære karakter, at deres hovedanklage mot bour­geoisiet nettop er den at under deres styre utvikler sig en klasse som vil sprenge hele den gamle samfunds­orden i luften.

De bebreider bourgeoisiet mere at de frembringer et revolusjonært proletariat, enn det at de overhode frembringer et proletariat.

I den politiske praksis tar de derfor del i alle voldsforholdsregler mot arbeiderklassen, og i det dag­lige liv bekvemmer de sig trots alle sine svulmende talemåter til å sanke de gyldne frukter og bytte troskap, kjærlighet og ære med sjakring i uld, runkel­roer og brennevin.

Slik som presterne alltid gikk hånd i hånd med de feudale, slik går den kristelige socialisme sammen med den feudale.

Intet er lettere enn å gi den kristelige askese et socialistisk anstrøk. Har da ikke også kristendommen ivret mot privateiendommen, mot ekteskapet, mot staten? Har den ikke villet utrydde disse institu­sjoner ved å preke velgjørenhet og fattigdom, cølibat og kjødsfornektelse, celleliv og kirke ? Den kristelige socialisme er bare det vievand hvormed presten vel­signer aristokratens forargelse.

b). Småborgerlig socialisme.

Det feudale aristokrati er ikke den eneste klasse som blev styrtet av bourgeoisiet, ikke den eneste klasse hvis livsbetingelser i det moderne borgerlige samfund syknet hen og døde bort. De middelalderlige små­borgere og bønder var forløperne for det moderne bourgeoisi. I de land hvor industri og handel er mindre utviklet, vegeterer denne klasse ennu videre ved siden av det opblomstrende bourgeoisi.

I de land hvor den moderne civilisasjon har ut­viklet sig, har det dannet sig et nytt småborgerskap som svever mellem proletariatet og bourgeoisiet, og som stadig fornyes som bestanddel av det borgerlige samfund, men hvis medlemmer uavladelig ved kon­kurransen slynges ned i proletariatet. Ja ved utvik­lingen av storindustrien ser de enndog et tidspunkt nærme sig da de helt vil forsvinne som selvstendig del av det moderne samfund, og i handelen, i manufakturen og i jordbruket bli erstattet med opsyns­menn og tjenere.

I land som Frankrik, hvor bondeklassen utgjør meget mer enn halvparten av befolkningen, var det naturlig at forfattere, som optråtte for proletariatet, mot bourgeoisiet, i sin kritikk av bourgeoisistyret brukte småborgernes og småbøndernes målestokk og tok parti for arbeiderne fra småborgernes standpunkt. Slik dannet den småborgerlige socialisme sig. Sismondi er hodet for denne litteratur, ikke bare for Frankrik, men også for England.

Denne socialisme analyserte meget skarpsindig mot­sigelserne i de moderne produksjonsforhold. Den pekte på nasjonaløkonomernes skinhellige utsmykning av sannheten. Den påviste ugjendrivelig de ødeleggende virkninger av maskiner og arbeidsdeling, av kapitalens og grunneiendommens koncentrasjon, av overproduk­sjonen og kriserne, den viste at småborgere og små­bønder nødvendig måtte gå under, den pekte på prole­tariatets elendighet, anarkiet i produksjonen, de skri­kende misforhold i rikdommens fordeling, den indu­strielle ødeleggelseskrig mellem nasjonerne innbyrdes, opløsningen av de gamle seder, de gamle familiefor­hold, de gamle nasjonaliteter.

Men ifølge sit positive innhold vil denne social­isme enten gjenoprette de gamle produksjons- og samferdselsforhold og med dem de gamle eiendoms­forhold og det gamle samfund, eller den vil med vold sperre de moderne produksjons- og samferdselsforhold inn i de gamle eiendomsforholds ramme som blev sprengt, som måtte bli sprengt av disse. I begge til­felder er den reaksjonær og utopisk på en gang.

Laugsvesen i industrien og patriarkalsk samfunds­husholdning på landet, det er dens siste ord.

I sin videre utvikling har denne retning løpet ut i de ynkeligste jeremiader.

c). Den tyske eller den «sande» socialisme.

Frankriks socialistiske og kommunistiske litteratur, som opstod under trykket av et herskende bourgeoisi, og som er det litterære uttryk for kampen mot dette herredømme, blev innført til Tyskland på en tid da bourgeoisiet der nettop begynte sin kamp mot den feudale absolutisme.

Tyske filosofer, halvfilosofer og skjønånder be­mektiget sig grådig denne litteratur og giemte bare, at med innvandringen av disse skrifter fra Frankrik var ikke samtidig de franske livsforhold innvandret. Likeoverfor de tyske forhold mistet den franske litte­ratur all umiddelbar praktisk betydning og fikk et rent litterært tilsnitt. Den måtte komme til å se ut som ørkesløs spekulasjon over virkeliggjørelsen av det menneskelige vesen. Således var den franske revolu­sjons krav for de tyske filosofer i det 18. århundrede bare den «praktiske fornufts» krav i all allmindelighet, og det franske revolusjonære bourgeoisis viljesytringer var i deres øine loven for den rene vilje, for viljen slik som den bør være, for den sande menneskelige vilje.

For de tyske litterater gjaldt det bare å bringe de nye franske ideer i samklang med sin gamle filo­sofiske samvittighet, eller kanske heller å tilegne sig de franske ideer ut fra sit filosofiske standpunkt.

Og man tilegnet sig, slik som man tilegner sig et fremmed sprog; man oversatte.

Det er kjent nok hvorledes munkene pleiet å skrive over de manuskripter i hvilke klassiske verker fra den hedenske oldtid var nedtegnet, med usmakelige, katolske helgenhistorier. De tyske litterater gikk om­vendt tilverks med den verdslige franske litteratur. De puttet sit filosofiske sludder inn under den franske original. Under den franske kritikk av pengevesenet skrev de således «utslag av det menneskelige vesen», og under den franske kritkk av bourgeoisistaten «op­hevelse av det abstrakt almindeliges herredømme o.s.v.

Disse filosofiske talemåter som de smuglet inn under den franske kritikk, døpte de «handlingens filosofi», «sand socialisme», «tysk videnskap om social­ismen», «filosofisk begrundelse av socialismen» o.s.v.

Den franske socialistisk-kommunistiske litteratur blev på denne måte formelig berøvet sin livskraft. Og da den i tyskernes hånd ophørte å være ut­trykk for den ene klasses kamp mot den annen, så trodde tyskerne at de hadde overvunnet den «franske ensidighet», og at de hadde været talsmenn for sann­hetens behov, og ikke som franskmennene for sanne behov, for det menneskelige vesens interesser, og ikke som disse for proletariatets interesser, at de hadde været talsmenn for mennesket overhode, mennesket som står utenfor og over alle klasser, som overhode ikke hører hjemme i virkeligheden, som bare er et tåkebillede på den filosofiske fantasis himmel.

Denne tyske socialisme som ok sin ubehjelp­somme stiløvelser så alvorlig og høitidelig, og som ut­basunerte dem så markskrikersk, mistet imidlertid litt etter litt sin pedantiske uskyld.

Tyskernes kamp, navnlig det prøissiske oisis kamp mot de feudale og mot det absolutte konge­dømme, med ett ord den liberale bevegelse, fikk efter­hvert større betydning.

Det blev således gitt den «sande socialisme» en kjærkommen anledning til å stille de socialistiske krav op mot den politiske bevegelse, å slynge de sedvan­lige bannstråler mot liberalismen, mot representativ­staten, mot den borgerlige konkurranse, borgerlige pressefrihet, borgerlige rett, borgerlige frihet og lik­het og preke for folkemassen at de ikke hadde noget å vinne ved denne borgerlige bevegelse, men tvert­imot alt å tape. Den tyske socialisme glemte i rette tid at den franske kritikk hvis åndsforlatte ekko den var, forutsetter det moderne borgerlige samfund med de materielle livsbetinger og den politiske konstitusjon som svarer til det, lutter forutsetninger som det i Tyskland nettop gjaldt å kjempe sig frem til.

For de tyske absolute regjeringer med deres sleng av prester, skolemestre, landjunkere og embedsmenn blev den et kjærkomment fugleskremsel mot det tru­ende opadstrebende bourgeoisi.

Den var som søtladne kjærtegn mellem de bitre piskeslag og flintekuler som de samme regjeringer bearbeidet de tyske arbeideropstande med.

Blev den «sande» socialisme på denne måte et våben i regjeringernes hand mot det tyske bourgeoisi, så representerte den også reaksjonen, nemlig det tyske småborgerskaps interesser. I Tyskland danner det småborgerskap som stammer fra det 16. århundrede, og som siden den tid alltid dukker op igjen i for­skjellige former, i Tyskland danner dette småborgerskap det egentlige sociale grunnlag for de bestående tilstande.

Å bevare elet er det samme som å bevare de be­stående tyske forhold. Av bourgeoisiets industrielle og politiske herredømme har det den sikre under gang å vente, idet det klemmes inde mellem kapital­koncentrasjonen på den ene side og det revolusjonære proletariat som er ifærd med å danne sig, på den annen. I småborgerskapets øine syntes den «sande» social­isme å slå begge fluer i en smekk. Den bredte sig som en epidemi.

Dette gevant virket av spekulativt spindelvev, be­malt med åndrike taleblomster, gjennemvætet av kjær­lighetslummer følelsesdugg, dette blomstrende gevant som de tyske, socialister innhyllet sine to —tre for­benete, evige sannheter i, øket bare varens avsetning hos dette publikum.

På sin side erkjente den tyske socialisme mer og mer sit kall, nemlig å være den høittravende repre­sentant for dette småborgerskap.

Den proklamerte den tyske nasjon som den nor­male nasjon og den tyske spissborger som normal­mennesket. Den gav enhver av hans nederdrektig­heter en hemmelig høiere socialistisk mening ganske motsatt den oprindelige. Den trakk den siste konse­kvens, idet den direkte optrådte mot den «nedbrytende» retning innen kommunismen og forkyndte sin upartiske ophøiethet over alle klassekamper. På meget få unn­tagelser nær hører alt hvad der cirkulerer i Tysk­land av angivelige socialistiske og kommunistiske

skrifter til denne kraftløse smudslitteratur[6].

2. Den konservative – eller bourgeoissocialismen.

En del av socialisterne ønsker å avhjelpe de sociale misforhold for å sikre det borgerlige samfunds beståen.

Til dem hører nasjonaløkonomer, filantroper, hu­manister, folk som vilforbedre arbeiderklassensstilling, veldedighetsorganisatorer, dyrebeskyttelsesvenner, av­holdsfolk, vinkelreformatorer av den mest brogede art. Og også til hele systemer er denne bourgeois­socialisme blit utarbeidet.

Som eksempel anfører vi Proudhons Philosophie de la Misére[7].

Det socialistiske bourgeoisi vil det moderne sam­funds livsvilkår uten de kamper og farer som nød­vendig følger av dem. Det vil det bestående samfund med fradrag av dets revolusjonerende og opløsende elementer. Det vil bourgeoisiet uten proletariatet. Bourgeoisiet ser den verden hvor det selv hersker, ganske naturlig som den bedste verden. Bourgeoisi­socialismen utarbeider denne trøstende forestilling til halve eller hele systemer. Når det opfordrer prole­tariatet til å være med å gjøre disse systemer til virkelighet og gå inn i det nye Jerusalem, så for­langer det igrunnen bare at det skal bli stående i det nuværende samfund, men opgi sine hatske meninger om det.

En annen mindre systematisk, men mere praktisk form for socialismen søkte å gi arbeiderklassen avsmak på enhver revolusjonær bevegelse ved å vise hvorledes ikke denne eller hin politiske forandring kunde være til nytte for dem, men bare en forandring av de materielle livsforhold, de økonomiske forhold. Men med forandring av de materielle livsforhold forstår denne socialisme ingenlunde avskaffelsen av de bor­gerlige produksjonsforhold som bare er mulig ad revolusjonens vei, men administrative forbedringer som går for sig på disse produksjonsforholds grunn og altså ikke gjør nogen forandring i forholdet mellem kapital og lønsarbeide, men i bedste fall forminsker bourgeoisiets administrasjonsomkostninger og forenkler deres statshusholdning.

En form som helt dekker innholdet får denne socialisme først når den blir til den rene talefigur.

Frihandel!, i arbeiderklassens interesse; beskyt­telsestold! i arbeiderklassens interesse; cellefengsler! i arbeiderklassens interesse; det er bourgeoisisocial­ismen sidste, dens eneste alvorlig mente ord.

Bourgeoisiets socialisme består nettop i den på­stand at bourgeoisiet er bourgeoisi – i arbeider­klassens interesse.

3. Den kritisk-utopiske socialisme og kommunismen.

Vi taler ikke her om den litteratur som i alle store moderne revolusjoner talte proletariatets sak. (Baboeufs skrifter o. fl.).

Proletariatets første forsøk, i en sterkt beveget tid, i en periode da det feudale samfund sank i grus,direkte å sette sin klasseinteresse igjennem strandet nødven­digvis, fordi proletariatet dengang ennu var i sin barn­dom, og fordi det manglet de materielle betingelser for sin befrielse, betingelser som nettop er produkter av den borgerlige tidsalder. Den revolusjonære litte­ratur som ledsaget disse proletariatets første beve­gelser, er av innhold nødvendigvis reaksjonær. Den preker, en almindelig askese og et primitivt likhets­maskeri.

De egentlige socialistiske og kommunistiske syste­mer, St. Simons, Fouriers, Owens o. s. v. dukker op på begynnerstadiet av den kamp mellem proletariat og bourgeoisi som vi ovenfor har fremstillet. (Se bourgeoisi og proletariat.)

De som har funnet på disse systemer, ser vist­nokk motsettningen mellem klasserne og de opløsende elementers virksomhet i det herskende samfund selv. Men de ser ikke på proletariatets nogen historisk selvvirksomhet, ingen politisk bevegelse som er eien­dommelig for det.

Da klassemotsetningens utvikling holder skridt med industriens utvikling, opdager de heller ikke de materielle betingelser for proletariatets befrielse og søker efter en social videnskap, efter sociale lover for å skape disse betingelser.

Istedenfor samfundets egen virksomhet trær deres personlige opfindervirksomhet, istedenfor historiske betingelser for befrielsen fantasifostrede, istedenfor den gradvise organisasjon av proletariatet til klasse, en samfundsorganisasjon utklekket i deres egen hjerne. Den kommende verdenshistorie opløser sig for dem i propaganda for deres samfundsplaner og i den prak­tiske virkeliggjørelse av disse.

Vistnokk er de sig bevisst at de i sine planer hovedsagelig hevder arbeiderklassens interesser som den mest lidende klasse. Bare under denne syns­vinkel, den mest lidende klasse, eksisterer prole­tariatet for dem.

Den lite utviklede form klassekampen på dette tidspunkt ennu har, og deres egen livsstilling fører imidlertid med sig at de tror de er høit hevet over denne klassemotsetning. De vil forbedre alle samfunds­medlemmers livsvilkår, ogsåa de beststilledes. De appellerer derfor vedblivende til hele samfundet uten forskjel, ja fortrinsvis til den herskende klasse. Man behøver jo bare forstå deres system for å anner­kjenne det som den bedst mulige plan for det bedst mulige samfund.

De forkaster derfor all politisk og især all revo­lusjonær aksjon, de vil nå sit mål ad fredelig vei og forsøker ved små eksperimenter som naturligvis slår feil, ved eksemplets makt å bane vei for det nye samfundsevangelium.

Den fantastiske skildring av fremtidens samfund utspringer på en tid da proletariatet ennu er meget litet utviklet – altså selv ennnu opfatter sin egen stilling fantastisk – av dets første anelsesfulde lengsel efter en almindelig omdannelse av hele samfundet.

Men de socialistiske og kommunistiske skrifter består også av kritiske elementer. De angriper hele grunnlaget for det bestående samfund. De har derfor levert et meget værdifuldt materiale til oplysning av arbeiderne. Deres positive teorier om fremtidens sam­fund, f. eks. om ophevelse av motsetningen mellem by og land, av familien, av privaterhvervet, av lønns­arbeidet, om forkyndelsen av samfundsharmonien, teorien om omdannelsen av staten til en blot og bar forvaltning av produksjonen – alle disse teorier er bare et uttrykk for at den klassemotsetning er falt bort som jo nettop først begynner å utvikle sig, som de ennu bare kjenner i dens første formløse, ubestemte skikkelse. Selve disse teorier har derfor ennu en rent utopisk betydning.

Den kritisk-utopiske socialismes og kommunismes betydning står i omvendt forhold til den historiske utvikling. I samme grad som klassekampen utvikler sig og tar form, i samme grad mister denne fanta­stiske ophøiethet over den, denne fantastiske bekjem­pelse av den all praktisk værdi og all teoretisk be­rettigelse. Var derfor skaperne av disse systemer i mange henseender revolusjonære, så danner deres elever alltid reaksjonære sekter. De fastholder sine mesteres foreldede meninger overfor proletariatets fremadskridende historiske utvikling. De forsøker derfor konskvent å avstumpe klassekampen og ut­jevne motsetningen. De drømmer endnu om ved forsøk å nå til virkeliggjørelse av sine samfunds­planer, ved stiftelse av enkelte PhaJansterer, grunn­leggelse av Homekolonier, oprettelse av et lite Ikarien[8] – miniaturutgave av det nye Jerusalem – og for å kunne bygge alle disse luftslott må de appellere til de borgerlige hjerters og pengesekkes godgjørenhet. Litt efter litt faller de sammen med de reaksjonære eller kon­servative socialister som er skildret ovenfor, og skiller sig bare fra dem ved mer systematisk pedanteri, ved den fanatiske overtro på sin sociaie videnskaps undervirkninger.

De optrer derfor med forbitrelse mot alle politiske bevegelser fra arbeidernes side, som jo bare kan skyldes blind vantro overfor det nye evangelium.

Owenisterne i England kjemper mot chartisterne, Fourieristerne i Frankrik mot reformisterne.

IV. Kommunisternes stilling til de forskjellige opposisjonelle partier.

Ut fra avsnitt II gir kommunisternes stilling til de allerede bestående arbeiderpartier sig av sig selv, altså deres forhold til chartisterne i England og jordbruksreformpartiet i Nordamerika.

De kjemper for å opnå de nærmestliggende mål og interesser for arbeiderklassen, men de represen­terer i den nuværende bevegelse tillike bevegelsens fremtid. I Frankrike slutter kommunisterne sig til det socialistisk-demokratiske[9] parti mot det konser­vative og radikale bourgeoisi uten derfor å opgi retten til å forholde sig kritisk til de fraser og illu­sjoner som stammer fra den revolusjonære over­levering.

I Schweiz understøtter de de radikale fullt vi dende om at dette parti består av motstridende elementer, dels av demokratiske socialister i fransk mening dels av radikale bourgeois.

Blandt polakkerne understøtter kommunisterne det parti som setter en agrarisk revolusjon som be­tingelse for den nasjonale befrielse, det samme parti som skapte Krakaueroprøret av 1846.

I Tyskland kjemper det kommunistiske parti, såsnart bourgeoisiet optrær revolusjonært, sammen med bourgeoisiet mot det absolute monarki, den feu­dale grunneiendom og småborgerne.

Men den passer hvert øieblik på hos arbeiderne å oparbeide en klar bevissthet om den fiendtlige motsetning mellem bourgeoisi og proletariat, forat de tyske arbeidere straks kan vende de sociale og politiske betingelser, som bourgeoisiet med sit herre­dømme må føre med sig, som likeså mange våben mot bourgeoisiet selv, og forat kampen mot bour­geoisiet kan begynne såsnart de reaksjonære klasser i Tyskland er styrtet.

På Tyskland retter kommunisterne sin største opmerksomhet, fordi Tyskland står umiddelbart foran en borgerlig revolusjon, og fordi det fullbringer denne omveltning under en mere fremskreden europeisk civilisasjon overhode og med et meget mere utviklet proletariat enn England i det 17. og Frankrike i det 18. aarhundrede, og den tyske borgerlige revolusjon altså bare kan bli det umiddelbare forspill til en proletarisk revolusjon.

Kort sagt, kommunisterne understøtter overalt enhver revolusjonær bevegelse mot de bestående sociale og politiske tilstande.

I alle disse bevegelser fremhever de eiendomsspørmålet som det viktigste, hvor meget eller hvor lite utviklet den form enn er som dette har antatt.

Kommunisterne arbeider endelig overalt på en forbindelse og forståelse mellem de demokratiske partiet i alle land.

Kommunisterne forsmår å gjøre nogen hemmelig­het av sine meninger og sine mål. De erklærer åpent at deres mål bare kan nåes ved en voldsom omstyrtning av all tidligere samfundsordning. De herskende klasser kan nokk skjelve for en kom­munistisk revolusjon. Proletarene har intet å miste i den uten sine lenker. De har en verden å vinne.

Proletarer i alle land, slutt eder sammen!

Forklaring av navn og fremmedord.

Absolut monarki; Stat med en keiser, konge, hertug eller andre fyrster i spissen, som hersker uinnskrenket, altså uten folkerepresentasjon.
Absolutisme: Enevelde (i en stat uten folkerepresentasjon).
Anarki: Lovløse tilstande, «anarki i produksjonen» der den planløse frembringelse av varer rent i det blå, uten at fabrikanterne har beregnet om samfundet har bruk for den frembragte varemengde eller ikke.
Anarkist: En tilhenger av anarkistpartiet som vil ha en samfundsorden uten statsmakt.
Antikk: Gammel, som stammer fra, hører til oldtiden.
Asketisme: Den lære at mennesket skal faste og avholde sig fra denne verdens nydelser og gleder og leve avsondret fra verden i ensomhet.
Assosiasjon: Forening, forbindelse, sammensluttning.
Baboeuf: Radikal republikaner, jakobiner, som i 1795 stiftet Pantheons-klubben eller «de likes klubb» og organiserte en sammensvergelse, hvis mål var å styrte den daværende borgerlige republikanske regjering å inndra all eiendom til gunst for folket og organisere en kommunistisk stat med eiendomsfellesskap og nasjonal arbeidsdeling. Derfor blev han halshugget 27. mai 1797.
Blanc, Louis: Fransk historieskriver og politikker (1813—1882); han var en av førerne i Pariserrevolusjonen 1848.
Bourgeois: Industrikapitalist, pengemann, en borger som trekker profit av andres arbeide, fordi han eier de fabrikker, gruber etc, hvor der arbeides og de maskiner som trenges.
Bourgeoisideologerne: Den kategori av akademikere, for­fattere, journalister som forsvarer det borgerlige samfund som bygget på gode almene ideer og gavn­lige principper, uten å undersøke nærmere det ma­terielle grunnlag for dette samfund.
Cabet: Fransk «kommunist» (1788—1869), tok del i juli­revolusjonen 1830, skrev romanen «Reisen til Ikanen», hvor han skildrer et stort folk som lever i eien­domsfellesskap.
Chartister: Engelsk arbeiderparti som fra 1830—1850 kjem­pet for en forfatningsendring (utvidelse av stemme­retten o. s. v.
Cølibat: Den ugifte stand som er påbudt den katolske geistlighet.
Februarrevolusjonen: Den revolusjon som fant sted den 24. februar 1848 i Paris og som førte til det franske kongedømmes undergang og til grunnleggelse av en republikk.
Feudaleiendom: En egen eiendomsform som er fremher­skende i den største del av middelalderen, storgods, som eies av en klasse, adelen, og dyrkes av en annen klasse som er avhengig av adelen, beskyttes av den og utbyttes av den, også efterat enhver virkelig be­skyttelse er ophørt.
Feudal kaldes den politikker som krever adelens særrettig­heter (privilegier) oprettholdt.
Feudalisme: Lensvæsen, adelsvælde, en statsform hvor grunneierne er de sterkest bestemmende.
Filosofi: Videnskapen om verdens, menneskenes og deres innretningers fullkommenhet og ufullkommenhet, god­het og dårlighet, fornuftighet og ufornuftighet.
Fourier: (1772—1837) franskmann som i sin fantasi ut­formet et system for fellesskap i produksjon og leve­måte. Han fikk oprettet såkaldte falangsterer med felles kjøkken, felles vaskeri, med skole og teater og lignende anstalter. Berømt er Fouriers kritikk av det umåtelige sløseri med økonomiske krefter under den privatkapitalistiske produksjonsordning.
Fourierister: Tilhengere av Fouriers lære.
Guizot: Fransk politikker (1787—1874), flere ganger mini­ster; i året 1847 da det kommunistiske manifest blev skrevet, fransk ministerpresident; under februarre­volusjonen 1849 blev han styrtet.
Haxthausen, August friherre (1792—1866), utgav 1839 en bok om «Preussens landboforhold», 1866 en bok om Ruslands landboforhold og andre skrifter om jord­spørsmålet.
Highgate: En av Londons forsteder, på hvis kirkegård Karl Marx er begravet.
Ideolog: Marx og Engels mener med en ideolog en som beskjeftiger sig med det menneskelige tankeliv, idéliv, uten å regne med disse tankers og ideers sammen­heng med virkeligheten, deres rot i kjensgjerningerne, i de økonomiske samfundsforhold.
Ideologi: Begrepslære, læren om det som bare er tenkt.
Ikarten: Nuvnet på den idealstat som Cabet skildrer i sin roman. – (Se «Cabet»).
Ikarisk: Slik som i det socialistiske mønsterland Ikarien.
Kapital betyr i Marx' og Engels' sprogbruk ophopet arbeide, arbeidsmidler, eiendom som stadig forøkes ved ut­nyttelse av lønnet arbeidskraft; uten ubetalt arbeide eller merværdi ingen privatkapital.
Konstituere: Grunnlegge, innrette, ordne.
Konstitusjon: Forfatning, politisk, en statsforfatning med folkerepresentasjon.
Koncentrere: Samle om et midtpunkt (centrum).
Kosmopolitisk: Vergensborgerlig i motsetning til nasjonal.
Kuriositet: Noget rart, sjeldent.
Lassalleanisme: Ferdinand Lassalles lære, at arbeidernes stilling skal bli forbedret ved varig statshjelp og at arbeiderne med dette mål for øie må søke å få inn flydelse på lovgivningen ved almindelig stemmerett.
Ledru-Rollin: Fransk politikker og forfatter (1808—1879); i februarrevolusjonen 1848 fører for «bjerget» — et proletarisk-småborgerlig socialistisk parti som vilde skape harmoni mellem arbeiderne og bourgeoisiet.
Legitimist: En politikker som mener at bare den som har arverett til en trone har rett til å sitte på den. De franske legitimister kjempet ennu under repubbkken for at Bourbonerne skulde bli konger av Frankrig. De tilhørte de store godseieres parti.
Liberal: Fri, uavhengig, selvstendig, frisindet.
Liberalisme: De liberales grunnsetninger. Liberalismen kjemper for «friheten., men forstår med friheten først og fremst handelsfrihet, den uinnskrenkede fri kon­kurranse.
Manifest: En offentlig bekjentgjørelse, en offentlig skriftlig kunngjørelse. Det «kommunistiske manifest» er den offentlige kunngjørelse av kommunisternes mål og meninger.
Manufaktur: En slags fabrikk, med mange arbeidere un­der ett tak og arbeidsdeling som i fabrikken, men uten maskiner; alle varer (vesentlig uld-, bomulds- og silkevarer) forarbeides med hånden.
Metternich: Østerrisk minister som efter Napoleon I’s fall spillet den største rolle på Wiener-kongressen og i over 30 år var den allmektige minister inntil han blev styrtet av Wiener-revolusjonen i 1848.
Monopol: Rett til enehandel.
Monopolisere: Enerett for en enkelt person eller et bestemt sted til frembringelse av eller handel med en vare.
Oksidenten: Egentlig aftenlandet, de vestlige Middelhavs­land.
Orienten: Egentlig morgenlandet, den gamle verdens øst­lige land.
Owen, Robert: Engelsk socialist (1771 —1858); som eier av en stor fabrikk begrenset han barnearbeidet, forkortet arbeidstiden, skapte nye boligforhold og grunnla en forbruksforening som øket lønnens kjøpeevne med 25 procent. Han såtte igang all slags edlere selskapelig­het og motarbeidet derved med held drukkenskapen og usedeligheten. Intet lå ham dog fjernere enn et patriarkalsk styre; hans fabrikk blev fra først av ordnet som et selvstyret samfund, hvis medlemmer selv valgte sine formenn og sin direksjon. Owen var utrettelig i sin kamp for en ny samfundsorden, hvor hele det økonomiske og sociale liv var koncentreret i en slags kommuner med eiendomsfellesskap og felles barneopdragelse, som skulde ta sikte på livet.
Owenister: Tilhengere av Owens socialistiske lære.
Pamflett: Et flyveskrift, stridsskrift.
Pariser-kommunen: I året 1871 tok Pariser-proletariatet makten og regjerte i to maneter. Dette proletar­herredømme som blev kvalt i blod av den forenede fransk-tyske reaktion er det som går under dette navn. (Kfr. Marx: Pariserkommunen.)
Patriarkalsk: Egentlig faderlig, anvendt på sociale forhold betegner ordet at der mellem arbeidsgiver og arbeider ikke bare består et økonomisk band, men at de hører til hans husstand, at han har faderlig myndighet over dem. Levninger av dette patriarkalske forhold består ennu til en viss grad i forholdet mellem husbonds­folk og tjenere.
Patricier: I det gamle Rom medlemmer av de gamle slek­ter som ifølge tradisjonen hadde været med ved byens grunnleggelse; altså et fødselsaristokrati i motsetning til plebeierne; de som ikke hørte til slekterne, ikke til staten, altså var rettløse.
Panper: En som ikke har noget å leve av, en tigger.
Pauperisme: Fattigdom som masseforeteelse, folkefattigdom.
Plebeier: Se under patricier.
Provins: De land eller landsdele av hvilke staterne (f. eks. Tyskland) består, f. eks. provinsen Brandenburg, provinsen Schlesien o. s. v.
Proudhon: Fransk socialist (1809—1865) oprindelig typograf, siden fortåtter. Han kritiserte skarpt den borgerlige samfundsorden, Samfundet skulde ifølge ham bygge på rettferdighet og den gjensidige velvilje, og isteden­for statens tvangsmakt skulde den menneskelige for­nuft regjere uten nogen stat. Fra ham stammer set­ningen: eiendom er tyveri.
St. Simon: (1760—1825) berømt fransk filosof og statsøko­nom som utviklet den første spire til den moderne socialisme. Hans lære var arbeidets og broderskapets, og han stiftet en menighet for å fornye kristendom­men som menneskekjærlighetens religion. Menneskene måtte slutte sig sammen for å utnytte Jordens rik­domskilder, og staten måtte organisere produksjonen, så der ikke blev nogen utbytning. I det samfund han konstruerte skulde de store industridrivende og viden­skapsmenn være de ledende, mens det egentlige re­gjeringssystem inntar en underordnet plass. Formålet skulde fremforalt være at arbeiderne, den samfunds­klasse som har det mest ondt, blir hjuipet frem åndelig og økonomisk.
Tautologi: Egentlig det samme; en unødig gjentagelse av det som engang er sagt med andre ord, f. eks: kirsebærkjernen er kirsebærets kjerne.
Trades unions: De engelske fagforemnger.
Utopi: Egentlig «ingensteds»; hos Thomas More er „Utopia» et billede på samfundet som han ønsker det skulde være.
Utopisk: Uvirkelig, innbilt.
Utopist: En som tenker ut nye samfundstilstande som sy­nes mere fornuftige og retfærdige enn de herskende, uten at bekymre sig stort om de materielle mulig heter for deres virkeliggjørelse.
Vasall: I middelalderen en som hadde forpliktet sig til å følge en annen i krig og til gjengjæld fikk fordele (gjerne økonomiske) og rettigheter av denne
Vegetere: Ikke gjøre annet enn opholde livet ved å ta næring til sig, leve som en plante.
  1. «Denne tanke», sier jeg i fortalen til den engelske oversettelse av manifestet, «denne tanke som efter min mening er kallet til å legge grunnen til det samme frem­skridt i den historiske videnskap som Darwins teori i naturvidenskapen, denne tanke hadde vi begge litt efter litt nærmet os allerede flere år før 1845. Hvor langt jeg selvstendig hadde beveget mig i denne retning, viser min «Arbeiderklassens stilling i England». Men da jeg våren 1845 traff Marx igjen i Brussel, hadde han den helt ferdig og forela mig den i næsten like så klare ord som dem jeg ovenfor har sammenfattet den i.
  2. Lasalle erklærte sig likeoverfor os personlig altid som «elev» av Marx og som sådan stod han selvfølgelig på manifestets grunn. Anderledes var det med dem av hans tilhengere som ikke nådde utover hans krav på produktiv­foreninger med statsstøtte, og som inndelte hele arbeider­klassen i dem som vilde ha statshjelp og dem som vilde være selvhjulpne.
  3. Det vil nøiaktig uttrykt si, den skriftlig overleverte historie. I 1847 var samfundets forhistorie, den samfunds­organisasjon som gik forut for al nedskreven historie, ennu så godt som ukjent. Siden den tid har Haxthausen opdaget jordfellesskap i Rusland, og Maurer har vist at det er det samfunnsgrunnlag som alle tyske stammer stod på da de trådte inn i historien, og litt efter litt fant man ut at lands­bykommuner med jordfellesskap var urform for samfundet fra Indien til Irland. Endelig blev så den indre organi­sasjon av dette oprindelige kommunistiske samfund i dets typiske form trukket frem i dagen gjennem Morgans glim­rende opdagelse av ettens sande natur og dens stilling i stammen. Med opløsningen av dette oprindelige felleseie begynner samfundets spaltning i særlige klasser som ender med å komme i motsetning til hinannen.
  4. Borgere som bor utenfor bymurene, men innenfor byens område.
  5. Slik kalte Italiens og Frankrikes byboere sit bysam­fund, efterat de av sine feudalherrer hadde kjøpt eller til­tvunget sig retten til å styre sig selv.
  6. Revolusjonsstormen i 1848 feiet hele denne lurvete retning vekk og tok lysten fra dens bærere til å drive det videre i socialisme. Hovedrepresentant og klassisk type for denne er hr. Karl Grün.
  7. Elendighetens filosofi.
  8. Home-kolonier (kolonier i moderlannet) kaller Owen sine kommunistiske mønstersamfund. Phalanstere var navnet på de samfundspaladser som Fourier planla. Ikarien het det utopiske fantasiland, hvis kommunistiske innretning Cabet skildret.
  9. Det parti som dengang kalte sig soeialistisk-demo­kratisk i Frankrik, var det som politisk representertes av Ledru-Rollin og litterært av Louis Blanc; det var altså himmelvidt forskjellig fra det nuværende tyske social­demokrati.


PD-icon.svg Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.