Den røde døds maske og andre fortellinger/03
DEN SORTE KAT.
Jeg hverken ber om eller venter, at man skal tro
paa den fantastiske og samtidig yderst ordinære
fortælling, som jeg staar i begrep med at nedskrive.
Jeg maatte jo være gal, om jeg haaber at bli trodd
i et tilfælde, hvor mine sanser forkaster sit eget
vidnesbyrd. Men jeg er ikke gal, og sandt og visst
er det: jeg drømmer ikke. Dog — imorgen skal
jeg dø; det er grunden til, at jeg idag vil lette min
samvittighet for den tyngsel, som hviler paa mig.
Jeg vil kun i al korthet — og uten nogen slags kommentar — oplyse mine læsere om en del ganske hverdagslige begivenheter. Med de følger disse begivenheter har hat, har de oprevet og forfærdet mig. Ja
pint mig tildøde. Men jeg vil ikke prøve paa at
gjøre dem forstaaelige. I mine øine staar de som
en ubrutt række av rædsler, — andre vil finde dem
forbausende og forbløffende. I fremtiden vil vel
mine fantomer reduceres til hverdagshændelser.
Hver intelligent mand, som er roligere, mere logisk
og mindre mottagelig for indtryk end jeg, vil opfatte de
eventyrlige tildragelser, jeg kun med en indre gysen
kan gjenfortælle, som en naturlig sammenhængende
aarsags- og følgekjæde.
Helt fra min tidligste barndom er jeg blit beundret for min bløte og bøielige karakter. Jeg var saa mild og føielig av sind, at jeg bestandig blev holdt for nar av mine kammerater. Jeg var forfærdelig glad i dyr, og mine forældre var meget optat av at sørge for, at jeg stadig hadde et rigeligt utvalg av kjæledægger at kaste min elsk paa. Jeg tilbragte største delen av min tid med disse væsner og følte mig aldrig saa lykkelig, som naar jeg gav dem mat og lekte med dem. Denne tilbøielighet blev sterkere hos mig, eftersom jeg blev ældre, og da jeg var blit voksen var det daglige stell med mine dyr en av mine største glæder. De som vet, hvad det vil sige at holde av en tro og klok hund, behøver jeg neppe gi nogen forklaring paa disse mine følelser. Der er noget i et dyrs uegoistiske og selvopofrende kjærlighet, som maa gripe hver den der ofte har hat anledning til at stille paa prøve de usle og flygtige stemninger, som menneskene benævner venskap og trofasthet.
Jeg giftet mig tidlig og hadde den lykke at finde hos min hustru en lignende kjærlighet til dyr som min egen. Hun var likesaa ivrig interessert som jeg selv, vi holdt fugle, en nydelig hund, kaniner, guldfisk, en liten abe og en kat.
Denne sidste var et usedvanlig stort og smukt dyr, sort over det hele, og utrolig klok. Naar vi talte om hvor skarpsindig og fornuftig den var, kunde min kone, som ikke var fri for litt overtro, komme med hentydninger til den kjendte folkelige overlevering, der betragter sorte katter som hekser i dyreham.
Ikke saa at forstaa, at hun paa nogen maate uttalte dette som sin alvorlige mening — jeg nævner det bare, fordi det i øieblikket faldt mig ind.
Pluto — saa lød kattens navn — var min særlige ven og stadige ledsager. Al sin mat fik den av mig, og den listet sig efter mig, hvorsomhelst jeg befandt mig i huset. Det var med nød og neppe jeg kunde hindre den i at følge mig paa gaten.
Vort venskap holdt sig saaledes i flere aar, men i denne tid undergik min karakter og sindstilstand en grundig og uhyggelig forandring til det værre — og dette, jeg tilstaar det med skam, som en følge av umaadehold i alkoholnydelse. Jeg blev for hver dag som gik, mere og mere forstemt og irritabel, likesom jeg efterhaanden tok mindre og mindre hensyn til andres følelser. Jeg kunde gi mig til at overfuse min hustru med voldsomme bebreidelser og skjældsord. Tilsidst sank jeg saa dypt at jeg utsatte hende for legemlige fornærmelser. Det siger sig selv, at mine dyr snart fik føle, at jeg ikke længer var den samme som før. Det var ikke nok med, at jeg forsømte dem, jeg gav mig likefrem til at mishandle dem. Pluto holdt jeg dog stadig saa meget av, at jeg aldrig kunde være slem mot ham, som jeg var det mot kaninerne, aben, ja mot hunden, naar en av dem tilfældigvis eller bare for at bli kjærtegnet, kom iveien for mig.
Men min daarligdom og mit onde lune fik mere og mere magt over mig — ingen last undergraver karakteren saa hurtig som drikfældighet! — og tilsist begyndte det endogsaa at gaa ut over Pluto, som nu tok paa at bli gammel og sutrende.
En nat, da jeg i sterkt beruset tilstand kom hjem fra en av mine togter omkring i byen, indbildte jeg mig pludselig, at katten undgik mig. Jeg grep fat i den, og i et anfald av frygt og skræk bet den mig let i haanden. I samme øieblik overfaldtes jeg av et vildt raseri. Jeg var ikke mig selv mægtig længer. Mit sande selv var borte, en djævelsk, brændevinsomtaaget aand fra helvede hadde gjort sig til herre over mit indre. Jeg snappet min pennekniv op av vestelommen, klemte det arme bæst om halsen og hugg med ett snit dets ene øie ut! Jeg brænder av skam, jeg skjælver av smerte og fortvilelse, som jeg sitter her og fører denne nedrige rædselsdaad i pennen . . . Da jeg næste morgen efter at ha sovet ut nattens rus, fik min fornufts bruk tilbake, grepes jeg av gru og anger over min forbrydelse. Men disse følelser hadde ingen synderlig magt over mig, i dypet av min sjæl var jeg den samme. Og snart styrtet jeg mig i nye udskeielser for at drukne mindet om det skete i vin.
Imidlertid kom Pluto litt efter litt over følgerne av den molest, som var tilføiet ham. Den tomme øienhuling saa vistnok styg ut, men det lod ikke til at han følte nogen smerte efter mishandlingen. Han gik sin vante gang i huset, men sprang av veien med alle tegn paa den voldsomste rædsel, hver gang jeg viste mig. Jeg var endnu saa betat av min gamle svakhet for dyret, at jeg til en begyndelse følte mig forsømt av denne aabenbare avsky mot mig hos et væsen, som engang hadde elsket mig saa høit.
Denne følelse vek dog snart for en avgjort og tydelig uvilje. Ogsaa kom der noget nyt til, som gjorde det av med alt godt hos mig — en ondskapens og perversitetens aand. Moralfilosofien beskjæftiger sig ikke med denne dype drift i menneskenaturen. Og dog, likesaa viss som jeg er paa, at jeg selv er til, likesaa overbevist er jeg om at pervers ondskap og ødelæggelseslyst er en av menneskehjertets oprindeligste tilbøieligheter — en av de medfødte uudryddelige urdrifter, som har avgjørende indflydelse paa utformningen av vor karakter. Hvem har ikke de mangfoldige gange begaat en lav eller taapelig handling uten nogen anden grund end den at han ikke burde begaa den? Hvem vil benegte, at vi bærer paa en uimotstaaelig lyst til paa trods av vort bedre omdømme at overtræde enhver lov, ene og alene fordi det er en lov. Denne fordærvelsens og ondskapens aand var det, som nu fik magten over mig. Det var denne grundløse og bundløse higen i sjælen efter at krænke sine egne love, efter at forbryde sig mot sin natur, efter at gjøre uret for urettens skyld — denne trang var det, som fik mig til at øve min sidste skjændselsdaad mot den uskyldige kat. En morgen kastet jeg en løkke om dyrets hals og hængte det paa en træstamme — jeg gjorde dette med taarerne strømmende fra mine øine og med de bitreste angerfølelser og selvbebreidelser i mit hjerte. Jeg hængte katten, fordi jeg visste, at den hadde elsket mig, fordi den aldrig hadde git mig nogen grund til misnøie; — jeg hængte den, fordi jeg dermed begik en synd, en dødssynd som maatte fortape min udødelige sjæl, saa jeg, om det kunde tænkes, maatte bli utstødt av den allerbarmhjertigste og allerforfærdeligste Guds naadefulde miskundhet . . .
Natten efter at jeg hadde begaat denne grusomme ugjerning blev jeg vækket av min søvn med ropet „brand“! Fra omhænget av min seng slog luerne mot mig. Hele huset stod i flammer. Kun med den største vanskelighet lyktes det min hustru samt tjenestepiken og mig selv at redde os ut av ilden. Alt brændte. Hver rubb og stubb som jeg eiet blev et rov for flammerne, og jeg hensank i fortvilelse.
Jeg er ikke saa svakhjernet at jeg finder nogen aarsagsforbindelse mellem denne ulykke og min forbrydelse. Men jeg har sat mig for at ville fremstille en række kjendsgjerninger — derfor agter jeg ikke at finde mig i, at et muligt enkelt led i kjæden skal forsvinde av sammenhængen. Dagen efter branden var jeg ute og saa paa ruinerne. Alle murene var styrtet sammen — med undtagelse av en midt inde i huset, en temmelig tynd mur, ved hvis ene ende hovedgjærdet i min seng befandt sig. Cementen hadde klaret sig under ildens paavirkning, sandsynligvis som en følge av at muren var ny. En masse mennesker stod samlet omkring denne del av brandtomten, og det lod til, at alle stirred med den dypeste interesse paa cementmuren. Hvert øieblik hørte jeg utbrud som „forunderligt“, „enestaaende,“ „ubegripeligt!“ . . .
Jeg gik da nærmere, og med ett fik jeg øie paa en figur der stod som skaaret i basrelief paa den hvite flate — en kjæmpemæssig kat! Dyret var utført med en ganske vidunderlig natursandhet. Et rep var fæstet om dets hals. I samme øieblik som jeg blev klar over, hvad jeg saa — mig slog det som en aabenbaring fra en anden verden! — grepes jeg av den heftigste rædsel. Men efter en kort tids eftertanke gik der et lys op for mig. Jeg mindedes at katten blev hængt i haven bak huset. Da brandropene lød ut over byen, styrtet selvfølgelig menneskene ned i haven, og da hadde vel en eller anden revet katten ned av træet og kastet den gjennem det aapne vindu ind i mit værelse. Maaske hadde man tænkt at faa mig vækket paa denne maaten. Da saa de andre mure i huset sank sammen, tok de med sig i faldet ofret for min oprørende grusomhet. Kalken og ammoniaken i liket hadde i forening med flammerne tilveiebragt det portræt av katten, som jeg har beskrevet, nøiagtig som jeg saa det.
Paa denne maate lyktes det for min eftertanke at forklare, hvad jeg nu netop har meddelt mine læsere, — for min samvittighet var det ikke saa let at skjønne, og eftervirkningen av synet var det vanskeligt at komme over. Der gik maaneder før jeg kunde bli kvit billedet av katten, og i al den tid hjemsøktes jeg av en sindslidelse, der kanske ikke kunde betegnes med et saa klart uttryk som anger, men ihvertfald var temmelig nær ved den følelse. Sikkert er det, at jeg sørget dypt og inderlig over, at jeg hadde mistet katten, og at jeg uvilkaarlig gav mig til at søke efter et dyr, som kunde træde istedetfor det døde.
En kvæld, da jeg sat halvt sløv og sansesløs paa et av de vanærens og skjændselens steder, hvor jeg pleiet at tilbringe min tid, kom jeg pludselig til at bemerke en sort gjenstand, som var plasert ovenpaa et av de svære genever- og rumfat, som utgjorde rummets væsentlige møblement. Jeg hadde i flere minutter stirret stivt derhen, før det til min umaadelige forbauselse gik op for mig, at der sad en sort tingest paa tønden. Jeg nærmet mig og berørte den forsigtig med min haand. Det var en kat, en svær sort kat — likesaa stor som Pluto og nøiagtig lik den i alle henseender, uten én. Pluto eiet ikke et eneste hvitt haar paa hele sin krop, men katten her var utstyrt med et bredt flosset bælte av hvitt, som dækket næsten hele brystpartiet.
Da jeg rørte ved dyret, for det op, skrek høit, gned sig mot min haand og syntes henrykt over, at jeg bemerket det. Sandelig, dette var et levende væsen efter mit ønske, her hadde jeg fundet en følgesvend og ledsager, som jeg hadde bruk for. Jeg tilbød paa stedet værten en sum for at sikre mig katten, men han paastod, at han ikke hadde nogensomhelst eiendomsret til den, han visste ingenting om dyret, hadde aldrig set det før.
Jeg drev paa med at kjæle katten, og da jeg begyndte at gjøre opbrudd, skjønte jeg at det var dens agt at følge mig. Det fik den lov til — og hele tiden, mens vi befandt os paa hjemveien, stanset jeg ret som det var og klappet og strøk den over ryggen. Da vi var fremme, følte den sig straks hjemme og det varte ikke længe, før den hadde vundet min hustrus sympati og velvilje i høieste grad.
For min egen del merket jeg dog snart, at jeg ikke likte vor nye kat, — høist besynderlig maatte jeg si, da jeg jo hadde ventet det motsatte. Men sandt er det allikevel, at kattens aabenbare venskabsfølelse for mig baade ærgred og pinte mig. Og efterhaanden vokste denne følelse av bitterhet og motvilje til had. Jeg undgik at nærme mig katten. En følelse av skam og erindringen om den skjændige udaad, jeg tidligere hadde begaat, hindret mig fra at foregaa mig med en likefrem voldshandling. Det gik ogsaa flere uker hen, uten at jeg slog dyret eller mishandlet det paa anden vis. Men litt efter litt — jeg vil tilføie, at det tok noksaa lang tid — blev det mig en usigelig lidelse at se det for mine øine, og jeg listet mig taus væk fra dette forhatte væsen som fra et pestbesmittet kreatur.
En av grundene til, at jeg grepes av denne ustyrlige avsky for dyret, maatte jeg vel ogsaa søke i den omstændighet, at jeg selvsamme nat som jeg slæpte katten hjem, opdaget, at den som Pluto hadde mistet sit ene øie. Underlig nok ansaa min hustru denne mangel ved kattens ydre som et fortrin, — som jeg allerede har nævnt besad hun i høi grad den evne til medfølelse og medlidenhet, som engang hadde været et saa fremtrædende drag i min karakter, og hvori jeg fandt ophavet til mine reneste glæder.
En anden ting undret mig ogsaa, nemlig at kattens kjærlighet til mig syntes at tilta nøiagtig i samme forhold, som min motbydelighet og uvilje for den steg. Den laa efter mig for hvert skridt jeg tok — var simpelthen ikke til at undgaa, hvor jeg stod eller gik. Satte jeg mig ned et sted, krøp den øieblikkelig ind under min stol eller hoppet op paa mit knæ, idet den overslimede mig med sine motbydelige kjærtegn. Reiste jeg mig for at gaa en tur, befandt den sig i samme stund mellem mine ben, saa jeg mere end engang holdt paa at falde overende, eller jeg merket pludselig dens lange og skarpe klør etsteds paa min krop, hvilket var et usvigeligt forbud om, at den nærmet sig mit ansigt. Det eneste jeg i slike øieblikke følte lyst til at foreta mig, var at knuse det væmmelige bæst med et velrettet næveslag, men hver gang lammedes min arm, dels ved mindet om min gamle slyngelstrek, men — lad mig likesaagodt tilstaa det! — mest av en uovervindelig rædsel for det svarte, djævleblændte væsen!
Denne rædsel var kanske ikke bare en vag skræk for en mulig legemlig smerte, — og dog vet jeg ikke noget andet, som jeg kunde være bange for. Jeg skammer mig næsten, føler mig næsten beskjæmmet ved at bekjende — selv nu da jeg sidder i morderens fangecelle! — at den skræk og forfærdelse, som bæstet indgjød mig, var blit uudholdelig som en følge av en ganske utrolig taapelig indbildning, som jeg gik og tumlet med. Min hustru hadde mere end en gang gjort mig opmerksom paa den lille, hvite flek paa katten, som jeg før har omtalt, og som var det eneste synlige kjendetegn, hvorved man kunde skjelne det levende fra det døde dyr. Læseren husker maaske, at dette skjelnemerke oprindelig var av temmelig ubestemte omrids, men langsomt og umerkelig skiftet det form, indtil jeg tilslut — paa trods av min fornuft! — maatte indrømme, at det hadde antat en uomtvistelig fast kontur. Som flekken nu saa ut, mindet den mig om det, jeg mest gruer for at nævne — ja, med den dom, jeg har svævende over mit hode, ræddes jeg for denne ene ting, som for helvedes luer . . .
Det var en galge, som stod tegnet paa kattens bryst!
Sandelig, nu var jeg redningsløst fortabt; dypere i elende og foragtelighet kunde ikke et menneske naa. Og al denne usigelige lidelse hadde et umælende dyr — hvis like jeg paa foragtelig vis hadde bragt ut av verden — paaført mig, et menneske, skabt i den høieste Guds billede! Ak, ak, hverken ved dag eller nat gaves der et glemselens eller hvilens øieblik for mig! Om dagen lot dyret mig ikke et minut ifred, om natten fór jeg gang paa gang op av vilde drømmesyner for at vaagne til en fornemmelse av dyrets hete aande mot mit ansigt, samtidig som det laa med hele sin knugende tyngde over mit hjerte. Og jeg var magtesløs i marens vold.
Under presset av alle disse pinsler forkrøbledes de svake rester, som endnu fandtes i behold av min oprindelige gode og fromme natur. Onde tanker fyldte mit indre, — de sorteste og skumleste tanker som kan hjemsøke en menneskesjæl. Mit vanlige mørke lune forhærdede sig til et stillestaaende uavrysteligt had til hele verdensordenen, deri indbefattet den samlede menneskehet. Desværre gik mine pludselige og ustyrlige raserianfald i regelen kun ut over een, nemlig min engleblide og taalmodige hustru, som uten klage eller bebreidelse lot forbandelserne fare hen over sit hode.
En dag skulde hun følge mig ned i kjælderen, der hvor vi nu i vor fattigdom hadde indlogert os — et gammelt, forfaldent hus. Katten hadde som sedvanlig sneket sig efter mig ned den bratte trap og holdt paa at vælte mig hodestupes, saa jeg blev ute av mig selv av raseri. Jeg grep en øks — ikke et øieblik længer jeg sanset min barnslige frygt for dyret! — svang den over mit hode og hugg løs. Men det dræpende slag blev avbødet ved, at min hustru tok mig i armen. Fuldstændig vanvittig over dette nye forsøk paa at motsætte sig min vilje svang jeg øksen endnu høiere — og begrov den i hendes hjerne. Uten et suk faldt hun død til jorden.
Ikke før var dette grufulde mord fuldbyrdet, saa tok jeg med stor iver og koldblodighet fat paa det arbeide, som nu var det mest fornødne: at skjule liket. Jeg var straks paa det rene med, at det ikke kunde skaffes ut av huset, hverken ved nattetid eller om dagen, uten at jeg risikerte, at folk i nabolaget kom paa spor av forbrydelsen. De mangfoldigste planer dukket op i mit indre. Først tænkte jeg paa at skjære kadaveret op i bitte smaa stykker og saa brænde det langsomt til aske. Et øieblik efter bestemte jeg mig til at grave det ned i en krok av kjælderen. Saa faldt det mig ind, at jeg kunde kaste det i brønden i bakgaarden — eller kanske heller pakke det i en kasse, som et stykke gods, og la et bud bringe det ut av huset. Men tilslut fandt jeg en utvei, som forekom mig langt bedre: Jeg bestemte mig til at mure liget ind i en av kjældervæggene — slik som jeg havde læst, at munkene i middelalderen havde baaret sig ad med sine ofre.
Det viste sig nemlig, at kjælderen egnet sig udmerket for denne begravelsesmaate. Murene var noksaa usolide og for ikke længe siden var de blit rappet, men fugtigheten og den raa damp dernede gjorde kalken løs og uholdbar. Dertil kom, at der paa en av væggene fandtes et fremspring, bak hvilket det nok var meningen at anbringe et ildsted. Jeg skjønte straks, at jeg med lethet kunde ta nogen mursten ut her, skjule liket i fordypningen og hvitte over med kalk — intet menneskeligt øie vilde ane, at der fandtes nogen ting der indenfor.
Min beregning holdt stik.
Ved hjælp av et brækjern fik jeg løs et par mursten, la saa liket omhyggelig tilrette imot den indre mur, hvorpaa jeg dækket aapningen til saa det hele tok sig ut som før. Nu tilberedte, jeg en jævning kalk, som jeg strøk over stenene med. Da jeg var færdig følte jeg mig meget tilfreds med mit arbeide. Det var ikke muligt at se spor paa muren efter mine hænders verk. Jeg sopte forsigtig sammen kalkrestene paa gulvet og saa mig triumferende om i rummet, idet jeg mumlet: denne gang tør jeg nok si, at mit stræv og min møie ikke har været forgjæves!
Saa gav jeg mig til at se mig om efter det forbandede ubæst, som var aarsagen til al min elendighet, for nu — det svor jeg paa! — skulde det dø. Hadde jeg fundet katten i dette øieblik, vilde dens skjæbne være beseglet. Men den inmarie djævel hadde nok merket sig mit sidste voldsomme raseriutbrudd og holdt sig klogelig borte.
Det er umuligt at beskrive eller gi nogen forestilling om den dype, velsignede følelse av fred som kom over mig, da jeg saaledes endelig var blit kvit den motbydelige skabning. Katten var som sunket i jorden. For første gang siden dens komme til huset, fik jeg mig en god rolig søvn, — ja, jeg sov virkelig med et mord paa samvittigheten!
Der gik en dag og en til, uten at min plageaand kom til syne. Fremdeles kunde jeg drage pusten som et frit menneske. Udyret hadde aabenbart strøket sin kos for altid. Jeg skulde slippe at se det mere. Jeg var overlykkelig. Min uhyggelige forbrydelse foruroligede mig ikke. Der blev selvfølgelig gjort mig nogen forespørsler, men paa dem gav jeg prompte svar. Der blev ogsaa foretat en undersøkelse av huset, — men det sier sig selv at intet blev opdaget. Jeg ansaa mig for utenfor al fare.
Den fjerde dag efter mordet fik jeg meget uventet besøk av nogen politibetjente, som skulde foreta en sidste ettersøkning av husets rum. Saa uendelig sikker var jeg paa umuligheten av at opdage likets skjulested at jeg følte mig staalsat mot al frygt og uro. Politibetjentene bad mig ledsage dem omkring i huset. De snuste rundt i alle kroker og kriker, tilslut trampet de for tredje eller fjerde gang ned kjældertrappen. Men ikke en muskel fortrak sig paa mit legeme. Mit hjerte slog rolig som hos et lite barn, der sover sin sunde uskyldssøvn. Vi gik gjennem kjælderen fra ende til anden. Med armene korslagt over brystet stillet jeg mig ansigt til ansigt med øvrighetens haandlangere. De uttrykte sin tilfredshet med resultatet av undersøkelsen og beredte sig til at si farvel. Men mit hjertes hovmod var for stort til nu at la sig neddæmpe. Jeg brændte efter at uttale mig. Jeg maatte faa sagt, om bare et eneste ord — jeg maatte ha utbrudd for min seiersglæde, jeg maatte gi dem et sidste indtryk av, hvor uskyldig jeg var.
„Mine herrer,“ sa jeg, idet de skulde gaa op trappen, „det glæder mig at ha overvundet Deres mistanke. Jeg ønsker dere alle et langt liv — og litt mere høflighet og velopdragenhet, end De har vist dere i besiddelse av ved denne leilighet. La mig i parentes bemerket faa lov at gjøre dere opmerksom paa, at dette er et meget solid hus . . .“ (i min fjollede trang til at snakke løs vidste jeg ikke længer, hvad jeg skulde finde paa at si).
„Jeg tør si et ganske enestaaende udmerket bygverk. Disse mure — gaar dere, mine herrer? — disse mure er ganske utrolig tætte og faste“ — — paa dette punkt av talen slog jeg med min stok to tunge slag mot den del av muren, hvor jeg hadde skjult min hustrus lik.
Maatte Gud i sin naade redde mig ut av erkefiendens fristende fangarme! Ikke før var gjenlyden av mine ord døde hen under kjælderhvælvet, før en stemme svarte mig fra graven bak muren — den lød først som en dæmpet og avbrudt graat, som et barns sutrende klynk, men steg saa med ett til et langt hujende og skjærende skrik, et umenneskelig brøl, et hyl av rædsel, av triumf . . . som det kunde tænkes at lyde fra helvedes dybder, naar de fordømte utstøter sine klager, medens djævlene hoverer i følelsen av sin magt.
Det vilde være daarskap at forsøke paa at utvikle min tanke i dette øieblik. Det sortned for mig, jeg ravet sanseløs hen i den anden ende av rummet. I et nu blev politibetjentene staaende ubevægelige, rædselsslagne. Men i næste sekund arbeidede ti kraftige næver med at slaa hul paa muren, det tok ikke lang tid, snart stod liket, sterkt forraadnet og oversaadd med flekker av levret blod, for vore forfærdede øine . . .
Og paa dets hode sat med rød fremstrakt tunge og et eneste ildsprutende øie det forfærdelige dyr som var aarsag til mordet, og hvis forræderske røst nu hadde git mig skarpretteren i vold! Jeg hadde muret katten ind sammen med liket.