Danton
DANTON
I Georg Büchners «Dantons død», som i disse
dage vil bli opført paa Nationalteatret for
første gang, skildres de siste tragiske uker i
den franske revolutionsmands liv, et emne, som
gjennem tiderne har fristet diktere, blandt andre
Romain Rolland, hvis drama «Danton»,
saavidt jeg forstaar, er av langt dypere virkning
og psykologisk interesse end hans tyske forgjængers.
Emnet er da ogsaa dramatisk nok.
Det vil altid paany bli gjenstand for undren
og spørsmaal, hvordan det gik til, at en mand
med Dantons reisning pludselig sank slapt sammen
i ubeslutsomhet, hvorfor han, Danton, motstandsløst
lot sig indfange av avinds- og undermænd
for derpaa, ansikt til ansikt med sine dommere,
at ta kampen op og løvevildt utfolde de egenskaper,
som gjør ham til revolutionens uten
sammenligning mæktigste skikkelse.
Det billede, Büchner gir av Danton, er alt i alt lite sympatisk. Hans drama, skrevet i 1835, bygger paa en tradition, som var Danton ugunstig, legenden om hans raahet, liderlighet og tidligere blodtørst. Hadde Büchner skrevet sit drama femten aar senere, vilde sikkert hans opfatning blit en anden. I 1850 utkom nemlig i Paris det første verk, som renser Dantons minde og uten fordom fastslaar hans betydning. Og siden har en lysende række av franske historikere med Michelet og Aulard i spissen løftet ham op til den plads, som er og blir hans, klart og veltalende paavist, hvilken overordentlig statsmand han var, for en vidtskuende aand. Uimotsagt staar han nu som en av de monumentale i fransk historie, ja, i al historie.
I virkeligheten skyldtes dette vanry ikke minst ham selv. Danton var, hvad Franskmændene kalder un fanfaron de vices. Det moret ham at overdrive sine mangler og feil, at late som han var like nøid med sit eftermæle. Inderst inde har han vel trods alt ikke tvilt paa, at historien nok en dag vilde retfærdiggjøre ham. Da han foran dommerskranken blev spurt, hvem han var, svarte han drastisk-kort: «Imorgen støv og ingenting, men mit minde vil leve evig i historiens pantheon.» Ogsaa i hans taler møter vi gang paa gang utbrud av voldsom selvfølelse. Voldsom — det er i det hele tat ordet, som karakteriserer hans væsen. En kjæmpeskikkelse. Ansiktet herjet av smaakopperne, uformelig stygt, med øine, som skjøt luer og lyn. Efter samtidiges vidnesbyrd indgav det gru, naar det med ett fortrak sig i hat, i raseri, indtil det smeltet og atter blev mildt, næsten barnlig godt. Ingen saa fryktindgydende, ingen saa aapenarmet, ingen saa indtagende, naar han bare vilde. Stemmens langt rullende torden vakte entusiasme eller skræmte til døden. Hans siste tale, da han slos for sit liv eller rettere sagt ubekymret lekte med det — han visste jo godt, at dødsdommen paa forhaand var op og avgjort — hørtes tydelig av folkemængden paa den anden side av Seinen. Kyklopen var navnet paa ham. Uhyret Robespierres uttryk om hans person. Ce monstre!
Naar imidlertid franske historikere i sin trang til at rehabilitere hans minde endog har villet gjøre ham til et elskelig hjemmemenneske, en omsorgsfuld pater familias, tillater jeg mig i al beskedenhet at tvile litt. Umættelig i sin nydelseslyst var han, likesom han altsaa viste sig overmodig uvorren med sit liv og sit rykte. I likhet med Gambetta sytti aar senere flakket han før revolutionens utbrud rundt paa kafeene i Quartier latin som brødløs advokat uten klienter og uten anseelse. En genial lediggjænger. En utroper av dagens nyt og fremtidens ideer. Saa kom revolutionen, og med al sin ubændige sjæls energi kastet han sig ind i dens stormer: Her hadde han hjemme. Her var tumleplassen for hans handlingsmot, hans vilde styrke. Danton var det, som organiserte oprøret den tiende august 1792, da kongemakten fik naadestøtet og hele det gamle system blaastes bort som sne for vinden. Utnævntes saa til justisminister. Frankrikes sterkeste mand. Krigen fulgte, og den tyske invasionshær overskred Frankrikes grænser. Den tok Longwy, beleiret Verdun og nærmet sig revolutionens baal og midtpunkt, det ubefæstede Paris. Bare ved voldsomme midler, uttalte Danton, vilde Frankrike kunne reddes. Paris fuldt av konspirerende royalister. «Nuvel, saa dræper vi dem! La os jage skræk ind i royalisterne, hvor de findes; derved, kun derved frelser vi fædrelandet!» Uten at møte hindringer fra regjeringens side foranstaltet han myrderierne i fængslerne fra den anden til den fjerde september. Koste hvad det vilde, skulde Frankrike reddes! Og han reddet det. Hans tordenrøst kaldte hundrede tusen under vaaben. Hundrede tusen uovervindelige. «Dristighet, dristighet og dristighet paany!»
Danton var det, som reddet Frankrike.
Nei. Trods blodet paa hans hænder var han ingen ilgjerningsmand. Underlig nok er det særlig Girondisterne som har skapt hans ry for at være blodhund, et ry, som den dag idag gaar igjen i vore historiebøker, hvor han og Robespierre i god borgerlig aand fremstilles som avgrundsdyp av bestialske instinkter. Hadde Danton faat raa, var blandt andre hoder Girondisternes egne blit spart. Han bød dem forbund og venskap, men blev haanlig vraket. Da han ut paa høsten 1793 forlot Paris og slog sig ned paa landet for at være i fred, var det deres blodige skjæbne, som i kvalm og lede drev ham bort. «Jeg har ikke kunnet frelse dem!» ropte han oprevet, mens tunge taarer randt nedover hans kinder.
Denne blodfulde natur tørstet saavist ikke efter blod.
Realpolitiker var han, med sans for og viden om, hvad nødvendigheten krævet. Det var nødvendig, hvis Frankrike ikke skulde gaa til grunde, at der blev ryddet op i royalisternes skarer, fiendens egne forbundsfæller i landets hovedstad. Men det var ikke nødvendig at myrde Brisset, Ducas, Vergniaud, Gensonné, alle Girondens førere. Han var ingen fanatiker, Danton, men en mand med vidsyn og hjerne i hodet.
Læser man hans taler eller de brudstykker av dem, som er bevaret — i motsætning til Mirabeau og Robespierre hadde aldrig Danton sine taler nedskrevet paa forhaand, saa vi nu bare kjender dem gjennem tilfældige referater — blir man ogsaa der slaat av hans uavrystelige bon-sens, hans praktiske, gjennemtrængende intelligens. I sin egenskap av taler er han improvisatoren. «Efter mig skal de ikke finde en skrevet linje,» pleiet han brautende at si. Han var jo fremfor alt organisationens mand og hadde ikke som den ortodokst troende Robespierre, denne professor i abstrakt moral, leilighet eller tid til nogen slags veltalenhet i akademisk stil. Det var øieblikkets krav, han beskjæftiget sig med: Hvad der nu er at gjøre — hvilke forholdsregler dagen idag hadde bruk for. Betegnende er det: I Robespierres mund var La Vertu slagordet. I Dantons La Raison . . .
Hvad var da hændt? Hvilken avgjørende forandring i sjælelivet hadde indtraadt, da han efter Girondisternes død trak sig tilbake til Sèvres og frivillig overlot Robespierre valplassen til sin egen ulykke? Danton, revolutionens ildsjæl, dens stormende vilje, lammet og stum! Time efter time saa man ham glo frem for sig i mørk apati. Bønderne, som kjørte forbi paa veien nedenunder, skottet ængstelig op til vinduet, der han stod. Selvopgivelse, mismod, træthet. En periode av græmmelse, av den dypeste nedslaathet, som først endte, da han seks maaneder efter anklagende stod foran sine anklagere og paany i sin vælde reiste sig til motstand og kamp. Men da var det for sent.
Saken er: Han hadde mistet troen paa revolutionens fremtid. Med klarblik indsaa han, at efter alle overdrivelserne maatte reaktionen komme. Og komme snart. Langt fra at han var terrorist paa samme maate som Saint-Just eller Billaud-Varennes, og naar han hadde akceptert skrækvældet, var det, fordi han mente, at det desværre ikke kunde undgaas. Ikke fordi han likte det. Mæt var han av at se blod nytteløst flyte. «Hvad har saa tilslut revolutionen bragt os?» spurte han vel sig selv. Har den skapt nye og bedre mennesker, leveværdigere tilstande? Angivere har den skapt, disse lurere ved dørene (som siden Taine saa ypperlig visste at karakterisere), en motbydelig tilstand av hykleri, feighet, undertrykkelse, dump frykt, bange-lyttende, aandeløs stilhet.
Det var kanske ikke slik, han engang hadde drømt det.
«Jeg vil heller guillotineres end guillotinere,» svarte han en ven, som bebreidet ham hans uvirksomhet.
Saa flytter han ind til Paris.
I mars 1794 arresteres han saa. Sammen med sine nærmeste tilhængere blir han dømt til døden. Selvfølgelig. Han hadde jo ikke ventet andet. Hadde ikke villet andet. Da en opfordret ham til at flykte, mens han endnu var fri, trak han foraktelig paa skuldrene. «Kan jeg da føre fædrelandet med mig under skosaalerne?» smilte han koldt og blev, hvor han var.
For siste gang gjør han løvens spring mot sine fiender.
Han forsvarer sig ikke. Han haaner. Han refser. Han viser tænder. Slaar dem ned med kloen. Dette er Danton, den forrige Danton! Der vokser uro op i sindene rundt ham. Folk begynder at knurre. De applauderer endog. Hans røst velter utover menneskemasserne, som tætpakket og tyst staar rundt justitspaladset. Hvad er dette? I sin raadvildhet vet ikke juryen, hvad den skal gjøre. Endelig faar de sendt bud fra revolutionstribunalet op til velfærdskomiteen, og svaret lyder, at der behøves ikke mere. Man har hørt nok nu. Døm ham! Hvis ikke —
Han dør kongelig. Paa skafottet sier han til bødlen: «Vis folket mit hode! Det er det vel værd.»
Med Dantons og hans venners død var den revolutionære sprængkraft uttømt. Hurtig stivnet det offentlige liv. Komiteerne tok makten og slog ned hver selvstændig meningsytring, endog den forsiktigste. En lav blodhimmel sænker sig nu over Frankrike. Fire maaneder, fire forfærdende lange, skulde det endnu vare, inden Robespierre faldt, en rædslernes tid, da dødsmaskinen arbeidet uten ophør, trofast, lydløst. Men saa — saa hænder der noget uventet, noget meget forunderlig. Natten mellem den niende og tiende thermidor, da det gjaldt, om konventet eller Robespierre vilde seire, var det dødsens rolig i Paris. Likegyldighet. Kulde. Paris grep ikke til vaaben. Tok ikke parti for eller imot. Pariserne gik tvertimot hjem og la sig og trak nathuerne over hodet.
Man hadde gaat træt.
Og nu var det Robespierres tur i at dø.
«Dantons blod kvæler dig!» skrek en til ham i opgjørets stund.
Robespierre snudde sig lynsnart.
«Danton! Jasaa! Det er Danton, I vil hevne?» svarte han skarpt.
Kanske han i hint øieblik husket Dantons ord: «Jeg drar Robespierre med mig. Om kort tid følger han mig i døden.»
En vældig skikkelse, denne Danton! Født paa grænsen mellem Champagne og Bourgogne. Der er i ham noget av bourgognens tunge styrke, av champagnens festlige letsind. Dypest inde godmodig, fuld av latter og ung spøk: «Folk tror det ikke,» sa han, «men jeg har i min karakter en god portion av den gamle, herlige, franske munterhet og haaber at bli ved med at ha det til min siste dag.» Med sandhet kunde han spørre sine dommere: «Har jeg en hyklers ansikt?» En naturelsker. Gavmild. Tilbedt av sine venner. Sikkert var det for Camille Desmoulins, Herault de Séchelles, Fabre D’Elgantine og de andre, som fulgte ham i graven, en rik trøst, at de hadde Danton i sin midte. Samtidig raa, kynisk. Han hentet gjerne ord og vendinger fra almuesproget; det gjorde virkning og gav hans tanke saft og kraft. «La os slænge dem et avhugget kongehue like i fleissen!» skrek han, da hertugen av Braunschweigs ukloke manifest til Paris blev diskutert i nationalforsamlingen. Til randen av sin sjæl fyldt av tidens aand. Han som de andre fortærtes av den.
Tidens aand! Ta og sammenlign den franske revolutions mænd, de, som raker op, med dem, som for eksempel den tyske revolution av 1918 formaadde at frembringe! Endnu lever Mirabeau, Desmoulins, Robespierre, Danton i vor bevissthet som titaner i let grandiost skuespil, men hvem vil vel mindes Ebert, Landsberg, Scheidemann, den dag, da ikke længer deres navns tomme lyd rasler gjennem avisen? Der er likesom ikke nogen aandelig atmosfære rundt disse. De brænder ikke, forbrænder ikke. I kraft av et fagforeningsmandat optrær de paa verdensscenen, hvor de litet har hjemme. Gode familiefædre, smaaregnende middelmaadigheter uten evne til at samle menneskerne, fordi de ikke vækker vor fantasi. Uten revolutionært temperament.
Det var det, Danton hadde. Revolutionært temperament. Revolutionær patos. Han fremfor nogen anden . . .
For omkring tyve aar siden blev en nittiaarig brordatter av Danton «opdaget» paa et fattighus utenfor Paris. Der hadde hun sittet ukjent i alle aarene; nu kom straks journalisterne stimende til med sine blocknotes: Om hun kanske hadde et eller andet litet træk at fortælle om sin saa berømmelige onkel?
Den gamle sat der i sin stol og smaanikket. Endelig samlet hun sig til et svar.
«Han fik en tapper død,» sa hun, rystende paa mælet. «Min far sa altid, at vi ikke skulde graate over onkel George, for han døde som en tapper mand.»
Det var jo ikke saa svært meget. Allikevel gjorde disse fattige ord et vist indtryk. Han kom os pludselig nærmere, vi, som stod i kreds rundt hende, saa levende nær, løven fra 1792, han, som reddet Frankrike.
Og jeg husket Lamartines billede: Da Danton kneisende stod paa skafottets gulv, var det, som han tok maal av soklen til sin egen statue.
1919.