Dødsdiamanten/13
XIII
na´an, vil ikke mere kunne finne ro
ved teltene.
Lenge satt vi slik i den grå vintermorgen på Nina Nevas værelse. Vi to og Orlow.
Hun visste at Oginsky var død. Jeg hadde fortalt henne det.
«For en natt —,» sa hun endelig. «Mettet med redsler, med gru og blod, — og allikevel er det den skjønneste og rikeste natt i mitt liv. Er det ikke forunderlig?»
«Og nu skal det være forbi, —» hvisket jeg sakte. Jeg følte mig trist og tung til sinns.
Nina svarte ikke. Igjen satt vi tause.
«Men De må være fornøid,» sa hun plutselig. «Deres spill er gjennemført, De har vunnet, ikke sant? Deres trick var helt glimrende, De narret den stakkars Oginsky fullstendig. Han sa at en dyktig politimann vilde gå tapt i Dem, men han tok feil! Han burde ha sagt: hvilken skuespiller vilde ikke verden ha mistet ved Deres død.»
Hennes tone var plutselig hård og fiendtlig.
«De er en kunstner på Deres område, en virtuos, herr Bjelke. Oginsky trodde blindt på Dem, han forstod ikke, «at det altsammen var komedie, han tok Deres tone og Deres ord for ekte. Slik er vi russere, ser De. Vi er barn, naive, godtroende barn. Herregud, hvor må De ikke ha smilt for Dem selv ved Deres kjærlighetserklæring! Og hvor De må ha vært spent i Deres indre, samtidig som De lekte med oss!»
«Nina!» ropte jeg oprørt. «Hvad skal dette tjene til? De vet like så godt som jeg, at det var mitt dypeste og opriktigste alvor. Du vet at jeg tusen ganger gjentar, hvad jeg sa: at jeg elsker dig, at jeg tilber dig, at du er alt for mig i denne verden . . . . Ninutschka,» var jeg Gud hjelpe mig nær ved å føie til, idet jeg ubevisst holdt på å etterligne Oginskys bløte, sonore stemme. Der vokset allede en skygge ved vår side.
«Hvorfor sier du så at det må være forbi?» sa Nina med et lite dirrende smil og strakte hendene mot mig.
Jeg trakk henne inn til mig i stormende glede.
«Nu blir det den rikeste natt i mitt liv, elskede,» sa jeg. «Allting i verden har jeg vunnet inatt, Nina, kjæreste, jeg har jo vunnet dig.»
«Og Orlow,» hvisket Nina sakte med hodet mot mitt bryst.
«Ja, Orlow,» gjentok jeg, og igjen var det over oss, dette selsomme, som alltid lå i luften og dirret i det værelse, som huset Orlow.
«Vi er ikke mere alene,» sa Nina. «Vi er forenet fra idag. Din og min skjebne er fra idag merket av Oginskys skygge og Orlows vilje. Vi må underkaste oss. Vi må tjene Orlow som alle de andre har tjent den, som Brahmas prester tjente, som Nadir tjente, som Grigorij Grigorijvitsch, som Catharina, Paul den første, Nikolai Aleksandrovitsh, alle har tjent den. I århundrer har den hatt sitt presteskap og sin kultus, nu er det vår tur, skjebnen har villet det, fra nu av er vi de to seneste ledd i den lange kjede, i den lange vandring. Det er vår forbannelse og vår lykke. Som planetene kretser om solen og hater og forbanner og elsker og tilber den, slik vil vi fra nu av være knyttet til Orlow. Se hvor den gløder . . . .»
Da var det, jeg følte forbannelsen over mig, at jeg ikke kunde handle anderledes. Jeg nikket stille.
«Du har rett,» sa jeg. «Fra nu av må våre veier gå sammen. Men du er den store kunstnerinne, og jeg vil i lengden ikke stå verdig ved din side. Du reiser ut til en strålende verden, som er fremmed for mig.»
«Du hører hjemme, hvor der er luft og Vingeslag,» sa Nina. «Og fra nu av er du merket av Orlow og av mig. Tror du, at du mere kan finne dig til rette i ditt lille Oslokontor med dine daglige små sysler, når du vet at utenfor ligger det en verden og venter på dig?
Den, som engang har skuet sitt Kana'an, vil ikke mere kunne finne ro ved teltene. Du følger mig, når jeg reiser.»
Da visste jeg at hun hadde rett, at avgjørelsen var falt, og at slik måtte min skjebne bli.
Jeg nikket, mens jeg strøk henne over håret.
Så kysset jeg henne.
Og tiden gikk.
Det begynte å lysne ute.
― ― ―
Slik tok jeg mitt livs største beslutning og brøt med min fortid. Jeg kastet mitt terningbeger i Rubicon, gikk over floden med flyvende faner og forrådte den sak jeg var satt til å vokte. Jeg vet at det ser slik ut.
Ved fire-tiden om morgenen forlot jeg Nina og gikk inn på mitt værelse. Jeg hadde ennu et viktig arbeide for mig. Jeg måtte fjerne alle spor. Vi, som vet å lese dem, vet også å fjerne dem.
Men jeg tok en stor whiskydram, før jeg gikk til verket.
Naturligvis la jeg ikke veien gjennem svalgangen, jeg gikk dristig over tunet, — i verste fall hadde jeg som politimann nok av påskudd til når som helst å være på benene her oppe. Men under frakken bar jeg Blankensteins stålskrin, og jeg tok en tur bortom den gamle brønn bak uthusene, så mig hastig rundt og kastet skrinet ned i det dype, isete hull, — det var tråkket, der jeg gikk, så jeg satte ingen spor.
— Grønne skygger hadde leiret sig over Oginskys ansikt i det kolde morgenlys. Blodet var størknet. Stillheten var likesom også størknet inne i det nakne, kolde rum. Jeg hadde nøie gjennemtenkt, hvad som måtte gjøres. — Først tok jeg fra ham min pistol, som han hadde puttet i den ene jakkelomme, så fant jeg den ring, som Nina i sin Ophisselse hadde kastet henover gulvet foran Oginskys føtter, dernæst tørret jeg omhyggelig dørklinken og alle de gjenstander, som jeg kunde tenke mig hadde vært i berøring med våre hender, med bordduken, som var gjennemtrukket av petroleum. Nuja, desto bedre, — en elementær feil som å efterlate fingeravtrykk kan jeg ikke begå, dertil er jeg for stiv i teorien. — I siste øieblikk husket jeg også på å finne det lommetørklæ, som Orlow hadde vært inntullet i, og som Oginsky hadde tatt fra mig sammen med diamanten. Det er slike småting, som feller. Men de er vanskelige å huske, vanskelige å undgå, når ens nerver dirrer under trykket av store og usedvanlige hendelser.
En lang stund stod jeg stille. Jeg overveiet, om jeg skulde gjøre noget for å kaste mistanke over på Harrington inntil videre, men jeg lot det være. Det var nok som det var. Dessuten behøvde jeg det ikke.
Da jeg kastet et siste blikk rundt mig, måtte jeg uvilkårlig grøsse ved synet av den ubevegelige skikkelse midt på gulvet, — det er dine henders verk, tenkte jeg. Jeg visste, det var dumt av mig å fare slik sammen, men den middelalderske, mørke gru, som knytter sig til et mord, sitter ennu begravd dypt inne i oss, og jeg kunde ikke la det være, jeg var allikevel ikke kold nok.
Så gikk jeg tilbake til mitt værelse og forsøkte forgjeves å få et øieblikks søvn.
Men det lykkedes ikke, skjønt jeg forsøkte å tvinge mig til å være rolig, jeg visste at jeg hadde bruk for mine krefter for morgendagen, at jeg måtte opby alle mine evner for ikke å falle et øieblikk ut av min rolle som interessert og forbauset tilskuer til hvad jeg skulde få se. Ikke for ivrig måtte jeg være, men heller ikke for likegyldig. Og jeg måtte være herre over mine nerver uten whisky, når vi igjen trådte inn i kjellerrummet. Jeg kunde heldigvis overlate ledelsen til Karlsen, han fikk gå i spissen med sine teorier om hvad der var foregått, men jeg måtte også fremkaste en og annen formodning. Når hans førte feil, måtte min peke i en litt riktigere retning, men ikke helt riktig, han måtte intet kunne forstå eller gjette sig til. Endelig måtte jeg meddele ham i et naturlig tonefall at jeg ønsket å reise, og at Nina skulde bli med.
Men fremfor alt måtte jeg være almindelig, — det var ordet, det var løsenet.
Så hadde jeg da med mine egne hender slått et menneske ihjel — det var latterlig, at det betød så meget for mig, og gikk så inn på mig, — rundt om i verden er der millioner av menn, som har mere blod på sine hender, men som allikevel sover godt.
Og tankene jaget og jaget som skygger gjennem mitt utmattede hode.
Jeg tenkte også på dig, opdagelseschef, på hvilket slag dette blir for dig. Nogen offentlig skandale behøver du vel imidlertid neppe å frykte, for alle parter har til syvende og sist interesse av å tie med saken. Russerne må tie, de er selv de mest kompromitterte av alle ved at de for det første selger en verdensberømt diamant i nattens mulm og mørke, og at dernæst deres tillitsmenn begår mord for å ta den tilbake. Kanskje vil hollenderne også tie, man kan aldri vite. Det har visstnok kostet dem en formue, som Sovjet har stukket i lommen, men det er lite smakelig, at et stort, verdenskjent diamantsyndikat innlater sig på en affære, hvori det spiller en rolle, som betenkelig nærmer sig en helers efter den almindelige europeiske straffelovgivning.
Jeg regner dog for sikkerhets skyld med den mulighet at vi kan bli eftersøkt, men som politimann er jeg såpass erfaren på området, at jeg vet, hvor det internasjonale politi har sine svakeste og åpneste masker, jeg nærer ingen bekymring for fremtiden forsåvidt, men selvfølgelig må Nina for en tid fremover avstå fra sine engagementer. Så meget kan jeg si, at vi kommer til å ta ophold for nogen måneder fremover i en liten idyllisk, bortgjemt fjellandsby etsteds i Syd-Europa, kanskje i Pyrenæerne, kanskje i Appeninerne, kanskje på Balkan, hvad vet jeg — Nina kjenner stedet, men allverdens politi vil ikke kunne finne oss. Vi har tatt våre forholdsregler, og jeg kan fremgangsmåten. Det er det eneste jeg har tilbake fra min tilværelse som politimann, en tilværelse, som altså fra nu av er slutt.
Det kjedelige ved saken er naturligvis at politiets offisielt utsendte representant så totalt har sviktet sin opgave, men det kan jo ikke du noget for, ingen kan for det, — det er skjebne. Jeg er ikke forgjeves født den 19. mars Anno Domini 1900. Og Orlows tall er ikke forgjeves nitten. Kanskje tror du ikke på en sådan sammenheng, men det gjør jeg fra nu av, fra natten til den første april 1931.
Et eller annet sted har jeg ganske nylig lest, at videnskapen har gjort en ny opsiktsvekkende opdagelse: At solspektret rummer en mengde ukjente farver, som er usynlige for det menneskelige øie. En del av dem er helsebringende, mens en del er overordentlig giftige, ikke bare for legemet, men for hele den menneskelige psyke. Den som en gang i fremtiden kan utløse disse sunde eller disse giftige farver, den som kan spalte sollyset, vil ha gjort en opdagelse større enn kanskje nogen nu aner. Det er mulig at nettop dette er diamantenes hemmelighet, og at de gamle tross alt hadde rett, når de tilla disse stener visse hemmelige krefter, sterkere enn jern og ild. De gamle har visst meget, som er glemt nu, all kultur er et kretsløp. Mot stjernene og tilbake igjen til det mørkeste mørke.
Det lys, som strømmer fra Orlow, er som en egen lyskilde, jeg har aldri før sett noget lignende. Jeg vet nok, at det oprinnelig stammer fra sollyset, og at det alene brytes i diamantens indre, men det omskapes tillike, det spaltes. Og jeg tror at det bare er spektrets giftigste farver, som slipper igjennem. Den er det ondes sten, den bringer lys, men ikke av det gode, milde, men av det herlige, dype, dunkle lys, som menneskene ikke tåler, fordi det er sterkere enn lyset i Paradisets bleke have. Derfor har de knyttet det til Lucifers navn — Lucifer, Lysbringeren.
Jeg har skrevet så vidt utførlig om Orlow, fordi det er mig maktpåliggende, at i det minste du skal forstå litt av hvad som er hendt mig i disse dager. Og jeg vil be dig om, at du — hvis du kan — må tilgi mig det nederlag denne affære betegner for vårt korps, fordi jeg i det avgjørende, seirens øieblikk har sviktet og har valgt Nina og Orlow fremfor den borgerlige laurbærkrans.
Jeg tar konsekvensen i og med at jeg vedlegger min avskjedsansøkning.
Jeg beklager at jeg har skuffet dig. Men jeg kan ikke medgi, at jeg — dypere sett — har handlet uriktig. Med hvilken rett vilde bolsjevikerne selge Orlow? — Alene med den sterkeres rett. Den var ikke statseiendom, den var ikke innkjøpt for statens rubler. Dens pris var Catharinas hete elskovsnetter, og den tilhører efterkommerne av disse netter fremfor nogen annen. Jeg har også tatt den med den sterkeres rett, men jeg har tatt den for Nina, som har mere keiserlig blod i sine årer enn hele det bolsjevikiske parti tilsammen kan opvise.
Jeg føler mig derfor ikke skyldig.
Et annet er at staten av praktiske grunnen må se anderledes på det, og at man derfor lukker øinene for en transaksjon mellem heler og stjeler på norsk territorium. Tyveri er jo som bekjent tillatt, bare det foregår en gros eller gjennem bank eller aktieselskap. Men jeg skulde allikevel være tilbøielig til å tro, at det ønskeligste vilde være at denne affære ikke kom op, og at det derfor også for våre myndigheter var den bekvemmeste og mest ønskelige utvei, at jeg helt enkelt forsvinner fra landskapet. For det vil neppe ta sig godt ut i allverdens øine, at det norske politi hadde en observatør til stede for å overvåke og beskytte den tvilsomme transaksjon, som fant sted på Solfjellet Høifjellshotell.
Det ligger derfor nær for mig å regne med — ihvertfall å håpe på — at min forvisning kan bli tidsbegrenset. Jeg vil derfor be dig om at du som min gamle venn vil gjøre mig den tjeneste å innrykke i «Le Temps» for 21. august iår en liten annonse under merket Orlow og med den gamle indianske tilføielse «Okeh», altså: «Orlow — o.k.», dersom saken blir henlagt og dysset ned, så ingen fare mere truer. Da vil jeg vite at den tid er forbi, da jeg behøver å holde mig skjult.
Alt dette lå jeg og tenkte på, og endel skrev jeg også ned morgenen til Skjærtorsdag, — morgenen til igår. Tiden gikk langsomt.
Jeg følte mig som en, der sitter og bringer orden i sin fortid og brenner sine gulnede papirer, men gjør det trygt, rolig og glad, fordi han vet at han går sin lykke imøte.
― ― ―
Dagen igår var svær å komme igjennem, men jeg tror, at jeg bestod prøven. Karlsens rapport viser ihvertfall intet tegn til nogen mistro, jeg tror han damper trygt og raskt avsted på et helt feil skinnespor, som han ikke kan komme vekk fra førenn det er for sent.
Jeg tror ikke, at jeg viste tegn til den ringeste uro, da fru Mohn meldte, at ingen hadde sett noget til Oginsky om morgenen, jeg skjøv det bare over på Karlsen og forrådte samtidig fru Mohn en smule ved å tilkjennegi, at hun var litt hysterisk, og at man ikke skulde høre for meget på hvad hun sa. Men kanskje spillet jeg vel meget overrasket, da jeg fikk se Oginsky, — efter fru Mohns varsel lå det kanskje nær å formode at der var tilstøtt nettop ham et eller annet. Den eneste feil jeg er mig bevisst, er at jeg engang var like ved å omtale Oginsky i fortid, det var mens vi ennu stod ute på tunet og altså på en tid, da mordet ennu ikke var opdaget. Men jeg gjorde det ikke. Jeg nevner det bare for å vise, hvor vanskelig det er å klare detaljene i denslags høit spill.
Men Orlow bar jeg den hele tid i innerlommen. Så nær var den.
Før avreisen — mens Nina pakket sine kofferter for annen og siste gang på Solfjellet — tok jeg et parti sjakk med Harrington. Det var nærmest for å få tenke på noget annet, et sjakkparti krever sin mann, det legger beslag på ens fulle opmerksomhet. Harrington avslørte sig imidlertid snart som en uøvet spiller, en ren dilettant på området. Jeg kunde spille som jeg vilde. Jeg ergret mig i mitt stille sinn over at jeg ikke tidligere hadde tatt dette parti, for jeg merket straks, at han overhodet ikke kunde være nogen forbryder av dimensjoner, han hadde ikke hjerne, ikke dristighet nok til det. Han var omstendelig og forsiktig, en cunctator og petitmâitre i sitt spill — vil man vite alt om et menneskes karakter, behøver man bare å spille sjakk med ham.
Karlsen kom til. Jeg vet, at han er en ivrig sjakkspiller.
Jeg snakket herlig dypsindig og tvetydig. Jeg la merke til at Karlsen lyttet.
— — —
Tålmodig og uten antydning til primadonnanykker underkastet Nina sig de Karlsenske anordninger for å komme diamanten på sporet, — det vil si — mens hun lot sig visitere av en rødekors-søster, satt jeg i forværelset og ventet.
Med Orlow i lommen.
Og så gled toget langsomt ut fra den lille landsens stasjon, hvis røde lykteskinn svant bak oss i mørket. Og toget tordnet avsted gjennem natten, boret sig frem gjennem mørket som en lysende St. Hansorm, — hjulene klapret og sang, og Nina var trett og sovnet med hodet på min arm.
— — —
Min kjære Opdagelseschef, — jeg vil ingen risiko ta.
Jeg tror, at du er en god og samvittighetsfull og lojal romanleser, som leser med eftertanke og overlegg og — ikke minst — i rekkefølge! Disse fortreffelige egenskaper hos dig vil sikre mig den nødvendige tid til å unddra mig den såkalte rettferdighets fangarmer. Du er neppe ferdig med disse rapporter før ved 23-tiden inatt, og da er jeg allerede forlengst over alle blåner. Da er jeg helt sikker.
Men jeg tar som sagt ingen risiko.
Skulde du derfor, mot formodning, tilhøre de dårlige mennesker, som begynner en bok med å lese dens slutt, som av simpel nysgjerrighet foregriper begivenhetenes gang og ikke føler en edel spenning og tilfredsstillelse ved tingenes harmoniske utvikling, så tilføier jeg til din beroligelse en siste side, beregnet på dig alene og — opriktig talt — kun for å føre dig på villspor:
Den skyldige var allikevel Harrington, som Karlsen i dette øieblikk har under lås og lukke. Jeg gav ham gripelsesordre pr. telefon for et øieblikk siden.
For sikkerhets skyld.