Dødsdiamanten/09
IX
gende, nattsort mørke, hvor den
klamme skygge krøp rundt og stirret
på oss fra alle kroker.
Jeg våknet ved at det banket sakte, men intenst og vedholdende på døren. Jeg fòr op og kastet et fort blikk på vekkeklokken, som var innstillet til å ringe på et kvarter før to. Den viste ikke mere enn ett, det var altså ingen forsovelse. I mindre enn et minutt fikk jeg kastet på mig frakken, som lå ferdig, og åpnet døren. Det var lensmannsbetjenten, som stod utenfor. Han dirret av ophisselse, nervøsitet og spenning og hvisket stakåndet, at det nettop var kommet en mann op til Maja, og at hun hadde lukket ham inn på sitt værelse. Lensmannsbetjenten hadde allerede vært iferd med å begi sig ned for å vekke mig, da døren var blitt åpnet påny, og han hadde hørt Maja hviske til den fremmede: «Vent litt! Jeg skal være tilbake om et øieblikk.» Så var hun gått ned trappen, og betjenten hadde fulgt efter henne så langt som ned i annen etasje. Mens hun fortsatte, var han gått inn for å vekke mig.
«Pokker, mann!» utbrøt jeg i et helt meningsløst raseri, «nu er hundre og ett ute, dette var jo nettop hvad De ikke skulde gjøre!»
Han søkte hviskende og mumlende å rettferdiggjøre sig med at nu vilde vi kunne ta dem begge, såsnart hun kom tilbake igjen, han hadde ment å gjøre det beste o.s.v., jeg hørte ikke så nøie alt hvad han sa. Jeg skyndte mig avsted gjennem korridoren med kurs for den motsatte opgang til loftet. Lensmannsbetjenten fulgte fornærmet efter. Trappen tok vi i ett nu og blev stående et øieblikk i vårt belgmørke observasjonshjørne. Jeg kjente mig plutselig rådvill og usikker, spillet var ved å gli ut av mine hender. Så tok jeg mig med en kraftanstrengelse sammen: Dette tjente ikke til noget, uvirksomhet var nu det verste, tiden var inne til å gå på.
«Bør vi ikke vente litt?» foreslo lensmannsbetjenten og grep mig i armen. «Hun er ikke kommet tilbake ennu. Venter vi litt, tar vi kanskje både henne og morderen.»
«Hvordan vet De sikkert at hun ikke allerede er kommet tilbake?»
«Mens jeg stod foran Deres dør, kunde jeg hele tiden se ut i gangen, jeg er sikker på at ingen passerte —»
Jeg vred min arm demonstrativt og uten ett ord løs fra hans hånd og gikk hurtig over mot pikeværelset, jeg hørte lensmannsbetjenten følge efter og underveis løse sikringen på sin pistol og gli ut til siden bak mig — selv lot jeg min pistol bli liggende i lommen, jeg var likegyldig, forbitret og hensynsløs, — jeg banket kort og skarpt på og med et raskt tak vred jeg dørklinken ned og trådte inn i værelset . . . .
. . . . og stod ansikt til ansikt med Iversen!
Hans forbauselse var langt større enn min. Jeg hadde ventet dette. Det lønner sig å regne med sine medmenneskers tåpelighet først og fremst på dette område. Ja, og sin egen også.
«Pokker ta Dem, De forbannede idiot!» sa jeg lavt, inderlig og udiplomatisk.
«Hvad mener De?» Iversen forsøkte å blåse sig indignert op for et øieblikk, men falt fort sammen, da jeg uten omsvøp bad ham holde munn, mens lensmannsbetjenten, som nu var med på notene, gjorde en talende bevegelse med sin usikrede pistol. Iversen stammet etpar undskyldninger, men jeg hørte ikke på ham. Jeg ønsket ingen forklaring av ham, men jeg var fylt av hevngjerrighet, han skulde komme til å bøte for dette, at han var kommet inn som en hund i et spill kegler og hadde slått hele spillet overende. Han kunde ingen skånsel vente sig under morgendagens avhøring, den forbannede svinehund!
«Sikre pistolen Deres, mann!» sa jeg kort til lensmannsbetjenten, som stod der og pekte med sitt skarpladte våben i alle retninger. «Vi må nedenunder. De blir her, inntil De hører nærmere!» vendte jeg mig til Iversen. «Gud hjelpe Dem, hvis De så meget som stikker nesen utenfor døren. Det kommer til å bli skutt litt her oppe inatt, forstår De!» Og mens jeg snakket, tok jeg pistolen op av lommen og lot sikringen kneppe. Iversen sank ned på en stol uten å si et ord.
«Kom,» sa jeg til lensmannsbetjenten. «Nu er det alvor. Vi må finne Maja.»
Vi lukket døren stille efter oss — ikke en lyd var å høre. Så listet vi oss hen til trappen. Plutselig grep lensmannsbetjenten fatt i mig — «hyss —» hvisket han næsten uhørlig. Vi stivnet der vi stod, vi holdt pusten, vi anstrengte oss for å eksistere minst mulig, vi følte oss rasende utålmodige over lyden fra våre egne hjerteslag — og midt under denne anstrengende, trykkende, knugende, næsten hørlige og absolutte stillhet hørte vi tydelig lyden av en dør, som med en svak knirken blev lukket nede i annen etasje.
Igjen gled vi tilbake og inn i skyggen. Kanskje var det Maja, som var på vei op. Lenge stod vi slik, urørlige og spente og med blodet hamrende i tinningene. Minuttene gikk, ikke en lyd var å høre, huset syntes ikke mere å rumme et eneste, levende liv. Omsider gjorde jeg slutt på det, og vi steg langsomt ned trinene til annen etasje og lot lyset fra våre lommelykter spille innover i korridoren.
Den var tom. Alle dører var lukket.
Vi fortsatte videre ned i første etasje. Også hallen var tom. Jeg gikk hen til utgangsdøren, den var ulåst, altså var Maja gått ut. Ennu var kanskje ikke alt håp ute, kanskje var hun gått for å hente Orlow og kom tilbake med den . . . . Vi fikk også gå ut og lete efter henne gjennem den nye bygning og omkring den. Nu kunde vi ikke mere ta nogen risiko ved å vente, nu hastet det.
Et utbrudd fra lensmannsbetjenten fikk mig til å snu mig. Han stod i døren inn til et værelse, som ligger rett inn for gangen på kjøkkensiden vis à vis kontoret.
«Gud hjelpe mig!» gispet han. «Jeg tror hun er død.»
I ett nu var jeg borte hos ham.
Og i lyset fra hans lommelykt så jeg Maja ligge inne i værelset, nesegrus utstrakt på gulvet og med hodet i en stor blodpøl.
― ― ―
Jeg vet ikke så nøie, hvorledes jeg reagerte, men jeg har et svakt og litt forstemmende inntrykk av at både lensmannsbetjenten og jeg i de første øieblikke opførte oss litt hysterisk og sa mange dumme og meningsløse ord rett ut i luften nærmest for å få høre vår egen stemme, slik som vi mennesker så ofte gjør, når vi kommer i affekt og når noget usedvanlig løfter oss av hengslene. Vi blev stående der i mørket foran den myrdede, som var slått ned næsten for våre øine — vi stirret på den grufulle blodpøl, som skinnet i den smale lysstripe fra våre lommelykter — og omkring oss var mørke, tungt rugende, nattsort mørke, hvor den klamme uhygge krøp rundt og stirret hatsk på oss fra alle kroker. Ett eller annet sted i dette mørke skjulte morderen sig, ett eller annet sted lurte han på sitt næste offer, kanskje krummet han sig i dette øieblikk sammen som en tiger på sprang. Vi famlet i blinde, vi ante intet, vi gikk i mørke ved høilys dag, med bind for øinene gikk vi fremover mot noget ukjent og fryktelig, mot selve det blodige, ubarmhjertige, desperate drapsinstinkt, som holdt til huse mellem disse bygningers vegger. Det var ikke skrekk vi følte, men gru, — gru for det ukjente, umenneskelige vesen, som slo ihjel og rammet fra mørket.
«De får vekke lensmannen,» hørte jeg mig selv si med overraskende rolig stemme. «Men gå den annen vei og sørg for at hverken De eller lensmannen benytter svalgangen og ødelegger mulige spor. Ha øinene med Dem underveis, og ser De noget, så vent ikke med å skyte. Og pass endelig op for hjørnene, hvor den djevelen kan stå på lur med sitt mordredskap. Jeg blir her, inntil dere kommer.»
«Vi sees igjen,» hørte jeg lensmannsbetjenten si med grøtet stemme, mens han rakte mig en klam hånd. Hvorfor han gjorde det vet jeg ikke, heller ikke vet jeg hvorfor jeg grep den og trykket den. Så forsvant han i mørket, og jeg hørte døren lukkes.
Da han var gått, var det som en befrielse, jeg kjente mig helt rolig, den lammende uhyggesfornemmelse forsvant, jeg blev igjen mig selv. For å ha noget å bestille foretok jeg en foreløbig undersøkelse av værelset, men det viste tilsynelatende intet spor, og jeg vendte igjen tilbake til det sted, hvor den ulykkelige pike lå. Jeg blev stående og se på henne. Det var ikke før falt mig inn at hun var så vakkert skapt, anklene var fine og spinkle, hendene røde, men små og velformede, hele skikkelsen var slank og fin og ungpikeaktig, den lå der som en knust porselensdukke, slått sønder og sammen av brutale, ubarmhjertige never og kastet vekk. Slik ser herjingen og ødeleggelsen ut —, en sår medlidenhet steg op i mig, ulykkelig hadde det vært det liv hun hadde ført, men hvem av oss hadde ofret henne en skygge av interesse, ennsi en tanke? Vi hadde betalt oss fra det med drikkepenger, hun angikk oss ikke, hvem av oss kjente henne! Hvor vi er følelsesløse og flotte, vi som har råd til å gå våre medmennesker forbi — det forekom mig plutselig som om det måtte være det største i verden å kjenne hvert menneske, å kjenne alle mennesker og komme dem imøte og stanse op ved dem. Og som jeg stod der og stirret på den spinkle, fine, søndertrådte skikkelse og den heslige, sorte blodpøl, svor jeg at jeg skulde finne morderen og kreve ham til regnskap, all min vilje skulde jeg sette inn på dette, jeg skulde ikke gi mig, før vi hadde ham bak lås og lukke, han skulde komme til å undgjelde for sin gjerning og bøte for den.
Jeg skal ikke referere alle de forholdsregler vi tok for å komme morderen på sporet og ikke berette detaljert om hvorledes vi gikk fra værelse til værelse og vekket hver enkelt av gjestene. Jeg skal ikke forsøke å skildre den forferdelse som grep dem, da de hørte om den nye ugjerning, hos flere var det likefrem et tilløp til panikk, de stod op og klædde på sig, de sa at de ikke vilde være en dag mere i dette uhyggens hus. Hvad vi ønsket å konstatere, fikk vi imidlertid bragt på det rene, alle gjestene var i ro på sine værelser klokken halv to. Mellem ett og kvart over ett må mordet være begått.
Det blev en optatt og en beveget natt, søvn var det selvsagt ikke mere tale om. Såsnart telefoncentralen nede i bygden åpnet, bestilte jeg iltelefon til opdagelsespolitiet i Oslo.
Du behøver ikke å gjøre så mange undskyldninger fordi du vil sende Karlsen op, kjære venn. Jeg vet at Karlsen er en av korpsets beste, og at han er en fremragende sporhund, jeg forstår det så godt, og jeg er bare takknemlig over å få litt assistanse, så meget mer som jeg da kan tre mere i bakgrunnen, hvilket kanskje kan ha sine fordeler. Det gleder mig for øvrig at du var enig i mine disposisjoner og enig i at jeg kan legge press på gjestene for å bevege dem til å bli her over onsdag, så Karlsen får et døgn til sine undersøkelser. Som et siste middel får vi prøve en overraskende visitasjon efter diamanten, når alle gjestene er kommet ned i bygden, og skulde heller ikke en slik føre frem, må vi anta at diamanten fremdeles er gjemt ett eller annet sted på Solfjellet, og da er det ikke annet å gjøre enn å holde stedet under observasjon en tid fremover.
Det er morsomt at mine rapporter har interessert dig, men du tar feil, når du tror at min ungkarstilværelse på nogen måte trues av Nina Neva. Det vilde være tåpelig å nekte at hun interesserer mig, ingen kan gå henne likegyldig forbi, hun er et altfor eiendommelig og verdifullt menneske til at man kan undgå å føle det som en lykke å ha fått anledning til å gjøre hennes bekjentskap. Men våre veier er så forskjellige, hun er en trekkfugl fra den store verden med en strålende stjernetilværelses brus under vingene, og jeg er en fattig og nøktern liten norsk politifullmektig . . . .
Nuja, Karlsen kommer altså iaften eller muligens imorgen, dersom han foretrekker å bli over nede i dalen. Jeg skal imens foreta det nødvendige, men så trekker jeg mig tilbake fra den aktive efterforskning og fortsetter mitt arbeide mere i det skjulte, mere à la privatdetektiv, det skal bli godt å kunne slippe fri fra disse eviglange rapporter, som mere og mere tar makten fra mig. Når man først er begynt å skrive dem vidtløftige og lange, er det vanskelig igjen å ta rev i seilene og innordne dem under den vanlige form.
— Avhøringen har artet sig svært negativ. Alle hadde sovet, og ingen hadde hørt eller lagt merke til det minste. Våre undersøkelser gav derimot ganske interessante resultater, som kanskje kan komme til å vise sig verdifulle. Selve mordstedet fortalte oss lite, og jeg vedlegger derfor ingen skisse over det. Der fantes praktisk talt ingen spor. Morderen har øiensynlig stått på lur og har plutselig og uventet slått sitt offer i hodet med det samme våben som han benyttet overfor hollenderen. Taktikken er den samme, den ulykkelige pike er øieblikkelig og lydløst brutt sammen, og døden er straks inntrådt som følge av det voldsomme slag.
Men følgende tre kjennsgjerninger er — så vidt jeg kan skjønne — av stor betydning:
For det første fant vi en flunkende ny 500-dollars seddel blandt Majas tøi oppe på hennes værelse.
For det annet fant vi interessante spor i det snebelte som jeg aftenen i forveien hadde strødd tvers over svalgangen. Der var avtrykk av damesko frem til og tilbake fra den nye bygning, og de fulgtes av avtrykk efter et par kjempemessige mannsføtter, som var gått den samme vei og i samme retning. Dessverre kryssedes sporene intetsteds — snebeltet var jo ganske smalt —, så det er umulig å si hvem som er gått der først, om de er gått hver for sig eller kanskje sammen. Sporene av mannsføtter var så store og karakteristiske, at jeg først trodde de skulde gi oss en verdifull pekepinn, men de viser sig imidlertid helt sikkert å stamme fra Harringtons kalosjestøvler, som står i gangen, og som hvem som helst kan ha benyttet sig av. Men det er altså på det rene at to mennesker i løpet av natten er gått fra den gamle hotellbygning over i den nye og tilbake igjen. De har røpet sig i og med at de har passert svalgangen, hadde de f. eks. lagt veien utenom, slik som jeg bad lensmannsbetjenten om å gjøre, så vilde vi intet ha kunnet konstatere, for veiene er hårde og frosne.
Det tredje viktige punkt er at jeg i ovnen i et av kjellerrummene over i den nye bygning fant en halvrøkt Bogdanof-cigaretthylse. Det var rent tilfeldig jeg kom over den, rummet var nokså støvet, men borte ved ovnen var der som et svakt avtrykk i støvet omtrent som om nogen hadde tatt et skritt like bort til ovnsdøren. Det var så utydelig at det som spor betraktet var helt verdiløst, men det bragte mig dog til å undersøke ovnen nærmere, hvilket jeg kanskje ellers ikke vilde ha bemøiet mig med. De andre skjenket ikke cigarettstumpen den fjerneste opmerksomhet, skjønt de ellers var ivrige nok.
Ennu ett må jeg referere, så vil du sitte inne med alle de kort, vi for øieblikket har på hånden. Fru Mohn kom til mig umiddelbart efter frokosten og trakk mig til side. Hun syntes at det var hennes plikt å nevne enkelte ting for mig, sa hun. Det var først og fremst noget med hensyn til «avdøde Maja», — som fru Mohn sa meget høitidelig. Hun var kommet til å tenke på at hun likegodt burde fortelle mig alt hun hadde lagt merke til. Skjønt en hotellvertinne nok kunde komme til å opdage ett og annet, som hun i sin almindelighet ikke burde la komme videre, så var det anderledes i et tilfelle, hvor der var begått en forbrydelse under ens tak. «Har De lagt merke til Iversen, politifullmektig?» hvisket fru Mohn hemmelighetsfullt.
«Iversen —, ja det er sant, Iversen,» sa jeg. «Ham har vi helt glemt å avhøre . . . .» Og så husket jeg at Iversen, stakkar, hadde fått ordre til å holde sig oppe på værelset for ti timer siden.
«Ja, hvad mener De egentlig?» spurte jeg så fru Mohn.
«Der var noget maskepi mellem Iversen og Maja,» hvisket fru Mohn fortrolig. «Jeg tror Iversen har hatt noget med det å gjøre. Iversen har vært handelsreisende og har vært ute for meget i sine dager.»
«Ja, takk skal De ha, fru Mohn, fordi De forteller hvad De har lagt merke til,» sa jeg, «vi skal se på det alt sammen»
«Det var en ting til . . . .»
«Nåda —?»
«Den franske professoren har ikke spist aftens nede de siste aftenene, han har fått den bragt op på et brett, det vil si, fruen har vært nede og hentet den. Igåraftes kom jeg ut i gangen rent tilfeldig, og da var det akkurat som om fru Martier stod oppe i trappen med brettet og heldte noget op i professorens kopp fra et hvitt papir, det så ut som om hun hadde et pulver op i koppen til ham —»
«Takk for Deres oplysninger, fru Mohn, men jeg tror ikke at De skal legge for stor brett på dette. Vi kommer nok tilbunns i det. Nu får De være med mig op på Majas værelse og hjelpe mig å undersøke det litt nærmere. De skal ikke bli forbauset, om De treffer nogen der oppe, det er en avtale mellem oss, jeg har bedt ham passe på værelset for mig så lenge . . . .»
Iversen satt ganske riktig der oppe ennu, han satt midt i værelset på en stol, tykk, søvnig, men forskrekket. Det så ut som om han ikke hadde rørt sig fra stedet, siden vi sist var der oppe.
«Nå, der har vi Dem jo, — De sitter her trofast som Catharina den stores livvakt,» sa jeg vennlig til Iversen, jeg hadde litt vondt av ham, fordi vi helt hadde glemt ham.
«Jeg forstår ikke hvad De mener,» svarte Iversen, han var øiensynlig ikke i godt humør.
«Catharina plaserte engang en skiltvakt i sin have for å passe på at ingen trådte på et tre hun hadde plantet. Hundre år senere stod skiltvakten der ennu, og ingen kunde skjønne hvorfor han stod der. Da var treet høit og stort. En eller annen undersøkte saken, det var så umotivert med denne skiltvakten, at ingen kunde skjønne hvorfor han stod der. Så fant man ut sammenhengen. Vi hadde næsten glemt Dem for godt, Iversen.»
«Jeg gjør alltid hvad politiet ber mig om,» sa Iversen mutt. «Hadde De glemt mig lenger, var det blitt Deres sak.»
«Men hvordan kunde den samme skiltvakten stå der i hundre år?» spurte fru Mohn.
«Han hadde vel formeret sig,» sa jeg tørt.
Iversen lot sig forlyde med at han syntes historien om Catharinas skiltvakt var noget mal à propos, men Iversen var gretten, og dessuten visste han jo ikke om Orlow.
Det var umiddelbart efterpå at vi fant 500-dollars-seddelen.
― ― ―
Lensmannen og hans betjent måtte reise i formiddag, de hadde arbeide, som ventet på dem. Jeg lot dem reise, opdagelsesbetjent Karlsen kommer jo iaften eller imorgen tidlig. Før de kjørte trakk lensmannen mig tilside og sa at han med det første ventet å se mig komme kjørende med en fangetransport. «Og vet De hvem De da har i sleden?»
Lensmannen så triumferende på mig.
«Jeg vedder at De har Harrington og kona hans sittende bak i sleden med håndjern på begge to.»
Jeg smilte litt. «Vi får nu se, lensmann. De er så sikker i Deres sak.»
«Jaggu er jeg det, ja,» sa lensmannen. «Det er som fot i hose. Fyren har gitt Maja 500 dollars for å hjelpe ham, hvorfra skulde ellers den fattige jenta ha fått en slik kapital? Hun har stått ute i gangen og passet på at ingen kom over ham, og dessuten vet vi at han fikk henne til å olje dørhengslene for sig. Det er enkelt nok, først har han slått hollenderen ihjel og røvet skrinet, og siden har han kvittet sig med Maja. Det var antagelig han, som lukket døren efter Dem, eller kanskje var det Maja, det kan være det samme. Det var også han, som lukket døren efter sig nede i annen etasje inatt, mens dere stod oppe på loftet, da kom han rett fra mordet. Vanten hans fant vi i Blankensteins værelse, og det var spor efter støvlene hans inatt . . . . en annen kan ha lånt støvlene, sier dere, det er så, men det rimeligste er vel at han har brukt dem selv, all den stund ingen visste noget om at der var strødd!
Hvad skulde disse to over i den nye bygningen? Selvfølgelig hadde de et ærend der, og det ærendet kan man tenke sig. De skulde hente skrinet og juvelene, skulde de. Da de så kom tilbake igjen og alt var rolig, slo han Maja ihjel for å være alene om kuppet!»
«Det høres ikke så galt, hvad De sier der, lensmann,» sa jeg.
«Nu kommer jo Karlsen også op, flink gutt,» fortsatte lensmannen ivrig. «Godt hode er det på ham, han er en nevø av mig, — bare snakk med Karlsen om tingene, politifullmektig.»
Jeg skjønner godt at lensmannen mener at jeg er altfor forsiktig og sen av mig. Det kan godt være.
Nu overlater jeg imidlertid med god samvittighet den fortsatte undersøkelse til lensmannen og din betrodde mann, Karlsen. Min virksomhet som forfatter av rapporter er forbi, og jeg tar den ikke op igjen førenn gåten er løst. Som sagt trekker jeg mig nu tilbake for å arbeide i det skjulte, — jeg vil fra nu av arbeide fra mørket — likesom morderen!
— — —
Senere: d. 31. mars om aftenen: Siste nytt er for det første at Karlsen overnatter nede i bygden hos lensmannen, men denne nyhet er ikke så opsiktvekkende, at den kunde ha beveget mig til å gjenopta pennen.
Men Oginsky er kommet.
Han kom med skyss sent iaften.
Jeg var ikke til stede, da han kom, men han opsøkte mig straks på mitt værelse. Han var alvorlig, energisk, sammenbitt — en helt annen Oginsky enn den som hadde sittet der og tyllet i sig vodka og konjakk. Jeg likte ham. Legasjonen hadde fått privat underretning om det passerte, mens pressen ennu var holdt utenfor. Egentlig vedrørte affæren ikke lenger den russiske delegasjon, diamanten var solgt, og de hadde fått pengene, men de ønsket å ha en rapportør på stedet, spesielt hvis mistanken skulde peke i bestemte retninger. Den mulighet var til stede at også andre enn amerikanere var ute efter verdiene, det var jo en formue det dreiet sig om —1 100 000 dollars —. Kunde han — Oginsky — samtidig på en eller annen måte være mig til nogen nytte, så stod han med glede til min rådighet, og kunde han få hjelpe til å ramme denne banden, så gjorde han det con amore.
Jeg måtte sette ham inn i situasjonen. Jeg fortalte ham sakens springende punkter, men ikke alt. Det er ikke nødvendig å innvie en utlending i alle dens detaljer, endel beholdt jeg for mig selv, således fortalte jeg ham intet om Nina Neva, hverken om hvad hun hadde fortalt om sitt slektskap med ham eller om hennes optreden ved de forskjellige anledninger. Derimot lot jeg som om jeg ikke visste noget om henne, og antydet en forespørsel i den retning overfor Oginsky.
Han nølte litt før han svarte. Så kom det meget forbeholdent at han ikke kjente nærmere til henne, han visste bare at hun var en fanatisk emigrant, og at de store inntekter fra hennes turnéer rundt om i landene for en stor del kom den russiske emigrantkasse til gode, — det hadde også vært grunnen til Pavlovas fattigdom, sa han med et stygt smil. Men Nina Neva er mere fanatisk, — hun er ingen venn av oss, føiet han til.
Han gjorde et par spredte spørsmål og hørte opmerksomt på mine svar. Til slutt nikket han eftertenksomt.
«Jeg har en teori,» sa han så. «De tar mig det ikke ille op, at jeg inntil videre beholder den for mig selv? Men jeg tror at jeg vet hvem morderen er, og at jeg skal finne Orlow. Det er én ting, som jeg mener De har oversett.»
Det var jo nettop hvad jeg ikke hadde gjort.
«Jeg skal ikke trenge inn på Dem,» sa jeg litt støtt — «dersom De ikke ønsker å si det. Men vilde det ikke være mere fordelaktig om vi kunde samarbeide?»
«Vi får se,» svarte han. «Alt avhenger av mine første undersøkelser. Vi får sove på det foreløbig. Godnatt! Jeg er så trett efter kjøreturen, jeg vil legge mig i skikkelig tid.»
Jeg blev sittende litt. Hvorfor hemmeligholder han at han og Nina Neva kjenner hinannen? Er det tilfelle at de er fetter og kusine, eller skulde de allikevel . . . . Og hvorfor var det så om å gjøre for ham å nevne den russiske emigrantkasse? Han hadde sagt at han hadde sin teori — allesammen var vi detektiver her oppe på Solfjellet nu, vi fulgte hver våre spor og hadde hver våre mistanker. Men ett festet jeg mig ved:
Oginsky hadde over hodet ikke spurt efter amerikanerne.
— — —
Jeg gikk ned i stuen. Nina Neva satt ved pianoet og nynnet. Hun hadde på en blå fløiels kjole med hvit blondekrave.
«Oginsky er kommet op igjen,» sa jeg.
«Jeg vet det,» svarte hun bare. Hun røpet ingen overraskelse eller uvilje ved å høre det, men en stund senere føiet hun til: «Som De forstår — vilde jeg sette stor pris på å få reise snarest mulig.»
«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for det,» sa jeg. «Men jeg har gitt ledelsen av undersøkelsen fra mig. Det kommer en annen op imorgen. Jeg skal snakke med ham, jeg skal nok ordne det på en eller annen måte, vi kan jo si at De ellers vil gå glipp av viktige engagementer.»
«Jeg vilde gjerne vite om jeg senest torsdag kunde få reise herfra, det er for øvrig sant, at jeg ellers går glipp av engagementer, — kan De love mig at jeg sikkert kan få reise torsdag, så jeg kan innrette mig efter det?»
«Ja,» sa jeg, «det tror jeg.» Hun satt og regnet efter.
«Hvilken dag er det imorgen?»
«Den første april,» svarte jeg.
Hun blev forunderlig opmerksom.
«Hvordan skriver De det?»
«1.–4.–1931.»
«Legg tallene sammen,» bad hun i den største ophisselse.
Litt forundret efterkom jeg hennes anmodning.
«1 + 4 + 1 + 9 + 3 + 1 . . . . det blir tilsammen 19.»
«Blankenstein blev myrdet på nummer 19, og Orlow forsvant fra nummer nitten, — det er tallet,» sa hun med likblekt ansikt. «Det er Orlows tall igjen,» gjentok hun. «Ennu er vi ikke ferdige med disse ulykkens og forbannelsens dager!»
Og hun så frem for sig med et uttrykk som om en avgrunn hadde åpnet sig for hennes føtter, men det var et hårdt, besluttsomt og stivnet trekk i hennes ansikt, som overrasket mig.
Jeg slo det hen.
«Her i Norge har vi den tro at den første april alltid narrer,» sa jeg bare.