Dødsdiamanten/06
VI
kens grep i hver menneskesjel.
Jeg gikk med én gang inn på hollenderens værelse. Av en eller annen grunn falt det mig inn at han kanskje ennu kunde være nede i stuen — det var like efter middagen, en halv times tid i forveien hadde vi reist oss fra bordet. Nina Neva var gått op for å pakke til avreisen og jeg for å tilføie nogen sisste linjer på min forrige rapport.
Ute på gangen utenfor korridoren møtte jeg piken Maja og spurte henne om hollenderen var nedenunder. Hun svarte at hun trodde det. Mellem korridoren og opgangen er der en dør, som åpnes utover. Denne dør står alltid åpen, den lukkes bare når det er svært koldt.
I første etasje passerte jeg Mr. Davis, som stod ute i gangen ved kontoret og vasket sine hender. Jeg kikket inn i stuen — der var ingen Blankenstein, den eneste tilstedeværende var Mr. Harrington, som satt borte ved vinduet foran et sjakkbrett og var optatt med å løse en sjakkopgave, mens han stadig konfererte med sjakkspalten i en opslått avis og tygget på en halvrøkt, sluknet sigar. Gud vet, hvorfor alle amerikanere tygger sine cigarer istedetfor å røke dem.
Jeg spurte om han hadde sett noget til Mr. Blankenstein. Han rystet på hodet.
«Spiller De sjakk?» spurte han mig på engelsk.
«Åja,» svarte jeg, «men dessverre ikke videre godt.»
Han så på mig.
«Det kommer vel med i alle situasjoner å kunne sin sjakkteori, å kunne øine spillets finesser og det siste trekk lang tid i forveien, å kunne planlegge en ting og se fremover. Det er å avlure skjebnen dens hemmeligheter og fravriste fremtiden dens gåter — et kongelig spill, Mr. Bjelke, det beroliger ens nerver og avleder ens tanker. De og jeg burde ta et parti ved leilighet.»
«Gjerne — sa jeg likegyldig, «jeg er bare redd for at jeg ikke er Dem en verdig motspiller.» Og jeg gikk igjen ovenpå, passerte Mr. Davis, som nu tørret sine hender og gikk rett op til Blankensteins værelse. Døren mellem gangen og korridoren stod halvåpen, det er jeg helt sikker på.
Jeg banket på døren til værelset, ingen svarte. Jeg tok i klinken, døren var åpen. Jeg trådte inn . . . . . . .
— — —
Fra vår telefonsamtale vil du kjenne til, hvilket syn som møtte mig der oppe på værelse nummer nitten, men alle detaljer vet du ikke, bare det faktum at Blankenstein lå der myrdet tvers over chaiselonguen med hodet omtullet av en fillerye, som var gjennemtrukket av blod.
Man handler helt mekanisk i slike situasjoner.
Jeg tok hans hånd, som hang ned, den var ennu varm, men slapp og livløs. Jeg fjernet teppet fra hans hode. I halsen hadde han et stygt gapende sår, det var allerede holdt op å blø. Mannen var død, der kunde ikke mere gjøres noget for ham. Klokken var 15.24.
Værelset viste tydelige spor efter at en kamp hadde funnet sted. Bordet foran chaiselonguen var skjøvet vekk fra sin vanlige plass foran denne og stod på skrå i hjørnet, en kurvlenestol lå veltet, det var blodspor på gulvet.
Og stålskrinet var borte.
Det var mine første iakttagelser. Så løp jeg ut for å varsle. Men først låste jeg døren efter mig og passet ovenikjøpet på å plasere hollenderens sikkerhetslås i nøkkelhullet. Jeg var kold og rolig, men innvendig dirrende av spenning. Du kjenner den følelse.
Døren mellem korridoren og den ytre gang, som et øieblikk i forveien hadde stått åpen, var nu lukket igjen. Og til og med låst. Så jeg kunde ikke komme ned den vei. Jeg måtte følgelig tilbake gjennem korridoren og ned trappen i den motsatte ende av bygningen, det sinket mig ikke stort, kanskje ikke mere enn et minutt, men jeg tenkte, mens jeg løp avsted: Hvem djevelen har lukket den dør efter mig?
I korridoren stod Mr. Davis, iferd med å låse op døren til sitt værelse. Han skjenket mig ingen opmerksomhet.
Fru Mohn var på kontoret, hun forstod med en gang at det var noget påferde.
«Det er begått et mord i hotellet,» sa jeg kort og uten innledning. «Jeg må ha telefonen.»
«Å Herregud!» sa fru Mohn overveldet.
«Herregud,» gjentok hun, «at det skulde komme til å hende heroppe . . . . jeg skjønte jo nok, at det kunde være noget påferde . . . . disse utlendingene er så anderledes enn vi, herhjemme skilles vi bare, men de skal absolutt ta livet av hverandre —».
Jeg blev opmerksom.
«Hvad mener De?» spurte jeg «Det er Blankenstein, som bor på nummer nitten, som er myrdet. Hvad sikter De til?»
Fru Mohn stønnet høit og oprevet. «Jeg trodde —» stammet hun, «— jeg trodde at det var noget mellem den franske professoren og tyskeren, han har vært så meget sammen med fru Martier . . . . ja, det er naturligvis fryktelig allikevel . . . . ».
Jeg fikk mine telefonsamtaler og underrettet lensmannen og bad ham ta med sig sin betjent og distriktslægen og hurtigst mulig komme opover, likeledes meldte jeg mordet pr. iltelefon til Oslo opdagelsespoliti, som du jo vet. Det var gjort på ti minutter. Fru Mohn satt imens og rugget på hodet og jamret over sin ødelagte sesong og over at slikt nettop skulde inntreffe før påske, for nu vilde alle hennes faste påskegjester sende avbud. Så avbrøt hun plutselig sig selv og snakket nogen ord om den stakkars hollenderen — «den pene mannen» o.s.v. Hun hadde åpenbart fått et alvorlig sjokk. ]eg tendte en cigarett og forsøkte å tenke et øieblikk, men hun gikk mig på nervene.
«De må ta Dem sammen, fru Mohn,» sa jeg strengt til henne. «Vel, her er begått et mord, og jeg overtar saken, men jeg forlanger Deres assistanse, De må være rolig nu. Det dreier sig om et rovmord, og kanskje har vi ennu morderen i huset.»
Men min oplysning om rovmord virket merkelig nok ikke beroligende på fru Mohn. Hos henne var der fremdeles ingen hjelp å få. Jeg blev brutal i tonen, tok henne i armen, så stivt på henne og sa at nu skulde hun ta sig sammen, hun skulde kalle pikene og Truls gårdsgutt hitinn og underrette Fink-Martens om at jeg ønsket å tale med ham øieblikkelig. Så skulde hun sørge for at alle gjestene blev samlet inne i stuen. «Marsj med én gang!» sa jeg.
«Men morderen . . . .» innvendte hun. «Gå!» sa jeg.
Det hjalp å bli kvitt henne. Gjennem vinduet kunde jeg se langt nedover i dalen. Ikke et menneske var å øine mot den hvite sneflate. Det falt mig inn at jeg burde være bevebnet for alle tilfelles skyld, og jeg gikk ovenpå og hentet min pistol og stakk den i lommen. Da jeg kom ut igjen, møtte jeg Nina Neva. Hun var reiseklædt.
«Det blir nok ingen reise idag, madame,» sa jeg uten omsvøp, min tid tillot ingen forklaringer. «Her er nettop begått et mord, som må opklares. Mannen på nummer nitten er blitt myrdet og røvet —».
Hun blev dødblek og stirret på mig med et uttrykk av intens skrekk.
«Jeg kunde ha sagt det,» hvisket hun, — «siden det var nummer nitten. — Myrdet og røvet . . . .» gjentok hun tonløst. «Så går det sin gang, så går det sin gang. Og den er vel vekk allerede, morderen har naturligvis fått fatt i den . . . .»
«Hvad mener De?» spurte jeg skarpt.
Hun svarte ikke. Pikene fløi som opskremte høns fra dør til dør, folk begynte å komme ut fra sine værelser og spørre om hvad som var påferde.
— — —
Om mine første forholdsregler er kort å berette, at jeg innviet Fink-Martens i saken og tok ham til min assistent, først og fremst fordi jeg måtte ha hjelp, dernæst fordi han var nordmann, og endelig fordi jeg anså ham for å være den som var mest hevet over mistanke. Som jeg tidligere har nevnt var der falt våt sne samme natt til langt utover morgenen, og Fink-Martens og jeg tok oss derfor en skitur i vid omkrets rundt Solfjellet, mens gjestene blev samlet nede i stuen. Ingen av dem hadde vært på ski den dag på grunn av det dårlige føre, og de fleste hadde nøiet sig med en ganske kort spasertur nedover veien. Intetsteds blev imidlertid vår cirkel brutt av skispor, og på veien vistes spor av gående ikke lenger enn ned til broen og tilbake igjen. På den annen side av broen såes kun sporene efter skyssen, som var kommet tilbake samme formiddag. Vi undersøkte et langt stykke nedover og kunde således fastslå med sikkerhet, at ingen hadde forlatt Solfjellet den dag, og at heller ingen var kommet tilgårds. Med mindre morderen kunde flyve, måtte han derfor ennu finnes på Solfjellet.
Så plaserte vi Truls med et haggelgevær ute på tunet for å holde øie med alt mistenkelig, og så gikk vi inn i stuen til de andre. For en gangs skyld sa jeg ja takk til en av skibsrederens sorte, ramsterke cigarer. Lensmannen kunde ikke være her før ved 22-tiden, men vi hadde nok å bestille forinnen.
Ute var det begynt å mørkne. Skyggene falt lange og tunge henover tunet. Lampene i stuen var ikke tendt, og det var gått ut i ovnen, ingen hadde husket på å holde varmen vedlike. Hver eneste sitteplass var optatt av gjestene og hotellpikene. Ingen snakket til hverandre, man satt der hver på sin stol og stirret ut i luften. Stemningen var trykkende, luften knugende og tung, — det var som foran et tordenvær, man venter på utløsning, befrielse, og imens snøres ens hjerte og lunger sammen av et uutholdelig press. Nu og da kastet man et fort, redd sideblikk over på hverandre. En felles angst bandt dem sammen og fjernet dem på samme tid, også jeg fornam plutselig det samme, — ordet mord har et ubetvingelig skrekkens grep i hver menneskesjel.
Men mitt arbeide hindret mig i å gi efter for det. Jeg presenterte mig straks for gjestene som politimann både på tysk, fransk og engelsk og underrettet dem om mordet som var begått, og som de for øvrig allerede kjente til. Jeg meddelte dem, at vi hadde all grunn til å tro at morderen fremdeles befant sig på Solfjellet, dersom det skulde vise sig å være en fremmed, skulde vi vite å finne ham, vi skulde først gjennemsøke bygningen, men inntil videre måtte ingen forlate stuen.
Fru Mohn fulgte oss rundt. Vi gjennemsøkte først den store, avlåste hotellbygning grundig fra loft og til kjeller, dernæst tok vi den bygning som vi alle holdt til i, hvert kott var vi inne i, vi tok det meget grundig, det var en spennende beskjeftigelse, tiltross for at jeg ikke egentlig ventet mig noget resultat. Det var så oplagt, forekom det mig, at mordet ikke kunde være begått av nogen fremmed, men for sikkerhets skyld holdt jeg pistolen klar. Kanskje hadde det vært riktigere å avhøre samtlige først, men jeg hadde min egen metode og min egen mening med å plasere Truls på gårdsplassen, ingen kunde forlate hotellet imens.
Fink-Martens var ikke fri for å være litt betatt av situasjonen, forstod jeg av hans vesen, mens vi gikk rundt og fru Mohn snakket høit og hysterisk. Undersøkelsen varte omtrent en times tid, men vi fant absolutt intet, hverken spor efter mennesker eller stålskrinet. Så avskjediget vi fru Mohn og sendte henne inn igjen til de øvrige i stuen, mens Fink-Martens og jeg gikk ovenpå på mitt værelse for å ta en whiskydram og rådslå under litt roligere forhold. Jeg satte ham så nogenlunde inn i situasjonen og fortalte at russerne hadde solgt noget meget verdifullt til hollenderen, og at disse gjenstander var forsvunnet. At det var Orlow nevnte jeg ikke.
«Hvad vi hittil vet —» sa jeg langsomt, — jeg satt og tenkte høit —, Fink-Martens hørte på, men sa ingenting, «er for det første at det omtrent sikkert foreligger et rovmord, siden stålskrinet, som inneholdt en formue, er sporløst forsvunnet. Punkt to er at morderen er et av de mennesker, som befinner sig nede i stuen, for så vidt han da ikke er en av oss to. Punkt tre er at morderen efter all sannsynlighet må ha visst om de verdier som befant sig i stålskrinet, det letter vårt arbeide adskillig. Sålenge russerne ennu var i besiddelse av verdiene, har han ikke våget sig frem til angrep, de var for skarpe for ham, dessuten var de tre om å bevokte skatten.
Vi må derfor mistenke alle de personer som befinner sig nede i stuen, mere eller mindre,» konkluderte jeg og tidde.
Fink-Martens svarte alvorlig, men svært menneskelig:
«Jeg tror jeg kan garantere for min kone.»
«Jeg snakker rent teoretisk,» sa jeg trett.
— — —
Vi blev sittende og røke. Det var min tredje sigar allerede.
«Spørsmålet er altså: Hvem kjenner til verdiene?» gjenoptok jeg tråden. «Inntil videre forutsetter vi som givet at intet på forhånd er sivet ut om møtestedet heroppe. Da kan vi først og fremst dele alle de tilstedeværende i to grupper, de som var her, da russerne kom, og de som er kommet hit efterpå. Hvis morderen tilhører den første gruppe, har han enten fått rede på den,—» — jeg sa «den» i farten, så besatt var jeg allerede da av tanken på Orlow — «eller han har uten videre antatt det for givet, at en juveler, som reiste rundt med et bemerkelsesverdig tungt stålskrin, var vel verdt å plyndre. Men tilhører morderen den annen gruppe, da står vi utvilsomt overfor et planlagt, bevisst komplott. Da må vi regne med navnet: Orsini. Til denne gruppe hører bare Harringtons, mens alle vi andre hører til den første gruppe. Men av disse igjen er det bare v. Manfeld, som av den berusede Oginsky kan tenkes å ha fått vite at de førte med sig en dia . . . .»
Jeg stanset plutselig. Ikke fordi jeg næsten var kommet til å si diamant, men fordi en besynderlig idé plutselig falt mig inn. Også Nina Neva kjente Oginsky. Men de hadde latt som om de ikke kjente hinannen. Han hadde ovenikjøpet besøkt henne som Nikodemus om natten. Ved bordet hadde hun talt om en kommende ulykke, og da hun fikk vite om mordet, sa hun at hun kunde ha forutsagt det og —
Jeg slo mig for pannen.
— Den er vel vekk allerede, hadde hun sagt. — Morderen har naturligvis fått fatt i den. — Hun visste om Orlow.
Fink-Martens så op.
«Nu?» sa han spørgende. «Vi må vel foreta oss et eller annet?»
«Hvorlenge har De kjent Nina Neva?» spurte jeg.
Han fortalte at han hadde lært henne å kjenne på en konsert for tre år siden. Efterpå hadde de vært sammen på en fest, og en rekke av gjestene var havnet på nachspiel oppe hos ham. Siden hadde han og hans kone invitert henne hver gang hun hadde vært i Norge. Hun bodde som regel hos dem på Drammensveien. En gang hadde de alle tre vært sammen ved Rivieraen . . . .
«Men kjenner De noget til hennes personlige forhold?» spurte jeg.
«Nei . . . .» han drog på det. «Hun snakker så lite om sig selv på den måte. Men De tror da vel ikke at Nina Neva har nogetsomhelst med denne historien å gjøre?» spurte han oprørt og forarget.
«Jeg tror ingenting,» svarte jeg kort, men det var som om Fink-Martens fra dette øieblikk av så litt ringeaktende på mig.
Men ham om det.
«Det næste som må gjøres,» sa jeg, «er å undersøke nummer nitten omhyggelig.»
Og jeg fant frem min efterforskningsveske med de forskjellige remedier, som jeg for sikkerhets skyld hadde tatt med mig dit op i ødemarken.