Dødsdiamanten/05
V
det gule begjær i deres øine. . . .
Lørdag 28. mars. Hotellet flagger. Ikke fordi hollenderen endelig er arrivert, men fordi det er kronprinsesse Märthas fødselsdag.
Blankenstein kom igåraftes. Og sammen med ham to uanmeldte gjester!
Ovenikjøpet et amerikansk ektepar!
Lensmannen ringte og varslet. De har hornbriller både han og hun, sa han. Takk for underretningen, svarte jeg. Men når det ikke er flere, må vi vel kunne greie brasene på egen hånd.
Selvfølgelig beskuet jeg grundig det som var å se av dem. Han er en undersetsig, bredskuldret fyr med et jovialt, litt fetladent ansikt, — han kunde gå for en prest i en liten sørlandsk kystby, dersom han ikke var iført en mektig, gulbrun ulster med opslått krave og bar sixpensen trykket langt ned i pannen. Hun var tilhyllet til nesen i et stort, broket sjal og bar blå briller. Det eneste, som var å se av hennes ansikt, var en skjønn, ung følsom munn med et smertelig drag ved munnvikene. Jeg la merke til hennes hender, da hun tok hanskene av. De var store, men vakre og hvite. Hun bar ingen ringer. Paret hadde meget bagasje. De så begge ut som om de skulde til Nordpolen.
Også Churgin hadde interesse av amerikanerne. Han kom gående ned trappen og betraktet dem opmerksomt. Han tok derimot ingensomhelst notis av hollenderen, som blev stående likesom litt i bakgrunnen under inntrykket av det amerikanske ektepars velde. Blankenstein var en liten, sped mann i 45 års alderen med rappe, spillende øine bak et par lorgnetter av stor styrke, som forminsket hans øine, reduserte dem og konsentrerte dem til et par funklende punkter. Han virket som en mann av stor intelligens.
Nu, — det var det første, flyktige inntrykk av de nye gjester. Deres ankomst forårsaket adskillig forstyrrelse. Hollenderens værelse var bestilt og stod klart til å ta imot ham, og han gikk straks ovenpå, fulgt av Truls — gårdsgutten —, som slepte på en diger, øiensynlig meget tung, amerikansk koffert. Men de to andre, som var uanmeldte, måtte foreløbig ta til takke med et enkeltværelse, hvor der blev flyttet inn en ekstra seng. Amerikanerne heter Harrington.
Så nu er altså partene samlet under ett tak. Så langt er vi kommet.
Ved frokostbordet idag møtte både Churgin og Davidov samtidig. Så holdt vel Oginsky vakt, han har jo en del frivakter å innhente.
Nina Neva kom derimot ikke, jeg holdt lenge ut, røkte cigaretter, tok en halv pils og forlangte ovenikjøpet rikstelefon til Fremmedkontoret i Oslo og fikk den. Men det hjalp altsammen ingenting. Hun viste sig ikke.
Telefonsamtalen gjaldt Harringtons. Jeg forlangte utførlige oplysninger, og de lovet å telegrafere til Amerika, hvis det blev nødvendig. Men det tar vel sin tid.
Mitt humør var som været, grått, tungt. Det var som om luften blev blytung og sank nedover oss. Forrevne skydotter drev langsomt gjennem dalen, langs elvebunnen. Det var bare en halv kuldegrad.
Russerne var i travl virksomhet utover formiddagen. De var ustanselig i telefonen. Ved 13-tiden kom Churgin og hentet mig op på deres værelse, nummer nitten. Blankenstein, Davidov og Oginsky var til stede. På bordet stod et stort, solid utseende stålskrin.
Jeg blev forestillet for hollenderen med et par orienterende bemerkninger om at jeg var til stede der oppe som representant for det norske politi. Davidov meddelte mig derpå høitidelig, at affæren nu var gått iorden og verdiene kjøpt og overlevert til Blankenstein, hvilket denne bekreftet på et noget nær uforståelig platt-tysk, oljet med tykke, bastante rullende dobbelt l’er. Verdiene var hans fra nu av, de lå i skrinet, og han skulde nok vite å passe på dem, — selvsagt var han takknemlig for det norske politis våkne interesse for saken, men han gikk ut fra at ethvert vakthold fra nu av vilde være overflødig.
Jeg mente, at siden jeg nu engang var der, behøvet vi ennu ikke å anse min opgave for endt. Vi kunde i hvert fall reise nedover sammen. Jeg hadde for øvrig ingen hast med å komme av gårde. Russerne derimot skulde reise samme eftermiddag. Toget går klokken 23.30, så de må kjøre herfra ved 18.30-tiden. — Davidov foreslo et glass madeira i anledningen.
Oginsky var taus, hollenderen tilknappet. Det blev derfor Davidov, Churgin og jeg, som snakket. De fortalte, at grunnen til at Blankenstein hadde vært et døgn forsinket, var at den detektiv, som ledsaget ham, var blitt voldsomt syk efter å ha drukket en kopp buljong på jernbanestasjonen i Gøteborg. De hadde derfor måttet avbryte reisen og bli der natten over. Churgin var overbevist om at detektiven var blitt forgiftet, og så i denne begivenhet et tegn på at Orsini virkelig var ute efter juvelene, men sannsynligvis var blitt bragt på villspor gjennem ideen om russernes reise til Solfjellet. Blankenstein lot sig på dette tidspunkt røke ut av sin taushet og forsikret, at han ihvertfall intet hadde røbet. Ifølge russernes instruks hadde han i Oslo tatt avsted til en opgitt adresse, gått tvers gjennem huset og kjørt bort i en bil, som ventet på baksiden, og var med denne tatt direkte op til Lillestrøm, hvor han hadde ventet på toget. Med hensyn til forgiftningen stillet han sig meget tvilende, men sa overhodet ikke stort.
Jeg spurte ham om han ikke syntes det var et stort ansvar forbundet med å passe på verdiene slik helt alene, men han svarte flegmatisk, at han var vel vant til å reise rundt med store verdier, det blev en vanesak, risikoen var ikke så stor, som folk i almindelighet trodde.
Madeiraen kom og Davidov sa skål. Russerne var tydelig lettet over at deres befatning med affæren var endt. Oginsky tømte straks sitt glass. Han virket adskillig nervøs, hvilket særdeles godt kunde forståes i betraktning av de foregående dages grundige rangel. Plutselig fremsatte han forslag om, at man for ordens skyld skulde vise den gjenstand, som var blitt solgt, til representanten for de norske myndigheter, selvsagt hvis herr Blankenstein ikke hadde noget imot det.
Hollenderen var ingen begeistret tilhenger av ideen, og også Davidov lot til å ha sine betenkeligheter. Det opstod en forlegen taushet, som Churgin reddet ved en bemerkning om at man sikkert kunde stole på min diskresjon. Det resulterte i at Blankenstein åpnet det store stålskrin og fra dets forede indre hentet frem et etui i hvitt, semsket skinn, prydet med huset Romanovs keiserlige våben. Jeg hadde vært forberedt på noget slikt, derfor la jeg med én gang merke til det. Hypothesen: Ekspropriert privateiendom — holder altså stikk, den var årsaken til alt dette hemmelighetskremmeri. Frykten for rettslig beslagleggelse og prosesser, som bolsjevikene i lignende tilfeller har oplevd nok av, har altså vært bestemmende for deres valg av Solfjellet. Jeg har en stille tvil om riktigheten av deres oplysninger om Orsini, ihvertfall har de amerikanske revolverbanditter hittil optrådt mistenkelig fredelig.
Hollenderens hender formelig kjelte med etuiet, de lange, magre fingrer krummet sig vellystig mot det bløte skinn og søkte langsefter låskanten. Med et knepp sprang lokket op.
På en forhøining midt i etuiet skinnet en diamant av godt og vel en valnøtts størrelse i voldsom lysrefleks. Den var av betagende og øieblikkelig virkning, det var som om værelset med ett blev fylt av brokete, forunderlige, skjærende lysbunter. — Jeg har oplevd å bli så fascinert av et maleri, at jeg er blitt stående foran det uten å kunne løsrive mig, fjetret, maktstjålet, bergtatt. Den samme følelse hadde jeg nu. En åpenbaring av lys strålet oss imøte. Slik må de fromme kristne i middelalderen ha forestillet sig det himmelske lys på den ytterste undergangens dag. Men her hadde det tillike en truende og hemmelighetsfull undertone, et blålig, hårdt, djevelsk glimt som av konsentrert ondskap. Solspektret var intet mot denne intense lyskildes giftige farver, — det var overveldende, vi satt stumme og stirret.
Jeg har lest, at når menn ser herreløst gull, tendes det gule begjær i deres øine, og de blir hårde og heslige. Vi satt der fem mennesker omkring diamanten, men den hypnotiserte oss allesammen, vi var alle undergitt dens fortryllelse. Blankenstein så på den som en elsker ser på sin elskede, Oginskys hender dirret nervøst og han stirret som så han djevelen selv, på Churgins panne trådte sveddråpene frem, og han rev uophørlig sine fingertopper istykker, bare Davidov syntes å være uanfektet. — For mitt vedkommende var jeg forunderlig påvirket av stemningen, kanskje smittet den over på mig, — jeg følte på en sælsom måte, at jeg oplevet noget stort, noget som ser latterlig ut, når jeg skriver det ned; men jeg følte det som om jeg stod overfor noget overjordisk skjønt, — noget hellig.
Det var Blankenstein, som brøt tausheten. Med sakte stemme, næsten ømt, hvisket han et ord, et navn:
«Orlow.»
Jeg opfanget det så vidt.
«Orlow,» gjentok jeg, «er dette den berømte diamant, som kalles Orlow?»
«Ja,» hvisket Blankenstein, «— et av verdens syv undere, en av de sjeldneste stener, verden har sett. Den er enestående. En diamant av reneste vann . . . .»
Og vi blev igjen sittende tause.
Dennegang var det jeg, som grep ordet, henvendt til hollenderen.
«Jeg har lest om den et eller annet sted, men slikt glemmer man dessverre. Hvorfor heter den Orlow? Hvor stammer den oprinnelig fra? Er den ikke en av de diamanter, som har historie?»
Blankenstein nikket.
«I århundrer blev den bevoktet av prestene i en brahminsk krigsguds tempel i Lahore. Denne enøiede guds øie var nettop — Orlow. Pilgrimmene valfartet til templet, sinnssyke blev helbredet, den sterkeste gift blev gjort uskadelig under gudens funklende øie, og det saes at krigsgudens blikk var sterkere enn ild og jern.
I 1738 blev den stjålet av en fransk desertør, som myrdet vokterne og bragte diamanten til Nadir, Shah av Persia, som da befant sig på et felttog mot Pendsjab, Lahore og Delhi i krig med Stormogulen, Mohammed den fjortende. Nadir lot den efter seiren innfelle i den berømte persiske tronstol. Men efter Nadirs mord den 19de juni 1747 kom den i en armensk kjøbmanns besiddelse og blev bragt til Russland, hvor Catharina den annens forstøtte elsker Grigorij Grigorijvitsch Orlow kjøpte den for 450 000 sølvrubler kontant, en årlig rente på 4000 sølvrubler og et adelspatent til armenieren. Orlow forærte den så til keiserinnen i anledning av deres forsoning i 1772, siden har den tilhørt de russiske keisere og har prydet spissen på czarens scepter —».
«Den tilhørte folket og ikke usurpatoren, Nikolai Romanov,» mumlet Churgin.
Davidov lo plutselig skingrende og hest:
«Hvad er den for noget! Et stykke rent krystallisert kullstoff, intet annet! Dumme mennesker setter den som øie i avgudsbilleder eller som spiss på et keiserdømmes scepter, det kommer ut på ett. Den er og blir — godt betalt kullstoff!»
Den rødhåredes kyniske utbrudd ærgret mig.
«450 000 rubler i de dager . . . .» gjentok jeg. «Hvad er så dens pris nu, herr Blankenstein?»
«Det vil jeg nødig uttale nogen formening om,» svarte hollenderen, «det avhenger av liebhaberprisen, men den dreier sig nok om et diverse ganger høiere beløp enn det som Orlow måtte gi.»
«Det spiller ingen rolle for en zarevna,» hånte Davidov. «— Det er historisk, at Catharina gav Alexei Orlow, som myrdet hennes mann, to millioner rubler for vel utført arbeide, Grigorij, som var hennes elsker, fikk tolv millioner, de andre brødre tre tilsammen, Potemkin hele femti millioner rubler, Zoritsch halvannen million, Lanskoi syv, Mamonof åtte hundre tusen . . . gaver, gaver — det arbeidende folks sved, grubearbeiderens, lønnsslavens sved, krystallisert i dette kullstoff.»
«De kunde nu gjerne bruke et litt delikatere billede,» bemerket jeg.
Davidov, den rødhårede, som hverken trodde på gud eller fanden, hadde brutt fortryllelsen, gudens øie funklet ikke lenger guddommelig og skjønt, men hårdt og truende, Orlows forsoningsgave, som hadde hvilet i Catharina den stores lille velpleiede, hvite hånd, var redusert til et socialøkonomisk begrep, spissen var påny brutt løs fra det keiserlige scepter. Blankenstein lukket etuiet og slo skrinet i lås. Skrinet var tungt, det lar sig ikke åpne i en fart. Hollenderen tar for øvrig bare den forsiktighetsregel, at når han forlater værelset, setter han en sikkerhetslås i nøkkelhullet, det er alt.
Da vi kom ut på gangen, stod Harrington der og tendte en cigarett. Han la to pekefingrer til lueskyggen og drev videre.
Oginsky plystret langtrukkent.
«Pass litt på,» sa han til mig.
«Vi snakkes ved senere,» svarte jeg henvendt til Blankenstein.
— — —
Nina Neva kom til middagsbordet. Hun så nervøs ut, hennes hender var urolige, og hun hadde et jaget uttrykk i sine øine. Der kom over mig slik ubetvingelig lyst til å se henne sund, sterk og rolig, men det er vel hennes temperament . . . .
«Hvor har De vært i hele formiddag?» spurte jeg.
Men før hun kunde svare, avbrøt Fink-Martens.
«Vet De, at Nina har funnet på at hun vil reise sin vei. Det var avtalen, at vi skulde bli her til over påske, og så kommer hun uten videre og sier, at nu vil hun reise . . . . »
«Ja,» svarte hun med et usikkert smil, «jeg kan ikke gi nogen forklaring, det er noget, som likesom ligger i luften, — noget uhyggelig, jeg har en følelse av, at der vil komme til å hende noget fryktelig . . . .»
«Men nu blir du jo kvitt disse bolsjevikene, som du ikke liker,» overtalte fru Fink-Martens.
«Det er ikke det . . . ., nei jeg vet ikke, det høres visst så dumt, men jeg vil reise, jeg må reise, det er kanskje bare et innfall . . . . »
«En primadonna-nykke!» mumlet Fink-Martens fornærmet.
«Jeg er jo gått med på å vente til imorgen,» sa hun bedende.
«Det blir trist, når De reiser,» sa jeg. «Er De fast bestemt på å dra Deres vei imorgen?»
Hun nikket. Fink-Martens og hans kone talte sammen.
«Vi har hatt det så hyggelig her,» sa jeg prøvende. «Hvis De ikke skal videre med en gang, og hvis De ikke er altfor optatt, tror De så at det kunde være en mulighet for at jeg kunde få se Dem igjen i Oslo?»
«Med fornøielse,» sa Nina Neva. «Det vil jeg gjerne, det skåler vi for. Jeg er slett ikke optatt. Jeg bor på Bristol, det er bare å ringe op.»
Hun smilte, og det var som om alt det trykkende et øieblikk var veket bort fra henne. Men plutselig vendte hun sig igjen mot mig og kom med et besynderlig spørsmål.
«Si mig . . . . kan De huske nummeret på det værelse, hvor de to russere bor sammen?» — hun nikket henimot Davidov og Churgin, som satt ved det store spisebord, Oginsky var ikke kommet. — «Jeg mener det første værelse på venstre hånd, når man kommer inn i korridoren. . . .»
«Nitten,» svarte jeg. «Nummer nitten. Blankenstein skal arve det, når russerne reiser. »
Hun blev dødblek og stirret på mig med store, forferdede øine.
«Du store gud,» mumlet hun. «Du store gud . . . .»
Og hun hvisket noget på russisk, som jeg ikke opfattet.
— — —
Søndag d. 29de mars. Igår reiste russerne efter programmet. Truls kjørte dem avgårde utpå eftermiddagen. Jeg fikk bare sagt farvel til Davidov, som var inne på kontoret for å betale regningen, men fru Mohn beroliget mig med at det ikke var så farlig, Oginsky var nemlig lite presentabel. Formiddagens kjøpskål hadde vakt tillive hans tørst, og han hadde fortsatt senere på sitt værelse med den ene flaske portvin efter den annen, det var årsaken til at han ikke var kommet ned til middag. Han vilde absolutt ha fatt i v. Manfeld, men tyskeren var ute og spaserte med fru Martier. Så blev da Oginsky sittende og drikke alene, og til slutt var han så «påvirket», som fru Mohn sa, at hans to kamerater måtte ta ham under armene for å få ham ut i sleden.
Jeg begynner å se på den blide fru Mohn med større respekt og begynner å ane rekkevidden av de to skilsmisseprosesser, hun sies å ha bak sig. For annen gang hørte jeg henne utøse sin galle over piken Maja, et nett, lite, lyshåret vesen med store, blå øine. Det var et øieblikk i forveien, den store petroleumslampe i hallen var gått ut, og fru Mohn kom vandrende med et tendt lys i hånden og skjente så det hørtes lang vei. — Jeg har sagt Dem, at De har å passe på at lampene er fylt, jeg vil ikke vite mere av Deres slurv . . . . Plutselig dukket amerikanerens tette skikkelse frem av mørket, og hun tidde plutselig, mens piken Maja i et par forargede snøft lot sig forlyde med at hun ikke var vant til så gammeldags stell som petroleumslamper.
De vante telefonopringninger fra lensmannen uteblev ikke, men de bragte ingen avbrytelse i vårt einerlei, det er forresten nokså blasert av mig å tale om einerlei, jeg, som har hatt den oplevelse å se Orlow.
Utpå aftenen begynte det å sne. Store, våte filler kom slengende inn i lyset fra vinduene, drev likegyldig og tilfeldig videre, tettere og tettere. Det ødelegger alle utsikter for morgendagens føre.
Da Maja kom inn på mitt værelse om aftenen for å gjøre istand til natten, bar hun på en oljekanne. Fru Harrington er fryktelig nervøs, fortalte hun. Den innhyllede dame hadde klaget over at døren til hennes værelse skrek og forlangte den smurt. Forresten kan hun ikke ha større glede av sitt fjellophold, hun holder sig på sitt værelse og viser sig omtrent ikke. Hennes mann går lange turer.
Efter aftens sysselsatte vi «fire musketerer» — som Fink-Martens sier — oss med Glühwein og bridge. Hollenderen holdt sig oppe på sitt værelse, men de øvrige var nede i stuen. Fru Martier var den første til å bryte op og gav en kort beskjed til sin mann, som blev sittende og vente. Etpar minutter senere reiste v. Manfeld sig likesom tilfeldig og slentret sin vei. Det gikk en ti minutters tid, professor Martier blev mer og mer utålmodig der han satt. Plutselig for han op og styrtet på dør. Vi smilte allesammen, selv den tause, ubevegelige Mr. Davis trakk på smilebåndet. v. Manfeld gjør ikke det ringeste for å legge skjul på sin kurtise, den arme ektemann kjøres på karussel efter alle kunstens regler. Jeg la tilfeldig merke til amerikanerens hender, de var korte, tykke og brutale, hans kones er større, men til gjengjeld hvite og velpleiede. Hun må lide av en eller annen sykdom, selv når hun er inne, har hun et stort sjal tullet om sitt hode. Jeg nevnte det for Nina Neva, som mente at mrs. Harrington kanskje hadde migréne og var redd for trekk.
I samtalens løp fikk jeg vite at Nina Neva bare er hennes kunstnernavn, hennes nom de guerre, som hun sa, men hvad hun egentlig heter, fortalte hun ikke.
Så tok vi fatt på kortene igjen.
«Madame har utspillet,» sa jeg. Det lød så klosset. De andre sa Nina.
— — —
Jeg sov dårlig, jeg drømte om Orlow, jeg fikk ikke mørke om mig, jeg så uavlatelig dens lys skinne på innsiden av mine øienlåk. Hodeputen føltes gloende varm, jeg blev liggende og kaste mig frem og tilbake. Jeg tenkte på die Neva, hennes stemming, hennes uro var gått over på mig, men jeg hadde samtidig en svak mistanke om at det også kanskje kunde skyldes morgendagens avreise. Det har vært nogen deilige dager. — Da fikk jeg en innskytelse, som næsten gjorde mig våken. Og i samme nu hørte jeg tydelig listende trin oppe på loftet over mitt hode. En dør knirket litt, så blev alt stille.
Da sa jeg til mig selv i de foreskrevne tjenstlige former, at tjeneste er tjeneste, at både Blankenstein og formuen Orlow lå under dette tak, og at nu måtte politifullmektigen ut av dynene. Jeg kastet frakken over pyjamasen og fant frem pistol og blendlykt fra kofferten. Klokken var halv to, Jeg bestemte mig for en stille inspeksjon gjennem hotellet for å bli sikker på at alt var iorden. Det dummeste man kan gjøre, er å bli liggende slik og lytte efter enhver lyd. Da maler man bare fanden på veggen.
Døren knirket litt, da jeg åpnet den. Jeg angret litt på, at jeg ikke samtidig hadde bedt Maja om å olje mine hengsler også, mens hun allikevel var på farten. Jeg så mig om. Korridoren var tom. Så tok jeg støvlene, som stod utenfor døren, løftet dem op og satte dem ned med en svak støi og lukket så døren igjen, den knirket påny, men dennegang ganske svakt. Jeg blev stående urørlig ute i den mørke gang. Alt var fremdeles stille. Det var koldt.
Mine tøfler gjorde ingen støi, da jeg langsomt beveget mig henover gangen. Utenfor nummer nitten — hollenderen er flyttet ditinn — stanset jeg og lyttet. Ikke en lyd var å høre, jeg innbildte mig bare så vidt å høre et sovende menneskes regelmessige åndedrett. I nøkkelhullet kunde jeg skimte sikkerhetslåsen på plass innefra.
Jeg blev stående der nogen minutter. Så listet jeg mig videre og steg langsomt op trappen til tredje etasje. Jeg satte foten langsomt og med den største forsiktighet ned på hvert trin, plaserte hælen først og likesom rullet fotbladet fremover for ikke å gjøre støi. Endelig var jeg oppe på loftet, et mektig, uoversiktlig rum i rugende mørke. Jeg kunde så vidt skimte noget hvitt tøi, som hang til tørk. På den side hvor opgangen var, førte et par dører øiensynlig inn til nogen værelser, jeg visste at pikene bodde deroppe.
Da lød der et knepp i et dørhåndtak. Jeg holdt pusten, en dør gled op, jeg hørte en hvisken — jeg så mig om, jeg stod midt i opgangen, jeg vilde sikkert bli opdaget, situasjonen var alt annet enn morsom . . . . Besluttsomt trykket jeg på blendlykten og satte lyset like mot en skikkelse, som jeg mere ante enn så bare to-tre meter fjernet fra mig.
Det var Iversen.
Han stod der likesom jeg i frakk og pyjamas. Døren til pikeværelset gikk igjen med et smell. Han gjorde et komisk, forferdet hopp på et ben og blev stående med åpen munn.
«Nei men Iversen . . . .» sa jeg bebreidende.
Men da beviste Iversen at han ikke var tapt bak en vogn. Han kastet et raskt blikk på min påklædning, blunket til mig og hvisket halvt fortrolig, halvt triumferende:
«De er for sent ute! Jeg tror ikke at det nytter for Dem.»
Jeg stod stum. Men mannen hadde rett ut fra sine forutsetninger. For hvorledes kunde vel Iversen vite at jeg lusket rundt ved nattetid så å si i embeds medfør.
— — —
Imorges kom skyssen tilbake med post. Det var intet til mig.
Jeg gikk tidlig inn til Blankenstein og ønsket ham godmorgen. Så spurte jeg ham om når han aktet å reise. Han sa han gjerne kunde bli et par dagers tid, dersom det passet mig.
«Opriktig talt, herr Blankenstein,» sa jeg, «så har jeg med posten fått underretninger, som gjør at jeg snarest bør reise til Oslo. Der opstår for mig følgelig en liten kollisjon mellem plikt og private anliggender (det var for øvrig sant). Hvis det ellers er Dem det samme, vilde jeg være Dem særdeles takknemlig, ifall De kunde innrette Dem på en avreise allerede idag.»
Han gikk med på det med et lunt smil.
Jeg fortalte den viktige nyhet en passant til Nina Neva under frokosten. — Det var hyggelig, sa hun likefrem, og jeg tror hun mente det. Fink-Martens satte op et overdrevent forståelsesfullt ansikt og blunket demonstrativt til sin kone. Han er ikke alltid så taktfull. Både Nina Neva og jeg lot som om vi ikke så det.
— — —
Senere: Det er det rene mildvær idag med ras fra takene.
Vi har nettop spist middag.
Jeg sender denne rapport med skyssen og ber Truls postlegge den, ennskjønt jeg altså selv reiser med. Så er jeg helt kvitt den. Derpå går jeg inn til Blankenstein og forteller ham at jeg nettop har talt med Oslo opdagelsespoliti pr. telefon, at de anmoder ham om å ta inn på Bristol og at de overtar ansvaret for hans sikkerhet. Når jeg i god behold avleverer ham og kofferten på Østbanestasjonen, så får dine betjenter overta ansvaret for hans videre forsendelse. Mitt arbeide er ferdig.
Imorgen er jeg nede i Oslo igjen og snipp, snapp, snute — så er eventyret ute, og du kan trøstig anbringe disse epistler på ditt nattbord med din embedsmessige påtegning: Henlagt reiseskildring — intet straffbart forhold.