Dødsdiamanten/02
II
Wenn jemand eine Reise tut . . . .
Kjære opdagelseschef!
Solfjellet Hotell — onsdag 25. mars 1931. Vi lar det foreløbig bero med reiseskildringen. Jeg sitter her i det minst mistenkelige miljø av verden i et meget landsens og meget primitivt tømmerværelse, hvor mitt nærvær har vakt interesse blandt et tusentall av døsige vinterfluer, som siste gang smakte livets og høstens sødme i nakken på de drabelige renjegere, som pleier å holde til her i september måned. Nu er fluene våknet op igjen til en kort, opvarmet indian summer, de svirrer rundt i skyer, nu og da lar de sig dumpe ned på bordet, hvor de spreller matt og opgitt og glor sløvt på mig med sideblikk fra sine mange tusen øienfacetter. Gud vet, hvordan søvnen blir inatt, skjønt jeg er trett efter reisen og den lange kjøretur i bitende, herlig frost.
Her er glitrende føre og jeg fryder mig over at jeg tross alt ikke tok ditt opdrag så gravalvorlig, at det forhindret mig i å ta med ski og utstyr overensstemmende med hvad en lang åtte dages påsketur fra hytte til hytte krever for at den skal arte sig nogenlunde komfortabel.
Men for å begynne med begynnelsen, så sørget jeg naturligvis først og fremst for å sette bygdens lensmann så nogenlunde inn i situasjonen gjennem en telefonsamtale, som jeg hadde med ham igår.
Han kjente ikke til at nogen fremmede var kommet til bygden i løpet av de siste dager, bortsett fra endel gjester til Solfjellet Hotell. Og det skulde være betryggende forsåvidt. Forholdene er nokså gjennemsiktige der oppe. For sikkerhets skyld gav jeg ham også ordre til å sende en slede et stykke opover langs veien for å undersøke om noget særlig skulde være på ferde, samt å påse at det var hotellets ordinære skyss som blev benyttet til vår kjørsel opover, jeg hadde bestemt mig for å presentere mig for russerne, når vi nærmet oss, så vi i fellesskap kunde ta et par sleder. Vi står jo kanskje overfor desperate banditter, dersom Orsini virkelig skulde være på ferde, det kunde derfor ikke være avveien å ha rekognosert litt overfor muligheten av et regulært overfall. Det skader aldri å være forberedt.
Samtidig blev vi enige om at han hver dag ved 17-togets ankomst skulde holde øie med mulige hotellgjester og straks pr. telefon melde av til mig enten der var nogen med toget eller ikke. Dessuten skulde han telefonere klokken 10 og klokken 22 hver dag til Solfjellet Hotell, og ikke gi sig førenn han fikk snakke med mig. Kom han ikke frem, fikk han samle endel mannskap og komme opover så hurtig som mulig. Slik mener jeg å ha sikret sig mot angrep så å si i flanken. Solfjellet ligger nokså avsides, og vilde være et lett bytte for en liten bande desperados, som kunde avskjære forbindelsen ved ganske enkelt å kutte telefonledningen over og ha fritt spill. På den annen side er denne mulighet ikke svært stor. Man kan riktignok komme frem til hotellet fra Kampedalen, men det er en skitur på 8—10 timer i et uveisomt terreng, og en slik tur er det neppe mange utlendinger som har lyst på.
Endelig lovet lensmannen å gi særskilte instruksjoner på den lokale telefoncentral om å skaffe hurtigst mulig telefonforbindelse i de kommende dager.
Dermed er kontakten med omverdenen i orden, så nu kan jeg sitte der oppe, dekket av mitt eget private efterretningsvesen. Intet skal i hvert fall komme overraskende på mig.
På Solfjellet Hotell hadde man for tiden ikke mere enn åtte gjester, leste vertinnen op for mig av fremmedboken, da jeg telefonerte dit op igår, straks efter at jeg hadde talt med lensmannen, men man ventet tre til, tre russere, som skulde komme idag. Jeg citerer de åtte efter min notisbok:
En fransk professor Charles Martier med sin danskfødte hustru, han er født i 1883, mens hennes alder ikke var opgitt, (naturligvis). Den franske legasjon kjente imidlertid intet til professoren, da jeg ringte dit efter oplysninger.
Den engelske nasjon er representert ved en bomullsfabrikant fra Leeds ved navn Mr. Davis. Nærmere oplysninger om ham har jeg imidlertid ikke umaket mig med å innhente, fordi vertinnen fortalte, at han hvert år pleiet å komme dit op før påske. Han er derfor neppe ute efter juvelene.
Den fjerde gjest, baron Egon von Manfeld, var jeg så heldig å få særdeles utførlige oplysninger om, da jeg rent tilfeldig traff den tyske legasjonssekretær på gaten. — Har du forresten lagt merke til hvorledes de oplysninger man i en given situasjon har bruk for, formelig kretser om en og beleirer en? Et merkelig treff, — sier vi som regel og tenker ikke nærmere over det, men gad vite om ikke dette er en form for telepati? — Uuja, v. Manfeld var kampflyver på Vestfronten i de tre siste krigsår, og hans nerver kom slik i uorden at han ved krigens slutt blev innesperret på et sinnssykeasyl. Et år senere slapp han ut igjen som nogenlunde helbredet, men eventyrlysten var gått ham i blodet, og han blev en aktiv og ivrig deltager i den Ehrhardtske Brigade, og var også innblandet i mordet på Erzberger. Han satt et halvt års tid i varetektsfengsel for den historie, men blev til slutt løslatt på grunn av mangel på bevis, hvorefter han forsvant helt sporløst. Plutselig dukker han så op igjen i Berlin i 1930 uten at noget menneske aner, hvor han har vært i mellemtiden. Oprinnelig var han meget formuende, men satte alt overstyr på spill og kvinner, og det som var igjen, besørget deflasjonen. Auswärtiges Amt ønsker å holde ham under en viss grad av observasjon, derfor hadde legasjonen så nøiaktige oplysninger om ham. Alt dette blev selvsagt betrodd mig helt konfidentielt, men vår venn, Egon, som later til å være en type på vår tids gentleman of fortune, blir visst et særdeles interessant bekjentskap.
Gjest nummer fem heter rett og slett Iversen, og er korsettfabrikant i Trondheim. Jeg undersøkte på Industriforbundets kontor, og fikk bekreftet, at det eksisterer en Iversens Korsettfabrikk i Trondheim, og dermed gav jeg mig. Jeg får se litt på ham der oppe, nogen særlig grunn til å anstille nærmere undersøkelser om ham, kan jeg ikke finne.
Og endelig har vi så den norske skibsreder Fink-Martens med frue, samt den russiske sangerinne Nina Neva. Fink-Martens er altfor velkjent til at vi behøver å beskjeftige oss med ham, og han er for velsituert til at han behøver å befatte sig med rov av russiske juveler. Nærmere oplysninger om ham tør være overflødige. Du husker kanskje, at det var han, som man under krigen kalte Flink-Martens, det er betegnende for mannen, han var en av de få, som forstod å beholde sine millioner. — Nina Neva holdt nettop en rekke konserter for utsolgt hus i Aulaen. Hun bor nu her oppe sammen med skibsrederens for å rekreere sig, som det heter i avissproget, når det gjelder sangerinner. Jeg ringte til Rulle for å få nærmere rede på henne.
Rulle luktet straks et interview og telefonsamtalen varte i mange perioder, men jeg fikk da vite, at «die Neva» — som han kalte henne — er en meget betydelig sangerinne, som fortjener de største superlativer, og at hun i de siste fem år har reist omkring på turnéer i Europa, Sydamerika og U. S. A., men derimot ikke i Russland. Hun er med andre ord en emigrant-sangerinne, som vel neppe blir synderlig begeistret ved å se sine røde landsmenn der oppe.
— — —
Med denne foreløbige orientering i notisboken var det at jeg imorges begav mig til Østbanestasjonen og fant frem til min plass. I sidekupéen, som var reservert, opdaget jeg straks de tre russere. Kupébordet foran dem var optatt av en massiv, beslått lærkuffert, som var fastlenket til bordet — (dette med lenken konstaterte jeg forresten først senere).
Da toget var vel igang, tok jeg tyren ved hornene og begav mig resolutt inn i sidekupéen, og forestillet mig som tilhørende det norske politi. Jeg blev imidlertid møtt med høflig, men absolutt mistro, og hadde intet annet å gjøre enn å legitimere mig ved hjelp av mitt polititegn, som jeg gravet frem av bukselommen (tilgi mig dette brudd på politiinstruksen), et partoutkort til sporvognene, en skredderregning og et kjærlighetsbrev. Men en mistenksom ekspeditør i en postluke for utlevering av bankobrev kan ikke være mere mistroisk enn russerne var. Skredderregningen gjorde øiensynlig det sterkeste og tilforlateligste inntrykk, takket være dens ubetalte beløp av virkelig internasjonale dimensjoner, men de gjorde ikke desto mindre krav på å få se mitt pass eller andre skriftlige legitimasjoner, som jeg selvfølgelig ikke var i besiddelse av. Så jeg måtte gjenta hele samtalen med dig førenn de gav sig. Nu forestillet de sig i sin tur, først lederen, en tykk, rødhåret ved navn Davidov, dernæst nummer to, en liten, bredskuldret typisk slaver, som heter Churgin, og endelig nummer tre — lang, mager, mørk og senesterk, nærmest en Alexander Subkof type, ganske pen å se til, og med et forekommende og vinnende vesen, — han het Oginsky. Vi snakket tysk, som de alle talte flytende. Davidov skildret pussig og humørfylt, hvorledes de hadde våket over kofferten fem mann høi under reisen fra Stockholm til Oslo, de hadde fått stillet til disposisjon en halv jernbanevogn med tre dobbelte, sammenhengende kupéer, deres vognhalvdel blev avlåst av konduktøren, og som yderligere sikkerhet låste de dørene ut til korridoren innenfra med hengelåser. De hadde våket skiftevis, alltid to ad gangen, de er folk, som ingen risiko tar. Han mente, at det var helt på det rene at de var blitt skygget på Østbanestasjonen i Oslo, men følte sig sikker på, at de hadde narret enhver, som var ute efter juvelene, takket være ideen med Solfjellet. To mann var blitt igjen på Grand Hotel i Oslo, for å spille rollen som sukkerbiten overfor fluene.
Jeg trøstet dem med at politiet ganske snart vilde ha bragt amerikanerne på det rene og besørge dem utvist. Så nevnte jeg kortelig nogen av de forsiktighetsregler, jeg selv hadde tatt, og de lot til å være tilfreds med disse.
Churgin fremholdt at det var helt utenkelig, at nogen av de nuværende gjester på Solfjellet kunde ha den ringeste anelse om affæren. Bestemmelsen blev tatt så sent som søndag middag, og det er bare gesandten, de fem delegasjonsmedlemmer, hollenderne og du og jeg, som kjenner til den. Telegrammet til Holland var formet i code-skrift, så hemmeligheten er forvaret så betryggende som mulig. De ventet den hollandske juveler, som er ledsaget av en detektiv, opover allerede imorgen aften. — Jeg fortalte dem om gjestene på Solfjellet, og Oginsky mente, at han hadde truffet v. Manfeld ett eller annet sted før, uten at han i farten kunde komme på hvor det hadde vært. Forresten var de meget underholdende alle tre, vi pratet om løst og fast, og tiden gikk hurtig inntil vi med fem minutters forsinkelse dampet inn på stasjonen, hvor vi skulde av.
Vi var de eneste fremmede reisende, og jeg speidet heldigvis forgjeves efter amerikanere med hornbriller. Til gjengjeld opdaget jeg straks lensmannen. Jeg skal påta mig å utpeke en lensmann blandt hundrer enten det nu skal være midt i hans hjemlige virkefelt eller under hans årlige bytur med tilhørende besøk på Røde Mølle. Her hadde han innfunnet sig på stasjonen i svær ulveskinnspels og skinnlue samt alt til faget hørende, såsom en prustende, utålmodig traver foran spiss-sleden og lensmannsdreng bakpå hundsvotten, — bred og ruvende stod han der som forenet han i en person øvrigheten av Guds nåde, skatteopkreveren, futen, magnaten, sparebankdirektøren, — men der var autoritet over ham og grei og elskverdig viste han sig å være. Jeg forestillet ham for russerne og sa ham en kompliment for den staselige hest. På sin side var han meget interessert for affæren, som jo unektelig i hele sitt anlegg utskiller sig som en behagelig avveksling i en lensmanns daglige gjøremål. Han hadde utført hvad jeg hadde bedt ham om, hans betjent hadde vært halvveis opover til Solfjellet med hest og slede, men hadde ikke møtt et menneske, og hotellskyssen var den ordinære, Vi måtte si nei takk til å drikke en pjolter hos ham, og skiltes fra den elskverdige lensmann, som forsikret, at han en dag vilde ta en tur opover og hilse på oss for å se hvordan alt stod til.
Så kjørte vi. I forreste slede satt Davidov og Churgin med kofferten fastlenket til sleden og trygt stuvet innunder sine ben, — i bakerste kjørte Oginsky og jeg. Jeg skal ta meget feil om ikke Oginsky har vært officer, han har en officers vesen og måte å optre på, han reagerte f. eks. helt instinktivt med å slå helene sammen, da han skulde hilse på lensmannen der nede på stasjonen. Han mangler bare en liten, kort bart for helt å minne om en keiserlig gardeofficer. Men han er glattbarbert. Det er kanskje ikke klokt å minne formeget om en keiserlig gardeofficer i våre dages Russland.
Ennu hadde vi fullt dagslys, men skumringen kom hurtig over oss. Det var bitterlig koldt. Himmelen blev mørkere og mørkere og den ene stjerne efter den annen brøt igjennem. Det var en herlig tur med ringlende dombjeller, gnissende sledemeier, — lukt av hest og hestehår, som dekket bjørneskinnsfelden og klebet sig fast i våre ansikter, så vi alt i ett måtte stryke dem vekk med store, klossete votter, som også luktet hest.
Vi vant mere og mere høide, passerte tregrensen og omsider nådde vi frem til Solfjellet Høifjellshotells to store trebygninger, som lå der avsides og forlatt midt oppe i snehavet. Bare den minste bygning var oplyst. Den største var ennu stengt, fortalte skyssgutten. Men den skulde åpnes til påske.
Gjester til gårds — som et gammelt, godt norsk billede følte vi den stemning å kjøre frem foran inngangsdøren og vikle oss ut av pelser, ulstre og votter og, stive av frost, ennu med rim i ånden komme inn i en gjestfri, lys og opvarmet hall. Fru Mohn var overstrømmende elskverdig og titulerte mig selvfølgelig straks «politifullmektig», hvilket jeg på stedet nedla innsigelse mot. Heldigvis var ingen andre til stede. Jeg benyttet anledningen til å føre mig inn i fremmedboken som «Cand. Jur».
Alle gjestene bor ovenpå i annen etasje. Værelsene ligger på begge sider av en stor korridor, som deler huset i to deler langsefter. Opgangene mellem første og annen etasje er i begge ender av huset. Russerne fikk to dobbeltværelser, nummer nitten og nummer tyve, og gikk straks ovenpå med sin dyrebare koffert. De erklærte sig tilfreds med værelsene efter først å ha undersøkt dem nøie. Den forsiktige Oginsky gikk sogar ut og lyste opover veggen med sin lommelykt, men bjelkeveggen var ganske glatt og bød overhodet intet fotfeste, det er helt umulig å komme inn utefra — bare en flue eller en fugl kan nå hen til vinduene. Selv en dreven fasadeklatrer vil komme tilkort.
Selv fikk jeg et værelse i den annen ende av korridoren, men bad fru Mohn om å få bytte dette med et annet, som ligger vis à vis russernes værelse, så er jeg nærmere begivenhetenes brendpunkt. Men jeg måtte vente litt nede i hallen inntil det nye værelse var opvarmet.
Jeg stod og varmet hendene foran peisen, da Nina Neva kom gående gjennem hallen og gikk inn til fru Mohn på hennes kontor. Jeg forstod at det måtte være Nina Neva, hele hennes apparisjon sa mig det. Hvordan skal jeg beskrive henne? Likesom det er lettere for en tegner å avbilde en gammel dames rynkete, merkete og markerte ansikt enn en ung, skjønn pikes bløte, fine trekk, slik er det også lettere å beskrive en gammel kvinnes utseende, der er mere for øiet å feste sig ved, flere konkrete og uhildede iakttagelser å gjøre, man har ingen bruk for nerver, fantasi, sanser eller hvad du nu vil. Og Nina Neva — hennes portrait parlée taler for sig selv. Hun er høi, slank, — hun går på en egen melodiøs og glidende måte med lett hevede skuldre. Hun har skjønne hender. Av utseende minner hun svakt om Greta Garbo, der har du typen så nogenlunde.
Vel, jeg hilste, og hun bøiet hodet.
Så kom Oginsky inn og sa et par ord til mig om værelset. Han anså det for helt sikkert og var fornøid, han vilde be mig om å spise aftens med dem ovenpå på deres værelse, — jeg snudde mig uvilkårlig i retning mot kontoret for å gi beskjed . . . .
I den åpne dør stod Nina Neva med et ansikt, som røbet den største spenning. Hun så stivt forbi mig og stirret på Oginsky som om hun skulde ha sett en åpenbaring. Men han stod vendt halvt mot mig og så henne ikke.
Så møtte hennes øine et øieblikk mine, og hun forsvant inn i kontoret og lukket døren efter sig.