Carl Nærup (Collett Vogt)
CARL NÆRUP
Tyve aar! Saa gammel, saa fremtidssvanger
ung var jeg, da jeg møttes med Carl Nærup.
Han sa til mig, idet han gjorde en festlig bevægelse
med sin lille, hvite haand: «Jeg har
læst Deres to dikte i «Nyt Tidsskrift». De har
evne til form.»
«Synes De?» svarte jeg fort.
Vi gik en lang tur sammen. Underveis angrep jeg opspilt den Hegelske filosofi, som endnu den gang blev foredrat ved vort universitet. «For en skam,» ropte jeg iltert, «at vi hos os ikke er kommet længer end til Hegel, mens han Europa rundt for længe siden —»
«Har De da læst Hegel?» avbrøt Nærup høflig.
Jeg blev overrasket.
«Læst Hegel?» svarte jeg. «Jeg gaar jo daglig og hører Monrads forelæsninger over ham.»
Han smilte.
«De bør kanske heller læse Hegel i grundsproget,» sa Nærup.
Og der var en bitte liten smule spot i hans stemme, da han sa det.
Vi blev gaaende tause en stund. Endelig ytret jeg lavmælt:
«Har De da læst Hegel i — i grundsproget!»
Han nikket med en let bøining paa hodet.
Det fôr mig til hjertet, at denne mand, han og ingen anden, maatte kunne hjælpe mig.
Jeg hadde set glimt av ham før. Ikke var det første gang, jeg hin decembereftermiddag 1885 tok maal av manden. Vinteren iforveien stanset jeg ofte op paa gaten og speidet undrende efter ham, og hver gang gjorde han et fremmedartet, et høist avstikkende indtryk paa mig. Uten overfrak. Buksene lyseblaa. Hatten for liten til det haarrike hode. Og altid hadde han hast, og bøker bar han under armen.
Uvilkaarlig hadde hans skikkelse vakt min nysgjerrighet og en vis fjern sympati.
Nu overvældet han mig med sin viden.
Store gud! En paa min egen alder, som hadde læst Hegel i grundsproget!
Siden kom jeg jo efterhaanden til at lære de omstændigheter at kjende, under hvilke Carl Nærup hadde grodd op, og hvorledes det gik til, at han nu vanket her i min egen by. Oprindelig fra Aalesund, men tidlig var han blit overflyttet til Kristianssund, hvor han nok en tid gjorde tjeneste som billiardgut. Saa skedde der noget. Han blev «opdaget». Han hadde nemlig for alles øine en ikke helt vanlig passion: Bøker. En billiardgut, som elsker bøker, som bruker hver øre til at kjøpe bøker for og endog læser dem — et slikt særsyn maatte nødvendigvis vække opstandelse i Kristianssund. Kort sagt — man skillinget sammen paa billiarden og meldte den unge lærde ind paa byens latinskole. Det gir jo som bekjendt altid en viss tilfredsstillelse at ha opdaget et geni. Er man selv en skuffet mand, hvis løpebane i kraft av skjæbnens lunefulde uretfærdighet endte paa en øllet billiardstue, svaler og varmer det at ha sat geniet i al sin vælde paa ret plass. Folk i Kristianssund hvisket: Se, der gaar han, som kan syv sprog! Og han blev ved at kjøpe bøker, selv efter at han var blit bænkesliter, kostbare verker ofte, som bokhandlerne saa sig nødsaget til at indskrive, ja, hadde inden kortere eller længere tid lagt sig et helt litet bibliotek til. Men saa hændte der noget paany. Der hænder jo altid noget. En dag tok Carl Nærup en stor beslutning. Han pakket alle bøkerne uten videre sammen og reiste til hovedstaden med dem. Carl Nærup var ikke en av dem, som hadde sind til at finde sig i alt det pedanteri, en norsk latinskole for tredve aar siden var saa overflødig rik paa. Kanske ogsaa rektor hadde mindre sans for Nærups valg av bøker end billiardens fordomsfri gjester. Der var farlige aander iblandt, av dem, som skattet til tidens oprørske selvraadighet — Brandes, Darwin, Huxley, Spencer, Mill, Buckle og flere. I det fjerne vinket hovedstadens aandelige liv. Ernst Sars’ forelæsninger, universitetsbiblioteket —
Hans velgjørere paa billiarden blev sittende tilbake med et fremtidsperspektiv mindre.
Med nød og neppe sultet han sig gjennem det første aar. Litt efter litt, men usvikelig sikkert, gik alle de kjære bøkerne til antikvaren. Naar jeg hadde set ham pile nedover gaten med en bokpakke under armen, liten og tynd og blaafrossen, var det til de herrer Omtvedt og Aas, han aktet sig. Tilslut var der ikke flere bøker igjen. Hele det utvalgte, møisommelig ihopsamlede bibliotek hadde de to bokvante herrer slukt med et gafs. Et bekjendtskap hadde han imidlertid gjort, som bøtet paa tapet og bragte lindring og bitter trøst i al trøstesløsheten: Arthur Schopenhauer. Det var over Schopenhauers «Die Welt als Wille und Vorstellung», han dag efter dag sat bøiet i mørk andakt nede paa universitetsbiblioteket, slik som jeg saa mangen gang hadde set ham der. Schopenhauer skjenket ham aandelig næring, men hvad den legemlige angik — —? Saa blev han da opdaget for siste gang. Nogen brave mænd fandt, at det var umaken værd at holde en saa læselysten og lovende ungdom frem til artium og gav ham nu et beskedent livsophold. Da jeg traf ham, var altsaa hans titel Stud. art., men Hegel hadde han læst i grundsproget, og han dyrket Schopenhauer med lidenskap.
Han bodde den gang — eller kanske det var noget senere — paa en hybel ut til en skummel bakgaard høit oppe i Pilestrædet. Besynderlig nok hadde jeg mottat min første, aandelige indvielse paa denne samme hybel en fire—fem aar tidligere. Den beboddes da av en forhenværende, nu længst avdød folkehøiskolelærer, Kristian Førland, en for demokrati og fremskridt og utvikling og norskhet begeistret bondegut, opfyldt av glødende tro paa Johan Sverdrup samt det norske stortings vilje til at rydde op i det gamle samfund og skape et nyt. Hver eftermiddag samledes her en broget skare — — Nei, jeg skal ikke gjenta mig! Jeg har før engang skildret det larmende liv inden disse fire mindeværdige vægger. Nu var Johan Sverdrup kommet til makten, men glorien om hans navn bleknet i betænkelig grad dag for dag. Larmen og bruset rundt ham hadde tysnet. Omgit av bøker, som alle bar universitetsbibliotekets gyldne merke, sat nu en anden, en gransker og grubler derinde, hvor nylig begeistringens bølger gik høit, og klosterlig stille var det hos Carl Nærup som i en celle.
Jeg studerte i de dage jus — Gud bedre det! — eller rettere sagt: Jeg studerte slet ikke jus. Tyve aar var jeg som allerede oplyst, smertelig forventningsfuld, urolig famlende, snart paa toppen av en bølgeryg, snart til bunds i mørke og selvopgivelse. Men jeg elsket vers. Fra jeg var barn hadde rim og rytme slynget sig uløselig om mit sind. Wergeland herhjemme, de store engelske diktere fra aarhundredets begyndelse, Shelley, Byron, Keats, speilet og forklaret av Brandes i hans «Naturalismen i England» — jeg beruste mig i dem! Danmarks Drachmann kunde jeg halvveis utenad. Drachmann, ja! Med spænding og tro hadde jeg fulgt ham like til det saakaldte «frafald», hans overgang med fuld musik til høire — siden da slog jeg selvsagt haanden av ham. Ja, jeg elsket, jeg beundret, jeg levet i, jeg tænkte i vers, men ak, det var en trist, en meget sorgfuld kjærlighet. Det blev min lod at tilbe, hvad de beste foraktet. Hadde ikke selve Henrik Ibsen, seeren, verdensdommeren, nylig dekretert versets avskaffelse, erklæret det for en utdødd kunstform at være?
Ubøielig var tiden i sine krav, og den stillet høiere opgaver til en ung mand end den at lage mere eller mindre ulæselige vers.
Midt i ottiaarene var det, og deres stormer blaaste gjennem mottagelige sind. En naiv tid. Javel! Nok av dem, som i tillid til ideers lyksaliggjørende makt haabet paa en ny verdensfødsel inden paaske. Men hvem nekter for, at der samtidig var en uverslig streben oppe som ingensinde før eller senere? La dem vokte sig for ikke at brænde sig over fingrene, alle de, som nu slaar mynt av at smede ottiaarenes dype heroisme! Dikter — hvad var vel en dikter andet end en oprører, en, som med det befriende ord paa læben gik foran i det store tog av svake og forurettede mot en ny dag, hvis urolige blod vi alt saa gløde i øster! De vældige opgjørs tid var det, de lyse paradisdrømmes. Hvert nyt dikterverk, som blev varslet, hilstes som en aabenbaring . . . Nu gaar jo vore bøker for det meste forbi. Sten, vi kaster i havet. Jeg glemmer ikke den dag Rosmersholm kom ut. Allerede dagen i forveien var Ibsens drama bebudet, men hos bokhandlerne svarte de mig, at desværre var dampbaaten fra Kjøbenhavn forsinket paa grund av taake. Endelig indtraf begivenheten: Boken blev lagt ut i vinduene. Jeg tror næsten, jeg var den første, som hadde den i min haand. Saa hjem til en hybel, hvor der var i kakkelovnen, for at faa den læst høit. Det skedde under aandeløs taushet. Særlig var det Rosmers ord om adelsmennesker, deres kaar og kald, som grep os mæktig. Replik paa replik i stykket hadde bud til hver av os. Peter Mortensgaard syntes os efter venstres seier i 1884 at være den typiske skikkelse i norsk politik.
Vi var blit venner, Carl Nærup og jeg. Klokken otte hver morgen, naar det var min dystre plikt at sitte som tilhører hos manuduktøren, banket jeg paa hos ham. Mine ulæste juridiske verker hadde jeg under armen. Stilheten — alle bøkerne derinde med det gyldne merke — de fyldte snart sagt halvdelen av kottet — men først og fremst han selv, alt betok mig med en vis høitidsfuld stemning. «Et nyt litet dikt?» spurte han smilende. Det ironiske tonefald var mig ikke tilpas. Det krænket mig endog. Jeg blev stum. Litt efter trak jeg nogen krøllete papirer frem av jakkelommen og gav mig til at læse op — —
I luften en klang og en glans av fremmede landes store navne, som uttalt med en nydende dvælen, en dæmpet, men festlig patos vakte forestillinger hos mig, aapnet utsyn til verdener, dit jeg længtet efter at slippe ind.
«Jo saamen,» sa han med opbrettede, misnøide læber.
Jeg stak papirene til mig igjen, men dypt inde i mig hulket det av skuffet haab.
Saa gik vi ut.
Naturalismens bølge hadde langt om længe naadd hit op og blandt andet avfødt bohêmebevægelsen med alle dens slagord og letvinte teorier. Carl Nærup lærte mig at der paralelt med naturalismens gik en anden bølge, som man av ulyst eller uvidenhet oversaa her i Norden. For første gang hørte jeg Baudelaire og Verlaine nævnt med ærefrykt. Om jeg hadde læst Swinburne? — Nei. — Edgar Poe? — Nei. — Saa læs dem! . . . For første gang hørte jeg nu ogsaa Friedrich Nietzsches navn, tre aar før Brandes i 1889 holdt sine berømte forelæsninger om «Aristokratisk Radikalisme» paa Københavns universitet. I en samtale, som jeg levende erindrer, fastslog Nærup ham som Tysklands eneste, dets eneste store prosaskribent.
Det var først og fremst hans kjærlighet til litterær kunst, den mest uselviske, jeg har møtt, som rørte mig og vandt mig for ham. I sine egne tanker var han vist noksaa haabfattig, drømte minst av alt om lykke og ry, krævet intet for sig selv. Men han hadde evnen til at glæde sig over andres seire, endog før de var vundet, den saa altfor sjeldne evne til at gi uten at fordre gjengjæld. Hvor han mente at skimte en smule anlæg som nu hos mig, var han utrættelig i sin omsorg, selvforglemmende i sin velvilje. Trofast av sind var han, og han eied den fødte kritikers skarpblik, naar det gjaldt at ane et talents begrænsning, at utstikke dets veier.
Mange er vi, som skylder ham tak for hans dragende og vækkende omgang i de unge aar, hans ærbødighet for aandelige værdier, som siden blev os en spore til at holde fast ved det beste i os selv og ikke gi kjøp, hans retfærdighetsfølelse og hans mot.
Saa slog da ogsaa min klokke, og det var, da han en morgenstund tok papirene ut av min haand og sa:
«Det er paa tide, at versets kunst kommer til ære igjen.»
Og idet han likesom kjærtegnende glattet mine krøllete papirlapper ut med haanden, sa han:
«Hvem vet! Kanske du der har din lille gjerning.»
Jeg møtte et varmt blik av hans faste, lyseblaa, litt bedrøvede øine . . .
En junidag 1887 reiste Carl Nærup til Amerika. Jeg stod paa bryggen og viftet, og fra fordækket av det overfyldte skib viftet han igjen. Jeg husker at jeg lot vinden ta mit lommetørklæ med en siste hilsen til ham. Jeg saa det seile gjennem luften og lægge sig dødt paa det skittengraa vand. Det var som det beste i mit liv nu blev frarevet mig. Nu reiste hele menigheten min til Amerika. Fattigdommen, aa, jeg hatet den! Fattigdommen, den var Norges forbandelse! Vore rankeste haab bøiet den i knæ . . .
«Velkommen tilbake!» skrek jeg vildt. «Velkommen tilbake!» —
Tre aar efter kom Carl Nærup tilbake, men da var hverken han eller jeg de samme som før.
1917.