Candide/28
Hvad der hendte Candide, Kunigunde, Pazngloss, Martin o. s. v.
„Omforlatelse ærverdige fader,“ sa Candide til baronen; „omforlatelse, ennu en gang, fordi jeg rendte Dem min kårde gjennem livet.“
„La oss ikke tale mere om det,“ sa baronen; „jeg innrømmer, jeg var litt for hissig den gang. Men hvad det angår, at jeg kom på en tyrkisk galei, så henger det slik sammen: Efterat ordenskirurgen hadde helbredet mig, blev jeg tatt tilfange ved et overfall av de spanske og satt i et fengsel i Buenos Ayres straks min søster var reist. Jeg søkte om tillatelse til å reise til ordensgeneralen i Rom; og blev utnevnt til legasjonsprest hos den franske ambassadør i Konstantinopel. Jeg hadde ikke vært der i mere enn åtte dager, så traff jeg en kveld en ung icoglan[1], en riktig velskapt ung mann. Det var meget varmt og den unge mann vilde ta et bad; jeg grep leiligheten til å få et bad, jeg også. Jeg visste ikke at det var en dødelig forsyndelse for en kristen å bli funnet splitternøken sammen med en ung muselmann. Kadi’en dømte mig til et hundre stokkeslag under fotsålene og til galeiene. En skrekkeligere uretferdighet har aldri vært begått. Men hvordan kan det ha sig, at min søster er kjøkkenpike hos en fyrste fra Siebenbürgen som har søkt tilflukt hos tyrkerne?“
„Men De, min kjære Pangloss, hvordan går det til at jeg får se Dem igjen?“
„Ja, som De så, blev jeg ganske riktig hengt,“ sa Pangloss. „Jeg skulde naturligvis vært brent; men nettop som turen kom til mig til å bli stekt, begynte det å regne, som om himmelen var åpen, og det var ikke mulig å få bålet tendt; så visste de ikke bedre å gjøre enn å henge mig. En kirurg kjøpte min kropp og tok mig med hjem og begynte å dissekere mig. Først skar han korssnitt — og det like fra navlen til kravebenet. Men saken var, at aldri er et menneske blitt mer klosset hengt enn jeg. Den hellige inkvisisjons skarpretter var subdiakon; — han forstod sig ypperlig på å brenne folk; men han var ikke videre øvet i hengning. Repet var fuktig og gled ikke godt og løpeknuten var dårlig bunnet — og følgen var, at det enda var pust i mig, da kirurgen gjorde sitt korssnitt. Smerten fikk mig til å skrike i vilden sky, og kirurgen falt baklengs av forferdelse; han trodde det var fanden selv han holdt på å skjære op, og styrtet skrekkslagen på dør, — så fort at han falt nedover trappen. Hans kone kom til ved larmen, — hun var nettop inne i værelset ved siden av; — men da hun fikk øie på mig, der jeg lå på bordet med opsprettet bryst, så blev hun enda reddere enn mannen, og styrtet på dør og falt ned av trappen og blev liggende ovenpå ham. De kom til sig selv igjen om litt, og jeg hørte konen si til mannen: „Men kjære dig, hvorfor skulde du nu også ta en kjetter og dissekere? Du vet da, at de folk alle sammen er besatt av djevelen? Det er best jeg løper efter en prest og får manet ham bort.“
Jeg stønnet ved å høre dette forslag og jeg samlet alle mine krefter og fikk frem disse ord: „Å nei, spar mig!“ Til slutt fattet den portugisiske barber mod, og kom op og så til mig. Han sydde sammen mitt arme skinn og konen pleide mig; og fjorten dager efter var jeg på benene igjen. Barberen skaffet mig kondisjon som lakei hos en malteserridder som skulde til Venedig. Men hos ham måtte jeg slutte, for han kunde ikke betale mig min lønn; jeg tok tjeneste hos en venetiansk kjøpmann og med ham kom jeg til Konstantinopel.
En dag fikk jeg det innfall å gå inn i en moské. Der var ingen andre mennesker enn en gammel iman og en ung dame som leste sine bønner. Hun var sterkt utringet og mellem brystene hadde hun en nydelig bukett av tulipaner og roser og anemoner og ranunkler og svibler og aurikler. Hun slapp buketten i gulvet, og jeg tok den op, og satte den på plass igjen så omhyggelig og ærbødig jeg kunde. Men det tok så lang tid før den satt fast, at iman’en blev vred, og da han opdaget at jeg var kristen, ropte han på hjelp, og jeg blev arrestert og ført for kadien. Han idømte mig hundre slag under fotsålene og sendte mig til galeiene. Og så blev jeg lenket fast på akkurat samme galei og samme benk som herr baronen. På vår galei var der fire unge menn fra Marseilles, fem prester fra Neapel og to munker fra Korfu; de fortalte oss at oplevelser som våre hørte til dagens orden. Herr baronen påstod at han hadde vært gjenstand for en større urettferdighet enn jeg; mens jeg fremholdt, at det dog var en langt uskyldigere ting å gi en dame sine blomster tilbake og sette dem fast på hennes bryst enn å optre splitternøken i selskap med en icoglan. Dette disputerte vi om hver dag, og hver dag fikk vi minst tyve slag av okselærspisken, og således gikk tiden inntil denne verdens tilblivelsessammenheng førte Dem ombord på samme galei og De løskjøpte oss.“
„Men si mig nu, kjære Pangloss, — efterat De således har vært hengt og dissekert og gjennempisket og måttet ro på galeiene, er De fremdeles av den mening at alt er innrettet på det beste her i verden?“ spurte Candide.
„Jeg fastholder min tidligere mening,“ svarte Pangloss; „jeg er filosof og det passer sig ikke for mig å si ett i dag og et annet i morgen. Forresten kan Leibnitz umulig ha urett; læren om den prestabilerte harmoni er noget av det skjønneste som kan tenkes, og like god som teorien om det opfyldte rum og den subtile materie.[2]“