Candide/27
Candides reise til Konstantinopel.
Den trofaste Cacambo hadde allerede fått den
tyrkiske kaptein som skulde føre sultan Achmed
til Konstantinopel, til å love å ta Candide og Martin
med ombord. Begge gjorde knefall og takket hans
miserable høihet varmt, og gikk så for å innskibe sig.
Underveis sa Candide til Martin:
„Så har vi da oplevd å spise til aftens med seks avsatte konger, — og én av dem har jeg ovenikjøpet gitt en almisse! Kanskje finnes der andre fyrster som er enda ulykkeligere. Jeg har bare mistet hundre sauer og nu iler jeg i Kunigundes armer. Min kjære Martin, jeg sier det enda en gang: Pangloss hadde rett, alt er godt.“
„Ja, gid så var,“ sa Martin.
„En underlig oplevelse er det allikevel vi har hatt her i Venedig. Hvem har nogensinde sett, ja bare hørt tale om noget slikt: seks avsatte konger som spiser til aftens sammen på et vertshus?“
„Det er ikke besynderligere end det meste som hender oss,“ sa Martin. „Konger blir jo avsatt rett som det er. Og æren ved å spise sammen med dem, er da ikke noget å tale om. Og forresten, hvad betyr bordselskapet? Hovedsaken er at maten er god.“
Da Candide kom ombord kastet han sig om halsen på sin tidligere tjener, sin gode venn Cacambo. „Fortell nu!“ sa han; „hvor er Kunigunde? Er hun like vidunderlig smukk som før? Elsker hun mig fremdeles? Hvordan har hun det? Du har vel kjøpt et hus til henne i Konstantinopel?“
„Kjære herre,“ sa Cacambo; „Kunigunde befinner sig ved Marmarasjøen, men hun er opvaskpike; riktignok hos en fyrste, men en fyrste som ikke har stor opvask. Hun er slavinne hos en tidligere suverén som heter Ragotski[1] og som stortyrken har tatt sig av og gir tre daler om dagen i kostpenger. Men enda verre er det at hun har mistet sin skjønhet og er blitt skrekkelig stygg.“
„Skjønn eller heslig, det er det samme,“ sa Candide; „jeg er en hederlig mann, og det er min plikt å elske henne hele mitt liv. Men hvordan er hun kommet i en slik ussel stilling? Du hadde jo en fem-seks millioner med til henne?“
„Jo, hvordan gikk det med dem?“ svarte Cacambo. „Først tok senor don Fernando d'Ibara y Figueora y Mascarenes y Lampourdos y Souza, guvernør av Buenos Ayres, to av millionene for å la frøken Kunigunde reise. Og siden kom det en sjørøver og tok resten uten så meget som å si takk. Han tok oss selv også, først til Kap Matapan, så til Milo, så til Nikosia, til Samos, til Petra, gjennem Dardanelleme og Marmarasjøen og til Skutari. Og nu er Kunigunde og den gamle piken i den fyrstens brød, og jeg er slave hos en avsatt sultan.“
„Hvilken kjede av forferdelige ulykker!“ sa Candide; „men ennu har jeg en del diamanter igjen, jeg skal lett få Kunigunde løskjøpt. Men det er da sørgelig at hun er blitt så stygg.“
Derpå vendte han sig til Martin og spurte: „Hvem synes De er mest å beklage, keiser Achmed, keiser Ivan, kong Karl Edvard eller jeg?“
„Det kan jeg ikke vite,“ sa Martin; „jeg måtte først ha lest i Deres hjerter, skulde jeg si det.“
„Bare Pangloss var her!“ sa Candide; „han hadde nok visst det og kunnet forklare oss det.“
„Jeg vet ikke på hvad slags vekt deres filosof Pangloss vilde veiet menneskenes ulykker, eller efter hvilken målestokk han kunde vurdere deres smerter,“ svarte Martin; „alt hvad jeg drister mig til å påstå er, at der gis millioner av mennesker i verden som er hundre ganger mere å beklage enn kong Karl Edvard, keiser Ivan eller sultan Achmed.“
„Det kan gjerne være,“ sa Candide.
Det varte ikke mange dager, før de kom til Bosporus. Det første Candide gjorde, var å løskjøpe Cacambo; det kostet ham en anselig pengesum. Derpå gikk han, uten å spille et øieblikk, med sine to ledsagere ombord på en galei for å reise til Marinarasjøens kyst og finne Kunigunde, — hun fikk være så stygg hun var.
Blant galeislavene var det to som var særlig dårlige til å ro, hvorfor de da også rett som det var fikk ett rapp av den tyrkiske kapteins flettede okselærspisk på sine nøkne skuldre. Som naturlig var, blev Candide mere opmerksom på dem enn på de andre galeislaver, og fylt av medlidenhet nærmet han sig dem. Deres vansirte ansikter minnet litt om Pangloss og om den ulykkelige jesuitterbaron, frøken Kunigundes bror. Dette gjorde ham rørt og sørgmodig. Han så enda nøiere på dem og sa til Cacambo: „Sandelig, hadde jeg ikke med egne øine sett at dr. Pangloss blev hengt, og hadde jeg ikke selv vært så uheldig å drepe baronen, så vilde jeg tro det var dem som satt her og rodde på en tyrkisk galei.“
Da de hørte ham si „baronen“ og „Pangloss“, utstødte begge slavene et høit skrik, stanset roningen og lot årene falle. Kapteinen kom løpende, og okselærpisken danset med fordoblet kraft.
„Stopp! stopp! kjære herre, så skal De få så mange penger De vil!“ ropte Candide.
„Hvad! Det er Candide!“ sa den ene av slaverne. „Hvad? Ja, det er Candide!“ sa den annen.
„Drømmer jeg, eller er jeg våken?“ sa Candide. „Er det mig som står her på galeien? Kan det være herr baronen, som jeg selv har drept? Og kan det være dr. Pangloss som jeg selv har sett bli hengt?“
„Ja, det er oss; ja, det er oss!“ svarte de.
„Nei tenk! Er det den store filosof Pangloss?“ sa Martin.
„Hør, herr kaptein!“ sa Candide; „hvor meget koster det å løskjøpe herr von Thunder-ten-Tronckh, en av de fornemste baroner i det hellige romerske rike og herr Pangloss, den dypsindigste metafysiker i Tyskland?
„Kristne hund!“ svarte kapteinen; „siden disse to hunder av kristne galeislaver er både baroner og metafysikere, og altså formodentlig noget riktig fint i sitt eget land, så skal du gi mig femti tusen zekiner for dem.“
„Det skal De få,“ sa Candide; „ro mig som et lyn tilbake til Konstantinopel, så skal jeg betale med en gang; eller nei, ro først til frøken Kunigunde.“
Men kapteinen hadde allerede snudd baugen mot byen og lot slavene bruke årene så galeien fløi som en fugl over vannet.
Candide omfavnet baronen og Pangloss utallige ganger.
„Hvordan gikk det til, at jeg ikke drepte Dem, kjære baron? Og kjære Pangloss, hvordan kan De være i live, efter å være blitt hengt? Og hvordan kommer de begge to hit på denne tyrkiske galei?“
„Er det virkelig sant, at min kjære søster er her i landet?“ spurte baronen.
„Ja,“ svarte Cacambo.
„Nei, nei, at jeg skulde se min kjære elev Candide igjen!“ utbrøt Pangloss.
Candide forestillet nu Martin og Cacambo for dem. Alle omfavnet hverandre; alle talte i munnen på hverandre. Galeien fløi avsted, de var allerede inne på havnen. Det blev sent bud efter en jøde, og Candide solgte en diamant til ham; den var verd hundre tusen zekiner, men jøden svor ved Abraham, at han ikke kunde gi mere enn femti tusen, og så måtte han få den til den pris. Kjøpesummen for baronen og Pangloss blev øieblikkelig betalt. Pangloss kastet sig for sin befriers føtter og vætet dem med sine tårer. Baronen takket ham med et nikk og lovet å betale ham pengene tilbake ved første leilighet.
„Men er det virkelig mulig, at min søster er her i Tyrkiet?“ spurte han igjen.
„Intet er vissere,“ sa Cacambo; „hun er opvaskpike hos en siebenbürgsk fyrste.“
Det blev straks sent bud efter to andre jøder, og Candide solgte flere diamanter; hvorpå de gikk om bord på en annen galei for å dra avsted og befri Kunigunde.
- ↑ Frants II Rakoczy, valgtes til Ungarns overhode under landets uavhengighetskamp imot Østerrike 1705, reiste til Frankrike 1711 og derfra til Tyrkiet hvor han døde 1735.