Candide/25
Besøk hos den venesianske adelsmann, signor Pococurante[1].
Candide og Martin tok en gondol og kom til den
høivelbårne signor Pococurantes palass ved
Brenta. Det lå midt i utstrakte haveanlegg smykket
med herlige marmorstatuer; palasset selv frembød
et smukt stykke arkitektur. Husets herre var en
mann på seksti år og meget rik. Han mottok de
to nysgjerrige meget høflig, men temmelig kjølig,
noget som bragte Candide litt ut av fatning, men
som ikke var Martin imot.
Først blev de budt chokolade; den blev servert av to smukke, pent antrukne unge piker som passet på at den skummet ordentlig i koppene. Candide kunde ikke la være å gi uttrykk for sin beundring for deres skjønnhet og for deres nette optreden og behendighet.
„Å ja,“ sa senator Pococurante; „de er ikke så verst. Jeg lar dem av og til sove i min seng; jeg er for lengst trett av societetens damer, av deres koketteri og skinnsyke, deres luner og smålighet, av deres hovmod og deres tåpeligheter og krav på hyldningsdikte som man skal skrive eller iallfall bestille til dem. Men ellers begynner også disse pikene å kjede mig.“
Efter frokosten spaserte de i et langt billedgalleri, og Candide var forbauset over malerienes skjønnhet og spurte hvilken mester hadde malt de to første.
„De er av Raphael,“ sa senatoren; „jeg var forfengelig nok til å kjøpe dem for en meget høi pris for nogen år siden. De skal jo være de skjønneste i hele Italia; men jeg for min del setter dem ikke synderlig høit. De er svært eftermørknet, og figurene er ikke nok avrundet og ikke tilstrekkelig fremtredende, draperiene ligner ikke tøi, kort sagt, hvad enn folk mener, så synes ikke jeg at disse verker gjengir naturen sandt og riktig. Forat jeg skal like et maleri, må det virke på mig som naturen selv; men det gjør disse her slett ikke. Jeg har malerier i mengdevis, men jeg ser aldri på dem nu lengere.“
For å fordrive tiden til det blev middag, lot Pococurante sitt kapell gi en konsert. Candide syntes musikken var deilig.
„Å ja,“ sa Pococurante, „en halvtimes tid kan den slags leven more en; men varer det lenger, blir alle og enhver trett av det, selv om ingen tør være ved det, musikken er i våre dager bare teknikk, og i lengden behager ikke den blotte dyktighet.
Jeg vilde kanskje like operaen bedre, men nu er også den blitt en uhyrlighet. La hvem som vil gå og se på de elendige syngespill hvor scenene bare er satt sammen for å gi en skuespillerinne en søkt anledning til å avlevere en to-tre latterlige arier som setter hennes stemmemidler i det beste lys. Og la den som vil eller kan bli henrykt over å høre en kastrat pipe Cæsars eller Catos rolle og se ham traske omkring på breddene som en annen kloss; jeg for min del har for lenge siden betakket mig for den ynkelighet Italia nu setter sin ære i, og som fyrstene gir så mange penger ut på.“
Candide gjorde nogen svake innvendinger i all ærbødighet; Martin derimot var helt og holdent av senatorens mening.
De satte sig til bords og fikk en excellent diner. Siden gikk de inn i biblioteket. Candide la merke til en Homer i praktfull innbinding, og roste hans høivelbårenhet for hans gode smak.
„I den bok,“ sa han, „fant den store Pangloss, Tysklands mest fremragende filosof, sin største glede.“
„Det gjør ikke jeg,“ svarte Pococurante kjølig; „før i tiden lot jeg mig bille inn at jeg hadde glede av å lese i den. Men i virkeligheten kjedet jeg mig til døde av disse stadig gjentagne kampscener som alle ligner hverandre på et hår; og av disse guder som bestandig er i bevegelse, men aldri lar det komme til en avgjørelse, denne Helena som hele krigen dreier sig om og som næsten aldri viser sig på scenen, dette Troja som beleires i det uendelige, men aldri blir erobret. Jeg har undertiden spurt de lærde, om Homer kjedet dem likeså meget som han kjedet mig, og alle som var opriktige svarte at de blev så søvnige av å lese ham, at boken falt ut av hendene på dem; men man måtte alltid ha den i sitt bibliotek som et annet fortidsminne, akkurat som man opbevarer rustne mynter i myntkabinettene lenge efter at de er holdt op å være gangbare.“
„Deres excellense har kanskje en annen mening om Virgil?“ spurte Candide.
„Jeg innrømmer at annen, fjerde og sjette bok av Æneiden er udmerket,“ svarte Pococurante; „men når jeg tenker på hans „fromme Ænieas“, på den „tapre Kleantes“, på den „tro Achates“, den lille Ascanius og den enfoldige kong Latinus og den spissborgerlige Amata og den usmakelige Lavinia, da kan jeg ikke tro at der finnes noget så koldt og utiltalende. Da foretrekket jeg for min del Tasso, jeg leser til og med heller Ariost, selv med fare for å sovne i min stol.“
„Vover jeg å spørre Dem, min herre, om De dog ikke har stor fornøielse av å lese Horats?“ spurte Candide.
„Hos Horats,“ svarte Pococurante, „finner man leveregler, som en verdensmann kan ha nytte av, og sammentrengt som de er, i kraftfulle vers, fester de sig lett i hukommelsen. Men jeg kan ikke si at hans reise til Brundisium[2] interesserer mig stort, og heller ikke hans beskrivelse av en dårlig middag[3] eller den grove trette imellem en Pupilius[4], eller hvad han nu heter, hvis ord, som han selv sier „stank som et råttent sår“ og en annen sjauer, hvis tale „smakte som eddik“. Og bare med den største motvilje har jeg kunnet lese de rå dikt hvori han hånte gamle kjerringer og trollkvinner[5] og jeg forstår ikke at det kan være nogen fortjeneste av ham å si til sin venn Mæcenas, at han, hvis denne setter ham blandt de lyriske dikteres tall, „med løftet panne skal støte mot stjernene.[6]“ Kun tåper beundrer alt hos en berømt forfatter. Jeg leser blott for min egen skyld og setter bare pris på det jeg har bruk for.“
Candide, som var blitt opdratt til aldri å tenke selv, var ytterst forbauset over hvad han hørte. Martin derimot fant Pococurantes måte å ta tingene på ganske fornuftig.
„Å, der står en Cicero,“ sa Candide; „denne store mann kan jeg tenke mig at De ikke blir trett av å lese.“
„Jeg leser ham aldri,“ sa venetianeren; „hvad angår det mig, om han har pledert i retten for Rabirius eller for Cluentius? Jeg har mer enn nok av de prosesser jeg selv dømmer i. Jeg kunde bedre finne mig i å lese hans filosofiske arbeider; men da jeg opdaget at han tvilte på alt, så kom jeg til den overbevisning at jeg var like så klok selv og ikke trengte nogen annens hjelp til å bli uvitende.“
„Nei, se der står hele fireogtyve bind av et naturvidenskapelig akademis skrifter,“ sa Martin; „deriblandt er der kanskje et og annet godt.“
„Det kunde det ha vært,“ sa Pococurante, „hvis bare en eneste av forfatterne av dette snikk-snakk hadde opfunnet så meget som en knappenål; men i alle disse fireogtyve bind er der ikke annet enn luftige systemer og ikke en eneste ting av virkelig nytte.“
„Nei, men se, for en mengde teaterstykker,“ sa Candide; „italienske, spanske, franske!“
„Ja,“ sa Senatoren; „der er tre tusen stykker, men ikke tre dusin som er gode. Og hvad angår de prekensamlingene der, som alle tilsammen ikke opveier en side av Seneca, og alle disse tykke bindene teologi, så behøver jeg vel ikke å fortelle Dem at jeg aldri åpner dem — og ingen annen heller.“
Martin opdaget nogen hyller fulle av engelske bøker. „Jeg kan tenke mig at en republikkaner kan finne behag i de fleste av disse fritalende bøker?“ sa han.
„Ja,“ sa Pococurante, „det er smukt å skrive som man mener, det er en menneskerettighet. I hele Italia skriver folk bare det som ingen mener; ti de som nu bebor Cæsars og Antonius’ fedreland, våger ikke å tenke en tanke uten å be en dominikaner om lov. Og jeg skulde bare ha lovord for det frisinn som inspirerer de engelske forfattere, hvis ikke lidenskapen og partiånden forderver alt det gode som dette dyrebare frisinn frembringer.“
Candide opdaget en Milton og spurte, om han ikke anså denne forfatter som en stor mann.
„Hvem?“ sa Pococurante; „en slik barbar som til første kapitel av Genesis har utarbeidet en kommentar på ti bøker tungleste vers! En slik klosset efterligner av grekerne, som forvrenger skapelseshistorien! Hos Moses er det den evige verdensånd som med sitt ord frembringer verden; men han lar Messias ta en stor passer i en av kommodene i himmelen for å gjøre et utkast til sitt verk. Skulde jeg estimere en skribent som har spolert Tassos helvede og djevel? Som lar Lucifer optre, snart i en paddes skikkelse og snart i en dvergs? Han som tar Ariosts komiske innfall, å bruke skytevåben, på fullt alvor og lar djevlene avfyre kanoner imot himmelen? Hverken jeg eller nogen annen i Italia har kunnet forsone oss med disse bedrøvelige utskeielser av en barbarisk fantasi. „Syndens gifter mål med døden“ og skildringen av hvordan synden nedkommer med slangen, får enhver mann som ikke har fått sin smak komplett fordervet, til å kaste op; og hans omstendelige skildring av et hospital kan bare interessere en graver. Dette uklare, fantastiske og frastøtende dikt vakte forakt allerede da det ut kom; og jeg sier ikke annet om det idag enn hvad samtidige i hans eget land sa dengang. Og forresten sier jeg alltid hvad jeg mener, og bryr mig svært lite om enten andre tenker som jeg eller ikke.“
Candide kjente sig smertelig berørt av disse uttalelser; ti han respekterte Homer og likte Milton nokså godt.
„Akk,“ sa han ganske sakte til Martin; „jeg frykter sterkt for at denne mann bare har forakt tilovers for våre tyske poeter.“
„Dermed vilde han ikke begå nogen større urettferdighet,“ svarte Martin.
„Men for en overlegen mann," blev Candide ved å hviske; „riktig et stort geni, den Pococurante! Ingenting er godt nok for ham.“
Efterat de således hadde gått bøkene igjennem, gikk de ned i haven. Candide priste alt det vakre dernede.
„Jeg vet ikke noget så smakløst som denne haven,“ sa dens eier; „bare snurrepiperier som alt her i landet. Men allerede i morgen begynner jeg å om legge den i en edlere stil.“
Da de to turister hadde tatt avskjed med hans excellense, sa Candide til Martin:
„Nu må De vel gi Dem og innrømme at De har sett en lykkelig mann! En mann som kan se fritt på alt hvad han eier!“
„Men skjønte De da ikke, at han var lei og kjed av det alt sammen?“ svarte Martin. „Allerede Platon sa at det ikke var de beste maver som nektet å ta næring til sig.“
„Men er det ikke en lykke,“ sa Candide, „å kunne kritisere alt, å opdage feil der, hvor andre mennesker bare ser skjønnhet?“
„Det vil altså si,“ gjenmelte Martin, „at det er en glede ikke å føle glede?“
„Ja, ja,“ sa Candide; „så er jeg det eneste lykkelige menneske i verden, når jeg først har truffet frøken Kunigunde igjen.“
„Ja, håbet er en kostelig ting,“ sa Martin.
Imens gikk ukene og blev til måneder, men Cacambo kom ikke; og Candide var så nedsunken i sorg, at det ikke engang falt ham inn, at det dog var forunderlig at Paquette og broder Giroflée ikke hadde besøkt ham og sagt så meget som takk, fordi han hadde hjulpet dem.