Candide/24
Om Paquette og om broder Giroflée.
Straks efter at han var kommet til Venedig, begynte Candide å lete efter Cacambo. Han sendte bud til alle vertshus og kaffestuer og til alle
gledespiker i byen, men ingensteds var han å finne.
Hver dag lot han gjøre forespørsler på alle ankomne
skib, både store og små, men ingen visste noget å
fortelle om Cacambo.
„Det er da merkverdig,“ sa han til Martin; „nu har jeg reist fra Surinam til Bordeaux og fra Bordeaux til Paris, fra Paris til Dieppe og fra Dieppe til Portsmouth, jeg har seilt rundt Portugal og Spania og gjennem Middelhavet og siden vært flere måneder i Venedig; og ennu er ikke den skjønne Kunigunde kommet. Istedenfor henne har jeg truffet en tøite fra Paris og en abbé fra Perigord! Kunigunde må sikkert være død. Jeg kan ikke gjøre noget bedre enn å legge mig ned å dø, jeg også. Akk, var jeg bare blitt i Eldorados paradis, istedenfor å vende tilbake til det fordømte Europa! De har rett, kjære Martin; all ting er bare blendverk og ulykker.“
Han hensank i det sorteste tungsind og holdt sig borte fra både den moderne opera og alle karnevalets forlystelser. Der var ikke en kvinde i hele Venedig som fristet ham.
Martin talte for ham: „De er da enfoldig dg, som virkelig kan tenke Dem at en mestiztjener med fem-seks millioner i lommen vil dra til verdens ende for å finne Deres elskerinde og bringe henne til Venedig. Selv om han finner henne, så beholder han henne naturligvis for sig selv; og hvis ikke, tar han sig en annen. Mitt råd er, at De slår både deres tjener Cacambo og Deres maitresse Kunigunde av tankene.“
Disse ord tjente dog ikke til å trøste Candide; hans tungsinn tiltok, jo mere Martin prøvde å overbevise ham om at han ikke kunde vente å finne hverken dyd eller lykke på jorden, — det skulde da være i Eldorado, men dit kunde de jo ikke komme.
En dag da de som sedvanlig disputerte om dette viktige spørsmål, mens de gikk og ventet på Kunigunde, fikk Candide på St. Markusplassen se en ung teatinermunk[1] som holdt en ung pike under armen. Teatineren var kraftig, sund og velnæret; øinene var klare, og han så selvsikker, ja overmodig ut. Pikebarnet var usedvanlig smukt; hun sang høit og gav sin teatiner kjærlige øiekast, av og til knep hun ham i hans fyldige kinner.
„Det må De iallfall innrømme,“ sa Candide til Martin, „at de to der er lykkelige. Jeg har riktignok ikke truffet annet enn ulykkelige mennesket, så langt som mennesker bygger og bor — undtagen i Eldorado; men jeg vedder nu allikevel at den piken og den teatinermunken der, er glade og lykkelige.“
„Jeg vedder nei,“ sa Martin.
„Vi behøver bare å be dem spise middag med oss,“ sa Candide, „så skal De nok få se, at jeg har rett.“
Hvorpå han straks gikk bort til dem, bukket og inviterte dem til å bli med til hotellet og smake på dets makaroni og lombardiske rapphøns og kaviar, samt derhos å tømme nogen glass Montepulciano, Lacrymæ Christi, eller cyper- og samosvin. Den unge damen rødmet, men munken tok imot innbydelsen, og hun fulgte med, mens hun betraktet Candide med øine som uttrykte overraskelse og forbauselse, — og som derpå fyltes av tårer. Og så snart hun var kommet inn i Candides værelse, utbrøt hun:
„Er det mulig, herr Candide, kjenner De ikke Paquette igjen?“
Candide hadde hittil ikke sett stort på henne — han tenkte fremdeles bare på Kunigunde — men nu betraktet han henne nøiere og sa: „Akk kjære barn, kan det være Dem som bragte doktor Pangloss i den tilstand han var, da jeg traff ham?“
„Dessverre, herr Candide! Det var nok mig,“ sa Paquette; „De har greie på det altsammen, forstår jeg. Jeg har hørt om de skrekkelige ulykker som rammet hele fru baronessens hus og frøken Kunigunde, men tro De mig, det har gått mig næsten like så sørgelig. Da De så mig første gang var jeg den rene uskyldighet. Men en franciskanermunk som jeg gikk til skrifte hos, forførte mig. Følgene var fryktelige; og jeg måtte reise av tjenesten på slottet kort efterat herr baronen hadde jaget Dem bort med kraftige spark i baken. Hadde ikke en berømt læge forbarmet sig over mig, var jeg strøket med; av takknemlighet, fordi han hadde helbredet mig, var jeg hans elskerinne en tid. Men hans kone var rasende skinnsyk og hun banket mig ubarmhjertig hver eneste dag; hun var den rene furie. Og hadde enda ikke doktoren selv vært så stygg å se på! Å bli prylt dag ut og dag inn for en manns skyld som jeg ikke elsket, det var sandelig grunn nok til å kjenne sig som den ulykkeligste skapning på jorden. De vet nok, herr Candide, hvor farlig det er for en trettekjær kvinne å være gift med en læge. Min doktor blev til slutt lei av sin hustrus opførsel, en dag hun klaget over snue, gav han henne et hostemiddel som var så kraftig at hun døde et par timer efter under frygtelige konvulsjoner. Hennes slegtninger meldte mannen for denne forbrytelse, men han grep flukten og det blev jeg som kom i fengsel. At jeg var uskyldig i mordet hadde ikke hjulpet mig, hvis jeg ikke hadde sett nogenlunde bra ut. Og så lot dommeren mig slippe på den betingelse at han blev lægens efterfølger. Men snart efter blev jeg fortrengt i hans gunst av en rivalinne og kjørt på porten uten en skilling i lommen, og hvad annet skulde jeg da gjøre enn å fortsette med den motbydelige håndtering som I menn finner slikt behag i, men som for oss bare er en avgrunn av elendighet. På professjonens vegne reiste jeg hit til Venedig. Å, herr Candide, om De bare kunde gjøre Dem nogen begrep om hvad det vil si å være nødt til uten forskjell å være kjærlig, så mot en gammel kjøbmann, så mot en advokat, så mot en munk, så mot en båtmann, så mot en abbed; å være utsatt for allslags fornærmelser og hån; å måtte låne et skjørt mangen gang for å la ett eller annet motbydelig mannfolk løfte det op; å bli bestjålet av ett menneske for det en har tjent hos et annet; å bli presset for penger av sedelighetspolitiet — og ikke ha annet å se frem til enn en fryktelig alderdom, et hospital eller en gjødselhaug, — ja da vilde De sikkert si at jeg var det ulykkeligste menneske i verden.“
På denne måte åpnet Paquette sitt hjerte for den gode Candide oppe på hotellværelset; og Martin som hadde hørt på, sa: „Der ser De, jeg har allerede vunnet halve veddemålet.“
Broder Giroflée hadde ikke fulgt Candide op på hans værelse men slått sig ned i spisesalen med en flaske vin, mens han ventet på middagen.
„Ja men,“ sa Candide til Paquette, „De så da så glad og tilfreds ut, da jeg traff Dem. Det virket fullkommen naturlig, da De gikk der og sang og karesserte den teatineren. Jeg trodde De var like så lykkelig som De nu påstår De er ulykkelig.“
„Akk ja, herr Candide,“ svarte Paquette, „det er også en av ulykkene ved min professjon. Igår blev jeg bestjålet og oven i kjøpet prylt av en officer, og idag måtte jeg se lystig ut for å behage en munk.“
Candide hadde hørt nok; han gav sig og sa, at Martin hadde rett. De gikk derpå til bords sammen med Paquette og teatineren.
„Ærverdige fader,“ sa Candide til munken; „De synes mig å være en misunnelsesverdig mann. Sundhetens farve stråler på Deres kinner og hele Deres ansikt vidner om lykke. De har en nydelig pike å more Dem med, og De synes å være meget tilfreds med å være teatiner.“
„Nei så menn, min herre,“ svarte broder Giroflée; „jeg ønsker, hele teatinerordenen lå på havsens bund. Mangfoldige ganger har jeg hatt den beste lyst til å sette fyr på klosteret og gå bort og bli tyrk. Da jeg var femten år gammel, tvang mine foreldre mig til å trekke i denne motbydelige kutten, for at min eldste bror, gid fanden hadde ham, skulde få en større arvelod. Ja måtte Gud ham evig fordømme! I klostret er det ikke annet enn misundelse og trette og alskens galskap. Den eneste trøst jeg har er at jeg kan tjene nogen penger ved en elendig preken jeg holder av og til; riktignok stjeler prioren halvparten av pengene, men resten holder jeg piker for. Men allikevel, når jeg kommer hjem til klostret om kvelden, har jeg mest lyst til å slå hodet i stykker imot veggen i dormitoriet. Og mine medbrødre har det ikke bedre.“
Martin vendte sig til Candide med vanlig koldsindighet: „Nu, har jeg ikke vundet hele veddemålet?“ spurte han.
Candide gav Paquette to tusen pjastre og broder Giroflée et tusen.
„Nu blir de lykkelige, det garanterer jeg for,“ sa han.
„Det tror jeg ingenting på,“ sa Martin; „kanskje gjør De dem ennu ulykkeligere med de pjastrene.“
„Det får gå, som det kan,“ sa Candide; „men én trøst er der allikevel: jeg ser at man ofte treffer mennesket igjen, som man aldri tror man skal se mere. Og når jeg fant igjen den saubukken og nu har funnet igjen Paquette, hvorfor skulde jeg da ikke en gang finne Kunigunde igjen?“
„Jeg ønsker av hele mitt hjerte, at hun skal komme en dag og gjøre Dem lykkelig,“ sa Martin; „men jeg har ikke stor tro på det.“
„De er bitter,“ sa Candide.
„Jeg har lært av et livs erfaringer,“ sa Martin.
„Men se nu på disse gondolierene,“ sa Candide; „de synger da sent og tidlig?“
„De vet ikke, hvordan de har det hjemme, hos kjerring og unger,“ sa Martin; „dogen har sine sorger, gondolierene sine. Riktignok er, når alt kommer til alt, en gondoliers tilværelse å foretrekke for en doges; men forskjellen er sikkerlig ikke så stor, at den er verd å undersøkes nøiere.“
„Jeg har hørt tale om en senator Pococurante,“ sa Candide; „han bor i det vakre palasset ved Brenta, og skal være meget gjestfri imot utlendinger. Det påståes at han er en mann som aldri har hatt motgang i livet.“
„Det var en sjelden fugl,“ sa Martin; „ham skulde jeg ha lyst til å se.“
Candide sendte straks et bud til signor Pococurante og bad om tillatelse til å besøke ham den følgende dag.
- ↑ Teatineme var et religiøst samfund stiftet 1524 av den senere pave Paul IV.