Hopp til innhold

Candide/23

Fra Wikikilden
TRE OG TYVENDE KAPITEL
Candides og Martins ankomst til Englands kyst, og hvad de der fikk se.



„A
kk, Pangloss, Pangloss! Akk, Martin, Martin! Akk, min kjære Kunigunde! Hvad er det for slags verden vi lever i?“ utbrøt Candide, da han vel var ombord hos hollenderen.

„En sinnssvak og avskyelig verden,“ sa Martin. „De har jo vært i England; er menneskene der like så forrykte som i Frankrike?“ „Det er en annen slags galskap,“ sa Martin; „De vet, at de to nasjoner ligger i krig med hinannen om nogen mål jord i det snedekte Kanada, og at denne krigen koster flere penger enn hele Kanadaer verd[1]. Å si med bestemthet om det finnes flere dolhuskandidater i det ene eller det annet av disse land, det overstiger mine svake evner. Det eneste jeg kan si med visshet er, at folk i det land vi nu kommer til, er temmelig humørsyke.“

Mens de talte sådan sammen, kastet de anker i Portsmouths havn. På stranden stod en mengde mennesker og iakttok spennt et krigsfartøi, hvor en tykk mann[2] med bind for øinene knelte på dekket. Fire soldater stod opstillet foran ham og skjøt ham hver tre kuler gjennem hodet på den fredeligste maner; hvorpå hele den forsamlede mengde gikk hjem i høi grad fornøiet.

„Hvad i all verden er dette? Driver satan sitt spill overalt og ganske uhindret?“ utbrøt Candide, og vilde vite hvem denne tykke mann var som blev drept under slike høitideligheter.

„Det er en admiral,“ fikk han til svar.

„Men hvorfor drepte de ham?“

„Jo,“ var svaret, „det var fordi han ikke hadde drept så mange mennesker som han skulde; han holdt et slag med en fransk admiral, og det sies at han ikke kom ham på tilstrekkelig nært hold.“

„Ja, men,“ sa Candide, „den franske admiralen var vel like langt borte fra den engelske, som den engelske fra den franske?“

„Unektelig,“ fikk han til svar; „men her i landet mener de, det er best fra tid til annen å henrette én admiral for å opmuntre de øvrige.“

Candide kjente sig så bestyrtet og rystet over dette syn og den forklaring han fikk, at han nektet å sette foten på dette lands jord, og blev enig med sin hollandske skipper om at denne straks skulde seile ham like til Venedig; han husket nok hvordan det gikk ham med hollenderen fra Surinam, men han vilde hellere risikere å bli bestjålet en gang til.

To dager efter var de seilklare; de reiste langs med Frankrikes kyst, kom siden så nær Portugals kyst at de fikk Lissabon i sikte, og Candide gjøs. De passerte Gibraltar og seilet inn i Middelhavet; og til slutt landet de i Venedig.

„Gud være lovet!“ sa Candide og omfavnet Martin; „her skal jeg se den skjønne Kunigunde igjen. Jeg stoler på Cacambo som på mig selv. Alt er godt, alt går godt, alt går så godt som det bare kan.“

  1. Det er karakteristisk for oplysningsfilosofene i Frankrike, at den hundreårige kamp mellem franskmenn og engelskmenn om den nye verden sees som noget der slett ikke angikk folkenes interesser. „Candide“ blev skrevet under „syvårskrigen“, (1756—63).
  2. Der siktes til den engelske admiral Byng, som blev henrettet i 1757, for angivelig forsømmelighet og feighet i tjenesten. I virkeligheten ofret efter Voltaires mening de styrende i England ham for å styrke sin egen stilling: Voltaire forsøkte forgjeves å hindre dette justismord.