Candide/22
Hvad der hendte Candide og Martin i Frankrike.
Candide gjorde ikke lengere ophold i Bordeaux
enn han trengte for å selge nogen av småstenene fra Eldorado og kjøpe sig en bekvem reisevogn
med plass til to; han kunde nemlig ikke lenger undvære sin filosofiske venn Martin. Sin saubukk måtte
han derimot skille sig ved, det var smertelig, men
ikke til å undgå. Han overlot den til videnskapsakademiet i Bordeaux. Akademiet tok herav anledning til å opstille som årets prisopgave: En undersøkelse av spørsmålet hvorfor det av hr. Candide
skjenkede fårs ull var rødt. Prisen blev tilkjent en
nordisk videnskapsmann[1]; han beviste ved A+B÷C dividert med Z at fåret måtte være rødt og dø av sauekopper.
Imidlertid hørte Candide at alle de reisende, de traff på i gjestgiveriene underveis sa: „Vi skal til Paris.“ Denne almindelige iver efter å komme til hovedstaden smittet til slutt også ham. Det var en omvei, men ikke noget særlig stor, når han først skulde så langt som til Venedig.
Da han kom til Paris var det første han så for staden Saint Marceau, og han syntes ikke den var bedre enn den usleste landsby i Vestfalen. Og neppe var han installert på sitt hotell, før han blev angrepet av et lett illebefinnende efter de utstatte anstrengelser. Da han bar en stor diamant på fingeren, og gjestgiveren hadde lagt merke til at skrinet som blev båret op fra vognen var forbausende tungt, så fant han sig straks omgitt av to læger, han ikke hadde sendt bud efter, og av flere deltagende venner han ikke kunde bli kvitt, foruten to barmhjertige søstre, som kokte supper til ham.
Martin sa:
„Jeg husker godt da jeg kom til Paris på min første reise; jeg blev også syk, men jeg var en fattig djevel, så hverken venner eller nonner eller læger kom og hindret mig i å bli frisk.“
Candide gikk det verre. Takket være lægene og årelatningene tok hans sykdom en alvorlig vending. En kapellan fra nærmeste kirke avla besøk og foreslo ham i blide ord å skaffe sig en veksel betalbar i den annen verden[2]. Candide vilde ikke ha nogen; nonnene forsikret ham at det var nyeste mote, men Candide svarte at han ikke var nogen motelaps. Martin truet med å kaste kapellanen ut igjennem vinduet, og den geistlige svor på at Candide ikke skulde komme i kristen jord. Martin svor på at han skulde sørge for at den Herrens mann kom i kristen jord, hvis han ikke holdt op å plage den syke. Det kom til enda flere knubbete ord; enden blev at Martin tok kapellanen i skuldrene og hev ham nedover trappene; det blev en hel skandale, innkallelse til politiet og stort forhør.
Imidlertid bedredes Candides tilstand; og under hans rekonvalesens kom det hver dag pene mennesket og så til ham, hvorfor han syntes han måtte be dem til aftens. Kortene kom alltid frem efter maten; innsatsene var høie, men Candide kunde ikke annet enn forbauses over at han aldri satt med et ess. Martin sa at det undret ikke ham.
Blandt dem som på hovedstadens vegne gjorde ham sin opvartning, var også en liten abbé fra Perigord, et av disse påtrengende og geskjeftige mennesker som alltid er til tjeneste, frekke eller innsmigrende eller føielige, alt som det passer, disse som henger sig på utlendinger, forteller dem byens skandalhistorier og tilbyr dem fomøielser avpasset efter deres pung. Han tok først Candide og Martin med på komedie. Det var en ny tragedie som blev opført. Ved siden av Candide satt endel skjønnånder; Candide lot sig ikke genere, men gråt, når en scene blev riktig godt spillet. En av de kloke hoder som satt ved siden av ham, sa under mellemakten:
„Dette er da ikke noget å bli rørt over. Primadonnaen spiller bort i veggene, og hennes med spiller er enda verre. Men stykket er riktignok enda elendigere enn spillet; det foregår jo i Arabia, men forfatteren kan ikke et ord arabisk. Og hvad verre er, han tror ikke på medfødte idéer.“
„Hvor mange franske skuespill tror De det finnes, hr. abbé?“ spurte Candide.
„Fem eller seks tusen,“ svarte han.
„Det var mange,“ sa Candide; „og hvor mange av dem er noget verd?“
„Femten eller seksten,“ svarte den annen.
„Det var mange,“ sa Martin. Candide fant stort behag i den skuespillerinne som fremstillet dronning Elizabeth, — det var i en temmelig dårlig tragedie som blir spillet av og til[3].
„Den damen synes jeg om,“ sa han til Martin. „Hun minner mig litt om frøken Kunigunde; henne skulde jeg ha lyst å hilse på.“
Abbéen fra Perigord tilbød sig å presentere ham. Candide som jo var tysk, tenkte det var best å høre hvad etiketten i Frankrike foreskrev, når man omgikkes engelske dronninger.
„Det er forskjellig,“ sa abbéen; „i provinsen inviterer man dem til et vertshus. I Paris behandler man dem som virkelige damer, — hvis de da er vakre; men når de er døde, blir de kastet i rakkerkulen.“
„Kaster de dronninger i rakkerkulen!“ utbrøt Candide.
„Ja, så menn,“ sa Martin. „Jeg var i Paris dengang frøken Monime[4] inngikk til en bedre verden, som det heter. Men hun blev nektet hvad man her kaller „en hederlig begravelse“, det vil si, å få lov til å råtne sammen med kvarterets fattigfolk på en motbydelig kirkegård. Truppen måtte begrave henne, og nu ligger hun der ganske alene på hjørnet av Burgund-veien. Hvilket må ha føltes meget smerte fullt for henne, for hun var en edel sjel.“
„Det vidner ikke om nogen høi civilisasjon,“ sa Candide.
„Nei, men slik er franskmennene,“ sa Martin. „Der kan ikke tenkes verre selvmotsigelser og absurditeter enn der finnes hos dette folk — i dets regjering, dets domstoler, i kirken og i teatret.“
„Er det sant, at man alltid ler i Paris?“ spurte Candide.
„Ja,“ sa abbéen; „men det er av ergrelse; for hver gang folk vil gi sin forbitrelse luft, ler de. Og de ler også, når de begår de forakteligste handlinger.“
„Hvem var ellers det tykke svinet som hadde så meget å utsette på det stykket jeg var så rørt over — og på skuespillerne, som jeg syntes spilte så gripende?“ spurte Candide.
„Det er en tvilsom person,“ sa abbéen; „han tjener sitt livsophold ved å snakke ondt om alle skuespill og alle bøker. Han hater enhver som slår igjennem, akkurat som evnukkene avskyr alle som har sin mannskraft i behold. Det er en av disse skriftverdenens slanger som ernærer sig av gift og smuss; en bladneger.“
„Hvad vil det si, en bladneger? spurte Candide.
„En mann som smører aviser sammen, en slik som Freron,[5]“ sa abbéen.
Således talte Candide og Martin og abbéen fra Perigord sammen, mens de efter endt forestilling gikk nedover trappene og så publikum strømme ut av teatret.
„Hvor meget jeg enn lengter efter frøken Kunigunde, så skulde jeg allikevel gjeme ville supere med frøken Clairon,“ sa Candide; „jeg må si at jeg beundrer henne umåtelig.“
Men abbéen var ikke den mann som kunde innføre nogen hos frøken Clairon[6], som bare så det beste selskap hos sig.
„Hun er optatt i aften,“ sa han; „men isteden skal jeg få ha den ære å ta Dem med til en dame av stand; hos henne kan De lære Paris å kjenne så vel som om De hadde bodd her i fire år.“
Candide var en nysgjerrig natur, og fulgte med til damen som bodde i St. Honoré. Da de kom dit, fant de gjestene optatt av et parti farao[7]. Tolv dystre spillere satt og holdt hver en liten kortstokk i banden, — hver brett på kortene betydde en innsats og hele kortstokken kunde således kalles en protokoll over deres forskrivninger til ulykken.
Dyp stillhet hersket, spillernes ansikter var bleke, bankierens urolig. Vertinnen satt ved siden av denne ubønnhørlige bankier og hennes gaupeøine merket sig nøie, hvergang en spiller meldte en „dobbelt op“ eller „syv ganger op“ mot spillereglene; hver gang lot hun dem ubønnhørlig brette de ulovlige meldinger ut igjen, dog alltid med den største høflighet: hun vilde heller ikke miste sine kunder. Damen kalte sig markise Parolignac[8]. Hennes femtenårige datter befant sig blandt spillerne og gjorde ved små blunk sin mor opmerksom på de snyterier som de stakkars mennesker prøvde sig på for å opveie spillelykkens ugunst. Da abbéen og Candide og Martin trådte inn, var der ingen som reiste sig, ingen som hilste eller engang så på dem; alle var bare optatt av kortene.
„Fru baronesse Thunder-ten-Tronckh var sandelig høfligere enn som så,“ sa Candide. Abbéen gikk imidlertid bort og hvisket noget i øret på markisen, hvorpå denne reiste sig halvt og beæret Candide med et nådig smil og Martin med et nedlatende nikk. Hun bød Candide en stol og gav ham en kortstokk i hånden. På to partier tapte han femti tusen franc, hvorpå selskapet spiste til aftens i meget munter stemning. Alle var forbauset over at Candide ikke tok sig nær av tapet, og lakeiene sa i sin lakei-jargon:
„Det er nok en engelsk milord, det der!“
Ved aftensbordet gikk det som vanlig i Paris; først sa ingen noget, siden kunde ingen høre noget for bare snakk; og når man opfattet noget, var det gjerne morsomheter hvorav de fleste var mislykket, nyheter som ikke var sanne, resonnementet som det ingen fornuft var i, og dertil litt politisk snakk og megen baktalelse. Ja, det blev ennogså talt om årets bøker.
„Har De lest dr. theol. Gauchats[9] roman?“ spurte abbéen fra Périgord.
„Ja,“ svarte en av gjestene; „men jeg orket ikke å komme igjennem den. Vi mangler ikke frekke skribenter, men så frekk som dr. theol. Gauchat er dog ingen av de andre. Jeg er så lei av denne flommen av dårlige bøker at jeg heller legger mig på svøm på hasardspillets dyp.“
„Og erkedegn Trublets[10] „Blandinger“, hvad mener De om den?“ spurte abbéen.
„Uff, det kjedelige uhyret!“ sa markise Parolignac: „han sier hvad alle folk vet, som om det var nytt og merkelig, og diskuterer bagateller som om de fortjente den grundigste undersøkelse. Han stjeler andres idéer på den mest idéløse måte — selv det han stjeler, forderver han! Å hvor motbydelig jeg synes han er; men han skal ikke plage mig mere. Jeg trenger ikke å lese mere av erkedegnen enn de sidene jeg har pint mig igjennem!“
I selskapet befant det sig en lærd og fint dannet mann; han istemte markisens fordømmelse. Det blev også talt om tragedier, og fruen spurte hvorav det kunde komme at enkelte tragedier kunde spilles med en viss virkning ennskjønt de var uutholdelige å lese. Mannen med den gode smag forklarte meget overbevisende, at et stykke godt kunde interessere uten å eie egentlig verdi. Han beviste kort og fyndig at det ikke var nok å sette sammen et par situasjoner av dem som finnes i enhver roman og som alltid fengsler publikum; dikteren måtte ha noget nytt å si og allikevel ikke virke søkt, stykket måtte inneholde noget ophøiet, men dog helt igjennem være naturlig, dikteren måtte forstå sig på mennesket og vite hvorledes de uttrykte sig. Han måtte selv være dikter, stor dikter, uten at nogen av stykkets personer gav inntrykk av å være dikter. Han måtte kjenne sprogets lover og selv kunne tale det purt og rent og helt harmonisk, og aldri for rimets skyld la det gå ut over meningen. „Den som ikke følger disse regler, kan nok få i stand en tragedie eller to som vinner bifall på teatret; men han vil aldri bli regnet blandt de gode forfattere. Derfor har vi så ytterlig få tragedier som er virkelig gode; nogen er bare idyller i velturnerte og velrimte dialoger, andre søvndyssende politiske resonnementet, eller avskrekkende ordgyterier, hvis de da ikke er overspente fantasteriet i barbarisk smak, med avbrutte setninger og apostroferinger til gudene (efter som dikteren ikke vet hvordan han skal tiltale menneskene), og med usund moral og banale betraktninger i den svulstigste stil.“
Candide lyttet opmerksomt til disse ord og fikk stor aktelse for den talende; og da markisen hadde sørget for å plasere Candide ved siden av sig, tok han sig den frihet å spørre henne ganske sakte, hvad den mann het som talte så fornuftig.
„Det er en lærd mann,“ sa hun; „han spiller aldri, men abbéen tar ham av og til med hit til aftens. Han er en grundig kjenner av bøker og skuespill, han har selv skrevet en tragedie som blev utpepet og en bok som forleggeren enda har hele oplaget liggende av, undtagen et dedikasjons-eksemplar som jeg har fått.“
„Hvilken stor mann!“; sa Candide; „en Pangloss nummer to!“
Han henvendte sig derpå til mannen selv og spurte:
„Si mig, herr doktor, mener De også at alt er innrettet på det beste både i den fysiske verden og i moralen, og at intet kunde være anderledes enn det er?“
„Jeg?“ svarte den lærde mann; „nei, jeg er av en ganske annen mening: jeg synes tvert imot, alt er ganske bakvendt hos oss; her er ingen i stand til å bedømme hvor på samfundsstigen han naturlig hører til, og ikke hvad der er hans naturlige virke; vi kan ikke dømme om hvad vi utretter eller om hvad vi bør utrette. Ja, et aftenselskap, det kan være fornøielig nok, ved bordet legger vi våre stridigheter vekk, men ellers tilbringer vi hele vårt liv i trette og kiv: jansenister imot molinister[11], domstolene imot kirken[12], litterater imot litterater, hoffmenn imot hoffmenn, skatteforpaktere imot folket, ektefelle imot ektefelle, slektninger imot slektninger; det er en evig krig.“
Candide svarte:
„Jeg har sett det som verre er; men en filosof, som siden blev hengt, forklarte mig at alt dette egentlig var vidunderlig innrettet: det onde var å ligne med skyggene i et smukt maleri.“
„Den hengte filosofs lære har vist vært en dårlig spøk,“ sa Martin; „det er forskjell på skygger og heslige pletter.“
„Det er menneskene som er skyld i plettene,“ sa Candide; „det kan de ikke undgå.“
„Da er det ikke deres skyld,“ sa Martin.
Største delen av spillerne skjønte ingenting av denne samtale, men drakk til gjengjeld så meget flittigere. Martin og den lærde disputerte, og Candide fortalte vertinnen endel av sine oplevelser.
Da bordet var hevet, bad markisen Candide bli med inn i hennes boudoir og lot ham ta plass på en kanapé.
„Er de virkelig fremdeles like forelsket i frøken Kunigunde av Thunder-ten-Tronckh?“ spurte hun.
„Ja, fru markise, “ sa Candide.
Markisen smilte kjærlig og sa:
„De svarer mig som en riktig vestfaler; en fransk mann vilde ha svart: „Ja, sandelig har jeg elsket frøken Kunigunde; men nu jeg ser Dem, fru markise, begynner jeg å frykte for å glemme henne“.“
„Akk, fru markise,“ sa Candide; „jeg skal svare akkurat som De vil.“
„Deres kjærlighet til henne begynte med at De tok op hennes lommetørklæ,“ sa markisen; „jeg skulde ønske De vilde ta op mitt strømpebånd.“
„Hjertelig gjerne,“ sa Candide og tok det op.
„Men De kunde da gjerne binde det på mig også,“ sa fruen.
Og Candide gjorde så.
„Der kan De se,“ sa hun; „De er utlending; mine parisiske tilbedere lar jeg ofte smekte i fjorten dager, men til Dem gir jeg mig den første kveld vi sees: jeg representerer mitt land når jeg gjør ære på en ung vestfaler.“
Den skjønne hadde imidlertid opdaget to kjempestore diamanter på den unge utlendings hender; og begynte å beundre dem så opriktig, at de fra Candides fingrer gikk over på hennes . . .
Da Candide var på hjemveien sammen med den perigordiske abbé, naget angeren ham litt, fordi han hadde vært utro mot frøken Kunigunde. Herr abbéen var heller ikke helt tilfreds; hans provisjon av de femti tusen som Candide hadde tapt og av de to briljanter som vestfaleren halvveis var blitt fratvunget, var ikke stor; og det gjaldt for ham å profitere så sterkt han kunde av sitt bekjentskap med Candide. Han holdt derfor samtalen om Kunigunde vedlike; og Candide betrodde ham at han skulde be henne opriktig om forlatelse for sin synd, så snart de traff hverandre i Venedig.
Abbéen fordoblet sin høflighet og opmerksomhet og tok levende del i alt hvad Candide fortalte og alt hvad han gjorde og alt hvad han tenkte å gjøre:
„Tenk, så har De altså avtalt å treffes i Venedig?“ spurte han.
„Ja, herr abbé,“ svarte Candide; „jeg må nødvendigvis dit for å treffe frøken Kunigunde,“ — og gleden ved å tale om den elskede rev ham med og fikk ham til, som så ofte før, å fortelle sine oplevelser forsåvidt de hadde med den fornemme vestfalerinne å gjøre.
„Jeg kan tenke mig,“ sa abbéen, „at frøken Kunigunde er en meget åndfull dame og at hennes brev er vidunderlige.“
„Jeg har aldri fått noget brev fra henne,“ sa Candide; „for De skjønner: jeg kunde ikke skrive til henne efterat jeg var blitt jaget bort fra slottet for min kjærlighets skyld; så hørte jeg at hun var død, og så fant jeg henne igjen, og så mistet jeg henne. Og nu har jeg sendt ilbud til henne to tusen fem hundre mils vei og venter ennu på svar.“
Abbéen hørte opmerksomt efter, men blev så en smule åndsfraværende. Da de tok avskjed, omfavnet han både Candide og Martin på det kjærligste. Dagen efter fikk Candide et brev i følgende ordelag:
„Kjære, elskede venn! Åtte dager har jeg nu ligget syk her i byen; så får jeg høre at De er her. Jeg vilde fly i Deres armer, hvis jeg bare kunde røre mig. Jeg fikk høre om Deres reise i Bordeaux; der har jeg efterlatt vår trofaste Cacambo og min gamle pike, men de kommer efter med det første. Guvernøren av Buenos Ayres har tatt alt fra mig, men min kjærlighet til Dem har han ikke kunnet ta. Deres nærvær vil gjøre mig frisk igjen hvis jeg ikke dør av glede.“
Dette likeså fortryllende som uventede brev fylte Candide med usigelig glede; men så tenkte han på sin elskede Kunigundes sykdom og blev overveldet av sorg. Delt mellem disse to følelser tok han sitt gull og sine diamanter og gikk sammen med Martin til det hotell hvor budet sa at frøken Kunigunde bodde. Skjelvende av bevegelse gikk han inn i hennes værelse; hjertet banket og stemmen slo over for ham. Han bad om å få litt lys inn i værelset og prøvde å trekke sengeomhenget til side.
„Nei, nei!“ sa piken og trakk omhenget sammen; „lys er livsfarlig for henne!“
„Kjære min Kunigunde,“ sa Candide gråtende; „hvordan står det til med Dem? Hvis De ikke kan tåle å se mig, så tal i det minste til mig.“
„Hun kan ikke tale,“ sa piken.
Damen i sengen strakte frem en lubben hånd, som Candide lenge vætet med sine tårer, for derpå å fylle den med diamanter. Dessuten stillet han en pose full av gull i lenestolen ved sengen.
Han blev revet ut av sin drøm av en politifullmektig som kom inn sammen med perigorder-abbéen og en tropp konstabler.
„Er dette de to mistenkelige utlendinger?” spurte han, og gav øieblikkelig befaling til å arrestere dem og trekke dem på rådstuen.
„Slik blev ikke de reisende behandlet i Eldorado,” sa Candide.
„Nu er jeg mere manikeer enn nogensinne,“ sa Martin.
„Men, herr politifullmektig, hvor skal vi hen?“ spurte Candide.
„I hullet,“ svarte fullmektigen.
Martin hadde imidlertid gjenvunnet sin koldblodighet og innså at damen som gav sig ut for å være Kunigunde var en svindlerske, herr abbéen fra Perigord en hallunk som hadde benyttet sig av Candides troskyldighet, og at politifullmektigen formodentlig også var en skjelm og at det følgelig lot sig gjøre å komme til rette med ham.
Candide fikk ved hans ord øinene op; og da han ikke hadde mot til å utsette sig for rettens luner, og dessuten brente efter å komme avsted til den virkelige Kunigunde, trakk han politifullmektigen tilside og tilbød ham tre små diamanter, som hver var omtrent tre tusen pistoler verd.
„Akk, kjære herre!“ sa mannen med elfenbensstokken, „tre diamanter! Om De hadde begått alle optenkelige forbrytelser, så vilde De være den hederligste mann i verden! Tre tusen pistoler hver! Beste herre, jeg vil heller dø enn trekke Dem i kasjotten. Det er sant at der er utgått ordre til å arrestere alle utlendinger; men det skal vi nok klare. Jeg har en bror i Dieppe, oppe i Normandi, jeg skal sende Dem til ham; og hvis De skulde ha en diamant til ham også, så vil han ta sig av Dem like så omhyggelig som jeg!“
„Ja men, hvorfor skal alle utlendinger arresteres?“ spurte Candide.
Nu tok abbéen fra Perigord ordet og sa:
„Det er fordi en stodder fra landet Atrebati har fått hodet fordreiet ved å høre på tåpeligheter og derfor fikk lyst til å begå et mord, ikke et slikt som det av mai måned 1610, men maken til det av desember 1594, og flere andre som med mellemrum er blitt begått av andre idioter som har latt sig påvirke av lignende sludder[13].
Politifullmektigen forklarte hvad saken dreide sig om.
„Å, for nogen uhyrer!“ utbrøt Candide; „og slike redsler foregår, og folket synger og danser! La mig bare komme bort så snart som mulig fra dette land, hvor apene kappes om å hisse tigrenes blodtørst! Hjemme i Vestfalen er folk bjørner; mennesker har jeg bare sett i Eldorado. For Guds skyld, herr politifullmektig, hjelp mig å komme avsted til Venedig, så jeg kan treffe frøken Kunigunde,“
„Jeg kan bare hjelpe Dem til Nedre Normandi,“ sa politimannen.
Han gav straks sine konstabler befaling til å ta lenkene av fangene, — „det hele var en feiltagelse, og de kunde tre av“, — selv fulgte han Candide og Martin til Dieppe og overlot dem til sin brors varetekt. På reden lå et lite hollandsk fartøi. Ved hjelp av tre andre diamanter var mannen i Dieppe blitt det tjenestvilligste menneske man kunde tenke sig, og han sørget for at Candide og hans ledsagere kom ombord på hollenderen, som nettop skulde avgå til Portsmouth i England. Det var ikke nettop den like vei til Venedig. Men Candide var glad allikevel; han syntes han var sluppet ut av helvede. Og fra England blev det vel snart en skibsleilighet til Venedig, tenkte han.
- ↑ Voltaire deltok i 1738 i konkurransen om en prisopgave, opstillet av Videnskapsakademiet i Paris, om ildens natur. Prisen blev vunnet av L. Euler i St. Petersburg (1707—83) som i sin avhandling opstilte en matematisk formel for elastiske mediers bølgehastighet. Det er denne 25 år gamle skuffelse som gjenspeiler sig i dette avsnitt av Voltaires roman.
- ↑ Under striden mellem paven og jansenisterne utstedtes bullen „Unigenitus“ (1713), og under jansenistforfølgelsene senere (1750) blev der krevet skriftemålsattest fra en prest som godkjente bullen, når nogen begjærte nattverden eller den siste olje. Hvis man døde uten slik attest, risikerte man, ikke å bli kirkelig begravet.
- ↑ Muligens Corneille’s Greven av Essex.
- ↑ Sikter til den berømte Adrienne Lecouvreur som døde i 1730 og ikke kunde komme i kristen jord, fordi hun hadde vært skuespillerinne.
- ↑ En samtidig av Voltaire og dennes bitre fiende.
- ↑ Berømt skuespillerinne, glimret i skuespill av Voltaire som beundret henne meget.
- ↑ Et hasardspill, kalt så fordi der på det viktigste kort var avbildet en farao.
- ↑ Navnet er dannet efter ordet Paroli, en melding („dobbelt op“) i faraospillet.
- ↑ Forfatter av et makkverk Lettres sur quelques ecrits de ce temps. Til belønning fikk han et priori.
- ↑ En person i Diderots Rameaus’ brorsønn.
- ↑ Ludv. Molina, spansk jesuitt, (1535—1601) fremtredende forsvarer av den semipelagianske tendens i den romersk katolske kirke, — den tendens som jansenistene i tilslutning til Augustin angrep. Jesuitterordenen var ivrig „molinistisk“.
- ↑ I striden mellem jansenister og jesuitter tok Parlamentet (overdomstolen) i Paris parti for de førstnevnte, hvad der flere ganger påkalte Regjeringens inngrep.
- ↑ Henrik IV blev i 1610 myrdet av Ravaillac; i 1594 hadde kongen vært gjenstand for et mislykket attentat. Damiens fra Artois („atrebaternes land“) gjorde i 1757 et klosset attentat på Ludvig XV, som blev såret med en lommekniv. Attentatmannen blev efter tortur henrettet på en grusom måte. I alle tre tilfelle var attentatene inspirert av fanatisk religionsiver hvortil Voltaires ord om „tåpeligheter“ og „sludder“ sikter.