Candide/20
Hvad der hendte Candide og Martin til sjøs.
Den gamle lærde het Martin. Han innskibet sig
sammen med Candide for å reise til Bordeaux.
Begge hadde de oplevd og lidd meget; og selv om
skibet hadde skullet reise fra Surinam rundt Kap
det gode Håp og like til Japan, så vilde de ikke
manglet stoff til samtale om det fysiske og det moralske onde.
Dog hadde Candide den store fordel fremfor Martin, at han ennu kunde håpe på et gjensyn med sin elskede; mens Martin intet hadde å håpe på. Dessuten eide Candide fremdeles både gull og diamanter. Og selv om han hadde mistet hundre store saubukker belesset med de største skatter på jorden, og selv om hollenderens skurkestrek uavlatelig ergret ham, så kunde han ennu, når han tenkte på, hvad han hadde på lommen og når han talte om Kunigunde, helde til Pangloss’ system, især når han var god og mett.
„Ja, hvad mener nu De, herr Martin, om alt dette?“ spurte han; „hvad er Deres anskuelse om det moralske og det fysiske onde?“
Martin svarte:
„Prestene i Surinam beskylte mig for å være socinianer; men sant å si er jeg i virkeligheten manikeer.[1]"
„Nu gjør De visst narr av mig,“ sa Candide; „det finnes da virkelig ingen manikeere nu tildags.“
„Der er da én,“ sa Martin; „for hvordan jeg snur og vender på det, så kan ikke jeg komme på andre tanker.“
„Jeg tror fanden plager Dem,“ sa Candide.
„Ja, hvad har ikke fanden å bestille?“ sa Martin; „han kan godt plage mig også. Og jeg må tilstå, at når jeg betrakter denne klode eller rettere sagt dette lille gryn i verdensaltet som vi kaller vår jord, så tror jeg at Gud har gitt den til pris for et eller annet ondt vesen — Eldorado undtatt, naturligvis. Jeg tror ikke at der er en by jeg kjenner, som ikke gjerne så nabobyen ødelagt, eller en familie som ikke ønsket å utrydde en annen familie. De svake forbanner de sterke hele verden over og kryper for dem på samme tid, og de sterke behandler de svake som en saueflokk, som de selger ullen og kjøttet av En million hvervede drapsmenn drar Europa rundt og dreper og plyndrer efter reglement og er stolte av sin håndtering som om den var verdens hederligste; og i de byer som nyder fredens goder og kunst og videnskap blomstrer, der er menneskene verre plaget av misunnelse, bekymringer og uro, enn en beleiret by lider under krigens svøpe. Kort sagt, jeg har sett så meget og hatt det så ondt, at jeg er blitt manikeer.“
„Men der er da også noget godt i verden,“ sa Candide.
„Det kan være,“ sa Martin; „men jeg har aldri sett det.“
Mens de talte sammen, hørte de kanonade. Den blev sterkere for hvert minutt. Alle fikk travelt med kikkertene. Det viste sig at det var to skib som lå i kamp med hverandre en tre mils vei borte. Vinden drev dem begge så nær til det franske skib, at man der ombord kunde glede sig ved å se kampen ganske tydelig. Til slutt gav det ene av skibene det annet en bredside like i vanngangen og brakte det til å synke. På dekket av det synkende skib kunde Candide og Martin tydelig se et hundre mennesker som løftet hendene imot himmelen og utstøtte fryktelige skrik; et øieblikk efter var alle der ombord slukt av bølgene.
„Der kan De se, hvordan menneskene behandler hverandre,“ sa Martin.
„Det er sant,“ sa Candide, „at der er noget djevelsk i en slik tildragelse.“
I det samme fikk han øie på noget strålende rødt som svømte bortover, ikke langt fra skibet. Skibsbåten blev satt på vannet og man opdaget at det var en av Candides sauer. Candide blev gladere over å gjenfinne denne ene sauen enn han hadde vært bedrøvet over å miste hundre andre som tilmed var belastet med store diamanter fra Eldorado.
Den franske kaptein fant ut, at det seirende skib var en spanjol og det senkede skib en hollandsk sjørøver: det var det samme skib som hadde stukket av med Candides skatter. De umåtelige rikdommer som den hollandske kjeltring hadde bemektiget sig, lå nu sammen med ham på havets bunn; bare sauen var reddet.
„Der kan De se,“ sa Candide til Martin; „det hender da iblandt at forbrydelsen får sin straff. Denne skurk av en kjøpmann har fått den skjebne han fortjente.“
„Javel,“ sa Martin; „men derfor var det vel ikke nødvendig at passasjerene på hans skib skulde gå under med ham? Hvis Gud har straffet den slyngelen, så har djevelen druknet de andre.“
Imidlertid fortsatte det franske og det spanske skib sin reise, og Candide sin samtale med Martin. De disputerte fjorten dager i trekk, og da de fjorten dagene var gått, var de akkurat like nær. Men de talte iallfall, de utvekslet tanker og trøstet derved hinannen. Candide klappet sauen. „Har jeg funnet dig, så kan jeg nok finne Kunigunde også,“ sa han.
- ↑ En fra Persia stammende religion i oldtiden, manikeismen; ordet bruktes siden i videnskapen som betegnelse for ethvert system som betoner det ondes begrep så sterkt at der fremkommer en absolutt og evig dualisme imellem det gode og det onde. Her brukt som betegnelse for den gjennemførte pessimisme.