Candide/19
Hvad der hendte dem i Surinam, og hvorledes Candide gjorde bekjentskap med Martin.
Reisens første dag forløp ganske behagelig. De
to reisende var glade ved bevisstheten om å
være i besiddelse av større rikdommer enn Asia,
Europa og Afrika tilsammen kunde opvise. I sin
henrykkelse skrev Candide frøken Kunigundes navn
i trærne. Annen dag sank to av sauene ned i en
myr og forsvant med hele sin oppakning. Nogen
dager efter styrtet to andre av utmattelse; siden
omkom syv-åtte stykker av sult og tørst mens de reiste
gjennem en ørken, og nogen dager derefter falt enda
nogen stykker ned i en avgrunn. Tilslutt hadde de
vært underveis i hundre dager, og da hadde de bare
to saubukker igjen; Candide sa til sin tjener:
„Du ser, kjære venn, hvor forgjengelige denne verdens skatter er. Det eneste som ikke forgår er dyden og håpet — håpet om å gjense frøken Kunigunde.“
„Ja, det nekter jeg ikke for,“ sa Cacambo; „men ennu har vi to sauer igjen med større rikdommer enn kongen av Spania nogen gang har drømt om. Og langt derborte ser jeg en by, som formodentlig er Surinam, og den tilhører hollenderne. Nu er våre lidelser snart til ende og lykken begynner.“
Da de kom nærmere til byen, så de en neger som lå på jorden. Han var bare klædd halvt på, det vil si han var klædd i en halv underbukse av blått lerret; stakkaren hadde mistet venstre ben og høire arm.
„Gud Fader bevare oss!“ sa Candide på hollandsk; „hvorfor ligger du der, min venn, og hvad er det for en skrekkelig tilstand du er i?“
„Jeg venter på min herre, den store kjøpmann herr van der den Dur,“ svarte negeren.
„Er det herr van der den Dur som har traktert dig slik?“
„Ja, herre,“ svarte negeren; „det er så skikk og bruk her til lands. To ganger om året får vi et par underbukser å klæ os med. Når vi arbeider i sukkermøllene og kvernstenen knuser en finger for oss, så hugger de hele armen av oss; og når vi prøver å flykte, hugger de det ene benet av oss. Jeg har oplevd begge deler. Så meget koster det å skaffe Jer europeere det sukker I spiser. Og enda sa min mor, da hun solgte mig for ti patagoniske daler over på Guineakysten: „Kjære barn, velsign våre fetisjer og bli ved å dyrke dem, så vil de gjøre dig lykkelig hele livet. Du har nu den ære å være slave hos våre hvite herrer og har derigjennem allerede skapt dine foreldres lykke.“ Akk, jeg vet ikke, om jeg har skapt deres lykke; de har iallfall ikke gjort min. Hunder og aper og papegøier er tusen ganger mindre ulykkelige enn vi er. De hollandske medicinmennene som har omvendt mig, sier hver søndag at vi alle er Adams barn, enten vi er hvite eller sorte. Jeg er ikke genealog; men taler disse predikantene sant, så skulde vi alle være kjødelige søskenbarn. Men hvis så er, så tror jeg De må innrømme at en ikke godt kan opføre sig verre mot sine slektninger.“
„Akk, Pangloss,“ utbrøt Candide; „noget så avskyelig har du ikke kunnet vite om; nu er det nok, nu avsverger jeg omsider din optimisme!“
„Optimisme, hvad er det for noget?“ spurte Cacambo.
„Akk,“ svarte Candide, „det er den galskap å hevde at alt er godt, når alt er ondt;“ og han så på negeren og gråt. Og gråtende drog han inn i Surinam.
Det første han spurte om, var om der skulde ligge noget skib på havnen, som kunde sendes til Buenos Ayres. Den han spurte, var nettop en spansk skipper, som ikke var uvillig til å gjøre kontrakt om en sånn tur. Han satte dem stevne i et vertshus, og Candide og den tro Cacambo gikk dit med sine får for å treffe ham.
Candide hadde fremdeles ikke lært å tie, og han fortalte spanjolen alt hvad de hadde oplevd, og at det var hans hensikt å bortføre frøken Kunigunde. „Da skal jeg nok vokte mig for å ta Dem med til Buenos Ayres,“ sa skipperen; „jeg blir bare hengt, sammen med Dem. Den skjønne Kunigunde er hans yndlingsmaitresse.“
Candide stod som lammet av lynet. Siden gråt han lenge. Og tilslutt trakk han Cacambo bort i en krok.
„Hør her, kjære Cacambo, nu vet jeg hvad vi skal gjøre,“ sa han; „vi har, hver av oss, diamanter for en fem, seks millioner i lommen. Du er lurere enn jeg. Reis du og hent Kunigunde. Hvis guvernøren forlanger en million, så gi ham det. Gir han sig ikke med det, så byd ham to. Det er ikke du som har drept inkvisitoren, du kan reise dit uten fare. Jeg utruster et annet skib og reiser til Venedig; der skal jeg vente på dig. Venedig er et fritt land, og der bebøver vi ikke å være redde for hverken bulgarer eller abarer, hverken jøder eller inkvisitorer.“
Cacambo var enig i at dette var det klokeste de kunde gjøre. Han var riktignok ille ved over å skulle skilles fra Candide, som ikke bare var en god husbond, men også en god venn; men gleden over å kunne hjelpe ham vant over sorgen ved å skilles fra ham. De omfavnet hverandre under strømmende tårer; og Candide bad ham, endelig ikke å glemme Kunigundes snilde gamle pike. Ennu samme dag reiste Cacambo; ja den Cacambo, han var en hedersmann.
Candide blev enda en tid i Surinam, mens han ventet på å finne en skipper som var villig til å frakte ham og hans to siste sauer til Italia. Han festet tjenestefolk og kjøpte inn hvad han trengte til en lang reise. Til sist kom herr van der den Dur på visitt; han eide et stort skib, og Candide spurte hvad han vilde ha for å frakte ham, hans tjenestefolk, hans bagage og de to sauene der like til Venedig? Rederen bød sig til å gjøre det for ti tusen pjaster. Det skulde han få, sa Candide uten å betenke sig.
„Aha,“ sa den lure van der den Dur, „hvad er det for en utlending som gir ti tusen pjastere uten å prutte! Han må være uhyre rik.“
Han kom tilbake en stund senere og sa at han ikke kunde reise, medmindre han fikk tyve tusen. „Godt! Det skal De få,“ sa Candide.
„Skulde én sett slikt,“ sa kjøbmannen til sig selv, „han gir tyve tusen like så lett som han gir ti.“ Han kom tilbake enda en gang og sa at han ikke kunde ta ham med til Venedig for mindre enn tredve tusen pjastre.
„Ja, ja, så får De få tredve tusen,“ sa Candide.
„Det var som bare —“ sa hollenderen; „tredve tusen pjaster er jo ingenting for den mannen; det er klart at det må være umåtelige rikdommer de to sauene er belesset med. Det er ikke verd å forlange mere; la oss først få utbetalt de tredve tusen pjastrene, så kan vi se på tingen.“
Candide solgte to små diamanter; for den minste av dem fikk han mere enn kjøpmannen forlangte. Han betalte frakten forskuddsvis, og de to sauene med oppakning blev innskibet. Candide fulgte efter i en liten båt for å gå ombord ute på reden; men kjøpmannen passet sitt snitt og lettet anker og stakk til sjøs for fulle seil og en gunstig vind. Candide stod bestyrtet og håndfallen og så ham reise.
„Akk!“ ropte han; „nu ser jeg, at jeg på ny har med europeere å gjøre!“
Han lot båten snu og gikk i land, fortvilet og mørk i hu; han hadde jo mistet en formue som var verd tyve kongeriker.
Han begav sig til den hollandske dommer. Alterert som han var, banket han temmelig hårdt på døren, og da han kom inn og fortalte hvad der var hendt ham, satte han litt sterkere i enn riktig passende var. Dommeren ila ham til å begynne med ti tusen pjastrer i mulkt for å ha gjort slik støi; siden hørte han efter uten å avbryte ham, og lovte endelig å undersøke saken, så snart kjøpmannen måtte komme tilbake, og forlangte og fikk endelig ti tusen pjastrer i rettergangsgebyr.
Denne siste hendelse tok aldeles modet fra Candide. Ganske visst, han hadde oplevd hundre ganger så slemme ting før; men den koldblodige maner som de to hollendere, kjøpmannen og dommeren, hadde utplyndret ham på, oprørte ham og nedsenket ham i den sorteste melankoli. Menneskenes ondskap hadde nu avsløret sig for ham i hele sin vederstyggelighet og hans sjel fant bare næring i de sørgeligste tanker. Efter en tids forløp bragte han i erfaring at det lå et fransk skib, bestemt for Bordeaux, klar til avgang. Han bestilte en almindelig lugar der ombord — for nu hadde han jo ikke lenger nogen diamantbelessede sauer å frakte med sig — og lot bekjentgjøre i byen at han var villig til å gi fri reise og dertil kosten og to tusen pjastrer til en omgjengelig mann som vilde gjøre reisen sammen med ham; dog på det vilkår at denne mann var kjed og lei av den stilling han befant sig i, og kunde bevise at ingen der i byen hadde større rett til å være det.
Der innfant sig så mange liebhabere at en hel flåte ikke kunde ha rummet dem. Candide skilte først ut dem som lot til å være minst verdige, og av de gjenværende valgte han en snes stykker som så ut til å være omgjengelige folk og som alle påstod at de opfylte betingelsen. Han samlet dem i gjestgiveriet hvor han bodde og spenderte aftensmat på dem; efter maten måtte hver og én love å fortelle sin historie nøiaktig som den var. Til gjengjeld forpliktet han sig til å velge den mann som han syntes var den mest beklagelsesverdige og som hadde størst rett til å være misfornøid med sin stilling; og de andre skulde allesammen få en godtgjørelse for sin uleilighet.
Sammenkomsten varte til klokken fire om morgenen; og Candide måtte, mens han hørte på alle disse livshistorier, tenke på hvad den gamle piken hadde sagt under overfarten til Buenos Ayres: at hun skulde vedde at der var ikke et menneske på hele skibet som ikke var blitt rammet av store ulykker. Og for hver av de livsskjebner som blev oprullet for ham, måtte han tenke på Pangloss. „Ja Pangloss,“ sa han til sig selv, — „nu vilde han hatt sine vanskeligheter, om han måtte forsvare sitt system. Jeg vilde ønske, han var her. Det er nok bare i Eldorado at alt er innrettet på det beste, og ikke ellers i verden.“ Han bestemte sig til slutt for en fattig lærd som hadde tjent sitt livsophold med å skrive for forlagsbokhandlere i Amsterdam; for slikt måtte da være det motbydeligste håndverk nogen kunde drive, syntes han.
Denne lærde var forresten virkelig en bra mann. Han var blitt bedradd av sin kone og banket av sin sønn og forlatt av sin datter som hadde løpt bort med en portugiser. Han hadde nettop mistet en tarvelig stilling som så vidt kunde livnære ham; og de geistlige i Surinam var på nakken av ham, fordi de mistenkte ham for å helde til socinianismen[1]. Sant nok, de andre var minst like så ulykkelig som han; men Candide valgte den lærde i håp om å få en underholdende reisefelle. Alle denne manns medansøkere syntes at Candide gjorde dem blodig urett; men Candide beroliget dem ved å gi dem hundre pjastrer hver.
- ↑ Socinianeme, en rasjonalistisk sekt fra reformasjonstiden, fornektet bl.a. treenigheten. De blev gjennem et par hundre år skarpt forfulgt både av den katolske og de protestantiske kirker.