Candide/18
Hvad de så i landet Eldorado.
Cacambo var overveldet av forbauselse og gav
sig til å spørre verten ut om alt mulig; men
verten sa:
„Jeg er en meget uvidende mann, og det befinner jeg mig meget vel ved. Men vi har en gammel mann her i landsbyen; han var ved hoffet før i tiden. Han er den lærdeste mann i landet og den mest taletrengte også.“
Han tok Cacambo med til den gamle, — Candide spilte nu bare annen rolle og gikk hvor hans tjener gikk. De kom inn i et hus som var høist enkelt, for porten var bare av sølv, og veggpanelet bare av gull; men det var riktignok forsynt med så smak fulle utskjæringer, at de tålte sammenligning med de kostbareste panelinger. Forværelset var ganske visst bare besatt med rubiner og smaragder; men den harmoniske orden de var anbragt i, bøtet fullstendig på denne overordentlige tarvelighet.
Den gamle bad de to utlendinger ta plass på en sofa som var stoppet med kolibrifjær og lot servere drikkevarer i diamantkarafler; hvorpå han tilfredsstillet deres nysgjerrighet med følgende beretning:
„Jeg er nu et hundre og to og sytti år gammel; og jeg har hørt om de store omveltninger i Peru av min salig far som var hoffstallmester og selv var med. Dette land hvor De nu befinner Dem, var incaernes[1] første fedreland. De var uforsiktige nok til å dra ut for å underlegge sig en del av verden; og de blev omsider styrtet av spanjolene og utryddet. De inca-fyrster som blev i sitt eget land var klokere. De forordnet — og fikk folkets tilslutning til denne bestemmelse — at aldri nogen av landets innbyggere må forlate riket; og på denne måte har vi bevart vår uskyld og lykke. Spanjolene hadde gjennem dunkle rykter fått en forestilling om vårt lands eksistens; de kalte det Eldorado. Og en engelskmann, sir Walter Raleigh var engang for hundre år siden nær ved å finne det; men da vi er omgitt av uoverstigelige fjell og dype avgrunner, har vi like til nu vært beskyttet mot Europas rovlystne folk, som har et ubegripelig begjær efter stenene og smutset på våre marker og som vilde drepe oss til siste mann for å komme i besiddelse av dem.“
Det blev en lang samtale. Den handlet om landets regjeringsform, om seder og skikker, om kvinnene og om de skjønne kunster og de offentlige skuespill. Tilslutt bad Candide, som ikke hadde mistet sin smak for metafysiken, sin venn Cacambo spørre om de hadde nogen religion der i landet.
Den gamle mann rødmet svakt.
„Hvordan kan De tvile om det?“ sa han; „tror De vi er så utakknemlige?“
Cacambo bad om forlatelse og spurte om hvilken religion de hadde i Eldorado. Den gamle blev enda rødere:
„Der kan vel ikke være to religioner?“ sa han. „Vi har samme religion som alle andre; vi tilber Gud fra morgen til aften.“
„Dyrker De bare én gud?“ spurte Cacambo, som stadig var tolk for Candides nysgjerrighet.
„Naturligvis,“ svarte den gamle, — „eftersom der hverken er to eller tre eller fire guder. Jeg må si at folk fra Deres verden kommer med underlige spørsmål.“
Men Candide blev ikke trett av å la Cacambo spørre den gamle ut; han vilde også vite, hvordan man bad til Gud i Eldorado.
„Vi ber ikke,“ svarte den ærverdige vismann; „vi har ingenting å be om, Gud har gitt oss alt vi har behov for. Vi bare takker ham uten avladelse.“
Candide var nysgjerrig efter å se landets prester og spurte hvor de var henne. Den gode gamle smilte.
„Mine venner, “ sa han; „vi er alle prester. Kongen og alle familieoverhoder i landet synger hver morgen takkehymner til akkompagnement av fem eller seks tusen musikere.“
„Hvad? Har De slett ingen munker heller? Ingen som underviser og disputerer og regjerer og intrigerer og lar folk som har en annen mening enn de selv, brenne på bålet?“
„Da måtte vi jo være gale,“ sa oldingen; „her er vi alle av samme mening, og det De sier om munker, det forstår jeg ikke.“
Candide var henrykt over hvad han hørte, og sa til sig selv:
„Dette er sandelig noget annet enn Vestfalen og herr baronens slott; hadde vår venn Pangloss bare sett Eldorado, så vilde han ikke sagt at slottet Thunder-ten-Tronckh var det ypperste jorden kunde opvise. Det er sandelig nyttig å komme ut og reise.“
Efter denne lange samtale lot den vennlige gamle herre en karet kjøre frem, forspent med seks sauer; tolv av hans tjenere fikk befaling til å ri med de to reisende til det kongelige slott.
„Jeg ber Dem ha mig undskyldt,“ sa han; „men min høie alder berøver mig den fornøielse å ledsage Dem personlig. Kongen vil utvilsomt motta Dem, så De ikke blir utilfreds; og er der nogen skikk og bruk hos oss, som mishager Dem, håper jeg sikkert De vil bære over med den.“
Candide og Cacambo steg op i kareten, og de seks sauene for avgårde. På mindre enn fire timer kom de til kongens slott; det lå i en utkant av hovedstaden. Portalen var to hundre og tyve fot høi og hundre fot bred; det er umulig å si, hvad slags materiale den var bygget av, — men eftersom gull og edelstener der i landet bare blev regnet for grus og sand, må dets verdi ha vært svimlende.
Tyve vakre unge piker av kongens livvakt mottok Candide og Cacambo da de steg ut av kareten, og førte dem til bad. Efter badet blev de to reisende iført kolibriduns drakter. Hvorpå de, under utfoldelse av det vanlige ceremoniell, blev ført til hans majestets gemakker ved de høieste hoffembedsmenn av begge kjønn; to rekker musikere, hver på et tusen mann, paraderte i gårdsrum og korridorer. Før de gikk inn i tronsalen spurte Cacambo en av de høie herrer, hvordan man bar sig ad når man hilste på hans majestet: om de skulde falle på kne eller legge sig flate på gulvet, om hendene skulde holdes over hodet eller over baken, og om det var nødvendig å slikke gulvet foran majestetens føtter, kortsagt, hvad hoffetiketten foreskrev.
„Skikk og bruk foreskriver,“ sa hoffembedsmannen, „at man faller kongen om halsen og kysser ham på begge kinn.“
Candide og Cacambo falt følgelig majesteten om halsen, og kongen viste sig meget nådig og bad dem høfligst om å spise til aftens med sig.
Tiden før souperen blev anvendt til å vise de to fremmede om i byen; de fikk se de offentlige bygninger som var så høie at de nådde op i skyene, torvene som var smykket med tusener av søiler, springvannene med rent vann og springvannene med rosenvann og springvannene med forskjellige slags vin og brennevin som var fremstillet av rørsukker. Alle sprang uten ophør midt på store åpne plasser, som var brolagt med en slags edelstener som gav en duft av kryddernellikk og kanel. Candide bad om å få se rettslokalene og høiesterett; han fikk til svar at der ingen domstoler fantes, for der var ingen prosesser. Han spurte om der var nogen fengsler, men det var der heller ikke. Hvad der forbauset og gledet ham aller mest var dog det naturvidenskapelige institutts slottslignende bygning, hvor han så et utstillingslokale, to tusen fot langt og ganske fullt av matematiske og fysiske instrumenter.
Eftermiddagen gikk med til å bese omtrent en tusendel av byen, og nu gikk veien tilbake til slottet. Ved bordet blev Candide og hans tjener Cacambo plasert mellem kongen og flere av hoffdamene. Aldri hadde han smakt deiligere mat og aldri hatt åndfullere bordselskap enn hans majestets. Cacambo oversatte kongens bons mots for Candide, og de var bons mots selv i oversettelse. Av alt forbausende Candide oplevde her, var det næsten dette som forbauset ham mest.
En hel måned nød de godt av kongens gjestfrihet. Men Candide sa rett som det var til Cacambo: „Det er både sant og visst, at det baroni hvori jeg blev født, ikke kan sammenlignes med dette land; men én ting savner jeg her, og det er frøken Kunigunde, — og du har vel en pike i Europa som du tenker på. Så er det også det, at her i landet blir vi bestandig en av den store hop; men hvis vi vender tilbake til vår egen verden med, la oss si, bare tolv sauer lastet med Eldorados småsten, så er vi rikere enn alle Europas konger tilsammen og kan blæse i hele inkvisisjonen — og da kan jeg lett få frøken Kunigunde tilbake.“
Disse ord falt i Cacambos smak. Det er ikke den minste av gledene ved å reise, at man siden kan gå og gjøre sig viktig blandt sine egne, og prale av hvad man har sett ute i verden. De to lykkelige mennesker besluttet at de ikke vilde være lykkelige lenger, og gikk og bad hans majestet om tillatelse til å reise.
„Det er dumt av Dem,“ sa kongen; „jeg vet nok at det ikke er stort å skryte av her i landet; men når en har det tålelig et sted, så bør én bli der. Imidlertid har jeg ingen rett til å holde utlendinger tilbake; et slikt voldsherredømme vilde stå i strid med lov og sedvane her hos oss. Alle mennesker har sin frihet; forsåvidt kan De reise når De vil, men det er andre vanskeligheter ved å komme herfra. Å reise opover den elven under fjellet er umulig, strømmen er for sterk; og fjellene rundt om mitt land er ti tusen fot høie og steile som en vegg. Hver fjellkjede er ti mil bred, og på den annen side må De stige ned ad svimlende styrtninger. Men siden De absolutt vil herfra, så skal jeg befale mine ingeniører å lave en maskin, som kan transportere Dem over på en bekvem måte. Men når vi har bragt Dem over fjellkjeden, må vi overlate Dem til Dem selv; ti mine undersåtter har svoret aldri å forlate sitt land, og de er ikke så tåpelige at de vil bryte sitt løfte. Er der ellers noget De vil be mig om, så si bare fra.“
„Deres majestet,“ sa Cacambo, „vi ber blott om å få nogen sauebukker lastet med levnetsmidler og med småsten og grus her fra landet.“
Kongen lo og sa:
„Jeg begriper ikke hvorfor I europeere endelig vil ha vårt gule skitt; men for mig kan De ta med Dem så meget De vil av det, og lykke til!“
Han gav straks befaling til at ingeniørene skulde lage en maskine som kunde frakte hans besynderlige gjester over fjellet og ut av riket. Tre tusen dyktige mekanikere arbeidet på den, og fjorten dager efter var den ferdig. Den kostet bare tyve millioner dukater i landets mynt. Candide og Cacambo blev satt i maskinen sammen med to store sauer med sâl og tømmer, som de kunde ri på når de var vel over fjellene, og tyve andre sauer lastet med reisekost, tredve som bar avskedsgaver av landets merkeligste frembringelser, og femti som var lastet med gull og edelstener og diamanter. Kongen omfavnet kjærlig de to vagabønder ved avskjeden.
Avreisen frembød et smukt skuespill, og overordentlig interessant var den måte hvorpå ingeniørene fraktet dem og deres sauer over fjellkjeden. Da de var i sikkerhet på den annen side, tok mekanikerne avskjed med dem. Candides næste tanke var nu å reise til Kunigunde og vise henne sauene.
„Nu kan vi betale guvernøren i Buenos Ayres hvad han forlanger,“ sa han, „det er å si, hvis frøken Kunigunde kan opveies med gull. La oss dra til Cayenne og innskibe oss og så kan vi tenke over hvilket kongerike vi skal kjøpe oss.“
- ↑ Inca’erne var den kongeslekt som hersket i Peru ved spanjernes ankomst.