Candide/17
Candides og Cacambos ankomst til landet Eldorado og hvad de der fikk se.
Da de var vel over grensen, sa Cacambo til Candide:
„Nu ser De da, at denne halvkulen ikke er et hår bedre enn den annen. Lyd mitt råd, husbond, og la oss komme oss tilbake til Europa den korteste veien.“
„Ja, men hvordan skal vi komme oss dit?“ svarte Candide; „og hvor i Europa skal vi slå oss ned? Hjemme i mitt eget land huserer bulgarerne og abarerne med mord og brand. Og kommer jeg til Portugal, blir jeg brent. Men på den annen side, blir vi her i landet, så risikerer vi å bli stekt på spidd. Og allikevel — det er hårdt å si farvel til den verdensdel, hvor frøken Kunigunde bor!“
„La oss reise til Cayenne,“ foreslo Cacambo; „der finner vi franskmenn som har vært jorden rundt; de kan gi oss et vink om hvor vi skal dra hen. Og så får vi håpe Vårherre vil se i nåde til oss.“
Det var ikke så lett å komme til Cayenne heller. Vel visste de nogenlunde imot hvilket verdenshjørne de skulde dra; men fjell og elver og avgrunner og røvere og villmenn måtte de passere i mengdevis; og lenge før disse hindringer var overvunnet, var hestene døde av utmattelse og matposene tomme. En hel måned ernærte de sig av trærnes frukter og markens bær. Langt om lenge kom de til en elv hvor det vokste kokostrær langs bredden. Og kokosnøttene gav dem atter krefter og håp.
Cacambo var likeså flink til å gi gode råd som Kunigundes gamle pike; nu sa han:
„Dette går ikke lenger; vi har ikke krefter til å fortsette til fots. Der på stranden ser jeg en tom kano; jeg foreslår at vi fyller den med kokosnøtter, og så reiser vi nedover med strømmen; en elv flyter alltid forbi ett eller annet sted hvor det bor folk. Om vi ikke skyter papegøien der vi kommer, så blir det iallfall nye oplevelser.“
„La gå,“ sa Candide; „vi får legge vår skjebne i forsynets hender.“
De drev nu nogen mil nedover elven; breddene var snart blomsterklædde, snart nøkne, snart jevne og flate, snart høie og bratte. Elven blev alltid større og bredere; tilslutt løp den inn under et mektig hvelv der var dannet av skrekkelige, skybøie fjellsider. Motet svek dog ikke våre to reisende; de lot strømmen ta sig og seilte inn under kvelvingen. Elven var trang her, og kanoen blev revet avsted med rasende fart og under en redselsfull larm. Efter fire og tyve timers spenning så de atter dagens lys; men ikke før var de under åpen himmel, før kanoen strandet på nogen skjær, og en hel mil måtte de klyve fra den ene fjellknausen til den annen, inntil de omsider fikk fritt utsyn og opdaget en umåtelig landstrekning, omgitt på alle kanter av uoverstigelige fjell. Landet var opdyrket, frodige marker og yndige lysthaver avvekslet over alt; men selv nyttevekstene var vakre. Veiene var opfylt — man fristedes til å si smykket — med vogner av kostbart stoff og kunstferdig form; og i vognene satt der menn og kvinner av overordentlig skjønnhet. Til trekkdyr hadde de store røde sauer, som var rappere på foten enn de fineste hester fra Andalusia eller Marokko.
„Dette var sandelig noget annet enn Vestfalen,“ sa Candide.
Han og Cacambo gikk inn i den første landsby de kom til. Utenfor landsbyen kastet nogen barn på stikke; de var klædd i gullbrokade, men hadde slitt klærne i filler, som om de ikke vyrte hvad de hadde på. De to reisende fra utenverdenen blev stående og se på leken; barnene kastet med nogen store, runde klumper som var gule og røde og grønne og som strålte i solen. Våre reisende fikk lyst til å se litt nøiere på dem, og opdaget at det var gullklumper og edelstener — smaragder og rubiner så store, at den minste av dem vilde vært den skjønneste prydelse på stormogulens trone.
„Det må være barnene av selve den kongelige familie, som kaster på stikke her,“ sa Candide.
Landsbyskolemesteren kom til i det samme og ropte de små inn efter frikvarteret. „Og dette er formodentlig småprinsenes hovmester,“ sa Candide.
De små tiggerunger sluttet straks med leken og lot stenene og alt hvad de hadde lekt med ligge på marken. Candide samlet dem op og skyndte sig å bringe dem til læreren, idet han høflig prøvde å gjøre ham forståelig at de kongelige høiheter hadde glemt sitt gull og sine edelstener. Landsbyskolemesteren smilte og kastet dem fra sig; han så et øieblikk forundret på Candides ansikt og gikk derpå videre.
De reisende samlet påny gullet og edelstenene op.
„Hvor i all verden er vi henne?“ utbrøt Candide; „prinsene her i landet må få en utmerket opdragelse, siden de lærer å forakte gull og edle stener.“
Cacambo var likeså forbauset som Candide. De gikk imidlertid videre og kom til det første hus i landsbyen; det var en bygning som i Europa vilde bli regnet for et palé. En mengde mennesker var samlet utenfor døren og enda flere kunde sees innenfor. En yndig musikk hørtes derinnefra, og den deiligste matlukt trengte ut gjennem vinduene. Cacambo gikk bort til flokken ved porten og hørte at det blev talt peruviansk; det var hans morsmål, for som før nevnt, var Cacambo født i provinsen Tucuman, i en landsby hvor befolkningen ikke talte noget annet sprog. „Nu kan jeg være tolk,“ sa han til Candide; „dette er et vertshus; vi kan godt gå inn.“
Øieblikkelig kom to tjenere og to piker, allesammen klædd i gullbrokade og med silkebånd i håret, og innbød dem til å sette sig til bords. Der servertes fire slags supper, hver av dem kokt på to slags papegøier, en kokt kondor som veide to hundre pund, to stekte aper, som smakte fortreffelig, tre hundre kolibrier på ett fat og seks hundre småfugler på et annet; så var der nogen utsøkte ragouter og det deiligste bakverk. Alt blev anrettet på fat av bergkrystall. Tjenerne og pikene gikk om og skjenket forskjellige slags vin og brennevin som var fremstillet av sukkerrør.
Gjestene var for størstedelen kjøbmenn og fraktemenn; de var alle ytterst velopdragne. De gjorde Cacambo nogen spørsmål, men alltid på den hensynsfulleste måte, og på hans spørsmål gjorde de sig umak med å svare, så han fikk ordentlig beskjed.
Da de hadde spist, kastet Cacambo og Candide to av de store gullstykkene de hadde samlet op, hen på bordet og trodde dermed at de betalte rikelig for sig. Verten og vertinnen brast i latter ved dette syn og lo så de måtte holde sig i siden. Da de kunde tale igjen, sa verten:
„Mine herrer, vi forstår at De må være utlendinger; og utlendinger er vi ikke vant til å treffe, vi håper De undskylder oss; men vi måtte le, da De vilde betale oss med småsten som vi tar op fra gaten. De har naturligvis ikke landets mynt; men den trenger De heller ikke for å spise her. Alle gjestgiverier som tjener handelen og samferdselen, har sine utgifter betalt av staten. De har fått dårlig forpleining her; men landsbyen er liten og fattig, og overalt ellers hvor De kommer, vil De nok bli mottatt efter fortjeneste.“
Cacambo forklarte Candide hvad verten hadde sagt, og det var ikke godt å si, hvem av dem som var mest forundret og forvirret.
„Hvad er vel dette for et land?“ spurte de hverandre; „aldri har vi da hørt om det før. Alt er jo det stikk motsatte av hos oss!“
„Dette må formodentlig være den verden hvor alt er innrettet på det beste. En slik verden må der jo absolutt også finnes,“ sa Candide; „og hvad nu enn dr. Pangloss sa, syntes jeg nu allikevel ofte, at hjemme i Vestfalen var allting nokså dårlig innrettet.“