Candide/16
Hvad de to reisende oplevde med to piker og to aper og med de ville orejoner.
Candide og hans tjener var utenfor grensebommene, ennu før nogen i leiren visste
om den tyske jesuitts død. Den omtenksomme Cacambo
hadde sørget for å fylle matposen med brød og
chokolade, med skinke og frukt og nogen flasker
vin. På sine andalusiske hester trengte de inn i et
ukjent land, hvor det ikke var vei eller sti å finne.
Langt om lenge kom de til en vakker gressgrodd
slette, som blev gjennemskåret av flere bekkedrag.
Her lot våre to reisende sine hester gresse. Cacambo
foreslo sin herre å spise og foregikk ham med et
godt eksempel.
„Kan du tenke at jeg er i stand til å spise skinke, når jeg har drept herr baronens sønn, og mistet retten til nogengang så lenge jeg lever å gjense den skjønne Kunigunde?“ sa Candide; „hvilken gagn har jeg av å forlenge min elendige tilværelse, når jeg skal henslepe den langt borte fra henne, i anger og fortvilelse? Og hvad kommer Trevoux’ Tidende[1] til å si?“
Således talte han og spiste samtidig i pur distraksjon. Imens gikk solen ned. De to flyktninger hørte plutselig nogen korte skrik som lignet kvinnehvin. Det var ikke mulig å si om det var smertesskrik eller gledeshyl; men de sprang hastig op, i den uro og frykt som så lett innfinner sig i ukjente omgivelse. Skrikene kom fra to splitter nøkne unge piker som sprang så fort de kunde for å slippe fra to aper som forfulgte dem og bet dem i baken. Candide blev grepet av medynk; hos bulgarerne hadde han lært å bruke geværet med slikt mesterskap at han kunde skyte en hasselnøtt ned fra busken uten å røre bladene. Han tok sin dobbeltløpede spanske bøsse og skjøt, og der lå de to aper døde.
„Gud være lovet! min kjære Cacambo,“ sa han; „jeg har frelst disse stakkars vesener fra en stor fare. Og har jeg syndet ved å drepe en inkvisitor og en jesuitt, så har jeg nu sonet mine forgåelser ved å frelse disse to pikene fra døden. Og hvem vet, kanskje er det to unge damer av stand, og da kan dette vårt eventyr bringe oss store fordeler her i landet.“
Slik kunde han lenge ha blitt ved, men tungen nektet å tjene ham, da han så pikene på det kjærligste omfavne apene og utgyte strømmer av tårer over deres lik, mens luften gjenlød av deres smertelige klagerop.
„Jeg hadde ikke ventet slikt høisinn!“ sa han omsider. Men Cacambo svarte:
„Ja, nå har De stelt oss på et godt trav, husbond! Det er kjærestene til de to damene, som De har drept.“
„Kjærestene? Det er da ikke mulig! Du gjør narr av mig, Cacambo! Det får du mig aldri til å tro.“
„Kjære herre,“ svarte Cacambo; „det er da ikke noget å bli så forbauset over. Hvad er det for noget rart i at det finnes land, hvor damene liker apekatter? De er jo fjerdedels mennesker, akkurat som jeg er en fjerdedels spanjol.“
„Akk ja,“ sa Candide; „nu husker jeg at min lærer Pangloss snakket om, at i gamle dager hadde det foregått slike ting, og at det var av slike forbindelser at aigipaner og fauner og satyrer var opstått; flere fremstående menn i oldtiden skulde ha sett dem, — men jeg trodde det bare var fabler.“
„Ja, nu må De tro om igjen,“ sa Cacambo; „her ser De selv, hvad kvinnene kan finne på av den slags, når de ikke blir ordentlig opdradd. Og nu er jeg stygt bange for at disse damene vil gjøre oss et slemt puss.“
Disse sunde betraktninger foranlediget Candide til å forlate sletten og trenge inn i skogen. Der spiste de aftens, og efter å ha forbannet inkvisitoren i Portugal og guvernøren i Buenos Ayres og baronen, sovnet de inn på mosen. Da de våknet, kjente de at de ikke kunde røre sig. Dette kom av at orejonerne (som landets innbyggere het) hadde svinebundet dem med bastrep; og det var ganske riktig de to damer som hadde klaget på dem. De var omringet av en halv hundre splitter nøkne orejoner, som var væbnet med piler, klubber og stenøkser. Nogen fyrte op under en stor gryte, andre stelte til et stekespidd. Men alle skrek de:
„Det er en jesuitt! Det er en jesuitt! Nu skal vi få hevn, og nu skal vi få et riktig kalas! Jesuittkjøtt er godt! Jesuittkjøtt er godt!“
„Ja, var det ikke det jeg sa, kjære husbond,“ sa Cacambo bedrøvet; „at de to pikene kunde komme til å spille oss et slemt puss.“
Candide så på suppekjelen og spiddet og sa:
„Ja, blir vi ikke kokt, så blir vi stekt, så meget er sikkert. Jeg undres hvad magister Pangloss vilde si, om han så hvordan den ufordervede menneskenatur er. Alt er godt — nå ja, la gå. Men jeg synes det er hårdt å ha mistet frøken Kunigunde og bli stekt på spidd av orejonerne.“ Men Cacambo tapte ikke hodet i denne situasjon heller.
„Det gjelder, aldri å fortvile,“ sa han til den utrøstelige Candide; „jeg forstår litt av disse menneskenes sprog, og nu skal jeg tale til dem.“
„Ja, gjør det,“ sa Candide, „si dem endelig at det er umenneskelig å koke mennesket, og hvor ukristelig det er.“
„Mine herrer!“ sa Cacambo; „De mener at når De nu har fått tak i en jesuitt, så bør De også spise ham. Det er også ganske i sin orden. Man kan ikke på en rettferdigere måte disponere over sin fiende. Naturens lov byr oss å slå vår næste ihjel, efter den lov handles det også hele verden over. Hvis vi fra Europa ikke benytter oss av vår rett til å ete de drepte fiender, så er det fordi vi har så meget annet godt å spise. Men De har ikke samme hjelpemidler som vi; og det er da innlysende at det er bedre å ete sine fiender enn å overlate fruktene av sin seier til ravner og kråker. Men, mine herrer, en annen sak er det med Deres venner; dem spiser De ikke for nogen pris. Og nu er det slett ikke nogen jesuitt som De har i sinne å sette på spidd, men en mann som tar Deres parti, en fiende av Deres fiender som De bereder Dem på å steke. Hvad mig angår, så er jeg født her i Deres eget land. Jeg tjener hos den herre der, og han er så langt fra å være jesuitt at han nettop har drept en jesuitt; den kjolen han har på, har han tatt fra sin falne fiende; det hele er altså en misforståelse. De kan lett overbevise Dem om at jeg taler sannhet, nemlig ved å ta kjolen og bringe den til den første, den beste grensepost i los padres’ rike, og spørre om det ikke er så at min herre har drept en jesuitt-officer. Det tar ikke lang tid; og hvis det viser sig at jeg ikke har sagt sant, har De god anledning til å spise oss siden. Men hvis det er som jeg sier, så vet De selvfølgelig hvad folkeretten og skikk og bruk tilsier og vil da utvilsomt skjenke oss livet.“
Orejonerne fant dette resonnement meget fornuftig; de valgte to av sine mest ansette menn til å dra avsted og så hurtig som mulig få sakens sammenheng opklart. De to delegerte utførte sitt opdrag som de forstandige menn de var, og kom snart tilbake med gode nyheter. Orejonerne slapp straks fangene løs og behandlet dem nu med all mulig høflighet, gav dem forfriskninger og tilbød dem kvinner; og ved deres avreise fulgte de dem like til grensen av sitt land, mens de hele tiden jublet og ropte: „Han er ikke jesuitt, han er ikke jesuitt.“
Candide kunde ikke holde op med å uttrykke sin beundring over grunnen til deres løslatelse.
„Hvilket folk!“ sa han; „hvilke mennesker, hvilke seder! Hadde jeg ikke vært så heldig å renne min klinge gjennem kroppen på frøken Kunigundes bror, så var jeg uten pardon blitt spist. Og den uforfalskede naturtilstand — den må altså allikevel være god, siden disse skapninger, så langt fra å spise mig, tvert imot blev høfligheten selv straks de hørte jeg ikke var jesuitt. “
- ↑ Dette blad blev kalt Journal de Trevoux efter den by hvor den tryktes. Dens rette navn var Memoires pour servir à l'histoire des Sciences et des beaux-arts. Bladet var jesuittenes organ.