Candide/15
Hvorledes Candide drepte sin elskede Kunigurndes bror.
„Aldri så lenge jeg lever, kan jeg glemme den
fryktelige dag, da jeg så mine foreldre bli drept
og min søster voldtatt. Da bulgarerne hadde dradd
bort, var min tilbedte søster ingensteds å finne; men
min mor og min far og jeg selv og to tjenestepiker
og tre små gutter som også var myrdet, blev lagt
på en vogn og kjørt avsted for å begraves fra et
jesuitterkapell, to mil fra mine fedres slott. En
jesuitt stenket vievann på oss; det var redselsfullt
salt, og da nogen dråper trengte inn i øiet på mig,
beveget øienlokkene sig såvidt. Pateren så det og
kjente efter med hånden og merket at hjertet banket;
derefter blev jeg pleid på det beste, og tre uker efter
var jeg like kjekk igjen. Som De vil huske, min kjære
Candide, var jeg en riktig vakker gutt; og jeg blev
ikke styggere siden. Hvorfor den ærverdige fader
Croust, prior i dette kloster, fattet et meget kjærlig
vennskap for mig. Han lot mig anlegge novisdrakt,
og nogen tid derefter blev jeg sendt til Rom, idet
ordensgeneralen ønsket å hverve unge tyske jesuittrekrutter. De jesuitter som er herrer over Paraguay
vil nødig ha spanjoler i sine rekker, de vil heller
ha utlendinger, dem kan de lettere tumle med. Jeg
blev av ordensgeneralen funnet skikket til arbeidet
i denne vingård; og jeg reiste hit sammen med en
polakk og en tyroler. Ved min ankomst blev jeg
hedret med utnevnelse til løitnant og underdiakon.
Nu er jeg oberst og prest. Og vi kan love den
spanske konges tropper en varm mottagelse; jeg
garanterer for at de skal både bli satt i bann og
slått ned med verdslige våben. Forsynet har tydeligvis sendt Dem hit til vår hjelp. Men er det
virkelig sant at min kjære søster Kunigunde er så
nær mig, hos guvernøren i Buenos Ayres?“
Candide forsikret ham med ed at det var aldeles sant. Og deres tårer fløt på ny.
Baronen blev ikke trett av å omfavne Candide, og han kalte ham sin bror og redningsmann.
„Tenk, min kjære Candide, om De og jeg kunde trenge seirende inn i byen og befri min søster!“ sa han.
„Det er mitt høieste ønske,“ sa Candide; „for det var min mening å ekte henne, og jeg håper ennu jeg skal få anledning til det.“
„Hvad? De uforskammede noksagt!“ ropte baronen; „er De frekk nok til å tenke på å ekte min søster som har to og sytti aner! Aldri har jeg hørt make til skamløshet: De kan bare våge å tale til mig om en slik uforskammet plan!“
Candide blev som lamslått over denne tiltale, men svarte dog: „Ærverdige fader! All verdens aner skal ikke hindre mig i det; jeg har rykket Deres søster ut av armene på en jøde og en storinkvisitor. Hun har all grunn til å være mig takknemlig og hun vil forøvrig selv gjerne gifte sig med mig! Dr. Pangloss sa bestandig at alle mennesker er like; og jeg kan forsikre Dem at hun skal bli min hustru.“
„Det skal vi nu se litt på, din lømmel,“ sa jesuittbaronen og gav ham et slag i ansiktet med den flate klinge. Candide trakk også blank og stakk sitt sverd like til håndtaket igjennem jesuitterbaronens buk; men da han trakk den ut igjen og så blodet dampe av den, brast han i gråt og sa: „Akk Gud, nu har jeg drept min tidligere herre, min nuværende venn, min tilkommende svoger. Jeg er det mest godsinnede menneske i verden, og likevel har jeg nu tre liv på samvittigheten; og av de tre var de to prester!“
Cacambo, som stod vakt ved inngangen til løvhytten, kom nu skyndsomt til.
„Nu har vi ikke annet å gjøre enn å selge vårt liv dyrt,“ sa hans herre til ham; „hvert øieblikk kan nogen komme herinn; vi vil dø med våben i hånd.“
Men det var ikke første gang Cacambo var ute på eventyr, og han tapte ikke hodet; han tok baronens jesuitterkappe og trakk den på Candide, og gav ham også den dødes trekantede hatt og bad ham stige til hest. Alt dette var et øieblikks sak.
„La oss sette i galopp, herre,“ sa han; „alle vil tro at det er en jesuitt som er ute i et tjenstlig ærend; og før de kommer sig til å sette efter oss, skal vi være over grensen.“ Og ennu mens han talte, red han foran i flyvende fart og ropte på spansk:
„Av veien, av veien for hans velærverdighet obersten!“