Candide/11
Den gamles historie.
„Jeg har ikke bestandig hatt sure og rødkantede
øine; nesen har ikke bestandig hengt ned på
haken på mig, og jeg har ikke vært tjenestepike
hele mitt liv. Jeg er datter av pave Urban X og
prinsessen av Palestrina[1]. Like til mitt fjortende
år blev jeg opdradd i et palass, og sammenlignet
med det er alle tyske baroners slott bare stallbygninger; og den enkleste av alle mine kjoler var mere
verd enn alle Vestfalens herligheter. Jeg tiltok i
skjønnhet og ynde og i dannelse; alle kappedes om
å glede mig og ventet sig meget av mig. Jeg hadde
allerede mine tilbedere. Jeg begynte å få bryster
— og hvilke bryster! Hvite og faste og modellert
som den mediceiske Venus’s! Og for nogen øine
jeg hadde! Og øielåg! Og øienbrynene var sorte
og blikket var så glødende, at mine øienstener
fordunklet stjernene, som dikterne i vår krets sa i
de versene de skrev til mig. De kvinner som klædde av og på mig falt i henrykkelse, enten de
så mig forfra eller bakfra; og alle menn ønsket å
være i deres sted.
Jeg blev forlovet med en prins av det suverene fyrstehus Massa-Carrara[2]. Det var en prins! Likeså smukk som mig selv, bare elskverdighet og elskelighet, en strålende begavelse og brennende forelsket i mig; jeg elsket ham, slik som man bare elsker første gang, svermerisk og tilbedende. Det blev stelt til bryllup for oss; det skulde bli en pomp og prakt som ingen hadde sett maken til; fester, karuseller, komiske operaer i det uendelige. Hele Italia diktet sonnetter, og det fikk ikke hjelpe at ikke én av dem var passabel. Min lykkes dag nærmet sig; da fikk min prins invitasjon til å drikke chokolade hos en gammel markise som hadde vært hans elskerinne — og to timer efter døde han under de forferdeligste konvulsjoner. Og dog er dette bare en bagatell mot det som fulgte. Min mor var fortvilet, om enn naturligvis mindre rystet enn jeg, og hun mente det var best at vi for en tid forlot et opholdssted hvor alt minnet oss om ulykken. Hun hadde en meget smukk eiendom nær ved Gaëta, og vi innskibet oss på en pavelig galei, som var like så forgylt som St. Peters alter i Rom. Det varte ikke lenge, før det styrte en sjørøver fra Sale[3] ned på oss og entret galeien; krigsfolkene ombord forsvarte oss i ånd og sannhet som pavelige stridsmenn: de kastet våbnene fra sig og bad på sine bare kne sjørøveren om absolusjon in articulo mortis[4].
I en fart blev de klædd like så nøkne som apekatter, og det gikk ikke bedre med min mor og ikke med våre selskapsdamer og ikke med mig heller. Det var fabelaktig hvor flinke de gode herrer var til å klæ av folk. Men enda mere forbauset blev jeg over at de stakk fingeren inn på oss alle sammen på et sted hvor vi kvinner ellers bare lar sprøitespissen komme. Det forekom mig å være en besynderlig ceremoni; men slik dømmer man jo om alt når man ikke har vært ute i verden før. Jeg lærte snart at det var for å se om vi hadde diamanter gjemt; det er en skikk som har vært i bruk fra arilds tid blandt alle civiliserte folk som driver sjørøveri. Efter hvad jeg har hørt gjør de herrer munkeriddere fra Malta bestandig det samme når de har tatt tyrkere og tyrkerinner til fange; det er en artikkel i folkeretten som man aldri handler imot.
Jeg skal ikke utbre mig om hvor hårdt det er for en prinsesse å bli ført til Marokko som slavinne sammen med sin mor. De kan nok selv tenke Dem hvad vi hadde å utstå ombord på sjørøverskibet. Min mor var frenadeles en smukk dame. Våre selskapsdamer, ja, våre enkle kammerpiker også, var yndigere enn nogen kvinne i hele Afrika; og hvad mig angår, så var jeg bedårende, jeg var den pesonifiserte skjønnhet og ynde, — og jeg var jomfru. Det var jeg ikke lenge; denne blomst som hadde vært bestemt for den vakre prins av Massa-Carrara, tok sjørøverkapteinen fra mig uten å spørre om lov. Det var en avskyelig neger, og han trodde ovenikjøpet han gjorde mig en ære med det. Baade fyrstinnen av Palestrina og jeg må sannelig ha vært kraftige naturer, når vi utholdt det vi gjennemgikk før vi kom til Marokko! Men la oss springe over alt dette; det er jo ting som hender hver dag, så det er ikke verdt å snakke om.
Da vi kom frem, svømte hele Marokko i blod. Femti av keiser Muley-Ismals[5] sønner hadde hver sitt parti, med den følge at der på én gang raste femti borgerkriger, — sorte mot sorte, sorte mot brune, brune mot brune og mulatter mot mulatter. Det var en eneste stor slaktning hele landet over.
Vi var neppe kommet i land før en flokk negrer, som hørte til et annet parti enn vår kapteins, optrådte på skueplassen og vilde røve hans bytte fra ham. Næst efter diamantene og gullet var vi kvinner det verdifulleste av hans gods. Jeg blev øienvidne til en kamp som én aldri får se maken til i Europas mere tempererte klima. Menneskene der nord har ikke hett nok blod til det; de er ikke så ville efter kvinner som afrikanerne allesammen er det. Europeerne har melk i årene sammenlignet med beboerne av Atlas og landene deromkring; de har vitriol og ild i blodet. De sloss som løver og tigrer og som giftige slanger om hvem som skulde eie oss. En maurer grep min mors høire arm, og næstkommanderende på sjørøverskibet holdt fast på den venstre; en maurisk soldat tok henne i det ene ben og en av sjørøverne i det annet. Næsten alle våre kvinner blev på samme måte trukket i av fire stridsmenn. Min sjørøverkaptein holdt mig gjemt bak sin rygg; han svingte rasende sin krumsabel og drepte enhver som nærmet sig. Tilslutt var alle de italienske kvinner, min mor også, revet i stykker og hugget i stykker av disse uhyrer som hadde slåss om dem. Men alle de andre var også drept, mine medfanger og de som hadde fanget dem, soldater og matroser, sorte og brune og hvite og mulatter og min kaptein, alle lå de døde, og jeg lå halvdød under en dynge av lik. Lignende scener blev, efter hvad jeg hørte, utspillet over en strekning av tre hundre mil, uten at dog nogen av de fem daglige bønner som Muhammed har forordnet, blev forsømt.
Med stor møie kom jeg mig løs fra dyngen av blødende lik og slepte mig bort under et stort appelsintre som stod i nærheten ved bredden av en bekk. Der falt jeg om av skrekk og tretthet og fortvilelse og sult. Og mitt utmattede legeme bukket snart under for en søvn som mere lignet en besvimelse. Mens jeg lå slik i dvale og svevde mellem død og liv, merket jeg at der var noget som trykket på mig, noget som beveget sig ovenpå mig. Jeg åpnet øinene og så en hvit mann av sympatisk utseende; han sukket og mumlet halvhøit: O che sciagura d'essere senza coglioni!
- ↑ Nogen pave Urban X har ikke eksistert. Den siste pave av navn Urban, var U. VIII, som døde i 1644. Heller ikke eksisterte der nogen stat som het Palestrina.
- ↑ Hertugdømmet M.-C., som lå syd for Toscana, var i 1741 blitt forenet med Modena.
- ↑ Sale var en marokkansk havneby, hovedsetet for landets sjørøvere.
- ↑ ↄ: i dødens øieblikk. Man gjør testamente eller skrifter og får syndsforlatelse i. a. m. — altså i ytterste øieblikk.
- ↑ Mulei-Ismael var sultan i Marokko 1672—1727. Han var et uhyre både av grusomhet (henrettet med egen hånd over fem tusen mennesker) og av vellyst (han hadde åtte tusen koner og avlet 825 sønner og 342 døtre). Han samlet Marokko, som før hadde vært delt, og tok Tanger fra spanjerne.