Candide/10
I hvilken ynkelig tilstand Candide, Kunigunde og den gamle ankom til Cadiz og hvorledes de innskibdet sig.
Hvem kan ha stjålet pistolene[1] og diamantene
mine?“ hulket Kunigunde; „hvad skal vi nu
leve av? Hvad skal vi finne på? Hvor treffer vi
påny inkvisitorer og jøder som vil gi os denslags?“
„Akk,“ sa den gamle, „jeg har en slem mistanke til den ærværdige franciskanermunk som overnattet i samme herberge som vi i Badaj os igår. Gud bevare mig for å dømme nogen forhastet, men han var to ganger inne i vårt værelse og han drog av gårde lenge før oss.“
„Akk,“ sa Candide, „den gode Pangloss beviste mig mere enn én gang, at jordens goder er felles for alle, og at hver og én har like stor rett til dem. Efter disse prinsipper burde da den munken i det minste latt oss beholde så meget at vi hadde kunnet fullføre reisen. Har De virkelig ingenting levnet, min skjønne Kunigunde?“
„Ikke en skilling,“ sa hun.
„Men hvad skal vi da gjøre spurte Candide.
„La oss selge én av hestene,“ sa den gamle; „jeg får sitte bakpå hos frøkenen, enda jeg bare har halvdelen av baken å sitte på. Så kommer vi iallfall til Cadiz. “
I samme herberge bodde en benediktinermunk. Han var villig til å kjøpe hesten for spottpris. Candide og Kunigunde og den gamle la derpå veien over Lucena, Chillas og Lebrixa og kom endelig til Cadiz. Der blev nettop en flåte utrustet og tropper trukket sammen som skulde bringe de ærverdige jesuitterfedre i Paraguay til fornuft[2], — de blev beskyldt for å ha opviglet en av sine indianerstammer som bodde i nærheten av byen Det hellige Sakrament til revolt mot kongene av Spania og Portugal. Candide som hadde lært krigskunsten hos bulgarerne, avla for den lille armes øverstbefalende en prøve i bulgarsk eksersis; han ekserserte så nydelig, så kvikt og så stramt at han med én gang fikk et kompani fotfolk å kommandere over. Nu var han kaptein og kunde gå ombord sammen med frøken Kunigunde og den gamle og to tjenere samt de to andalusiske hester som hadde tilhørt hans høiærverdighet storinkvisitoren i Portugal.
Under overreisen drøftet de stadig den stakkars Pangloss’ filosofi.
„Vi er på vei til en ny verden,“ sa Candide; „det er uten tvil i den at alt er så vel innrettet; for det lar sig ikke nekte: i vår verden må man av og til sukke over hvad der foregår.“
„Jeg elsker Dem av hele mitt hjerte,“ sa Kunigunde; „men jeg er ennu så oprevet av alt hvad jeg har gjennemgått.“
„Det går nok bra,“ sa Candide; „allerede havet før vi kommer frem til den nye verden, er bedre enn havene i den gamle; det er mindre oprørt, vindene er ikke så omskiftelige. Jeg er sikker på at det er den nye verden som er den beste av alle mulige verdener.“
„Gud gi, det var så vel!“ sukket Kunigunde; „men jeg har vært så forferdelig ulykkelig i vår gamle verden at jeg næsten ikke tør åpne for håpet.“
„De beklager Dem,“ sa den gamle; „akk, De har ikke oplevd slike ulykker som jeg.“
Kunigunde kunde knapt bare sig for latter, så komisk fant hun det at den skikkelige kvinne sa hun hadde vært ulykkeligere enn henne.
„Akk, smide Dem,“ sa hun; „er De kanskje blitt voldtatt av to bulgarske soldater? Og har De fått to knivstikk i maven? Eller har De sett to slott som tilhørte Dem lagt i grus? Eller har De fått to par foreldre myrdet like for Deres øine eller sett to elskere kagstrøket under en auto-da-fé? Hvis ikke, så kan jeg ikke innse hvad De kan ha oplevd som er verre enn det jeg har gjennemgått. Ikke å tale om at jeg har måttet tjene som kokkepike enda jeg er født baronesse med to og sytti aner.“
„Frøken,“ sa den gamle, „vet De kanskje hvem jeg er av byrd? Og hvis De så min bakdel, så tenker jeg ikke De snakket som De gjør, men ventet litt med å avsi Deres dom.“ Ved disse ord blev både Kunigunde og Candide ytterst nysgjerrige; og den gamle fortalte som følger.
- ↑ Pistolen var en spansk gullmynt.
- ↑ Jesuitternes misjon i Paraguay hadde under spanjernes nominelle herredømme grunnlagt et halvt geistlig, halvt verdslig statssamfund med teokratisk-patriarkalsk forfatning. Indianerne var under dette styre blitt så vel disciplinert, at der måtte en hård krig til, før spanjerne og portugiseme ved forente krefter fikk jesuittenes myndighet omstyrtet (1758). Jesuittene forvistes 1768.