Candide/09
Hvad der hendte Kunigunde, Candide, storinkvisitoren og jøden.
Aldri siden det babyloniske fangenskaps tid hadde
der vært en så kolerisk mann i Israel som
denne Issaskar.
„Hvad for noget!“ skrek han, „din galileiske teve, er det ikke nok med hr. inkvisitoren? Skal jeg dele med denne lømmelen også?“
Og dermed trakk han frem en lang dolk som han alltid bar på sig, og i den tro at hans motstander ikke var forsynt med våben, styrtet han løs på Candide. Men den brave vestfaler hadde ikke bare fått en drakt, men også en kårde av den gamle piken; og mere godmodig hadde ikke naturen skapt ham, enn at han nu trakk blank og strakte israelitten til jorden — der lå han sten død for den skjønne Kunigundes føtter.
„Hellige jomfru!“ ropte hun; „hvad skal det nu bli av oss! En mann drept her i min stue! Hvis politiet kommer, er vi fortapt.“
„Hadde de nu ikke hengt Pangloss, så kunde han ha gitt oss et godt råd, for han var en stor filosof,“ sa Candide; „men siden han er borte, får vi be den gamle piken om råd.“ Hun var meget klok, men hadde knapt begynt å si sin mening, da en annen liten dør gikk op og storinkvisitoren trådte inn. Det var en time over midnatt, søndagen var begynt og det var hans dag. Det første han fikk se var Condide, som han hadde latt kagstryke, og som stod der med dragen kårde; det næste var et lik utstrakt på gulvet og Kunigunde opløst av skrekk — og endelig den gamle piken som gav dem råd.
Legg nu merke til hvad der i dette øieblikk foregikk i Candides sjel, og hvorledes han resonnerte: „Hvis denne hellige mann tilkaller hjelp, så lar han mig aldeles sikkert brenne; kanskje brenner han Kunigunde og. Han har latt mig piske uten barmhjertighet og han er min medbeiler. Jeg får bli ved å drepe mens jeg er i farten.“ Det var en tankegang som ikke kunde være klarere, raskere og mere koncentrert; og før inkvisitoren hadde fått tid til å komme sig av sin forbauselse, rente Candide kården gjennem livet på ham, og der lå han ved siden av jøden.
„Det var nummer to,“ sa Kunigunde; „nu er der ingen forbarmelse å vente. Vi blir ekskommunisert, vår siste time er kommet! Hvordan kan De, som var så from og god, drepe en jøde og en geistlig på to minutter?“
„Min skjønne frøken,“ sa Candide, „når man er forelsket og skinnsyk og dertil blitt pisket av inkvisisjonen, da er det ikke lett å styre sig.“
Nu tok den gamle til orde og sa: „Der står tre andalusiske hester nede i stallen, og der er også saler og seletøi til dem. Den kjekke Candide må sale dem. Madame har gull og diamanter. La oss bare komme herfra i en fart. Det får ikke hjelpe at jeg bare har den ene halvpart av baken levnet, jeg får sitte på den. Vi rir til Cadiz. Det er jo det vakreste vær man kan ønske sig, og ingenting er behageligere enn å reise i den friske natteluft.“
Candide salet hestene med én gang. Kunigunde og den gamle og han selv red derpå tredve mil i ett strekk. Mens de flyktet innfant den hellige Hermandad[1] sig i huset. Hans høiærverdighet blev begravet i en vakker kirke, og Issaskar blev kastet i rakkerkulen.
Candide og Kunigunde og hennes gamle pike var i det øieblikk nådd til den lille by Anacena, høit oppe i Sierra Morena, og i herberget der i byen hadde de følgende samtale med hverandre.
- ↑ Inkvisisjonens politi i Spania.