Hopp til innhold

Candide/08

Fra Wikikilden
ÅTTENDE KAPITEL
Kunigundes historie.



J
eg lå tilsengs i min søteste søvn, dengang det behaget himmelen å sende bulgarerne til vårt skjønne slott Thunder-ten-Tronckh; de stakk ihjel pappa og min bror og skar mamma i småstykker. En stor, lang bulgarer — han var visst seks fot høi — la merke til at jeg besvimte ved dette syn. Han gav sig til å voldta mig, og derved kom jeg til mig selv igjen. Jeg skrek og slo og bet og klorte, jeg vilde rive øinene ut på bulgareren, for jeg visste ikke at det som nu hendte i pappas slott stemte med vanlig krigsbruk. Voldsmannen stakk mig da i venstre side med en kniv — jeg har arr efter det ennu.“

„Å nei da! La mig få se!“ sa Candide troskyldig.

„Det skal De få,“ sa Kunigunde; „men la mig først fortelle.“

„Ja, forfell,“ sa Candide, og hun optok atter tråden i sin fortelling:

„En bulgarsk kaptein kom inn i værelset og så mig ligge der og svømme i mitt eget blod; soldaten lot sig ikke forstyrre, og kapteinen blev så rasende over at en menig soldat ikke reiste sig og gjorde honnør når han kom inn, at han drepte ham der han lå ovenpå mig. Derpå lot han mitt sår forbinde og førte mig bort til sitt kvarter som krigsfange. Jeg måtte vaske skjorter for ham — det var ikke mange han hadde forresten — og lave mat til ham. Jeg må tilstå at han syntes jeg var vakker, og hvad ham angår, så nekter jeg ikke for at han var en riktig velvoksen mann og at han hadde en hud som var både bløt og hvit. Men ånd eide han ikke stort av, og han var ikke det spor filosof; det var lett å merke at han ikke hadde gått i skole hos Pangloss. Tre måneder gikk, så mistet han alle sine penger; mig var han blitt lei av, og så solgte han mig til en jøde som het Issaskar, som drev handel på Holland og Portugal og som var en pasjonert dyrker av kjønnet. Denne jøden blev veldig inntatt i mig; men han kom ingen vei, ham var det ikke så vanskelig å motstå som den bulgarske soldaten. En ærbar pike kan ikke hindre at hun blir voldtatt; men hun blir bare dydigere enn før av det. For å få sin vilje med mig anbragte jøden mig i dette huset her. Like til jeg kom hit, hadde jeg trodd at der ikke var noget så skjønt til som slottet Thunder-ten-Tronckh; men nu har jeg lært noget annet.

En dag jeg var til messe, fikk storinkvisitoren øie på mig. Han kikket på mig hele tiden og sendte siden bud til mig om at jeg måtte innfinne mig hos ham for å tale om hemmelige anliggender av stor vekt. Budet tok mig med til hans palé. Jeg innviet ham i min byrd, og han gjorde mig forestillinger om det vanærende i at en person av min rang tilhørte en israelitt. Don Issaskar fikk også henstillinger om å overlate mig til hans høiærverdighet. Men don Issaskar er kgl. hoffbankier og en mann med innflytelse, og han vilde ikke høre på det øre. Inkvisitoren truet ham til slutt med en auto-da-fé, og da fikk min jøde betenkeligheter og blev forlikt med storinkvisitoren om at de skulde eie både huset og mig i fellesskap; jøden skulde disponere man dagene, onsdagene og hver sabbat, og inkvisitoren de andre ukens dager. Nu er det seks måneder siden overenskomsten blev sluttet. Den har riktig nok ikke forhindret alle tvistigheter; det har ofte vært strid om hvorvidt natten imellem lørdag og søndag tilhørte den gamle eller den nye pakt. Hvad mig angår, så har jeg hittil holdt dem stangen begge to; og det er vel det som gjør at de elsker mig så høit og så vedholdende.

Så var det at hans høiærverdighet storinkvisitoren besluttet å celebrere en auto-da-fé, dels for å forebygge flere jordskjelv —- de er en landeplage her — og dels for å skremme don Issaskar. Han gjorde mig den ære å invitere mig til den; jeg fikk en meget god plass, og vi damer blev servert forfriskninger imellem messen og eksekusjonen. Men jeg kan ikke nekte at jeg blev grepet av redsel ved å se at de brente de to jødene og den skikkelige biskajer som hadde giftet sig med sin gudmor. Og så opdaget jeg til min overraskelse og skrekk en mann som lignet Pangloss blandt dem som stod der, klædd i san-benito og med mitra! Jeg gned mig i øinene, og jeg stirret på ham så opmerksomt jeg kunde, — og han blev hengt, og jeg hesvimte. Og jeg var ikke før kommet til mig selv, så fikk jeg øie på Dem som stod der avklædd og splitternøken. Aldri har jeg kjent maken til skrekk og forferdelse og smerte og fortvilelse. Jeg kan forsikre Dem at Deres hud er enda hvitere og enda skjærere enn min bulgarske kapteins. Dette syn gjorde mig dobbelt så nedtrykt og oprevet som jeg var før. Jeg vilde skrike, jeg vilde si: „Hold op, barbarer!“ Men stemmen sviktet mig, og hvad hadde det også nyttet om jeg skrek? Da De hadde fått alle de piskeslagene, spurte jeg mig selv: „Hvordan kan det ha sig at den snilde Candide og den vise Pangloss er her i Lissabon? Og at den ene får hundre slag ved kagen og den annen blir hengt på befaling av den høiærverdige inkvisitor som er min tilbeder? Pangloss har da narret mig grusomt med det han sa at alt var for det beste her i verden!“ Jeg var ophisset, forferdet; det ene øieblikk var jeg ute av mig selv av raseri, det næste var jeg døden nær av matthet. Jeg tenkte på mine foreldre og min bror som blev massakrert, på den fæle bulgarske soldaten som stakk mig med kniven, på slavinnetjenesten og kokkeriet, på min bulgarske kaptein og på den ekle don Issaskar og den vemmelige inkvisitoren, på doktor Pangloss som de hengte og det store miserere som blev sunget mens de pisket Dem, og næsten mere enn alt annet tenkte jeg på hvordan jeg kysset Dem bakom skjermen, den dagen jeg så Dem for siste gang. Jeg priste Gud som hadde ført Dem til mig efter så mange prøvelser. Jeg bad min gamle pike om å sørge for Dem og føre Dem hit så snart hun bare kunde. Hun har vært flink til å ordne det hele, som De ser, og nu har jeg fått den uutsigelige glede å se Dem igjen, høre Dem tale, og selv å tale med Dem. Og nu er De vel glubende sulten; jeg har god appetitt selv; la oss få litt aftensmat før vi går videre.“ Så satte de sig begge til bords; og da de hadde spist, satte de sig på den smukke sofa som før er nevnt, og der satt de ennu da den ene av husets herrer, don Issaskar kom inn. Det var sabbat og han kom for å nyde sine rettigheter og tolke sine ømme følelser.