Candide/06
Hvorledes der foranstaltedes en smukk auto-da-fé for å forebygge jordskjelv og hvorledes Candide blev kagstrøket.
Landets vise hadde efter jordskjelvet og Lissabons
forstyrrelse ikke kunnet finne noget kunnet
finne noget
virkningsfullere middel til å forebygge at også den gjenstående fjerdedel av byen blev ødelagt, enn å glede
folket med en staselig auto-da-fé[1]. Universitetet i
Coimbra hadde nemlig erklært med bestemthet, at
et skuespill hvorved nogen personer under stor høitidelighet blev stekt ved en sakte ild, var det ufeilbarligste middel til å forhindre jorden i å skjelve.
Følgelig hadde man arrestert en biskajer som var blitt overført å ha ektet sin gudmor, samt tvende portugisere som hadde spist en høne, men levnet det flesk den var spekket med[2]; og efter middagen blev dr. Pangloss og hans discipel Candide fengslet, den ene fordi han hadde talt imot religionen, den annen fordi han med en bifallende mine hadde lyttet dertil. De blev ført til hvert sitt gemakk som var kraftig avsvalet, idet man der aldri genertes av solen; og åtte dager efter blev begge to iført en san-benito og til hodepynt fikk de bispehuer av papir. På Candides hue og sanbenito var det malt ildsluer som vendte op ned, og djevler som hverken hadde hale eller klør; men djevlene på Pangloss’ drakt hadde både hale og klør og ildsluene stod rett til værs. I dette utstyr gikk de derpå i prosesjon og fikk høre en meget opbyggelig preken og derefter en vakker sang av kirkekorene. Candide blev kagstrøket i takt med sangen; biskajeren og de to menn som ikke hadde villet spise spekkeflesket blev brent, og Pangloss blev hengt, noget som riktignok var imot all sedvane. Samme dag skalv jorden på ny, med en skrekkinnjagende larm[3].
Candide var ute av sig selv av skrekk og bestyrtelse, han blødde over det hele og skalv i hvert lem. Og han sa til sig selv:
„Er dette den beste av alle verdener, hvordan er da de andre? Om det ikke var annet enn at jeg fikk pryl, det fikk jeg jo hos bulgarerne også; men akk, min kjære Pangloss, du den største av alle filosofer, at jeg skulde se dig hengt uten engang å vite hvorfor! Og du, min kjære gjendøper, du det beste av alle mennesker, at jeg skulde se dig drukne i havnen! Og at jeg skulde opleve å høre at De, min kjære frøken Kunigunde, perle blandt alle piker, har fått maven sprettet op!“
Han vendte sig om for at gå, skjønt det var ikke mere enn såvidt benene kunde bære ham, efter alt hvad han hadde gjennemgått: Preken og piskning, syndsforlatelse og velsignelse. I dette øieblikk kom en liten, gammel kone bort til ham og sa:
„Fatt mod, min sønn, og følg mig.“