Candide/05
Storm, skibbrudd, jordskjelv, og hvad der herunder hendte doktor Pangloss, Candide og gjendøperen Jakob.
Passasjerene var medtatt av sjøreisen, og mange
følte sig allerede døden nær efter de ubeskrivelige lidelser som et skibs slingring volder nervene
og alle legemets væsker ved å ryste dem imot
naturens orden; så de hadde ikke engang styrke til
å engste sig for faren. Andre skrek høit og sa
sine bønner. Seilene blæste i filler, masten brakk,
og skroget sprang lekk. De som kunde, arbeidet,
men ingen hørte hvad de andre sa, og ingen kommanderte. Gjendøperen prøvde å gjøre sig nyttig på
dekket. En rasende matros gav ham et brutalt slag
som kastet ham overende; men ved slaget mistet
matrosen selv likevekten og stupte overbord. Han
holdt sig flytende ved å klamre sig fast til vraket
av masten. Den godhjertede Jakob skyndte sig å
hjelpe ham og fikk ham op på dekk, men ved anstrengelsen falt han selv i vannet like for øinene av
matrosen, uten at denne gad se efter ham mens han
omkom. Candide kom til i det samme, og da han så sin velgjører dukke op et øieblikk, før han for
alltid opsluktes av dypet, vilde han kaste sig ut efter
ham; men filosofen Pangloss fikk ham fra det, idet han
beviste for ham at Lissabons rhed nettop var skapt
for at denne gjendøper skulde drukne der. Mens
han utviklet dette bevis a priori, brakk fartøiet tvert
over, og alle omkom så nær som Pangloss og Candide
og den brutale matros som var skyld i at den edelmodige gjendøper druknet; slubberten nådde ved
sin svømmeferdighet lykkelig inn til stranden, mens
Pangloss og Candide berget sig i land på en planke.
Da de var kommet en smule til krefter igjen, begav de sig på vei til Lissabon. De hadde litt penger i lommen, hvorfor de håpet de ikke skulde behøve å dø av sult efterat de hadde sloppet levende fra uværet.
Alt mens de gikk, begret de sin velgjørers død; i det samme de satte foten på byens grunn, kjente de jorden skjelve under sig, og i havnen steg vannet brusende og slog op imot de forankrede skib og knuste dem. Ild og aske hvirvlet igjennem gatene og over torvene. Husene styrtet sammen, takene gikk rett til kjellers, og kjellerne blev sprengt i været. Tredve tusen mennesker av enhver alder og av begge kjønn knustes under ruinene.
Matrosen plystret og svor og sa: „Her skal det bli noget å hole!“
Pangloss sa: „Hvad kan være den tilstrekkelige grunn til dette fenomen?“
Og Candide utbrøt: „Dette må være verdens ende!“
Matrosen løp uten videre inn imellem ruinene og begynte å lete efter penger, uten å bry sig om faren. Han fant også nogen, som han stoppet i lommen, hvorpå han drakk sig full, og da han hadde sovet rusen ut, kjøpte han den første piken han kunde få og nød hennes gunst ovenpå ruinene av de sammenfalne hus og midt iblandt de døde og døende. Pangloss gikk bort og trakk ham i ermet.
„Beste venn,“ sa han, „dette er galt av Dem, De krenker verdensfornuften, De kunde ha valgt en beleiligere tid.“
„Reis til helvete,“ sa matrosen; „jeg er sjømann og født i Batavia. Jeg har vært fire ganger i Japan og trampet på krusifikset[1]; du får reise lengere ut på landet med din fordømte verdensfornuft!“
Candide var blitt såret av nedfallende stener og lå i gaten halvt begravet under stokker og sten fra et omstyrtet hus. Han sa til Pangloss:
„Kjære, skaff mig litt vin og olje, ellers dør jeg.“
„Dette jordskjelv er ikke nogen enestående foreteelse,“ svarte Pangloss; „i byen Lima i Amerika forekom akkurat samme slags rystelser for ikke lengere siden enn ifjor. Samme virkninger, samme årsaker: der må utvilsomt være et underjordisk svovellag som forbinder Lima og Lissabon.“
„Det er høist sannsynlig,“ sa Candide; „men skaff mig nu for Guds skyld litt olje og litt vin.“
„Hvad — sannsynlig?“ svarte filosofen; „jeg tør påstå at saken er fullt bevist og på det rene.“
Candide besvimte, og Pangloss gikk til en vannpost i nærheten og hentet vann til ham.
Dagen efter fant de ett og annet spiselig mens de krøp omkring blandt ruinene, og derved kom de litt til krefter igjen. Siden begynte de å hjelpe de andre som arbeidet på å bistå de innbyggere som var undsloppet døden. Nogen borgere de hadde hjulpet, gav dem en middagsmat så god som det var mulig å skaffe den under en slik ødeleggelse. Men det blev ikke noget gledesmåltid; de spisende vætet brødet med sine tårer. Pangloss prøvde å trøste dem; han forsikret dem om at tingene måtte være som de var:
„Ti,“ sa han, „alt dette er dog det beste som kunde hende; når der er vulkanske krefter i bevegelse i Lissabon, så kunde de ikke være andre steder; det er nemlig umulig at tingene ikke er hvor de er, eftersom alt er innrettet på det beste.“
Ved siden av Pangloss satt det en liten sortklædt herre, som var ansatt ved inkvisisjonen. Han tok høflig til orde og sa:
„Min herre tror tydeligvis ikke på arvesynden; ti hvis alt er innrettet på det beste, så kan der ikke være tale om enten noget syndefall eller nogen evig straff.“
„Jeg ber Deres excellense ydmykst om forlatelse,“ svarte Pangloss ennu høfligere; „syndefallet og den evige fordømmelse var begge deler en nødvendighet i den beste av alle tenkelige verdener.“
„Min herre tror altså ikke på den frie vilje?“ spurte inkvisitoren.
„Deres excellense må atter undskylde mig,“ sa Pangloss; „den frie vilje kan meget vel forlikes med den absolutte nødvendighet, ti det var nødvendig at vi fikk vår frie vilje, eftersom den determinerte vilje — for å si det kort — . .“ Pangloss var midt i sin utredning, da den sortklædde gjorde et tegn med hodet til sin væbnede oppasser som skjenket vin for ham, — en riktig god portvin eller Oporto-vin.
- ↑ Hollenderne var de eneste europeere som hadde adgang til Japan; de måtte dog fornekte kristendommen for å få opholdstillatelse.