Candide/04
Hvorledes Candide traff sin gamle lærer i filosofi, doktor Pangloss, og hvad der videre hendte.
Beveget av medlidenhet enda mere enn av skrekk,
gav Candide denne forfærdelige tigger de to
floriner han hadde fått av den hederlige gjendøper
Jakob. Gespenstet så stivt på ham, brast i gråt og
kastet sig om halsen på ham. Candide fór tilbake i
redsel.
„Ak!“ sa den ene stakkaren til den annen, „kjenner du ikke igjen din venn Pangloss?“
„Hvad sier De?“ utbrøt Candide; „er det Dem, min kjære lærer! Og det i denne skrekkelige tilstand! Hvilken ulykke har De vært ute for? Hvorfor bor De ikke lenger på det skjønneste av alle slott? Hvad er det blitt av frøken Kunigunde, denne perle blandt unge piker, naturens mesterverk?“
„Jeg kan ikke mere,“ sa Pangloss.
Candide skyndte sig å føre ham inn i gjendøperens stall, og gav ham brød å spise, og da Pangloss hadde styrket sig, spurte han ham igjen:
„Nå! Hvordan står det så til med frøken Kunigunde?“
„Hun er død,“ svarte Pangloss.
Ved disse ord besvimte Candide. Hans venn kalte ham til bevissthet med litt skjemt eddik som tilfeldigvis fantes i stallen. Candide åpnet øinene.
„Kunigunde død! Ak, du beste av alle verdener, hvor er du nu? Hvilken sykdom døde hun av? Eller døde hun av sorg, da hun så sin herr far jage mig ut av sitt skjønne slott med hårde spark?“
„Nei,“ svarte Pangloss, „hun fikk sprettet buken op på sig av nogen bulgarske soldater, efterat de først hadde voldtatt henne så meget det lot sig gjøre. Herr baronen fikk en kule i hodet, da han vilde forsvare henne. Fru baronessen blev hugget i små biter, og min stakkars disippel blev behandlet på samme måte som søsteren. Og hvad slottet angår, så levnet de ikke sten på sten av det, der var ikke så meget som et skur, ikke en sau, ikke en and, ikke et tre igjen, da de drog bort. Men vi blev storartet hevnet; for abarerne gjorde akkurat det samme med nabobaroniet, eftersom det tilhørte en bulgarsk baron.“
Mens Pangloss fortalte, besvimte Candide en gang til; men da han var kommet til sig selv igjen og hadde sagt hvad der passende skal sies ved en sådan anledning, forhørte han sig om årsak og virkning og den tilstrekkelige grunn til at Pangloss var kommet i denne jammerlige tilstand.
„Ak,“ svarte Pangloss, „det er kjærligheten; kjærligheten, menneskets trøst, universets oprettholder, alle følende veseners sjel, den ømme kjærlighet.“
„Ak ja, kjærligheten,“ sa Candide, „også jeg har kjent denne vårt hjertes herre, denne vår sjels sjel; men den har aldri innbragt mig annet enn et kyss og tyve spark i enden. Men hvordan har denne skjønne årsak kunnet frembringe en slik avskyelig virkning på Dem?“
Pangloss svarte med disse ord: „Kjære Candide, du kjente jo Paquette, hun, den søte kammerpiken hos vår verdige fru baronesse? I hennes armer har jeg smakt de paradisets gleder som har voldt de helvedes kvaler, som du nu ser mig fortæres av; hun var smittet av sykdommen, og i denne stund er hun kanskje død av den. Hun hadde fått den i present av en lærd franciscaner, som forresten hadde eftersporet ulykkens oprinnelige årsak, ti han hadde fått den av en gammel grevinne, som hadde fått den av en rittmester, som stod i gjeld for den til en markise, som hadde den fra en page, som hadde fått den av en jesuitt[1], som fikk den, da han var novis, i rett nedstigende linje fra en av Columbus’ ledsagere. Hvad mig angår så kommer jeg ikke til å gi den til nogen, for jeg dør av den med det første.“
„Å, Pangloss!“ utbrøt Candide, — „det var da et underlig stamtre! Og den aller første stamfar er vel djevelen selv?“
„Ingenlunde,“ svarte denne store mann; „sykdommen var en uundværlig ting i den beste av alle verdener, en nødvendig ingrediens; ti hadde Columbus ikke på en ø i Amerika funnet denne sykdom, som forgifter formeringens kilde, og ofte til og med hindrer formeringen, og øiensynlig motarbeider naturens viktigste formål, så vilde vi ikke hatt hverken chokolade eller kochenille; dernæst må vi legge merke til at denne sykdom, likesom religionsstridighetene, er noget særegent for vår verdensdel. Tyrkerne, inderne, perserne, kineserne, siameserne, japaneserne, kjenner den ennu ikke; men der er tilstrekkelig grunn til å anta, at de også vil lære den å kjenne i løpet av nogen århundrer. Foreløbig har den imidlertid vunnet terreng blandt oss på en vidunderlig måte, og især i de store hærer av hederlige og velopdragne gevorbne soldater, hvorav statenes skjebne er avhengig. Man kan gå ut ifra som sikkert, at når tredve tusen mann står opstilt til slag imot likeså mange på den annen side, så er omtrent tyve tusen på hver side syfilitikere.“
„Det er storartet!“ sa Candide; „men nu må vi se å få Dem frisk igjen.“
„Hvordan skulde det gå for sig?“ spurte Pangloss. „Jeg eier ikke en skilling, min kjære venn, og på hele denne klodes overflate er det ikke mulig å bli årelatt eller få satt sig et klyster på uten å betale for det, — eller uten at nogen annen betaler for en.“ Da Candide hørte dette, besluttet han å anrope sin gjendøper om bistand; og han skildret sin venns tilstand så bevegelig, at den gode mann straks optok dr. Pangloss i sitt hus og dessuten kostet en kur på ham. Pangloss mistet bare et øie og et øre under kuren. Eftersom han skrev en god hånd og var dyktig til å regne, gjorde gjendøperen Jakob ham til sin bokholder.
To måneder gikk hen; da måtte gjendøperen reise til Lissabon i forretningsanliggender. Han tok begge sine filosofer med sig på skibet. Pangloss utviklet for ham hvordan alt er innrettet på det aller beste. Jakob var ikke enig heri.
„Det kan,“ sa han, „ikke være nogen tvil om at menneskene har fordervet naturen; for de er ikke født til ulver, men ulver er de blitt. Vårherre har ikke gitt dem fireogtyve-pundige kanoner og ikke bajonetter heller; men kanoner og bajonetter har de fått, de har selv opfunnet dem for å gjøre kål på hverandre. Eller hvad skal man si om disse fallittene, hvor rettferdigheten legger beslag på opbydernes bo for å bedra kreditorene?“
„Slikt er altsammen ganske uundgåelig,“ svarte den enøiede doktor; „den enkeltes ulykke skaper det almene gode; selvfølgelig, jo flere ulykker der er i det enkelte, desto større er det almindelige gode.“
Mens han talte tyknet det til, vinden bleste fra alle verdenshjørner, og fartøiet blev overfalt av en skrekkelig storm, just som de fikk kjenning av Lissabons havn.
- ↑ Jesuittene drev i alle katolske land høiere almenskoler.