Candide/03
Hvorledes Candide slapp bort fra bulgarerne, og hvad der videre hendte ham.
Det var umulig å forestille sig noget skjønnere,
smidigere, mere glimrende eller velordnet enn
de to krigshærer. Trommer og trompeter, fløiter,
oboer og kanoner frembragte en harmoni som helvete aldri har hatt maken til. Først feiet kanonene vekk næsten seks tusen mann på hver side;
derpå befridde geværilden denne den beste av alle
verdener for ni à ti tusen slyngler, som hadde beflekket dens overflate; og endelig blev bajonetten
den tilstrekkelige grunn til at nogen tusen mennesker
omkom. Alt i alt tør en tredve tusen mennesker ha
satt livet til ved denne anledning. Candide skalv i
buksene som den filosof han var, og dekket sig så
godt han kunde, mens det heroiske slakteri pågikk.
Da omsider begge konger, hver i sin leir, hadde gitt ordre til avsyngelse av te deum, bestemte han sig til å finne et annet sted, hvor han kunde gruble over virkning og årsak; han skrevet i vei over hauger av døde og døende og kom straks til en landsby i nærheten; den lå i aske, ti det var en abarisk landsby og i henhold til folkeretten hadde bulgarernes konge svidd den av. Her lå gamle menn gjennemboret av kuler og bajonetter og måtte se på hvordan deres hustruer lå og døde med overskåret strupe og småbarnene trykket til sine blodige bryst; der så han unge piker, som først hadde måttet tilfredsstille nogen av krigsheltenes naturlige drifter og nu lå i dødskampen med opsprettet underliv; andre unge piker lå halvt forbrent og skrek og bad om å få nådestøtet. Utsprøitet hjernemasse og avhuggede armer og ben dekket marken.
Candide skynte sig derfra så hurtig han kunde, og kom til en annen landsby; den tilhørte bulgarerne, og abarernes krigshelter hadde behandlet den på samme måte. Hvor han kom på sin lange vandring, færdedes han mellem ruiner og trådte på skjelvende menneskekropper; men omsider kom han bort fra krigsskueplassen, med litt proviant i matposen og med frøken Kunigunde i tankene. Da han kom til Holland, hadde han ikke mere mat igjen, men eftersom han hadde hørt at det var et kristent land og at alle mennesker der var velstående, tvilte han ikke på at han skulde bli likeså godt behandlet der i landet som på baronens slott dengang han ennu ikke var blitt jaget bort for frøken Kunigundes smukke øines skyld.
Han bad flere alvorsmenn han møtte om en almisse: men de svarte alle, at hvis han fortsatte med å ernære sig på den måten, så kom han i tukthuset, og der fikk han lære noget annet.
Han henvendte sig derpå til en herre[1] som nettop hadde talt en hel time i trekk til en stor forsamling om godgjørenhet. Predikanten så grettent på ham og spurte:
„Hvad er De her for? Har De nogen berettiget årsak til det?“
„Der er ingen virkninger uten årsak,“ svarte Candide beskjedent, „alt henger sammen efter nødvendighetens lov, og alt er innrettet på det beste. Det var uundgåelig at jeg blev jaget bort fra frøken Kunigunde, og at jeg måtte løpe spissrot, og nu er det nødvendig at jeg tigger mitt brød inntil jeg blir i stand til å tjene det. Alt dette kan ikke forholde sig anderledes.“
„Min venn,“ sa taleren, „tror De at paven er antikrist?“
„Det har jeg ikke hørt før,“ svarte Candide; „men enten han er det eller ikke, så trenger jeg til brød.“
„Du fortjener ikke brød, din slyngel,“ sa mannen; „gå din vei, din kjeltring, og kom aldri for mine øine mer.“
Predikantens kone lå i vinduet og så på, og da hun hørte at mannen der utenfor tvilte om at paven var antikrist, slo hun en full .... over hodet på ham. O himmel, hvad kan ikke trosiveren drive en dame til!
En mann som aldri var blitt døpt, en hederlig gjendøper ved navn Jakob, så hvor ubarmhjertig og skammelig en broder blev behandlet — en skikkelse på to ben, uten fjær, men med en udødelig sjel; han tok ham med hjem, lot ham fli sig og satte øl og brød for ham, stakk to floriner til ham og tilbød endog å lære ham op i arbeidet på sitt veveri for persiske tøier, — de fabrikeres som bekjent i Holland. Candide var nær ved å falle på kne for ham, han utbrøt:
„Dr. Pangloss hadde sannelig rett i at alt er innrettet på det beste her i verden; thi jeg er langt mere rørt over Deres edelmodighet enn jeg er bitter over den ubarmhjertighet jeg møtte hos ham i den sorte kappen og konen hans.“
Dagen efter, mens han spaserte på gaten, møtte han en tigger med bylder over hele ansiktet. Øinene lå dypt inne i hodet, nesetippen var borte, munnen var skjev og tennene sorte. Røsten var hes, og han var plaget av en hoste så voldsom at tennene for ut av munnen på ham hver gang han fikk et anfall.
- ↑ Voltaire sikter til de protestantiske prester.